Hjelp! Jeg sliter

[Gjest Anonym]

Hei!

 

Kan starte med at jeg syns det er forferdelig vanskelig å klare å beskrive hvordan ting er og hva som har skjedd skriftlig, men jeg prøver likevel.

 

Nå sitter jeg her, føler meg tom, ensom, lei, og sliter med selvbildet.

Jeg klarer ikke helt å være lykkelig lenger, uansett hva jeg gjør så sliter jeg med den ensomhetsfølelsen jeg sitter inne med.

Jeg innbiller meg at alt startet med noe som skjedde i februar i år da jeg slo opp med eks-kjæresten min. Vi hadde vært sammen i to år, og det var egentlig et veldig bra forhold. Men etterhvert så innbilte jeg meg at jeg mistet følelsene mine og slo opp på en ganske dårlig måte. Det skjedde ganske mye i de ukene som fulgte, jeg utnyttet ei venninne som jeg har fordi jeg følte meg ensom, såra ei veldig snill jente ved at jeg hele tiden gikk fram og tilbake med henne.

 

Etter noen uker så begynte jeg å kjenne på hva jeg egentlig hadde gjort, og angret. Men det var for sent, eksen min hadde funnet en annen som var i samme situasjon som henne, jeg hadde mistet henne. Det var en veldig vanskelig periode for meg, jeg slet med ensomhet, utrolig dårlig selvbilde og hadde problemer med å få det jeg føler at var tilstrekkelig hjelp fra andre, jeg snakket med vennene mine men følte at det ikke var nok for meg.

 

Tiden gikk og, jeg begynte gradvis å bli bedre, senere tok ei jente jeg har gått i klasse med kontakt med meg, hun ville gjerne bli mer kjent med meg selv om hun hadde en kjæreste. Ting gikk sin gang, hun sa hun ble forelsket i meg og slo opp med kjæresten hennes for å bli sammen med meg, visstnok. Hun var den første jeg involverte meg med siden det ble slutt med min ekskjæreste. Det gikk noen uker, jeg begynte å bli glad i henne, men så begynte hun å angre seg, hun fikk dårlig samvittighet ovenfor ekskjæresten hennes. Jeg ble veldig såret. Det gikk noen måneder, inntil hun tok kontakt med meg igjen, jeg var fortsatt litt lei meg etter forrige gang og var ganske skeptisk. Men til slutt ga jeg opp og møtte henne igjen, ting gikk ganske bra, hun var fortsatt sammen med kjæresten men det gikk til et punkt der hun slo opp med han og skulle bli sammen med meg igjen. Vi hang sammen i fire uker, fire uker der jeg hadde det bra, men samtidig så var det et problem. Hun fikk dårlig samvittighet ovenfor ekskjæresten sin. Så dro hun til Spania, der hun skulle være i fire uker inntil vi skulle møtes igjen da hun kom tilbake. Ca halvveis under besøket hennes i Spania, ringte jeg henne etter å ha blitt mer og mer frustrert over hvordan hun stadig ble mer unnvikende når jeg spurte hvor vi var på vei hen. Alt endte opp i en samtale der jeg ringte under påvirkning av alkohol og var veldig lei meg, samtalen endte opp med at hun sa til meg "Det er ikke min skyld at du er forelsket i meg."

Det ødela meg helt, Det var en forferdelig følelse og jeg sluttet all kontakt.

 

Nå, de siste ukene startet jeg å snakke med ei utrolig bra jente, hun var kanskje den første jeg virkelig har likt ordentlig på lenge. Vi pratet mye sammen, ble bedre og bedre kjent og ting gikk egentlig veldig fint. Men så kom denne ene jenta tilbake, hun som hadde såret meg så mange ganger tidligere. Og ville nok en gang ha meg, jeg prøvde å ignorere det, men jeg klarte ikke, jeg måtte se henne igjen. Jeg sa i fra til denne nye jenta jeg hadde møtt at jeg ikke kunne se henne mer og hun tok det ganske tungt, men ga ikke utrykk for det. Så dro jeg for å møte den andre jenta og vi hadde sex, men underveis startet jeg å kjenne at dette var forferdelig feil, jeg hadde gått tilbake til den ene jenta som tidligere hadde ødelagt for meg så mange ganger og latt den ene gode jenta som jeg hadde møtt i stikken.

Nå vil ingen av de to vite av meg, den ene er det like greit at ikke vil det, mens jeg virkelig vil ha den andre.

På meg så virker det som at jeg ikke klarer å sette pris på, eller se hva jeg har før jeg har mistet det, jeg klarer ikke å forplikte meg ordentlig lenger. Jeg ser etter en kjæreste, jeg trenger noen som virkelig kommer nær meg og forstår meg. Men sånn som det er nå klarer jeg ikke å få det til, for jeg begynner å analysere alt, og føle at hun ikke liker meg, føle at jeg ikke strekker til. Det blir så utrolig frustrerende at jeg klarer å ødelegge det jeg bygger opp og såre de rundt meg. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, kan det være et underliggende problem jeg har eller er det en del av en sorgrposess som ikke ender med det første? Jeg er ikke opptatt av at jeg må det utrolig bra utad, men jeg vil veldig gjerne føle meg bra innvendig og slik det har vært det siste året har det ikke vært slik.