Har det ikke så godt med meg selv

[Gjest vanitas]

Kjære medforumister, først av alt må jeg vel innrømme at denne posten vel så mye kunne hørt hjemme i utdanningsdelen av dette forum. Det jeg ønsker å berette er ikke direkte helserelatert, men i en vid forstand håper jeg det dog det kan rettferdiggjøres at jeg benytter meg av gjesteposttilbudet her. Jeg kan tilføye at jeg også er i besittelse av et annet nick jeg bruker, men ønsker her å forholde meg incognito av hensyn til mitt personvern.

 

Så til saken. Jeg er altså en gutt på 21 år som for tiden studerer medisin på andre året. Da jeg var yngre var det hele tiden mitt mål å komme inn på dette studiet, og jeg jobbet hardt for å komme direkte inn etter videregående, noe jeg også klarte med god margin. På tross av enkelte brister i min personlighet (manglende praktisk sans, forklaringsproblem, talefeil som blir forsterket av inngrodd bygdedialekt, innesluttethet med mer) , var mitt menneskesyn da som nå i stor grad influert av liberalismens tanker om individet, at enkeltmennesket har makt til å skape sin egen fremtid gjennom de valgene det tar, at det ikke finnes begrensninger så lenge viljen er sterk osvosv.. Du spør kanskje hva det har med saken å gjøre? Vel, for min del trodde jeg ytterst inderlig at jeg skulle klare utvikle meg til å bli en god lege, og valgte legeyrket på grunn av dets viktige rolle i samfunnet, det gunstige jobbmarkedet, samt muligheten til å direkte kunne påvirke andres liv på en positiv måte. Som man siger er naivitetens uttrykk som fandens forkledninger - uendelig i sin mangfoldighet.

 

Fra videregående erindrer jeg videre en samtale jeg hadde med skolens rådgiver, det var vel i 2. klasse og rådgiveren var for øvrig min matematikklærer som jeg hadde et veldig godt forhold til. Da jeg informerte han om at jeg vurderte å søke medisin sa han noe sånt som: "Jeg er ikke i tvil om at du sikkert kommer til å bli en god lege, men velg nå endelig yrke utifra dine interesser - ikke studiets popularitet og lignende." Han mente jeg hadde veldig gode forutsetninger for å utdanne meg til en form for sivilingeniør, og jeg betviler for så vidt ikke det heller da jeg har fått mange gode skussmål fra lokalt så vel som nasjonalt hold (var blant annet med i en konkurranse der jeg vant tur til Hellas for hele familien). Mest av alt savner jeg imidlertid den tidligere gleden jeg hadde av å jobbe med fagene, nå føler jeg det mer blir som et puggepreget pliktløp der jeg aldri når opp til det nivået av forståelse som jeg forventer av meg selv, der de andre briljerer har jeg forblitt en passiv og likegyldig statist.

 

Dette har også ført til problemer i forhold til studiemiljøet. Jeg føler jeg i stadig større grad har trukket meg tilbake, og det er ingen nære venner jeg tør å åpne meg for. Ikke at en skal skylde på andre, det er jo i en selv det ligger, men denne femte-hjulet-på-vognen-følelsen har i alle fall ikke hjulpet på min generelle livskvalitet. Akk hvor jeg skulle ønske jeg hadde evnen til å sette meg inn i andres situasjon i stedet for å konstant dvele ved min egen tilkortkommenhet, for så å jatte med i alle sosiale settinger med en djevelsk overfladiskhet. Interesseløst, hyklerisk, falskt. Og her går jeg rundt og utdanner meg til å bli lege..

 

Nå skal jeg ikke gjøre denne posten så lang at ingen gidder å lese den, så jeg tror jeg stopper her. Grunnen til at jeg skrev var vel først og fremst et håp om at andre kan komme med innspill som jeg ikke har tenkt på, foruten den indre tilfredsstillelsen man får av å føre sine egne tanker ned på papiret. Dersom noen har råd om hvordan jeg kan utvikle meg til en mer omgjengelig person blir jeg meget takknemlig og spør gjerne om andre relevante faktorer som jeg har unnlatt å tilføye. Beklager ellers om mitt barokk-konservative skriftspråk blir oppfattet som en hersketeknikk, det er nå engang slik jeg er.

[dag1234]

Hei

Det er nok mange av oss som kan kjenne seg igjen i det du beskriver. At når vi endelig har oppnådd det vi har jobbet for, så ble det ikke fullt så stas som vi hadde forestilt oss.

 

Det høres ut som om du har for store forventinger og krav til deg selv, og at du i litt for liten grad har tatt hensyn til hva du trenger for å ha det bra. At livet ditt kan ha blitt for mye 'å yte', og for lite 'å nyte' - for å si det på den måten.

 

Da jeg leste posten din, kom jeg til å tenke på boken "Revisjonen" av din fremtidige kollega Per Vaglum. Han er professor i psykiatri og psykoanalytiker. Og følgelig en klok mann. Jeg lurer på om ikke en del av temaene han tar opp i boken, også berører din situasjon. Det er for øvrig en roman, og du finner den i enhver litt større bokhandel, vil jeg tro.

 

Hilsen

Dag

[vidor]

Omjengelighet er vel først og fremst et medfødt eller tillært personlighetstrekk og overskuddsfenomen, men det er slett ikke uvanlig at folk har overrepresenterte fag-analytiske evner som gjerne går ut over normativ sosial glede og integrering. Tror heller ikke det er uvanlig å legge listen høyt for seg selv og føle at man ikke lever opp til det hvis man er i overkant perfeksjonistisk og karrierefokusert. De fleste føler det vel sånn i ny og ne. Du skal vite at du har lagt en standard som er meget høy over lang tid og som krever en god posjon viljestyrke og utholdenhet til å oppnå. Du er neppe alene om å synes at studiet er tøft, for det sitter nok en god del andre som også jatter sin overfladiskhet mens de er temmelig slitne og motløse, de er bare like lite villige til å innrømme det som deg, evt har de tatt det "one to one".

 

Alle har sine utfordringer/inngrodde mønstre man må jobbe med for å overkomme. Det eneste problemet er hvis man nekter å ta tak i dette. Noe er praktisk enkelt å ta tak i bare man setter fokus og finner støtte, noe er en treningssak gjennom prøving og feiling, andre ting bare erkjenner man og overlater til andre (som f.eks den bedre halvdel). Det er utrolig godt å kunne være 100% ærlig overfor noen du stoler på. Jeg har selv være i begge ender av denne relasjonstypen i omgangskretsen og det er få ting som har vært så givende som nettopp dette. Både det å få andre sin ærlige mening og det å føle at noen verdsetter min integritet og mening så høyt at de tør å betro seg til meg. Det er noe ganske så universelt å være menneske så det å føle seg liten, alene og overveldet til tider deler du men noen millioner andre