Mannen min drikker for ofte/mye, og tar ikke hensyn til meg. Alkoholiker?

[baremegja]

Langt og sikkert nokså rotete skrevet.

 

Jeg takler ikke lenger at mannen min drikker alkohol, og trenger hjelp for å vite om mannen min kanskje kan ha et alkoholproblem eller om det er jeg som må roe meg ned.

 

Vi har vært gift i over 10 år, og han har alltid vært glad i alkohol.

For flere år tilbake ble han alltid sinna når han drakk, uansett om han var på fest eller satt hjemme. Flere ganger har jeg sittet med en klump i halsen, livredd for at han skulle angripe meg. I frykt for dette opptrådde jeg snillt som et lam, og sa minst mulig i fare for å provosere han.

Og jeg var alltid like lettet når han sovnet.

Det tok sin tid, men til slutt klarte han å se hvordan han var i fylla.

Han kuttet ut 60%, og gikk over til 40%, og sinnet forsvant gradvis.

 

Men når han drikker glemmer han meg helt. Han har aldri vært utro, og jeg bekymrer meg ikke for det. Men jeg synes han er veldig lite koselig å være i nærheten av når han drikker pga at han glemmer meg helt. Han vil gjøre som han vil uten å ha folk han må ta hensyn til.

Aldri har vi gått sammen hjem fra fest, og han enser meg ikke hvis vi er sammen når han drikker. Som om jeg ikke eksisterer.

 

Huset vårt brant ned for et par år siden, og jeg hadde da født vårt 2. barn for bare ett par uker siden.

Jeg tok dette svært tungt, og slet veldig psykisk.

Jeg tryglet og ba og gråt om å få hans støtte, og om at vi måtte takle dette sammen som en familie. Trengte en skulder å gråte på og noen som kunne holde rundt meg.

Spurte han og om han en gang kunne ta med seg ungene ut på en liten trilletur eller på familiebesøk, da jeg sårt trengte å gråte. Jeg kunne jo ikke knekke sammen foran barna.

Men svaret hans var at jeg måtte gå ut hvis jeg ville ha fri.

Etter den tiden sklei vi fra hverandre, og jeg taklet ikke han eller drikkingen hans.

For å ikke knekke helt sammen kontaktet jeg psykolog for å få orden på følelsene mine, og sinnet jeg hadde mot mannnen min.

 

Så ble ting bedre mellom oss, og vi ble gravide med nr. 3.

Jeg er godt over halvveis i s.skapet.

Mannen har vært en del sykemeldt og drikker igjen en del. Gjerne 2-3 dager i uken.

Han gjør ikke noe galt sånn sett, men tar så abolutt ingen hensyn til meg.

 

På julaften hadde vi innvitert en masse familiemedlemmer.

Og mitt høyeste ønske var at mannen min ikke skulle drikke.

Det kunne han ikke love, men han kunne holde seg unna spriten.

2 flasker vin kjøpte han seg, og måtte selvfølgelig ha akevitt til maten.

 

Han satt seg på motsatt ende av langbordet, så jeg ble sittende med våre to små barn, og min store mage.

Slik er det jo når han drikker, glemmer meg helt! Tar ikke hensyn!

 

Senere på kvelden tok jeg han på fersken 2 ganger da han var på vei til å ta seg et glass sprit. Jeg laget ikke noe bråk pga det, men snudde meg og gikk.

Han lot da være å drikke de glassene.

 

Julegaveåpningen med barna våre måtte jeg ta meg av. Han satt med vinglasset og snakket med andre.

Da barna var i seng fortsatte han å drikke, selv om jeg ba han om å være så snill å roe ned.

 

Jeg var helt gåen da kvelden var omme, i hodet og i kroppen.

La meg med rennende tårer mens mannen min satt oppe og spilte musikk.

Kl. 03 sa jeg sint at nå var det nok. Han trengte ikke å holde meg å resten av huset våken pga at han ikke klarte å gi seg med drikkingen.

 

Nå er det 2. juledag. Og vi snakker ikke sammen.

Jeg har sagt hvor skuffet jeg er, da han var VELDIG klar over hvor mye julaften betydde for meg. (forrige julaften ble nemlig ødelagt av min far, som har et tydelig problem med alkoholen) Er så skuffet over at han ikke kunne ofre en dag for meg, med tanke på at han drikker veldig ofte ellers.

Men han ber meg holde kjeft. Gjør jeg ikke det slenger han med kjeften og sier at jeg må komme meg tilbake til psykologen.

 

Jeg sier at det eneste jeg ønsker er at han ikke skal drikke så mye, og at han i allefall kan holde seg unna alkoholen når jeg så sårt ber om det denne ene gangen.

Men det er tydelig at jeg bare snakker tull!

 

Nå har jeg nettopp avlyst planene vi hadde for nyttårsaften.

