Er vi for feige i forhold?

[krizkriz]

Er vi for feige når vi er i et forhold? Blir vi alle tøfler med engang kjæresten ber om noe?

Og hvorfor er det så mange som er i et forhold selv om de ikke er forelsket? Er vi redd for å være alene?

 

Jeg kjenner altfor mange som haster seg inn i et forhold, forlovelse og barn. Og etter kort tid ender det med endeløs krangling, utroskap og psykisk terror, men ingen vil gjøre det slutt.

 

Det gjelder så klart ikke alle, men ganske mange egentlig. Hva mener du?

[KvitKnekt]

Blir vi alle tøfler med engang kjæresten ber om noe?

 

Langt ifra alle blir det. Men når du går inn i et forhold er det viktig å tenke og prioritere sammen. Begge parter bør selvfølgelig ha meninger og sitt eget liv på siden av forholdet.

 

Og hvorfor er det så mange som er i et forhold selv om de ikke er forelsket?

 

Kan aldri tenke meg at så mange er i et forhold hvor det ikke startet som forelskelse. Og denne forelskelsen vil sakte dø ut etterhvert, og forhåpentligvis bli erstattet med ekte kjærlighet. Det virker som om nå i moderne tid er det altfor lett å finne ny forelskelse. Verden er mye mindre nå enn tidligere, og folk treffer nye folk hele tiden. Såklart vil en person forelske seg i nye interessante personer selv om han/hun er i et kjæresteforhold, det er helt normalt, og vil skje mange ganger. Det er opp til en selv å gå for det nye og spennende eller å satse på stabilitet og forutsigbarhet.

 

Er vi redd for å være alene?

Det er helt naturlig å være redd for å være alene. Alle er det. Mennesker er flokkdyr som søker tilhørighet i en gruppe. Men man kan fint føle tilhørighet uten å gå inn i et forhold. Dette varierer fra person til person og hvor mye tilhørighet han/hun krever for å bli tilfredsstilt. Det er ingen annen tilhørighet som slår det å finne "the one".

 

Jeg kjenner altfor mange som haster seg inn i et forhold, forlovelse og barn. Og etter kort tid ender det med endeløs krangling, utroskap og psykisk terror, men ingen vil gjøre det slutt.

 

Om det går så langt som til utroskap og psykisk terror vil det alltid være bedre for barnet og forholdet å bryte av. Ingen har et godt liv om de lever sånn.

 

Det gjelder så klart ikke alle, men ganske mange egentlig. Hva mener du?

Jeg mener folk for lett gir opp et mer seriøst forhold, hvor begge kjenner hverandre godt og har et stabilt forhold, og heller går for spenning. Hvis en person prioriterer spenningen i å treffe nye folk, ha sex med ukjente og være rastløs og uforutsigbar bør denne personen ikke gå inn i et seriøst forhold, men heller basere seg på såkalte åpne forhold.

[logaritmemannen]

Før i tiden var forhold og ekteskap veldig praktisk. Mannen jobbet(evnt. kriget) og tjente penger, mens kona var hjemme og stelte huset. Barna fikk også voksne opp fint. I dag er likestilling utbredt, hvilket utfordrer de tradisjonelle kjønnsrollene.

 

Grunnen til at folk haster seg inn i forhold og får kone og barn, tror jeg er rett og slett fordi de tror det er riktig. "Du må få deg kone og barn, stort hus, fet lønning. Det er jo så deilig" er det de fleste får inntrykk av. Samfunnets "propaganda" om troen på evig kjærlighet ved første blikk fungerer bra. Hvem skulle vel tro noe annet når man ser Hollywood-filmer med evigvarende kjærlighet, lykke og et perfekt forhold?

 

Vi mennesker er jo faktisk ikke laget for å være monogame, så hvorfor tvinge oss til det?

Hvorfor skal man gifte seg når man vet at det er den rette? Det må tydelig inngås en kontrakt som sier det i dagens samfunn.

 

Men når man har oppnådd alle disse ting, da er du jo lykkelig? I hvert fall ut ifra sjekklisten som samfunnet bruker. Nei, huff, er du 40 år og ikke gift, da MÅ det være noe galt med deg!

 

edit: leif (vidar)

Endret 20. desember 2010 av logaritmemannen