Forelska men frustrert (EDIT: FFFUUU!)

[Gekonody]

EDIT 2: Sjekk side fire, post #74...

 

EDIT: There has been some development, sjekk side tre!

 

Hei sann, jeg har gått rundt og tenkt mye i en måned nå, og har behov for å lufte tankene mine.

 

Det dreier seg om en jente jeg har kjent i et par år (vi er gode venner), som jeg i det siste har tenkt mye på. Jeg tenker på henne mange ganger om dagen, og det er ofte vanskelig å konsentrere seg om andre ting. Jeg synes hun er fullstendig nydelig, og jeg har flere ganger tatt meg selv i å sitte lenge og se på bilder av henne, for å se henne inn i øynene. Jeg blir ofte rastløs og distré og bare vandrer rundt og gleder meg til å treffe henne igjen. Når vi er sammen ønsker jeg å være så nær henne som mulig, og når hun f.eks. Hviler hodet sitt mot skulderen min skulle jeg ønske jeg kunne fryse tiden. I mine øyne er hun perfekt på alle måter, med en herlig sprudlende personlighet, hun er ærlig og oppriktig, har smellvakre øyne og en fantastisk latter. Kort oppsummert: en herlig jente.

 

 

Jeg har hatt en kjæreste tidligere, men ble dumpet. Dette er nå flere år siden, men jeg frykter dette har påvirket følelseslivet mitt, for jeg kjenner at jeg ikke tør å vise den slags følelser noe særlig lengre. Jeg er sånn sett redd for å bli såret om jeg åpner meg på den måten igjen, for det var så utrolig vondt å bli avslått forrige gang. Jeg er redd for at det kan ødelegge noe mellom oss, men samtidig vil jeg gjerne fortelle henne hvor vakker hun er, og hvor mye jeg bryr meg om henne. Jeg dagdrømmer ofte om å en gang kunne holde henne tett inntil meg og bare være sammen.

 

 

Beklager hvis det ble rotete fremstilt, men det er slitsomt å gå rundt med følelser som river sånn i meg, og jeg trengte å få skrevet dette ned og delt det med noen, selv om jeg ikke tør å fortelle det til den det gjelder. Ennå. Jeg håper jeg en gang tør.

Endret 26. februar 2011 av Gekonody

[G27]

Hei sann, jeg har gått rundt og tenkt mye i en måned nå, og har behov for å lufte tankene mine.

 

Det dreier seg om en jente jeg har kjent i et par år (vi er gode venner), som jeg i det siste har tenkt mye på. Jeg tenker på henne mange ganger om dagen, og det er ofte vanskelig å konsentrere seg om andre ting. Jeg synes hun er fullstendig nydelig, og jeg har flere ganger tatt meg selv i å sitte lenge og se på bilder av henne, for å se henne inn i øynene. Jeg blir ofte rastløs og distré og bare vandrer rundt og gleder meg til å treffe henne igjen. Når vi er sammen ønsker jeg å være så nær henne som mulig, og når hun f.eks. Hviler hodet sitt mot skulderen min skulle jeg ønske jeg kunne fryse tiden. I mine øyne er hun perfekt på alle måter, med en herlig sprudlende, personlighet, hun er ærlig og oppriktig, har smellvakre øyne og en fantastisk latter. Kort oppsummert: en herlig jente.

 

 

Jeg har hatt en kjæreste tidligere, men ble dumpet. Dette er nå flere år siden, men jeg frykter dette har påvirket følelseslivet mitt, for jeg kjenner at jeg ikke tør å vise den slags følelser noe særlig lengre. Jeg er sånn sett redd for å bli såret om jeg åpner meg på den måten igjen, for det var så utrolig vondt å bli avslått forrige gang. Jeg er redd for at det kan ødelegge noe mellom oss, men samtidig vil jeg gjerne fortelle henne hvor vakker hun er, og hvor mye jeg bryr meg om henne. Jeg dagdrømmer ofte om å en gang kunne holde henne tett inntil meg og bare være sammen.

 

 

Beklager hvis det ble rotete fremstilt, men det er slitsomt å gå rundt med følelser som river sånn i meg, og jeg trengte å få skrevet dette ned og delt det med noen, selv om jeg ikke tør å fortelle det til den det gjelder. Ennå. Jeg håper jeg en gang tør.