Vi skulle egentlig hatt besøk og kost oss med venner.

Men jeg orker ikke å bli skuffet enda en kveld.

Har en vond kropp og masse hormoner, og trenger ikke mer tull og sårede følelser.

 

Ønsker jo bare en mann som kan ta hensyn til sin gravide kone, og skjønner ikke at det er så vanskelig å ville gjøre meg litt glad.

Jeg vet at han elsker meg, uten tvil.

Så jeg lurer på om han rett og slett har et problem med alkoholen?? Eller om det er jeg som overdriver?

 

(må og nevne at en uke før julaften drakk han masse, og ble sinna somfør i tiden.

Helt plutselig begynner han å kjefte, løfter opp katten vår og hiver den på meg. Velter et saftglass over pc-en min.

Han virket så truende, at jeg ringte svigerinnen min i skjul og spurte om hun kunne være så snill å komme innom en tur og late som ingenting. Hun fikk heldigvis roet han)

 

Hva kan jeg gjøre??

Takler ikke dette mer

[Lekr]

Det er ikke det her du vil høre, men for meg virker det veldig tankeløst å få stadig flere barn med han. Forholdet deres har skrantet i årevis, og før eller seinere må du antagelig komme deg vekk.

 

Man kan bli gravid selv med prevensjon, men hvis dere bare var veldig uheldige tror jeg du hadde nevnt det.

Endret 26. desember 2010 av Lekr

[Ernie]

Lekr: Forsåvidt enig i det du sier, men er det ikke en fordel å diskutere en løsning på problemet i stedet for å moralisere tidligere valg? Er man først blitt gravid og er kommet langt på vei, er det lite man får gjort med akkurat det, og problemet med mannen er der fortsatt uansett hva.

 

Trådstarter: Mannen din har utvilsomt et stort problem i forhold til alkohol. Det er hverken noe å lure på eller noe å diskutere. At han nekter å kutte ut alkoholen for en dag for sin gravide kone er meget, meget urimelig av han og er etter min mening en sterk indikasjon på at han glatt kan klassifiseres som en alkoholiker. Hvis han ikke skjønner at dette er et problem så har du etter min mening i verstefall bare en løsning, og det er å sette hardt mot hardt. Enten kutter han ned på eller helt ut alkoholen, ellers så forlater du han. Alkoholikere skjønner i ytterste konsekvens ikke annen språkbruk enn det, slik jeg oppfatter tingene (har en alkoholiker som er forlovet med et familiemedlem). At du og barna skal leve under slike forhold er urimelig og ikke noe noen fortjener. Så en passende artikkel på side2.no i går ang. denne typen problematikk. Den er mer enn verdt lesingen Uansett hva du velger: håper dette løser seg slik at du og barna får en bedre hverdag.

Endret 26. desember 2010 av Ernie

[-Léon-]

Hvor mange år har dette pågodt?

Slik du beskriver mannen din så vil jeg si at han er en alkoholiker eller er godt på vei.

Jeg ville tatt tiltak med å evt flytte ut en stund, se hvordan han reagerer på det. Hvis han ikke viser noe form for ydmykhet ovenfor hvordan han har behandlet deg og ungene så ville jeg ha skilt meg.

Men, nå har jeg aldri vært forelsket så jeg kan vel ikke sette meg helt inn i hvor vanskelig det er å gå ifra en som man elsker, men noe må hvertfall skje, ting må tydligvis forandre seg.

[baremegja]

Det er ikke det her du vil høre, men for meg virker det veldig tankeløst å få stadig flere barn med han. Forholdet deres har skrantet i årevis, og før eller seinere må du antagelig komme deg vekk.

 

Man kan bli gravid selv med prevensjon, men hvis dere bare var veldig uheldige tror jeg du hadde nevnt det.

 

 

Da har du missforstått meg litt.

Forholdet har ikke skrantet i årevis, men vi har hatt gode og dårlige tider.

Det er slikt man etter min mening må kunne leve med hvis man skal holde ut som kjærester/ektepar i mange år.

Vi har ikke hatt det enkelt pga flere tragiske dødsfall i nær familie og flere ulykker, dette kan gjøre hverdagen tung.

 

Jeg har en fantastisk snill mann som hjelper til med alt i hjemmet og er en super pappa.

Dette barnet vi nå venter var godt planlagt slik som de to andre også var.

 

Problemet oppstår når han drikker. Når han er edru er det ikke noe problem.

Så lenge mannen min ikke skader barna våre går jeg så absolutt ikke fra han før det meste er prøvd ut.

Jeg vet at han tyr til flasken når han har det tungt, og derfor også får en del agresjon ut når han drikker. Han har det på mange måter ikke lett, så jeg mener han på en eller annen måte må få hjelp.

