Hvorfor er du innover eller utover?

[Gjest Bruker-95147]

Om du er innover(introvert/innadvendt) eller utover (ekstrovert/utadvendt) - hvorfor er du det - og er det arv eller miljø som gjorde deg til det?

[Bruker87]

Både slekta og miljøet mitt er fullt av utadvendte folk, men jeg er veldig innadvendt, så tror ikke noen av de 2 har så mye å si. Har alltid vært det og kommer alltid til å være det.

[Gjest Bruker-95147]

Tror du at du må være det, eller at du vil være det?

[Tobben70]

Jeg er innover.

Tror det er en kombinasjon av arv og miljø.

Men tro arv har størst betydning, vil si ca 70-30

[L4r5]

Jeg er overbevist om at det er miljø som har gjort meg så introvert som jeg er. Hvilke faktorer som påvirket meg vil jeg ikke gå inn på, men det understreker kanskje det at jeg er introvert?

[Gjest Bruker-95147]

I dette øyeblikket er vi nordmenn ved vårt mest naturlig ekstroverte. Vi iverksetter fyrverkeri med fynd og klem, noen ganger blir det mest fynd og snørr - og noen ganger blir det klem. Jeg vil med dette få takke mine naboer for fyrverkeriet. Det var ett hakk bedre i år enn i fjor. ,o)

[greiven]

Vil nok si at jeg er ganske midt på treet egentlig, men spørs selvsagt mye på sammenhengen. Er litt sjalu på de som greier å ha lange samtaler med folk de ikke kjenner og som har kommentarene på plass til en hver tid, men alle kan da ikke være sånn heller

 

Tror kanskje miljøet har mye å si for hvor utadvendt/innadvendt en blir, for barn blir ofte som foreldrene, og kanskje også som nærmiljøet generelt (venner, trenere, lærere, you name it). Men ligger nok endel i genene også, så som Tobben70 sa: kanskje 70-30.

[soulless]

Det finnes to typer mennesker i verden, de som deler alle opp i to grupper og de som ikke gjør det.

 

Jeg er introvert med utadvendte egenskaper i situasjoner hvor jeg føler meg trygg på mine omgivelser og når jeg adresserer et større publikum, vil det si at jeg er innover eller utovervendt? Tror ikke det nytter å male et svart hvitt bilde her, nyanser av grått er det mest beskrivende imo.

[RWS]

Min mor og far var aldri flinke til å møte nye folk og snakke med fremmede også videre, de møtte alltid nye mennesker med mistro og skepsis og var overhodet ikke flinke til å konfrontere noen ting og klart, slikt setter spor... Så da jeg som nitten åring begynte i NSB var det som å kaste en sau til en flokk sultne ulver, for jeg ble tvunget til å ta igjen da erting, mobbing og annen trakasereing var ENORM i NSB på den tiden jeg begynte der (Dette var før noen fant opp ordet mobbing...) og jeg ble etterhvert veldig flink til å stå for egne meninger og turte å konfrontere hvem det skulle være og trivdes veldig med min "nye" jeg...

 

Så jeg har nok startet livet som innadvent og sjenert, men er i dag i aller høyeste grad utadvendt og frempå og har over hodet ikke noen problemer å adressere store forsamlinger eller møte nye mennesker. Jeg omgåes med en veldig liten og tett gjeng med venner da, men det er IKKE fordi jeg ikke kjenner mange, men rett og slett fordi det har falt seg slik naturlig, da det neimen ikke er lett å finne plass til mye venner med 6 unger rundt seg til enhver tid.... he he.

 

Når sistemann forlater redet regner jeg med at min kone og jeg emigrerer til Frankrike og da må en vel på nytt ut og finne seg venner, noe jeg gleder meg litt til. Er alltid gøy å snakke med og bli kjent med andre mennesker syntes jeg...

[Gjest Bruker-95147]

Det finnes to typer mennesker i verden, de som deler alle opp i to grupper og de som ikke gjør det.

