Norsk skriftspråk

[Persern]

Hei!

 

Jeg ønsker å kartlegge hva folk mener om det norske skriftspråket, og regner med at de som stemmer er seriøse og tenker over svarene sine.

 

Kom gjerne med andre forslag, som jeg kanskje burde hatt med!

 

Dette er noen av spørsmål jeg har stilt meg selv, og håper flere åpner øynene for dette temaet. Personlig har jeg slitt med å lære å skrive noen ord riktig, da det skrives annerledes enn jeg selv ville sagt dem.

 

 

Gleder meg til å høre din mening, og håper dette kan brukes både i skoleoppgaven min, men også treffe noen skrivehjerter der ute.

Endret 11. desember 2010 av Persern

[Jason P. C.]

Stemt

[Rocambole2]

Får kanskje gjøre oppmerksom på et par skrivefeil: "Mer formel skrivemåte" og "Mindre formel skrivemåte".

 

Formel og formell er ikke det samme. I disse setningene mente du åpenbart formell.

[Anarkhos]

Eg tenkjer at ein bør skriva på ein metadialekt (ein konstruert "samnemnar" for målføri). Kva som ligg i samnemnar kann vera so mangt. Noko av meiningi er i alle fall å få eit meir demokratiskt mål der fleire av målføri kann kjenna seg meir att i skriftmålet enn det som er stoda i dag.

 

Denne samnemnaren er for meg ikkje samnorsk, men noko i retning av høgnorsk. Dei fleste/mange av trekki i høgnorsk har funnest tidlegare i alle målføri i Noreg (slik som a-infinitiv, i(n?)-mål, grammatisk skilje millom tri kyn osb.). Desse stend i kontrast til ord som jeg og ikkje som ein finn mange stader; men som sume stader aldri har funnest fyrr, og som gjev oss vanskar i so måte (den fyrste altso ein representant for bokmålet og den siste for høgnorsken).

 

 

Eg sér fyre meg eit språk med liten/ingen valfridom og som er formelt bygt upp. Ein skal difor skriva lid, tid, kveld, greid osb. for å få eit meir logiskt og konsekvent mål (ein skal kunna sjå samanheng i språket, t.d. i ord som tidspress).

Når ein fyrst er inne på uttala vs. stavemåte, so ville det skapa ein mykje stor stavefauna å 'skriva slik som ein talar' sidan dei ulike målføri hev so mange ulike uttalemåtar.

 

Eg ynskjer færre låneord av ymse årsaker; millom anna er ord som landkunna meir intuive enn geografi, godtaka er meir intuitivt enn akseptera osb. Mao, dess færre ord ein lyt læra seg og i staden kann freista skjøna seg på utifrå det ein alt veit um språket, dess betre (til ein viss grad, det er ikkje tala um å redusera mangfaldet i språket).

Endret 12. desember 2010 av Anarkhos

[Persern]

Får kanskje gjøre oppmerksom på et par skrivefeil: "Mer formel skrivemåte" og "Mindre formel skrivemåte".

 

Formel og formell er ikke det samme. I disse setningene mente du åpenbart formell.

 

Takk-takk! du har helt rett. "formell".

[9E2]

Eg er heilt samd i det Anarkhos segjer/seier - 100 %.

[Persern]

 

Det med "metadialekt" er en veldig god ide,alle bør kjenne igjen noe fra sin egen dialekt! Men i praksis er jeg redd det vil bli urettferdig fordeling, en eller noen få dialekter vil veie tyngre enn andre. Dermed foreslår jeg en grov deling etter talemålet. I dag har vi en veldig fornorsket dansk, og en blanding med overvekt mot vestlandet, men også litt øst ++. Som språkrådet ol sliter med å vedlikeholde.

 

For å få ett naturlig og godt skriftspråk, må en kunne tillate seg å skrive nært talemålet. Deler vi landet i grove biter får vi en del i Vest-Norge, en i Øst-Norge, en i Nor-Norge, og en i Sør-Norge.

 

 

Har vi oppdeling etter dialekter i landet vil valgfriheten bli mindre og lettere med faste former. En formell tone på språket er vel viktig, men likevel bør det være nært talemålet/dialekten(e). Det bør på samme tid være en viss åpenhet for flere ord som skiller seg ut mer enn at en legger trykk på forskjellige bokstaver. Et eksempel; eg, jeg, æg osv. er "taleord" som ingen kan misforstå(?) men som er helt ulike. Hvorfor kan en ikke bruke disse forskjellige talemåtene i det samme skriftspråket?

