Min religiøse historie (kristen vs ateist)

[SoloSitron]

Noen år tilbake registrerte jeg meg på diskusjon.no (med et annet brukernavn).

Grunn?

Jeg hadde begynt å tvile på min kristne tro.

Jeg søkte svar.

Jeg ble oppvokst i et kristent hjem og deltok på mange kristne begivenheter.

Hadde jeg det gøy? Ja.

Fikk jeg gode venner? Ja.

Hvor stilig var det ikke å høre om brennende busker, mirakler, hav som blir delt i to og dødsoppstandelser.

Jeg ble eldre.

Jeg hadde hørt de gamle historiene mange ganger.

Liksom ikke like gøy og spennende.

Hvor var Gud utenom historiene?

Jeg ba hver dag.

deltok på møter hver uke.

Bad for syke.

Søkte kontakt med etablerte kristne for å lære mer om Gud.

Ble jeg noe klokere? Nei.

Etter all denne hjelpen fra etablerte kristne, kristne venner, klarte jeg ikke å tro på det som ble forkynt/sto i bibelen.

Skulle virkelig JEG gå vekk fra kristendommen?

Jeg hadde på den tiden blitt spurt om å bli en del av et ungdomsteam i en menighet.

Svarte ja.

Tiden gikk.

Jeg fortsatte med det samme.

Møter, bønnestunder, bibellesing, forkynnelse.

Jeg ble mer og mer oppgitt.

En dag var jeg så oppgitt at jeg ropte til Gud (trodde jeg?):

"Kan du vær så snill å vise deg for meg, gi meg et tegn, hva som helst, for å få meg til å tro på deg?"

Spørsmålene begynte å dukke opp i hodet.

Jeg ble eldre og trengte svar.

Det holdt ikke med eventyrhistorier...

 

Brennende busker,

dødsoppstandelser,

hav delt i to,

vann til vin,

leve i en fisk i 3 dager,

Babels tårn...

REALLY? Var det eventyr alt sammen?

 

Jeg kom frem til at alle Guder hadde likelydene troverdighet og sannsynlighet.

Hva skilte den kristne Gud fra andre Guder i andre religioner?

 

Hvorfor fortjener mine ukristne venner å bli sendt til helvete når de oppriktig søker Gud uten å finne frem?

Er dette en GOD Gud?

 

"For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå FORTAPT, men ha EVIG LIV."

 

Jeg prøvde oppriktig å søke etter Gud gjennom flere virkemidler, men fikk aldri noe ut av det.

Det ligger dessverre ikke i min natur å tro på noe jeg ikke har bevis for.

Fortjener jeg virkelig å bli fortapt på grunn av det?

Hvis det er Gud som har skapt mennesket, hvorfor har han gjort meg så rasjonell?

 

Jeg respekterer dere som er kristne der ute.

Kunne ønske jeg kunne oppleve Gud på samme måte som dere gjør.

Til dere "kristne" som slet med det samme som jeg gjorde;

nada kontakt med Gud, delta på møter å "late" som man får kontakt med Den hellige ånd, etc.

GET OUT OF IT.

Livet mitt har blitt umenneskelig mye bedre.

På mange måter

 

TIL DERE SOM ER KRISTNE: FORKLAR MEG HVA SOM HAR OVERBEVIST DERE TIL Å VELGE KRISTENDOMMEN OG HVOR SIKRE DERE ER PÅ AT DERES RELIGION ER EKTE!

 

Hvis det samles opp mange poster her sånn burde vel Guds eksistens få et litt bedre utgangspunkt til debatt!

 

[TechTiger]

Så du anser deg selv nå som en agnostisk ateist, eller anser du deg som en agnostisk teist?

[SoloSitron]

Så du anser deg selv nå som en agnostisk ateist, eller anser du deg som en agnostisk teist?

 

Jeg anser meg selv som en person som ikke tror at det finnes noen Gud før det motsatte er bevist. Hva med deg?

Endret 30. desember 2010 av SoloSitron

[RWS]

De er mange ateister her i landet som har opplevd noe av det samme, meg selv inkludert... Jeg klarte rett og slett ikke å lyve til meg selv og vri, vrenge og "tolke" dette, (og da ALLTID den "riktige" veien...) lenger og mistet gradvis troen over to år til jeg mistet den helt da jeg konfirmerte meg....

 

Virker på meg som om ærlighet, altså beinhard, rett frem og dønn ærlig ærlighet, ikke er spesielt fremtredende i religiøse kretser, de TROR de stiller spørsmål men de stiller svært skjelden de riktige spørsmålene og når de stiller de riktige spørsmålene er de ikke ærlige nok til å svare ordentlig på dem... Virker det som. De nekter rett og slett å slippe ærligheten inn i sine liv, for de TROR de er like ærlige som de tror jesus var, men bommer med flere mil på hva ordentlig ærlighet er... Og fortsetter å tolke, vri og vrenge skriften slik at den passer med det verdens bildet vi andre i samfunnet har...