 

Jeg er introvert med utadvendte egenskaper i situasjoner hvor jeg føler meg trygg på mine omgivelser og når jeg adresserer et større publikum, vil det si at jeg er innover eller utovervendt? Tror ikke det nytter å male et svart hvitt bilde her, nyanser av grått er det mest beskrivende imo.

 

Ikke uenig i dine synspunkter. Samtidig er det vel nesten en naturlov at mennesker kategoriserer for å skape ryddighet og forutsigbarhet!?

 

Selv har jeg kommet frem til at jeg har en relativt sterk preferanse for å være innadvendt. Men oppvekst og diverse utfordringer har medvirket til at jeg har lært meg å bli oppfattet som utadvendt, med ett stabilt og godt humør. Det har fungert greit nok frem til nå - men er likevel bare et spill som jeg har mistet endel av lysten til å fortsette. Slik jeg har forstått verden rundt meg er det mer positivt å være utadvendt enn det motsatte så derfor har jeg latt meg lure til å være noe jeg ikke er. Nå har jeg gradvis begynt å si fra om hva jeg egentlig helst ønsker, men det er slett ikke greit for de som er mine venner/kollegaer, fordi de reagerer med usikkerhet på hvem jeg er og noen av dem trekker seg tilbake, og det gjerne med å si fra at de ikke kjenner meg lengre og er litt såret.

 

Hvorfor er det slik at man på død og liv skal være full av lyder og fakter for å bli likt? Hva med den gode følelsen man får av å være sammen og bare dele stillhet mens man ikke føler det grann ubehag i den situasjonen?

[ole_marius]

Tror personlig at det er miljø som er det desidert store tungvekter på om man er innadvendt eller utadvendt. Kan ta et kjapt eksempel, jeg som barn var, etter hva jeg kan huske, ganske utadvendt, dog da mine syv første år på barneskolen var preget av mye verbal og psykisk mobbing resulterte det med at jeg ble innadvendt. Seks år etterpå er det enda noen arr igjen som mest sannsynligvis ikke vil gå bort, men merker selv i den kretsen jeg vanker med nå så er jeg kommet godt i gang med å bli mer utadvendt..

[RWS]

... så er jeg kommet godt i gang med å bli mer utadvendt..

Vær forsiktig så ikke DU blir den som mobber nå da... Har holdt på å gå i den fellen selv da jeg begynte i NSB og hadde blitt både flink til å svare for meg og til å ta igjen på kommentarer fra kolleger som ikke forsto at det de holdt på med VAR mobbing engang.... Jeg mente det jo ikke, men ved et par anledninger ble det jeg sa oppfattet som mobbing og JEG, som alltid har vært en sterk motstander av mobbing, ble nesten en mobber... Utrolig hvor tynn DEN linjen er noenganger og hvor lett det er å overstige den linjen,... Så take care now... Og tenk igjennom det du sier til ALLE..

 

Har utviklet to grunnregler for kommentarer jeg gir til folk på tøys:

 

1. Kommenter ALDRI utseende! En grei ting å huske da folk i de aller fleste tilfeller ikke kan noe for hvordan de ser ut og enda viktigere, du har ikke noe med å kommentere det da det ikke har noe med deg å gjøre!!!

 

2. Sleng ikke kommentarer som kan virke støtende/sårende/mobbende til folk som ikke gjør det samme tilbake!! På den måten får du alltid en tilbake melding om kommentarene dine ble tatt for det de faktisk var ment som og du kan rette opp i feiltagelser. Slenger du dem til personer som ikke tar igjen er det ikke alltid de tørr å si i fra at de finner dem støtende og ikke morsomme og DU er plutselig mobberen du ikke vil utsettes for selv...

 

 

 

Endret 2. januar 2011 av RWS

[MikkelRev]

Det kommer som greiven og soulless er inne på, helt an på. Det kan komme an på situasjonen, folkene rundt, det kan komme an på dagen, humøret, alkoholinntaket osv.

 

Hva er egentlig å være innadvendt eller introvert? Er det det samme som å være beskjeden? Samme som å være sjenert? Samme som å være lite pratsom?