+1

[Gekonody]

Må innrømme at jeg ikke helt tok betydningen av +1 i dette tilfellet.

[G27]

Må innrømme at jeg ikke helt tok betydningen av +1 i dette tilfellet.

Mente bare at jeg har samme problemet, og det du skrev kunne jeg godt ha skrevet selv (med et par endringer kanskje)

[Nalenu]

Been there done that.

 

 

Endte med at jeg fortalte det til jenta det gjaldt.

 

Om du vill ha det vennskapet slik du kjenner til det i dag bør du ignorere/fortrenge allefølelser. Om du sier det til hun, så vær forberedt på det verste (bråstopp på vennskapet).

[Nyskjerrigperen]

Denne jenten er veldig heldig. Jeg skulle ønske noen følte noe sånt for meg!

 

Redigerte litt her for så at det jeg skrev ikke akkurat hjalp. hehe. Men siden dere er venner fra før, så skjønner jeg og at det er en vanskelig situasjon. men hvem vet, kanskje hun føler akkurat det samme.

Endret 2. januar 2011 av Nyskjerrigperen

[Gekonody]

Om du vill ha det vennskapet slik du kjenner til det i dag bør du ignorere/fortrenge allefølelser. Om du sier det til hun, så vær forberedt på det verste (bråstopp på vennskapet).

Det er nettopp dette jeg argumenterer med meg selv fram og tilbake om, jeg er livredd for det siste alternativet der...

[Sapere_aude]

Den som intet våger, intet vinner.

 

Nå har jeg ikke veldig stor livserfargin akkurat, er kun 18 år, men gikk hele barne- og ungdomsskolen uten å være i nærheten av å være sammen med en jente fordi jeg var redd for å ødelegge sjansene ved å prøve. Å tenke på konsekvensene ved å bli avvist i stedet for ved å bli godtatt kommer man ingen vei med, man må våge for å vinne. Anbefaler deg å satse, er mye bedre å ha partner enn å være singel spør du meg

[Lommebok]

Vær ikke redd for å bli avslått(Jeg forstår VELDIG godt at du er redd for det), men det skjer som oftes en eller annen gang. Derfor ville jeg gått for det, sagt hvor mye du brydde deg om henne og hvor mye følelser du har for henne.

 

Hvis du blir avslått, hva så? Dere kan fortsatt fortsette vennskapet, kanskje hun vil få følelser for deg en dag.

 

Jeg har iallefall lært at man ikke skal være redd for å bli avslått. Er man det kommer man ikke langt vil jeg si.

[Nalenu]

Sant som dere sier her oppe men.

 

Hvordan venninen hans tar det når han forteller det kan ingen av oss vite. Om det blir total avslag eller om hun har gjensidige følelser så skal han være forberedt på det verste. Dermed blir alt bedre uansett hva svar han får.

 

Han har faktisk et vennskap som det tok flere år å bygge opp, å miste..

[Sapere_aude]

Det er jeg klar over, og det er jo en vesentlig ting å risikere. Men hva er best, fortsette å leve med et vennskap der han håper på å få noe mer, men bare lever med håpet og aldri prøver å realisere det, eller å fortelle henne at han er veldig glad i henne, gjerne mer enn venner?

 

Der kommer ordtaket inn: "Den som intet våger, intet vinner".

 

Om det er verdt risken er opp til TS å vurdere, vi kan bare komme med våre syn og meninger om saken. TS tar avgjørelsen. Å ikke gjøre noe er også et valg.

[Masque]

Hva med å bli fulle sammen, ha sex for så å diskutere ting dagen etter?

[Gekonody]

Takker for alle innspill så langt.

 

Jeg har fryktelig lyst til å fortelle det til henne, har noen noen tips om hvordan jeg kan legge det forsiktig frem? Har virkelig ikke lyst til å rote det til.

[Hanemann]

Alle dere som foreslår at TS skal springe ut av skapet, må komme dere ned på jorda igjen. Dette er ikke hollywood. Mirakler er ikke like vanlig som trøtte morgentimer. Flørt med henne. Dra på date med en romantisk undertone. La hun få tid til å utvikle følelser for deg, før du hammrer løs med dine klisjeaktige adjektiver.

