Smertlig ensomhet.

[Gjest Anonym-Jente]

Yeah, jeg vet overskriften høres depressiv ut, og det er akkurat det jeg er. Jeg har alltid vært den type jente, som alltid har hatt en kjæreste, jeg har ikke vært singel lengre enn 3 mnd siden jeg var 12år. Nå, de siste 2 årene har jeg bodd sammen med en gutt, som i slutten begynte å behandle meg dårlig, jeg gikk ned 8kg og veide såvidt 45kg på mitt værste. Er nå 18år. Jeg gikk etterhvert fra han, da jeg ikke hadde hatt mensen på 4 mnd pga stresset han påførte meg.. Jeg flytta da for meg selv.. Og bor nå på andre siden av landet fra mamma, som jeg har bodd med alle de år jeg ikke har bodd med han eksen min. Og alle jeg kjenner her jeg bor nå, har jeg bare kjent noen måneder.

 

Eksen min flytta etterhvert tilbake der han bodde før.. Saken er den at jeg er blitt så deprimert, og det gjør virkelig vondt å være så ensom som jeg er.. Klart, jeg har venner, går på skolen og alt det der. Men jeg får helt vondt i hele kroppen av å ikke ha en kjæreste. Ingen som kjenner meg inn-ut, som vet alt om meg.. Tryggheten.. Jeg blir direkte ødelagt av å være alene. Det tyngste er egentlig det å skjule dette for venner og familie. Jeg har ikke sett pappa på flere år, men reiser til han for å være med han i jula..

 

Kjæledyrene mine og mamma, bor på andre siden av landet, og dette er første gang jeg har vært så lenge borte fra dem. Det gikk jo greit, når jeg bodde med han eksen min. Det er nå snart 3 mnd siden det ble slutt, og jeg kjenner jeg råtner innvendig. Ikke nødvendigvis for at jeg savner HAN, men jeg savner den tryggehten av å ha noen der, hvis dere skjønner?

 

Jeg driver jo å leter etter potensielle kjærester igjen.. Ahh, jeg hater denne følelsen. Tror jeg er avhengig av å måtte ha en soulmate for å være glad.. For sant skal sies, jeg har alltid hata å være alene, hele livet. Nå bor jeg for meg selv, på andre siden av landet fra familie. Helt alene.

 

På en måte har jeg blitt bedre kjent med meg selv, og er overrasket over at jeg ikke har brutt sammen enda. Men kjenner det begynner å komme. Hvorfor kan jeg ikke bare være uavhengig? Jeg vil ha noen å klemme på, en kjæreste.. En å nusse på, en som holder rundt meg om nettene. En som elsker meg, og som jeg elsker tilbake. En jeg kan fortelle om min dag til, en som forteller om sin dag. En å glede meg til å se igjen, en som gleder seg til å se meg. En jeg kan gi all kjærlighet til. Jeg er rett og slett et kjærlighetsmenneske.. Det er ikke noe annet som plager meg. Har ikke selvmordstanker eller noe sånt. Jeg trenger bare that special someone, for å føle meg hel. For nå er jeg bare ensom.. Og det gjør vondt, det er smerte.

 

Hva skal jeg gjøre? Can't take this much longer.... ;'/

[KvitKnekt]

Det er vel ikke så mye annet du kan gjøre enn å sosialisere deg og få ny/flere venner.

Plutselig finner du en kjæreste og da er alt bra igjen

 

Jeg vet forøvrig nøyaktig hvordan du har det. De fleste har opplevd noe ala det samme, men de fleste skjuler det og tror det er feil å føle slik. Det er absolutt ikke sant, og det er deilig å ha noen å prate om slikt med.

[Hanemann]

Om jeg hadde vært deg, hadde jeg holdt meg singel en stund framover. Du må lære å være selvstendig. Og det tar tid. Ved å holde på slik du gjør nå, vil du alltid være avhengig av en ved din side. Som en konsekvens vil du bygge forhold på feil grunnlag, og hoppe inn og ut av forhold kanskje resten av livet.

