Hvordan bli mere selvsikker?

[AnonymDiskusjon]

Hallo! (vet det virker som jeg skriver litt da tid men alt er slik som det er nå også!)

 

Har for den siste stunden merket at jeg har blitt mye mere usikker på meg selv. Jeg er 17 år og har ikke hatt problemer med dette før. Helt til jeg fullførte 10 klasse så har jeg vært utrolig selvsikker. Da var jeg også litt bølle typpe. jeg var veldig selvsikker! jeg snakket hele tiden og jeg var liksom "ledern" i gjengen. Det var fram til 10 klasse.

 

Etter at 10 klasse var ferdig så forandret alt seg! Jeg gledet meg veldig til vgs. Så jeg kom inn på en skole som var et lite stykke unna her. Da kun jeg og en god kammerat. Første 2-3 mnd gikk greit. Etterhvert så trivdes jeg ikke lengre. For det første så hadde jeg jo gått på skolen her i bygda i 10 år! så er jo en enorm forandring.

Så ja. Jeg trivdes mindre og mindre. På slutten av halvåret så merket jeg at jeg begynte å slite å snakke med vennene mine. Jeg klarte ikke å finne på ting lenger å si. Klarte rett og slett ikke være den gamle meg. Altså begynte og bli usikker på meg selv. Så fikk jeg veldig dårlig selvitllit på grunn av dette, fordi jeg begynte å føle meg som en dott. Mistet meg selv rett og slett. Så skulket jeg endel, og jeg og de gamle vennene mine, vi vokste bare fra hverandre!

 

Så jeg hadde drit dårlig selvtillit! og blei kjempe usikker på meg selv. Det siste halvåret orket jeg ikke mere. Hadde ikke noe motivasjon! Så jeg droppa ut. Å da ble døgnrytmen min ganske feil. Satt oppe til 2-3 om natten og stod opp 12-1 tiden. Og alt ble bare verre og verre. JEg begynte å slite med alt! Jeg mistet hele meg. Jeg klarte ikke snakke med noen lengre nesten.

Fant ikke på neon ting å si når jeg møtte folk. Til og med foreldrene mine sliter jeg å snakke med. Og sånn har det vært helt siden da og til nå! Alt blir bare værre og værre for hver dag!

 

-Blitt veldig usikker på meg selv og sliter sinnsykt å finne på ting og si når jeg snakker med andre. Tilogmed familie og alle! Nå har jeg kun noen dårlige venner jeg ikke liker noe godt egentlig. fordi de respekterer ikke meg og undermåler meg.

 

Nå aner jeg ikke hva jeg skal gjøre lengre. Alt er bare et slit å komme seg gjenom. Skulle bare ønske alt var som før. Det var noe som skjedde mellom ungdomskolen og vgs. Da mistet jeg liksom meg selv.

 

Kan noen være så snill å hjelpe meg??? hva skal jeg gjøre?? Føler jeg trenger å bygge opp selvtilliten min igjen og bli selvsikker. finne meg selv igjen rett og slett. men det klarer jeg ikke. Brukt nesten 2 år på det nå og alt blir bare værre for hver dag. tusen takk for de som leser dette!

 

Er også helt forferdelig å se alle andre ungdomer som har det helt supert. Ute hele tiden med venner og har det gøy og har hver sin karakter. mens jeg har ingen. savner også veldig barndomen min så jeg blir utrolig lei meg når jeg ser andre barn som er ute og leker og har det gøy. da tenker jeg på min tid når jeg var en av dem. Det er veldig vanskelig for meg.

[hei1234567890]

Hmmm..... Var i nesten samme situasjon når jeg byttet fra barneskole til ungdomskole.

Mistet bestevennene mine, noen flyttet andre var bare ikke vennene mine plutselig. Satt alene hjemme hele tiden.

Hadde ikke mange venner, ble fort usikker og redd, ofte syk.

Men etter hvert skjønte jeg at jeg måtte gjøre noe så etterhvert fikk jeg mange venner. Ble mer selvsikker.

