på pause

[Gjest Fortvilet]

Har gått i tre uker nå og ikke hatt peiling på hvor jeg skal gjøre av meg eller hva jeg skal gjøre.

 

Har vært sammen med dama i 4,5 år. Jeg er 25, og hun er 28 år. Jeg har bodd i norge og hun er canadisk og bor i Canada. Vi har sett hverandre kanskje 4-5 måneder i året pga av at vi kan oppholde oss i det andre landet maks 3 måneder om gangen. Grunnet at jeg ikke fullfører utdannelsen min (3 år) før til sommeren, har vi ikke hatt mulighet til å flytte sammen før (trenger en viss inntekt for oppholdstillatelse/familiegjenforening ). Når vi er sammen er det helt fantastisk. Problemet er først og fremst for henne at hun må skifte jobb osv når hun er over her i 3 måneder. Nå har hun endelig fått en jobb hun stortrives i, innen for det området hun alltid har ønsket å jobbe. Jeg har vært heldig med min jobb og fått tid av sjefen til å reise et par ganger i året, så har hatt samme jobben hele tiden. Utdannelsen min har jeg lest til på egenhånd når jeg har reist, men vært på skola når jeg har vært i norge, og det har gått bra så langt

 

Dama var i Norge i september og oktober. to uker etter at hun kom hjem, bestilte jeg flybillett tur/retur Canada for januar og februar slike vi hadde planlagt. Fem dager etter at jeg bestilte turen forteller hun meg at hun har tenkt mye i det siste, er lei av å bytte jobb, vil ha noe stabilt, savner å komme hjem til noe annet enn en data, og trenger noen som kan være der for henne hver dag. Fram til da hadde vi pratet om å flytte sammen etter endt praksisperiode som ville vært om 3 år. Etter denne natta bestemmer hun seg for at hun trenger en pause for å finne ut hva hun virkelig vil.

 

Jeg blir selvfølgelig helt knust. Jeg vet at dette ikke har vært lett fra starten av å få til, men vi har vært så sterke sammen. I et desperat forsøk finner jeg en side på nettet som tilbyr oppholdstilatelse og arbeidstilatelse for 1. år for canadiske eller norske personer mellom 18 og 35 år, for å fremme samarbeid mellom våre to land. Kravene for dette er minimale, og jeg eller dama kan flytte sammen i løpet av 2011 etter jeg fullfører de siste eksamene og får min bachelorgrad.

 

Jeg forteller henne selvfølgelig dette med en gang dagen etter, men det ser ut som om hun fortsatt er usikker, trenger tid til å tenke osv. Jeg forstår dette. Når du er så langt nede at du er klar til å slå opp, så trengs det tid for å komme seg tilbake igjen.

 

Dagene går og vi har kontakt hver dag. Ikke fordi jeg tar kontakt først, men hun gjør det. Etter en uke forteller hun meg at hun ikke kan se for seg livet uten meg, og at hun kan tenke seg å flytte til norge til sommeren.

 

Noen dager går, og meldingener, telefoner osv blir færre fra hennes side, og dagen før min andre eksamen forteller hun meg at hun forhastet seg når hun sa det hun sa. Hun forteller meg at det er lett å bli motivert når jeg snakker med henne, men at så fort vi ikke snakker kommer det negative tilbake. Hun forteller meg at hun ville gjøre meg glad, så derfor sa hun det. Jeg blir knust igjen. Jeg forteller henne at kanskje det var dumt å prate sammen mens vi har pause, og vi burde prøve å kutte kontakt for å se hvordan det går. Hun er enig, og i enighet kutter vi kontakt. Ikke mer enn en dag etterpå kontakter hun meg og forteller hvor forferdelig det er å ikke har kontakt, at livet ikke ville bli det samme uten meg i det, og til slutt spør hun om jeg er villig til å gi henne en siste sjanse, bli sammen igjen. Jeg sier at om hun virkelig virkelig vil det og er helt sikker, så vil jeg selvfølgelig det. Vi prater hele dagen om hvor bra vi er sammen, alt vi savner, alt vi vil for fremtiden osv. Vi har en skikkelig prat, en slags "slagplan" om at hun må tenke et skritt av gangen, og vi må gå den vegen vi må til sommeren for å klare dette, men samme skal vi klare det. Vi må prate sammen og være åpne og bekjempe den frykt som måtte oppstå når dette er et såpass stort steg.

 

En uke går, og vi har kommmet til dagen i går. Vi har begge fri og prater sammen på nettet. Jeg merker at noe er galt, hun har vært syk et par dager, kommunikasjonen har ikke vært på topp (grunnet tidsforskjell er vi på jobb når den andre har fri ). Og hun forteller meg at hun igjen ikke vet hva hun vil. Om livet hennes skal forbli sammen med en fra et annet land, om hun kan flytte til Norge, om hun klarer seg uten familien, hva som skjer om vi en dag skiller lag og om vi da har barn sammen og de må ha foreldre på hver sin side. Jeg forteller henne at jeg kan godt flytte til canada til sommeren i stede, spare opp nok penger til mat, leie, bil etc, som er mye billigere der enn i norge, og finne meg en jobb mens jeg får utdannelsen min godkjent i canada. Til ingen nytte, fortsatt tvil. Livet hennes er i et tempo hun er komfortabel med nå, med nye jobben, venner der. Hun sier at sommeren virker alt for lenge til, og at hun føler trangen for å starte livet sitt "i dag".

 

Her står jeg igjen med mange spørsmål jeg ikke får noe godt svar på:

Hvorfor kan hun ikke unne oss sjansen til å prøve å bo sammen, etter 4,5 år med hardt arbeid for dette fra begge sin side? Hun har bodd sammen med ex-kjæresten før hun møtte meg, som endte i at han var utro, og den personen han var utro med ble gravid.

 

På dette spørsmålet svarer hun bare at hun ikke vet hvorfor og at hun trenger tid.

 

Hun har fortalt meg et par ganger at hun skulle ønske vi kunne ha pause, men fortsatt kontakt, fram til sommeren og se hvordan vi følte da, og kanskje prøve. Hvor er logikken i dette?

 

Jeg føler at hun flykter fra problemene sine. I stede for å være hjemme på fritiden og tenke og arbeide med problemene hun har med dette, så drar hun bort og gjør alt mulig annet. Jeg er godt likt i familien hennes, men hun velger å ikke snakke særlig med de personene som ville støttet oss sammen. Hvorfor? Faren hennes er nærmest sint på henne for hvordan hun behandler meg, og derfor vil hun ikke prate med han, selv om han er det som kjenner oss best.

 

Jeg ber henne holde ut til i januar, så jeg kan komme over og vi kan finne tilbake til hverandre sånn vi alltid har det når livet er top, men hun sier hun ikke vet, at hun er redd hun fortsatt vil være i tvil og gjøre tilværelsen min jævelig der.

 

Er jeg dum som fortsatt håper? Ingen har sagt at et sånt forhold skal være lett, men når vi er så nære en løsning skulle jeg bare ønske at hun holdt ut og ga oss en sjangse til å leve sammen som om vi skulle ha møttes i samme by. Å sitte på benken uten å kunne kontrollere forholdet som jeg har lagt alt av meg selv i omtrent hele voksenlivet mitt, setter meg i en slik posisjon at jeg ikke får sove, stresser og hver time føles som en dag. Trenger hjelp.