Test test test

[Martin-sama]

Oppgave 8

 

Om Descartes’ feiltakelse

René Descartes er en av historiens mest betydningsfulle filosofer. Hans filosofiske mål var å danne fornuftsgrunnlaget for den revolusjonerende fysikken til Galilei. Dette skulle han gjøre ved å forkaste tidligere tenkning og filosofi, for så å bygge opp alt fra bunnen av. Det er mye som tyder på at Descartes sitt dualistiske syn på samspillet mellom res cogitans (bevisstheten) og res extensa (den fysiske verden) fremdeles påvirker medisinen, nevrobiologien og psykologiens håndtering av tilfeller som omhadler menneskekroppen og bevisstheten. Hvorvidt dette er bra, er det stor uenighet om. Forsker i nevrovitenskap og nevrologi, Antonio Damasio, uttrykker sin kritikk mot Descartes i boken Descartes’ error. Her kritiserer han Descartes for det skarpe skille mellom res cogitans og res extensa, i tillegg kommer han med sitt eget synspunkt. Han vektlegger at han ikke ønsker å redusere menneskelige aspekter til et biokjemisk nivå, men etterhvert som man leser boken hans, ser man at det er nettopp det han gjør. Ender Damasio i et totalt evolusjonistisk og monistisk synspunkt? Klarer han å løse dilemmanene knyttet til dette kontroversielle emnet, på noen bedre måte enn Descartes?

I Descartes sin naturvitenskapelige utforskning, var han svært enhetsvitenskapelig. Han mente at alle vitenskaper som omhandler den materielle verden, det vil si alt fra fysikk til biologi til astronomi, egentlig utgjør én vitenskap som kan forstås ut ifra noen få grunnleggende prinsipper og begreper (Sanner og Dybing, s. 171-172). Her ser vi et resultat av Descartes’ forkastelse av tradisjonell, aristotelisk filosofi, som mente at alle aspekter av naturen måtte studeres og forstås ut i fra sitt særpreg. I følge kartiansk filosofi, kan ikke menneskekroppen og den menneskelige sjel forstås utifra de samme prinsippene. Kroppen kan både beskrives som en maskin, og være en maskin. Descartes forklarte dette ved å påpeke at de fysiologiske prosessene kan forklares kun ved bruk av mekanikkens lover. Han mente at formålsårsaker og former, som omtalt i aristotelisk filosof, var unødvendig og feilaktig. Bevisstheten derimot kan ikke forklares ved hjelp av fysiske lover og prinsipper, siden den ikke er noe materielt/utsrakt. Det er nemlig dette som gjør det problematisk for Descartes å forklare samspillet mellom kropp og sinn. Det førte til at han formulerte påstanden om sjelens forbindelse til kroppen via en kjertel i hjernen, den såkalte “konglekjertelen”, eller epifysen. Denne kjertelen er faktisk eksisterende, men vi vet i dag at Descartes forklaring ikke er korrekt. Han søkte etter ett sted i hjernen hvor alle de ulike sanseinntrykkene og påvirkningene møttes, for så å gi en samlet opplevelse. Han visste at øynene våre gir to forskjellige bilder, disse to må derfor et sted “smeltes” sammen for å gi oss det sammensatte bildet vi opplever. Dermed trakk han konklusjonen at dette punktet måtte være konglekjertelen, blant annet fordi det er et organ det ikke finnes to utgaver av. Han mente at sanseinntrykk er en fysisk impuls som forplanter seg gjennom nervebanene og til konglekjertelen. Først her omdannes informasjonen til en bevisst opplevelse.

“Dette er Descartes’ fejltagelse: den afgrundsdybe adskillelse mellem krop og sind, mellem den udstrakte, dimensionerende, mekanisk iværksatte, uendeligt delelige kropsubstans på den ene side og sindets uudstrakte idimensionerede, ubevægelige, udelelige substans på den andre siden.” (Damasio, s. 261)

Antonio Damasio er en anerkjent nevroforsker, som blant annet har forsket på sammenhengen mellom kropp og sinn. I boken “Descartes’ error” presenterer han sitt eget syn på denne korrelasjonen, samtidig som han angriper Descartes for hans skarpe skille mellom res cogitans og res extensa. Damasio kommer med flere eksempler fra kliniske forsøk han selv har deltatt i, for å illustrere de klare begrensingene ved Descartes’ dualisme. Han forteller blant annet om pasienter som har gjennomgått enkelte former for hjernekirurgi, og hvordan deres adferdsmønstre og sinnstilstand ble drastisk endret etter operasjonen. Det er her de tydlige begrensingene ved det dualistiske synet dukker opp. Hvis bevisstheten/sjelen eksisterer uavhengig av kroppen, hvordan har det seg da at et inngrep på et av kroppens organer (hjernen) kan endre en persons følelsesmessige og intelektuelle liv (“sjelen”)? Damasio mener at det ikke eksisterer noen substansiell forskjell mellom den menneskelige sjelen og kroppen. Han gir uttrykk for at mennesket (både kropp og sjel) er en høyt utviklet art i det enorme biologiske. Menneskets bevissthet er en videreutvikling av tidligere og mer primitive organismers hjerneaktivitet. Det som er forunderlig i Damasio sin bok, er at han uttrykker flere ganger at han ikke ønsker å redusere menneskelig fornuft og følelser til et rent biokjemisk nivå, men det er jo akkurat dette han ender opp med å gjøre. “Jeg forsøger ikke at reducere sociale fænomener til biologiske fænomener, men snarere at diskutere den stærke sammenhæng mellom dem” (Damasio, s. 140). Litt lengre ut i boken forklarer han hvordan han mener at både sjelen og hele det menneskelige formatet kun er enestående tilstander ved en kompleks mekanisme (s. 263). Det kan virke som om Damasio prøver å legge skjul på hans egentlige monistiske syn. Kan det være fordi han er klar over hvilke konsekvenser og hvilke vanskeligheter som følger et slikt syn?