Alt ordnet seg:)

[Gjest Slettet-fsaSP0zV]

Det er vanskelig å klare dette uten profesjonell hjelp. Kontakt BUP i din kommune og be om rådgivning. Du kan også ta dette opp med dine foreldre, de har også vært unge en gang, og man skal ikke se bort fra at dette er noe som kan være arvelig, slik at minst en av dine foreldre kan ha kjennskap til problemene. En god start er uansett å komme tilbake i "normal" døgnrytme, start med å stå opp passe tidlig (kanskje 7-8) og legg det når du er trøtt om kvelden.

[hei1234567890]

Skaffe venner? Besøke psykolog?

Jeg tror kanskje du må finne svaret selv....

Tror det å bytte skole og klasse blir et stort "hopp" for noen, noe som de ikke klarer...

[AnonymDiskusjon]

tusen takk for alle svarene. kan nevne at jeg fikk diagnosen apsergersyndrom når jeg var 15 år.

Jeg har egentlig aldri fått vite helt hva det er. men hvertfall noe med at jeg kan slite med sosial omgang osv. foreldrene mine har også fått vite veldig lite omm dettte.

kan dette være en av grunnene nå kansje?

[hei1234567890]

Aspergers syndrom (tidvis skrevet Asperger syndrom) er en lidelse innen autismespekteret som er preget av betydelige vanskeligheter i sosial interaksjon og med begrensede og repeterende mønstre av atferd og interesser. Den skiller seg fra andre autismespekterforstyrrelser ved relativt god språklig og kognitiv utvikling. Selv om det ikke er nødvendig for å stille diagnosen, blir fysisk klossethet og atypisk språkbruk ofte rapportert.[1][2]

 

Hentet fra Wikipedia....

 

Jeg tror det har mye å si...

"....preget av betydelige vanskeligheter i sosial interaksjon og med begrensede og repeterende mønstre av atferd og interesser."

 

De sa du hadde fått det når du var 15...?

Nå er du 17...?

Du begynte å føle deg sånn på slutten av 10klasse..? (da er man vanligvis 15-16 år)

Brukt nesten 2 år på å finne problemet...?

 

[AnonymDiskusjon]

Noen som har noen gode tips til hva jeg burde gjøre? Fortiden er jeg helt nede å orker ingenting. Er ikke motvivert til noe som helst.

Har også lyst til å kontakte de gamle vennene mine. Men er ikke så lett. Ikke nå hvertfall. Går likosm rundt og bare paffer. Har ikke noe energi lengre. Orker så vidt å snakke.

 

Skulle bare trengt ett skikelig kick. Noen råd bare kansje? Ting som hjelper eller å tenke på.

[AnonymDiskusjon]

En ting til også! Når jeg prøver å være sosial og være ute med andre, og noen helt greie kamerater klarer jeg aldri henge med. Tenker bare på alt mulig rart, og må prøve å finne på ting og si. Derfor sliter jeg ofte å finne på ting og si og det er en grunn til at jeg blir bare mere og mere sliten av meg selv. Bare mistet meg selv.

[AnonymDiskusjon]

Lest veldig mye på nette nå om apsergers syndrom. Flere steder har nevnt dette :

 

Sosialisering kan være bra, men det må skje på guttens premisser. Å sette han til gruppearbeid etc, uten at han vil det selv, kan føre til at han får store problemer med å omgås andre mennesker.

 

Det beste er nok å la han holde på med sitt, han vet nok best selv hva han vil gjøre med livet sitt:)

 

Mulig det er dette som har skjedd. På ungdomskolen gikk det greit. Men så kom vgs og jobb. Og da ble jeg liksom "tvingt" til dette. Følte jeg måtte bare. Og jeg kan si at jeg hadde det et helvete en periode på grunn av dette. Mulig dette er en av grunnene da til at jeg har store problemer med å omgår med andre mennesker nå.

 

Det jeg føler også at jeg viste hva jeg ville. Men alikevel så blei jeg bare dratt inni det uten at jeg ville. Og jeg klarte bare ikke å skuffe foreldrene mine heller fordi vist jeg nektet så ville de bare blitt så frusterte og lei seg og de har sått på så mye.