 

Bruk tiden framover til å fokusere på deg selv. Hva annet er det du brenner for?

[Gjest Trådstarter]

Hanemann: Jeg vet egentlig ikke. Er en ganske rolig jente, det er ikke så mye å gjøre i den bygda jeg bor i, men jeg er jo for det meste med venner.. Jeg vil begynne å sy, hahaha. Sær hobby, men ja. Litt spesiell må man være:)

 

- Trådstarter.

[Gjest medlem-1432]

En ting som ikke fungerer hvertfall, er å gå inn i et forhold på feil grunnlag, som f.eks ensomhet.

[Gjest Daxt3r]

Life gets to ya, som sagt over, du må nok lære å bli litt meir sjølvstendig.

[hina]

Jeg har det på samme vis. Har tilsammen ikke vært singel på 5 år, og føler på alle måter at jeg er en kjæreste-person. Nå som jeg nylig ble singel føles alt litt tomt og ensomt. Men som gypsy sier, er det ikke lurt å lete etter en ny kjæreste på grunnlag av ensomhet. Selv prøver jeg nå å lære at jeg ikke trenger å være "avhengig" av et annet menneske for å ha det bra, og jeg velger å lete etter meg selv framfor en ny kjæreste

[Lommebok]

Dropp kjæreste for en stund, finn venner du kan ha det mye artig med og lær å bli selvstendig. Som alle andre har sagt

[SKAÐI]

Det kan kanskje virke som du sliter litt med sosial angst ? Og det med at du så sårt trenger kjæreste 24/7 er en måte og stenge denne noe ute på, ved at du da får en person du er trygg på ..

[introspector]

Helt ærlig høres det ut som om du kunne hatt veldig, veldig godt av å være singel ei stund! Som unge voksne skal vi lære vel så mye om hvem vi selv er og vil være som skoleteori, og dette er vel heller vanskelig om du aldri makter å klare deg på egen hånd litt.

 

Det har lite for seg å finne en kjæreste bare for å ha en. En -kan- jo selvsagt ha flaks, men om du er panisk redd for å være alene er det vel heller sannsynlig at du rusher inn i et forhold med noen du ikke kjenner spesielt godt enda. Det ender sjelden veldig bra.

 

Finn deg heller noen nye venner der du bor. Nå vet jeg ikke hvor stort stedet er, men noen form for klubber e.l. må vel finnes? Om du går på skole har du vel en klasse du kan forsøke å benytte deg av sosialt?

[Sitronsaft]

Har det litt som deg, TS. Er en "kjæresteperson" eller som du sier, et "kjærlighetsmenneske". Er singel nå, og jeg synes livet er kjedelig og tomt. Det er nok ikke kun pga at jeg er singel, men veldig mye pga det. Har hatt kjæreste flere ganger, og når jeg tenker tilbake på den tiden da jeg var i forhold, går det opp for meg hvor mye bedre jeg faktisk hadde det med meg selv i disse periodene. For meg tror jeg det handler om å ha mening med livet. "Den beste tiden er den man deler med andre." Jeg har alltid vært en sosial person som har likt å ha folk rundt meg, og å gjøre ting sammen med andre. Hvem har vel ikke opplevd at noe så hverdagslig som en kjøretur blir sinnsykt mye gøyere om man har med en kompis eller tre? Hvem har vel ikke opplevd å ha en av sitt livs beste kvelder foran tv'en med historiens dårligste film, kun fordi man har en man er glad i liggende i armkroken? Jeg skjønner ikke hva som er poenget med alle livets opplevelser, om man ikke kan dele dem med noen. Det blir som å slå alle verdensrekorder som fins, uten noen vitner. Hvor er gleden i å gå gjennom livet alene?