Men vet ikke hvordan...

 

Har og vært usikker på meg selv når det gjelder alkoholforbruket hans, siden jeg selv ikke drikker og kanskje lett føler at lite alkohol blir for mye.

 

Jeg er uansett villig til å kjempe for ekteskapet og mannen min. Vi elsker hverandre, og jeg aksepterer noen dårlige år innimellom

[Lekr]

For meg virker det som at du er villig til å strekke deg altfor langt for å bevare det ekteskapet her. Jeg skjønner at det ikke er lett å bryte med en mann man har barn med, men du har fortsatt med å bevisst få flere barn med en alkoholisert mann, som du har et turbulent ekteskap med.

 

Har du satt grensen ved fysisk vold mot deg og/eller deres barn? Hvor mye er det deres barn er vitner til?

 

Men hvis du tror at det finnes håp om å få han "tørrlagt", så må du gjerne være tålmodig og leve i det håpet.

[Blowbob]

Jeg skal gi deg en liten tankevekker.

 

 

Skal dele en liten historie om meg og mine søskens oppvekst og følgene vi fikk av å leve med en alkoholisert mann.

 

 

Kort fortalt;

 

Min mor har blitt behandlet akkurat slik som du har blitt behandlet, i 12 år av samme mann. Alt begynte fint de første årene, og så kom alkoholen. Det begynte med at han drakk seg "vekk" ca 1 gang i uka. Og hver 6. måned, økte det til 2 ganger i uken, altså fredag og lørdag.

 

Han var heller ikke voldelig i begynnelsen, han var slik som din mann, han tok ikke hensyn til gjøremål, plikter, samvær med barna osv. Han, derimot, begynte med årene å slå både min mor, meg og mine to søsken. Hver helg i 3 år ble jeg og mine søsken banket, fordi han syntes det var morro å slå forsvarsløse barn og ikke minst ei forsvarsløs og psykisk nedbrutt mor.

 

På slutten av det 3. året, så ble jeg plutselig hentet på skolen. I bilen satt min mor og mine søsken, gule og blå. Alt hun sa i bilen var: Gutten min, vi er fri fra helvetet, i det vi var på vei til et krisesenter.

 

vel møtt på krisesenteret, startet de lange årene med terapi.

 

Kort fortalt der og:

 

mitt eldste søsken, ble uføretrygdet som 18-åring, etter en flerårig kamp om å kjempe imot angsten, sinnet, frustrasjon, som han opplevde i hverdagen, i tillegg til at alle på skolen hans mobbet han fordi han var fåmeldt. Mere kan jeg ikke si om dette, fordi jeg tror ikke h*n ville ha satt pris på at jeg deler dette med internettet.

 

Mitt yngre søsken, sliter med det samme. Angst for å gå ut, angst for å bli mishandlet på det groveste. H*n blir også mobbet av folk i klassen og på skolen, fordi h*n ofte får panikk-angst, og reagerer når mannlige lærere utøver allminnelig nærkontakt dvs klapp på skulderen osv. Mer kan jeg heller ikke si om dette, som nevnt.

 

Også var det meg. Skal holde det kort. Jeg gikk kun i 4. og 5. klasse på barneskolen. Jeg mistet også 8. og 9. klasse. Klarte heldigvis å få karaterer i 10. klasse pga en veldig hjelpsom lærer. Jeg har prøvd meg på samme linje på vgs for tredje gang nå. Og jeg fikk brev fra skolen, 5 dager før jul, hvor det stod at jeg hadde mistet min skoleplass. Dette fordi jeg ble tvangsinnlagt på sykehuset hver år, fordi jeg ikke taklet livet mer. Per idag er jeg blitt litt bedre til sinns. Men hvis jeg hadde skrevet det her for ca 4 år tilbake, så ville jeg vært en apatisk "robot". Jeg var, og kanskje enda er, en anelse apatisk til det meste, men er det en ting jeg reagerer på; så er det uskyldige barn og mødre som blir mishandlet av alkoholiserte tapere.

 

Poenget mitt med denne posten er at du trenger en tankevekker, et fysisk varselslys som er blitt erstattet med den du har i hodet, fordi den varselslampen i hodet ditt blinker ikke hos deg. (mente ikke å være frekk på noen måter).

 

Hele familien min sliter med traumer pga alkohol. Du tenker sikkert nå; "han utøver ikke fysisk vold..." - å da vil jeg svare på denne måten; er du villig til å prøve å ta sjangsen, og se om han skjerper seg, eller vil du utsette dine barn for en forferdelig oppvekst, som kommer til å ødelegge dem i mange år fremover, eller vil du ta til vettet, og gå i fra han?

 

 

Jeg skriver denne posten, i et håp at jeg kanskje klarer å påvirke deg til å ta det rette valget, selv om det ikke er enkelt.