De faste formene bør holdes til lokalene/de enkelte skolene. med god og enkel tilgang på oversettelser i form av ordbøker og oversettelses programmer. Samt bevisthet til forskjellene mellom områdene i landet, via undervisning på skolen.

 

 

låneord er også ett eksempel på ord som er tullete å skrive på originalspråket, og uttale med norsk aksent, eller uttale på originalspråket. Ordene ødelegger språkets melodi, eller er en brikke i språkets undergang. Norske eksisterende ord, eller logiske ord på det samme er også lurt å bruke. Sørvis i stede for Service ol. (Serviset er nemlig noe helt annent, talerken/skåler, og annet dekkeutstyr til mat)

 

edit:

En bør heller ikke ødelegge karakterene til den enkelte eleven, med en ekstra karakter (som nynorsken og bokmålet er i dag). Jeg mener det tar fokus bort fra andre fag. En bør heller ha karaktar på sitt skriftspråk, fokus på fagstoffet, og bevisthet til forskjellene (etter grovdelingen av landet) er det beste for eleven.

Endret 14. desember 2010 av Persern

[Anarkhos]

 

Det med "metadialekt" er en veldig god ide,alle bør kjenne igjen noe fra sin egen dialekt! Men i praksis er jeg redd det vil bli urettferdig fordeling, en eller noen få dialekter vil veie tyngre enn andre. Dermed foreslår jeg en grov deling etter talemålet. I dag har vi en veldig fornorsket dansk, og en blanding med overvekt mot vestlandet, men også litt øst ++. Som språkrådet ol sliter med å vedlikeholde.

 

For å få ett naturlig og godt skriftspråk, må en kunne tillate seg å skrive nært talemålet. Deler vi landet i grove biter får vi en del i Vest-Norge, en i Øst-Norge, en i Nor-Norge, og en i Sør-Norge.

 

 

Har vi oppdeling etter dialekter i landet vil valgfriheten bli mindre og lettere med faste former. En formell tone på språket er vel viktig, men likevel bør det være nært talemålet/dialekten(e). Det bør på samme tid være en viss åpenhet for flere ord som skiller seg ut mer enn at en legger trykk på forskjellige bokstaver. Et eksempel; eg, jeg, æg osv. er "taleord" som ingen kan misforstå(?) men som er helt ulike. Hvorfor kan en ikke bruke disse forskjellige talemåtene i det samme skriftspråket?

De faste formene bør holdes til lokalene/de enkelte skolene. med god og enkel tilgang på oversettelser i form av ordbøker og oversettelses programmer. Samt bevisthet til forskjellene mellom områdene i landet, via undervisning på skolen.

 

Det kann gjeva meining å deila upp målet etter landsluter (landsdelar). Samstundes: um ein ynskjer å ganga undan (unna) vanskane med det at nokre talemål skulde telja meir enn andre, so vil ikkje detta verka. Det finst mange ulike talemål innanfor kvar landslut (til dømes hev bergensk tvo kyn (kjønn), medan ein på resten av Vestlandet hev tre).

 

Når Aasen sette upp landsmålet, laut han visselegt gjera nokre val millom dei ulike målføri (dialektane); han ynskte nemlegt ikkje nokon valfridom. Det som Aasen hadde til intensjon, var å jamføra dei norske talemåli med det norrøne målet; og detta målet ættar meir eller mindre alle dei moderne norske målføri frå. Soleids veg ein ikkje dei ulike målføri mot kvarandre; ein låner i staden noko frå eitt målføre og so noko frå eit anna eitt.

 

Det som ein låner, er alltid det som ligg nærast det norrøne. Gjeng ein langt nog attende i målsoga, segjer ein på austlandet ting som hestar, liva (leva) osb. I dag segjer ein vel på austlandet anten hestær eller hester. Ein hev altso teke vare på den norrøne r-en. I dei fleste deilane av landet hev ein teke vare på a-en i staden, soleids fleire hesta. Landsmålsformi hestar er soleids eit slags kompromiss millom austlandsk og resten av landet (rett nog finn ein formi hestar på vestlandet med, men eg trur ikkje ho er so vanleg her utanum i Bergen).

 

Sidan ein jamfører dagsens talemål med det norrøne, kann ein lettare skapa eit mål som alle kann kjenna seg att i. Det er lettare for ein nordlending å kjenna seg att i båtane enn det er for ein vestlending å kjenna seg att i båtan; og det er lettare for ein ikkje-austlending å kjenna seg att i båtar enn det er for ein austlending å kjenna seg att i båta. Slik er det ofta; nemlegt at dei formene som ligg nærare norrønt er noko lengre og gjer det enklare for fleire målføre å kjenna seg att.

Endret 14. desember 2010 av Anarkhos