 

Det er rett og slett viktig for meg å ha noen, og når jeg ikke har det, er det som om noe viktig mangler i livet mitt. For meg handler det om prioriteringer. Alle er avhengige av en del ting. Noen ting er vi alle avhengige av, som vann og mat. Og så har alle sine egne individuelle behov. Jeg fungerer dårlige uten noen jeg kan være glad i, og som kan være glad i meg tilbake. Det anser ikke jeg som en svakhet, men som et individuelt behov jeg har. Det blir så klart en svakhet i praksis, nå som jeg føler ensomheten. Alt er vel relativt. Man må kunne føle sorg for å kunne føle glede. Den ene skaper den andre.

 

I bunn og grunn er kjærlighet alt her i livet. Spørs hvordan man ser på det, da. Kjærlighet for dem rundt seg, kjærlighet for mat, kjærlighet for musikk, kjærlighet for de tingene vi bryr oss om. De fleste har hobbyer, eller bare ting de liker å gjøre ekstra godt. De fleste har mennesker de liker bedre enn andre. Kjærlighet for venner, for familiemedlemmer, for en kjæreste. I bunn og grunn kjærlighet for overlevelse, sin egen velvære, seg selv. Å ha en kjæreste er altså ikke alt, men det er lett for å tro at det er en større og viktigere del enn den er.

 

Jeg er ikke flink til å takle min egen situasjon, TS. Men likevel er mitt tips til deg å fokusere på det positive i livet. For det er ufattelig mye som er positivt, og som man tar for gitt. Det er lett å fokusere på det negative. Trolig fins det aspekter ved det å være i et forhold, som du synes var negativt. Dette tenkte du kanskje over da du var i forholdet. Nå som du er singel, fylles du med savn for alt det positive. Vi mennesker er slik, tror jeg. Vi blir aldri helt fornøyd, og klarer helt fint å se det positive ved alt det vi ikke lenger har (savn). Men det vi har, det tar vi for gitt, og vi fokuserer på det negative (utakknemlighet).

 

Spør deg selv: det jeg føler, tenker og gjør nå, hjelper det meg til å få et bedre liv? Hvis svaret er nei, hvorfor slutter du ikke bare? Vi er fornuftige vesener med fri vilje. Det krever bare litt viljestyrke. Alle har muligheten til å gjøre ganske mye for å forbedre sin egen livssituasjon. Smil til verden..

[Klatt3n]

Begyn med nettdating. Ikke nødvendigvis for å lete etter nye kjærester, men for å stifte nytt bekjentskap. Det kan være en fin plass å begynne om man ikke føler seg klar for å hoppe ut i bylivet og samfunnet generelt. Jeg mener ikke at man skal holde seg ene og alene til internett, men at man kan finne folk online som man kan dumpe tanker og følelser til, som kan svare, som er i samme bås; omtrent som du allerede har gjort.

[Ideal]

Er dette en kontaktannonse?

[Klatt3n]

Er dette en kontaktannonse?

Isåfall vil jeg gjerne være en av de utallige som svarer. :>

[Ideal]

Du får sette i gang og late som at du er følsom og omtenksom, og skrive noe vittig faenskap her, og samtidig slenge på en slik en "vil du prate så kontakt meg her link"...

 

..så kanskje du fremstår som tilstrekkelig desperat

[Kreative87]

Dra til en psykolog eller lignende. Høres ut som du trenger noen å snakke med. Ikke fordi det er noe "galt" med deg, men for å få den tryggheten du søker og trenger. Som student er det gode rabatter på slikt. I Trh koster det 600kr året.

[Ideal]

Det finnes forskjellige slike telefoner man kan ringe også.. hjelpelinjer.

[Sitronsaft]

Det enkle er ofte det beste:

 

Trenger du noen å snakke med?

[AllFather]

Man blir vant til det meste.

Jeg personlig foretrekker "ensomheten" som man kaller det.

Har vært mer eller mindre 100% singel de siste 10 årene og stortrives, og det gjør lommeboken min også.