Det monistiske synet på virkeligheten møter naturligvis også vanskeligheter på enkelte områder. Her er et tydelig, om noe bissart eksempel på hva jeg mener; si hvis en person vokser opp, uten å ha noen form for kontakt med andre mennesker, så vet han lite om hva det vil si å være et menneske i dag. Hvis en monistisk nevrovitenskaper skulle definert et menneskeliv og hva som karakteriserer et menneske for denne personen, ville det vært vanskelig. Det blir slik Claude Bernard sa; fenomener må forklares innenfor de rammene hvor de oppstår. Mennesket er jo et sosialt vesen, som lever i et høykulturelt og svært komplekst samfunn, dermed ville en ren nevrovitenskapelig definisjon på et mennesket, ikke vært tilstrekkelig. Jeg tror Damasio prøver å unngå denne fellen, for å slippe å håndtere slike problemer. Dette gjør at Damasio mister troverdighet, og gir han mindre grunnlag for å kritisere Descartes. Descartes’ synspunkt forenkles nemlig i mange tilfeller, og det gjør at han ofte blir omtalt som en litt simpel filosof, med tanke på de innlysende svakhetene ved det dualistiske syn. Dette blir galt, i og med at Descartes i sin Les Passions de l’âme prøver å angripe disse problemene, ved å gi en grundig forklaring på hvordan sjelen påvirker kroppen. Verket er en samling av en rekke artikler, hvor han i hver presenterer og løser en problemstilling knyttet til blant annet kropp og sjel. “How it is known that this gland is the principal seat of the soul” (Descartes, s. 36) Sitatet viser her Descartes sin teori om konglekjertelen som sjelens “sete” i kroppen. Han var fullstendig klar over begrensingene ved det synet han hadde, og jeg tror det er derfor han gjennom alle disse artiklene tar for seg problematikken bit for bit, for å gi sjelsfilosofien sin et sterkere grunnlag og økt troverdighet.

Det er ikke til å legge skjul på at fysiologien som Descartes presenterer i Passions of the soul er gal, og det vitenskaplige materialet som Damasio fremstiller er naturligvis i stor grad mer troverdig. Uansett, så gir Descartes sin tekst et inntrykk av at han hadde dypere innsikt i disse problemene, enn det mange tror. Leser en gjennom artiklene, merker man at Descartes virkelig prøver å legge grunnmuren for sitt tankesett. Flere av artiklene tar for seg dilemmaer knyttet opp mot sjelens påvirkning av kroppen, og man får inntrykket av at Descartes refklekterte over flere av dualismens svakheter. Som allerede presentert, finnes det vel så store utfordringer ved å stå for et monistisk synspunkt. Damasio hadde gjort en bedre profil og presentert sin posisjon bedre, om han ikke hadde gått i fellen han selv sa han skulle unngå. Jeg synes dette er en god illustrasjon på hvor intrikert og komplisert det er å beskrive fenomener av denne typen, når vi ikke har vitenskapelig bevis for hva som foregår. Fraværet av slike fakta, fører til at hva en mener er riktig, ofte avhenger av tro og kultur. F. eks er et dualistisk syn i samsvar med hvordan flere kristne ser på problematikken. Kanskje dette er årsaken til at Descartes valgte å uttale seg om den ikke-fysiske sjelen, for å komme på godfot med kirken? Hadde han uttalt seg like radikalt om den menneskelige sjel, som han gjorde med resten av sin naturvitenskap, hadde han høyst sannsynlig blitt drept. Dette er selvsagt bare spekulasjoner, men det er en interessant tanke. Selv om det dualistiske synet virker utdatert for mange, så bør en også tenke over hva som ligger i monisme. Dette er to filosofiske ytterpunkter når det gjelder sjelsfilosofi. Og som de fleste ytterpunkter, har begge to sine helt klare begrensinger. De som anser seg selv som monister, tror jeg, kritiserer dualister for å uttale seg om noe ikke-fysisk. Selvom bevisstheten (“sjelen”) enda ikke er vitenskapelig definert, kan vi ikke si at det er noe ufysisk, det er bare uvisst. For flere hundre år siden, trodde man at elektrisitet var et ikke-fysisk, nærmest magisk fenomén. I dag vet vi at dette på alle måter er knyttet til vår fysiske verden. Hvem vet hva som vil anses som fysisk om noen århundre?

[Diskutant]

Booooring........

Det var en enorm vegg av tekst...

Endret 12. desember 2010 av Diskutant

[Need44speed]

Mangel på avsnitt

[-Just-Me-]

Mangler det som skal til for at jeg orker å lese første setning..