 

Og det kan jo igjen være forskjellige grunner til om man er like pratsom. Det kan være du ikke vil si så mye, ikke har/finner så mye å si, eller ikke tør å snakke så mye. Uansett vil du bli oppfattet som innadvendt/introvert/beskjeden/sjenert/dårlig selvbilde/dårlig selvtillit.

[Basusjernet]

Hva er egentlig å være innadvendt eller introvert? Er det det samme som å være beskjeden? Samme som å være sjenert? Samme som å være lite pratsom?

 

Når man er innadvendt så er man ikke like opptatt av andre mennesker sin oppfattelse av en selv. En innadvendt person har ofte en mindre omgangskrets som han har valgt ut med større omtanke enn det en utadvendt person ville ha gjort, dette fordi han er veldig bevisst sine egne tanker og preferanser. En utadvendt person derimot er veldig opptatt av hvor han står i forhold til andre mennesker og hvordan disse oppfatter ham. Han vil ofte la sosiale goder gå på bekostning av egne preferanser, mens med den innadvendte så er det motsatt.

 

Altså kan man være utadvendt og sjenert som et epletre på nordpolen, eller man kan være innadvendt og ha selvsikkerheten til Chuck Norris i sosiale situasjoner. Det er hvordan man tenker og prioriterer seg selv som definerer, ikke hvordan man ter seg i sosiale sammenhenger.

Endret 2. januar 2011 av Basusjernet

[nochar]

Jeg ser på meg selv som innadvendt. I motsetning til tidligere postere, vil jeg imidlertid tillegge miljøet en større rolle enn arv - om ikke annet enn for mitt eget vedkommende. Erfaringen jeg tar fra er blant annet en tøff hverdag på barne- og ungdomsskolen, som resulterte i en liten vennekrets (som jeg selvfølgelig har bygd opp i ettertid). At jeg har spilt i korps i snart elleve år, gjør imidlertid at jeg ikke har noe som helst i mot å framføre/snakke foran forsamlinger, verken alene eller i gruppe. Jeg har ingen problemer med å komme i snakk med helt tilfeldige personer - ofte i timesvis. Grunnen til at jeg ser på miljøet som en stor påvirker, har også sannsynligvis delvis årsak i at mine foreldre er ganske ambiverte (en mellom-tilstand som i høyere grad er situasjonsbetinget).

 

En god pekepinn på om man er inn- eller utadvendt, er i hvilke situasjoner man slapper av.

En innadvendt person vil gjerne "lade batteriene" alene eller i selskap med noen få utvalgte individer, som familie eller gode venner. En utadvendt vil derimot trives best i større forsamlinger. Det er selvfølgelig ikke gitt at den ene utelukker den andre i spesielle situasjoner.

 

Begrepene er i seg selv ikke spesielt praktisk anvendelige, ettersom de verken kan gi en adekvat beskrivelse av en person eller forutse et handlingsmønster uten grundig utdyping. Jeg vil heller si at de fungerer heller greit som en betegnelse på en sum kriterier hvor hvert enkelt er karakteristisk for en av personlighetstypene.

[Kreative87]

Tror påvirkning igjennom miljøet har mest å si for hvordan en blir, både iforhold til dette og andre ting.

[dr.dr.]

Jeg aner ikke hva jeg er, eller hvorfor jeg er det, men jeg var fryktelig inadvendt før, og er så og si hverken det ene eller det andre nå. Jeg er selvsikker og delvis en narsissist, men føler ikke noe behov for å presse meg frem i sosiale sammenhenger. Jeg styrer hovedsakelig unna personer som opplagt higer etter høy sosial status fordi jeg syns de er latterlige individer hvor usikkerheten lyser igjennom den påkledde selvsikkerheten. Gi meg heller en person som våger å være seg selv, og jeg vil trives i dens selskap.

[isaac elric]

blandet. er enig med soulless.