 

Så det er godt å se at du turte å være ærlig nok mot deg selv til å stille de riktige spørsmålene OG svare ærlig med svarene... Står respekt av slikt, for det krever sin ryggrad å være så ærlig og la det som mange finner som et anker i livet seile sin egen sjø...

 

Å tro på "ingenting" er ikke et lett alternativ for en kristen, for det skremmer vel rumpa av en som er vant med å la andre ta skylden for alt som er dumt...

 

Syntes Pat Condell sier det bra i denne videoen..

http://www.youtube.com/watch?v=Ovg0eYjM64w

 

 

God nytt år til alle forresten! Måtte det beste i dette året bli det verste i det neste året!!

[KarlRoger]

Flott med sånne historier, og det viser hvor viktig det er å stille spørsmål ved religiøs tro. Både for sin egen del, men like viktig, stille de samme spørsmålene for andre. For de som vokser opp uten å oppleve annet enn blind tro fra de voksne rundt seg, så kan det bli svært vanskelig å selv se at det i det hele tatt finnes en mulighet for noe annet.

 

Dette er også hvorfor trosbekjennelsen ("Jeg tror på Gud faderen" osv.) stadig må gjenntas. De må tvinge seg selv til å tro, og de må høre andre si det samme slik at historien virker mer sann.

[RWS]

Dette er også hvorfor trosbekjennelsen ("Jeg tror på Gud faderen" osv.) stadig må gjenntas. De må tvinge seg selv til å tro, og de må høre andre si det samme slik at historien virker mer sann.

Når en løgn gjentas mange nok ganger blir den sannhet.... Utrolig mange religiøse jeg har møtt som faktisk TROR at de BEVISENE de tror de har i form av egne illusjoner og innbildninger så har troen deres sannhet og skjønner rett og slett ikke at illusjonene og innbildningene er noe de selv har SKAPT i deres desperate leting etter nettopp slike bevis... De LAGER med andre ord bevisene i en eller annen form, de fleste bruker lass med kognitiv dissonans og noen klarer til og med å "se" ting som ikke er der...

 

Klarer ihvertfall ikke å finne noen annen rasjonell forklaring på dette i og med at de heller ikke klarer å bevise det tror de ser... Men er åpen for gode forslag..

[*F*]

Trodde vel på gud som liten, men fant ganske raskt ut at kristendommen var ulogisk, lenge før jeg startet på skole osv.

Endret 31. desember 2010 av Dj_Evelen

[empetre]

Trodde vel på gud som liten, men fant ganske raskt ut at kristendommen var ulogisk, lenge før jeg startet på skole osv.

 

Samme her, vært agnostisk så lenge jeg kan huske. Han som var stefaren min når jeg var liten, har fortalt meg at jeg pleide å ligge å være lei meg noen kvelder, fordi jeg var redd for å dø. Det var liksom ikke noe etterpå

[soulless]

Virker som du er litt melankolsk og skjems litt over å ha "mistet troen din", i og med at du skriver at du har byttet brukernavn og misunner de som klarer å kjenne Gud.

 

Stemmer det?

 

Vil i så fall si at du ikke har noe å skjems over, og at ingen kan dømme deg på bakgrunn av det valget.

Det står respekt av å sette spørsmålstegn ved sitt eget livssyn, og enda mer av å ikke være redd for å innrømme ovenfor en selv at man ikke lenger tror.

 

Dette skal du ikke skjems over, for det er et tegn på styrke som jeg tviler på dine gamle trosfeller deler med deg.

 

Vær stolt, det burde du.

[Tenklitt]

Solositron: har gått akkurat samme veien Du kommer til et punkt der det går opp for deg, ganske sjokkerende "kan alt være en fantasi?" Livet mitt har også bedret seg kraftig etter dette, tok meg 5-6 år fra denne tanken og til jeg kunne si helt ærlig at jeg ikke trodde på Gud.

 

Edit: Tror bloggposten i signaturen min kan passe greit inn her (elefanten i rommet)

Endret 1. januar 2011 av Tenklitt

[dr.dr.]

Jeg for min del har gått motsatt vei - fra å være ikke-troende til troende.

 

Utenom meg er det ingen i min familie som tror på noe overnaturlig, og de baserer livene sine hovedsakelig på det de kan observere. Jeg for min del har alltid «følt» at det må være noe mer enn bare dette, men på grunn av min oppvekst tviholdt jeg på «troen på Gud er irrasjonell»-holdningen frem til slutten av tenårene. Da ble jeg enig med meg selv om at Gud ikke nødvendigvis betyr en mann med hvitt skjegg som løper rundt på skyer, men heller en bevisst kraft, og at religion tilbyr ulike definisjoner på denne kraften.