[Kasp0me]

Hvis du går rundt og lar det gnage på deg, så burde du jo gjøre noe med det, sant? Hvis du virkelig føler det og går rundt med tanker som koker deg ihjel ville jeg gått til ho å sagt det med en eneste gang! Da har du hvertfall prøvd for din egen del.

[Gekonody]

@Masque:uaktuelt

[dysfunctional]

What the f*

 

Dette var meg for en mnd siden.

 

Jeg fortalte jenta hva jeg følte.

 

 

 

Hva ble vi i går? Kjærester.

Det jeg sier er, ta sjansen om du virkelig føler det du skriver. Et vennskap mellom deg og henne kan bli vanskelig om du har så sterke følelser.

Endret 3. januar 2011 av Zeromac

[NicolasDarvas]

Din største frykt, avslag, er en årsak i at du ikke er vandt til å ha jenter rundt deg. Altså du er redd for at om du mister dine sjanser med denne jenta, så er du dømt til ensomhet, sorg og depresjoner. Dette er fordi du lar lykken avhenge av andre. Det er dårlige investeringer da den eneste du noen gang kan ha 100% kontroll over og stole på, er deg selv.

 

Ettersom du tydelig viser en så stor lidenskap for denne jenta er jeg nok ikke i tvil om at dere vil finne hverandre, men da er jo spørsmålet hvor lenge det eventuelt varer når du har slike tanker om deg selv? Du må se på hva det egentlige problemet ditt er. Du er ensom, du vil ha noen å være glad i og som er glad i deg.

 

Siden "markedet" er så "ustabilt" grunnet forfall av moralske verdier, ville mitt beste råd til deg være å finne ut at du faktiskt kan velge din partner. Du trenger ikke å ha flaks med denne jenta, og hva har du å falle tilbake på om det skjærer seg? Deg selv? Det hadde vært greit om du faktiskt var like glad i deg selv, som du var i denne jenta.

 

Jeg snakker ikke om å gå berserk på byen, drikke alkohol og sanke så mange nummre som mulig. Det er ikke riktig og hører ikke hjemme i et sivilisert samfunn. Men sagt på en annen måte, du må finne deg en lidenskap som er større enn denne jenta. Innse uansett hvor vanskelig det er at det kun er en fisk i havet er av null betydning for din fremtidige lykke.

 

REDIGERT: Selvfølgelig bare min mening

Endret 3. januar 2011 av NicolasDarvas

[Gekonody]

Mitt eget selvbilde på dette området er stort sett stabilt og greit (skjønt det er bølgedaler hvor jeg føler meg utilstrekkelig og at hun fortjener noen bedre, men dette er unntaksvis og heller sjelden). Det som skremmer meg, er at jeg ikke aner hvordan hun kommer til å ta det dersom (når) hun får vite det. Vil hun ta det godt imot, og kanskje forhåpentligvis ha noen av de samme følelsene? Vil hun reservere seg overfor meg og trekke seg unna? Vil hun le det bort?

 

Min frustrasjon bygger seg sånn sett på at ting hinsides min påvirkning kommer til å avgjøre hvordan dette ender. Jeg har så langt i livet vært en såkalt "flink gutt" og er vant med å klare ting uten nødvendigvis å få noe særlig hjelp av andre. Jeg tror det kan være en av grunnene til at jeg synes dette er skummelt: det er ikke jeg som kommer til å ha kontrollen, når alt kommer til alt.

 

Misforstå meg rett, jeg synes det er en fortryllende følelse, men det er slitsomt til tider. Det er derfor godt å kunne snakke ut om det fra tid til annen.

 

EDIT: Jeg kommer selvfølgelig til å fortsette å gi henne så mye tid og oppmerksomhet som mulig når vi treffes, og jeg håper virkelig at det vil utvikle seg naturlig derfra. Jeg tror også det kun er et spørsmål om tid før hun får vite det, ettersom flere i våre felles vennekretser vet hvordan jeg føler det allerede. Dette er litt som å sitte på en berg-og-dalbane man ikke vet hvor ender...

Endret 3. januar 2011 av Gekonody

[Masque]

Hvorfor er det uaktuelt å bli fulle sammen, knulle for så å ta praten?