Min mann prøvde seg på min venninne!

[Kristinoska]

Takk for svar dere

Vi fikk så vidt "snakket" litt i går. Jeg klarte ikke holde meg lenger. Han var veldig spak og hadde ingenting å si til sitt forsvar. Da jeg fortalte at han skjelte meg ut og var hyggelig med henne når de kom hjem hit og spurte han "hva slags psykopatoppførsel er det egentlig? Det er jo helt jævlig!". Han sa seg ikke annet en enig. Jeg snakket om at hun da ikke kunne være noe han var villig til å miste alt for, han var enig i det og og virket egentlig mest som han ikke skjønte noe. Jeg må si at han ser fortvila ut, men samtidig synes ikke jeg han virker redd, jeg tror ikke han tror at dette ender med at jeg går fra han.

Jeg ble så sint at jeg gikk ut av huset for å skåne baby i magen og barna i huset. Sendte han en lang melding om hvor lite jeg trodde på han og hvor fælt jeg syntes dette er, at jeg var redd for at det skal gå galt med banet i magen, det er så tidlig enda at store påkjenninger ikke er bra. Jeg skrev at han ikke trengte svare meg for at jeg ikke var interesser i å høre noe dritt. Fikk til svar:

Har ikke noe å si til mitt forsvar. Jeg forstår at det blir nærmest umulig for deg å stole mer på meg. Jeg er fryktelig lei meg for det. Jeg kan jo faktisk ikke stole på meg selv heller, for jeg ville ikke at noe sånt skulle skje, men alikevel har noe skjedd. JEG ER IKKE SÅNN. Ikke egentlig. Jeg er fryktelig fryktelig lei meg. Jeg banker i bordet for det som er i magen din.

 

Jeg kom hjem igjen noen timer etterpå, han flirte og hadde det gøy med barna, de så på en film. Jeg gikk og la meg etter en stund.Helt ærlig så er det ting min venninne gjorde denne kvelden som jeg ikke liker. F. eks. før mannen min gikk ut den kvelden sa hun til han "ikke noe sminke på skjortekraven nå, annet en min", det er jo flørting, jeg skjønner jo det. Men trodde for det første ikke at han ville være særlig interessert i henne og faktisk så har jeg stolt mye på han de siste 2-3 årene, for han virker ikke på søken når vi er ute, dere skjønner kanskje hva jeg mener med det? Blikekt flakker ikke, jeg ser ikke at han gir anerkjennende blikk til andre damer, han koser seg med meg og danser med meg.

Ringte i alle fall familierådgivningskontoret i går og fikk ordnet en time til meg alene i neste uke, håper på å få han med på en time etter det, nå må jeg selv først få pratet og sortert litt.

Endret 30. desember 2010 av Kristinoska

[Kasp0me]

Han vet hvem han er. Han prøver bare og få deg tilbake, noe han tror og vet er en lett match! Ikke gi deg. Be han slutte og drikke for familiens skyld. Gjør jo alt bare vondt verre.

[PotionPixie]

Jeg er altfor ung til å ha erfaringer med slikt selv, men jeg vil likevel komme med en liten historie.

 

Min fars mor var utro gang på gang, og min farfar tilgav henne alltid til slutt. Dette etter lange krangler og henne som ba på sine knær. En av grunnene til at de holdt sammen så lenge, var nettopp på grunn av ungene. Men både min far og hans søsken var oppriktig lettet og glade når foreldrene endelig skilte seg, dog etter barna hadde flyttet ut. De hadde hele tiden ønsket at de skilte seg. For selv om de var glade i hverandre, såret min farmor han altfor mye. Ungene deres skammet seg ikke bare over moren, men også over faren som ikke hadde vært sterk nok til enten å ta skikkelig tak i problemet eller be om skillsmisse. Dette ødela en del av barndommen til min far og hans søsken, og er noe min far sjelden/aldri snakker om.

[Kristinoska]

I går gikk vi en tur og tok en prat. Kan ikke gå sånn her og ikke snakke med hverandre i evighet, det var like før ungene merket det og.

Jeg ble ikke mye klokere av praten, men tror i alle fall på at dette var noe han ikke ville gjøre og at han er både skamfull og flau over seg selv. Han forelso selv at han ikke skulle gå ut å drikke mere alene, for han kunne jo ikke stole på seg selv en gang. Han synes det er grusomt ekkelt å ikke huske noe, bare det å drikke seg så full når man er så voksen er dårlig.

Han sa at han i utgangsunktet ikke tenkte at hun venninnen min var noe å se på, og det tror jeg faktisk, for hun er så langt fra hans type som det går nesten. Han stilte tvil til hennes versjon og var så, ja, som om han ikke skjønner noe som helst. Jeg utelukker ikke at hun kunne ha flørtet litt med han, det merket jeg jo selv antydninger til her hjemme, men alikevel, noen mennesker er bare flørtete av seg, det er min mann som skal ha respekt for meg og ikke minst seg selv.

Han forstod meg veldig godt og var ydmyk og grei.

Jeg sa til han at jeg fikk problemer med å stole på alt, kjente at jeg fikk lyst til å sjekke telefonene hans, FB, ja, alt, og han sa at alt det er åpent for meg til enhver tid. Han sa at han forstod om jeg ikke ville være sammen med han mer, men at han håpet det.

 

Da vi kom hjem var det godt å kunne prate i huset igjen. Jeg merket på han at han var veldig lettet. Da jeg sa at jeg skulle legge meg sa han at han kom å la seg bak meg etter en stund. Jeg svarte ikke noe, men bare gikk. Han kom etter meg og ga meg en lang klem. Jeg klemte tilbake og gikk og la meg på det andre rommet. Det blir ikke riktig så enkelt for han, nei!

Men jeg er glad for at han foreslo å ikke gå ut å drikke alene mer, og jeg er og glad for å se at han tar meg på alvor.

 

Han vet ikke om at jeg har bestilt time på fam. kontoret, jeg vil gå alene å srtere litt og så få en time til oss to, for jeg vil virkelig at han skal forstå hvor alvorlig dette er og at noe sånt ikke kan skje en gang til.