 

Troen på Gud var derfor for min del ikke noe å lene seg tilbake på eller søke trygghet hos, men heller en tanke som utfordrer meg intellektuelt. Det «normale» ville vel vært å kun forholde seg til det man observerer, men jeg finner det uhyre fascinerende og revolusjonerende at mennesket på et eller annet tidpunkt evnet å tenke forbi dette og trekke sluttningen om at alt dette må på en eller annen måte ha blitt skapt.

 

Om jeg er kristen er nok et definisjonsspørsmål. Jeg tror på Guds kjærlighet, men jeg støtter ikke den religiøse mekanikken som fremmer frykten for Gud som et grunnlag for å tro. Ingen religion har en fasit, og mye ved religion er selvfølgelig forkastelig, men jeg ser heller ingen grunn til at dette skal hindre meg i tro på noe mer enn det jeg sanser.

Endret 2. januar 2011 av Dr. Van Nostrand

[TechTiger]

Hvem er denne Gud? Er det en forkortelse for Gudmund?

Endret 1. januar 2011 av TechTiger

[Dufen]

Jeg hadde min barnetro til jeg ble 17-18 ish... Da ble den erstattet av en trang til å utforske alt som var spennende.

"Hvorfor skal jeg gå i kirka når det er så mye mer artig å gjøre andre ting" var det som ble erstatningen...

 

Jeg har fått barn etter dette og det roer livet ned på en måte.

Ikke det at jeg ikke lengre har det gøy, men man tenker litt mer over ting i den sammenhengen.

 

Så jeg har i det siste begynt å lure på om det finnes en gud.

Jeg håper det, for menneskelig handling er sagt å være styrt av kjemi og tilfeldigheter. Noen kaller det skjebne vil jeg tro.

 

Jeg kan ikke leve livet mitt basert på det faktum at jeg ikke har kontroll over livet mitt, at det er en kjemisk reaksjon i hodet mitt som styrer det jeg gjør.

 

Hva var før big bang, og hva kom først? Høna eller egget?

 

Så til en annen ting som er litt morsomt. Mirakler...

Hvorfor i all verden skal Gud gjøre mirakler når han har gitt mennesket fri vilje? Om mennesket kan leve livet å bli vant til at mirakler redder det hver gang noe er galt vil jo verden aldri gå fremover...

[Sisyphus]

Doofen, du har innsett problemet med kristendommen og bibelen. Den har rasjonalisert seg fram til de alle fleste angrepsvinkler som kan komme, helt til et absolutt nivå slik at du kan finne en forklaring på det du lurer på. Problemet blir bare at når man ser på det store bildet så er mange av disse forklaringene selvfølgelig konflikterende. Meeeen, det er jo HER gud kommer inn, eller at det er et spørsmål om tro. I bunn så er det å være religiøs det å akseptere at du gir faen i saklighet og gyldighet, men heller fokusere på troen. Det blir som å velge å bare gå rett fram hele veien uansett om det er fjell og kuer i veien, å gå rundt kan du bare drite i for her SKAL det gås fram. Hvem er du til å si at jeg ikke kan gå igjennom fjell? Og denne tankemåten fungere kjempefint! Helt til du treffer fjellet og innser at selvfølgelig går det fint an å tenke seg til og tro at noe er mulig, men tro kan faktisk ikke flytte fjell når det kommer til stykke.

[Dufen]

Det religiøse miljøet jeg kommer fra (læstadianere) hadde stort fokus på det å leve rett. Ikke etter strenge religiøse regler, men med sunn fornuft.

De fleste var meget snille folk, hjelpsomme og omsorgsfulle.

Ikke helt slik læstadianismen er portrettert?

 

Det jeg personlig plages med er at så mange kristne, muslimer, jøder etc. er så "over the top"... Alt og absolutt alt handler om religion... Det er jo sinnsykt...

 

En gammel dame sa til meg (etter hukommelsen): Vi lever ikke for å tekkes gud hele tiden, han vet vi har for mye å gjøre. Men vi skal ikke leve for å synde heller.

 

Jeg synes det er en fin måte å leve på. Strebe etter det å ikke være gjerrig, la være å feste hardt o.s.v...

 

Jeg testet jo seff det stikk motsatte da jeg var rundt 18 år og er glad for erfaringen, men kun for erfaringen...

[KarlRoger]

For min del virker det greit å lure på om det finnes en gud, guder eller en kraft vi ikke kjenner til, og evt. håpe på at disse eksisterer. Men når dette er noe vi ikke vet noe som helst om, hva er da poenget med å forholde seg til dem? Utover det å dagdrømme litt? Reglene vi lever livet etter lager vi uansett for oss selv, i tillegg til at vi må forholde oss til reglene samfunnet setter for øvrig.

 

Hvis noen sier at en gud har sagt noe, så er det all grunn til å tro at det egentlig var et menneske som sa det.