 

tidvis kjenner jeg at sammenkomster eller for mye sosial omgang med mennesker gjør meg sliten og irritert, og det er derfor veldig viktig for min mentale helse å ha et sted for meg selv som jeg kan flykte til når kroppen og sinnet krever det. enda mennesker sliter meg ut, er jeg avhengig av sosial omgang og gode venner. de fleste ser på meg som ekstremt utadvendt, ettersom jeg har ekstremt lett for å få kontakt med nesten hvem som helst. men til tider blir mennesker for slitsomme, og jeg merker at om det er noe som sliter meg ut mer enn noe annet, så er det small talk. en sammenkomst hvor det prates om ting som overhodet ikke interesserer meg, f.eks. andre mennesker og lignende, får meg til å ønske meg hjem eller til en eller annen øde strand eller et fjell hvor jeg bare kan være alene. å engasjerer seg i noe man gir blanke i er så slitsomt.

 

derimot kjenner jeg at jeg blir revitalisert hvis jeg finner noen jeg virkelig kan prate med. om det er en samtale som innebærer at man deler kunnskap, diskuterer eller reflektere kan jeg holde ut mye lengre enn vanlig. men også seriøse samtaler kan bli kjedelig, og da er det gøy å bare prate meninsløst tull, men så var det det å finne noen som deler samme humor også da...

 

og mennesker er forskjellige... romkameraten min på folkehøgskolen var blant de mest utadvendte menneskene jeg noensinne har møtt, og enda vi kom ekstremt bra overens, merket jeg at det ble ekstreeeemt slitsomt i lengden

 

utadvendt eller innadvendt. det er nok et spektrum, eller en skala om du vil, hvor man befinner seg i nærmere den ene eller den andre enden i spektrumet.

[Gjest Bruker-95147]

Hva er det første du gjør når du sosialiserer: Tar du din plass, eller finner du din plass? Hva er forskjellen, og er forskjellen forskjellig fra det å være normal/vanlig?

[Red Frostraven]

Jeg vil tippe at en del av svaret på om man er utad- eller innovervendt avhenger av:

-Antall venner gjennom barndommen

 

-Tid man tilbringer med varierte venner OG fremmede -- utenom når man er sammen med mer utadvente mennesker som snakker for deg og i stedet for deg

 

Rett og slett: Dersom man har mye nøytral eller positiv erfaring med å snakke med delvis ukjente, kjente og ukjente personer, blir man mer selvsikker og utadvendt.

 

Dersom man ikke er selvsikker vil man ha problemer med å ta kontakt med nye mennesker, og vil ikke få (positiv) erfaring med mennesker, og man forblir innovervendt.

 

Negativ oppmerksomhet vil også gjøre folk mer innovervendt, desto mer negativ oppmerksomhet man får av andre -- da spesielt mennesker man kjenner godt og vilt fremmede mennesker.

 

Positiv oppmerksomhet vil gjøre folk mer utovervendt, desto mer positiv oppmerksomhet man får av andre, da spesielt av bekjente og fremmede.

 

Så kommer arv i siste rekke.

 

Øvelse gjør mester.

Mange innovervendte mennesker blir regnet som asosiale, mens de egentlig bare er asosiale fordi de mangler erfaringer som jevnaldrende har, og føler seg dumme / blir ansett som dumme.

De er på den andre siden av et sosialt gap som krever mye samvær med andre for å fylle igjen.

De asosiale sitter på bryggen, mens den sosiale fergen går i motsatt retning.

Desto lengre fergen går, desto vanskeligere er det å ta den igjen.

 

Da er det ofte bedre å finne seg en båt, og ikke svømme etter fergen, så kanskje du kan ta igjen fergen med båten:

Nye situasjoner eller miljøer hvor få andre har erfaringer, kan hjelpe folk å bli mer sosiale, fordi man kan hoppe over den manglende erfaringen sin og møte mennesker som heller ikke mestrer miljøet.

Man kan begynne med sport på nybegynnernivå, begynne på skole, ta kurs, kjøpe nye spill og be med kolleger.

 

Jeg er innovervendt, men blir stadig mer utovervendt fordi jeg har bestemt meg for å bli det.