Oppdatering - Derfor sendte ikke legen svar til Barnevernet.

[Budeia]

Har tidligere skrevet om at fastlegen min ikke svarte på BVs henvendelse, og det viste seg at brevet aldri var kommet fram til min lege. Jeg foreslo for BV at de skulle sjekke hvorfor brevet var kommet fram til min manns lege på det samme legesenteret, og da viste det seg at de kun hadde sendt ett brev som skulle fordeles på to leger. Ganske optimistisk... og det viste seg at BV ikke hadde sendt noen purring før etter et halvt år! Dermed et halvt år med venting og spenning helt uten grunn! Både legen og jeg ble jo litt mistenkeliggjorte pga dette. BV lagde endog slikt drama at de startet en undersøkelse på oss kun for å få inn svaret fra legen.

 

Og så til påstanden om at vi burde si ja til BVs hjelpetiltak, ellers ville de slå tilbake mot oss. Vi har alltid sagt nei til alt BV har foreslått, og dermed måtte de henlegge saken.

Trolig ikke siste gang vi ser dem, for de har anledning til å undersøke oss om et halvt år igjen. Men hvis vi hadde sagt ja til miljøarbeider, hjelpetiltak, videofilming (Marte Meo) og sakkyndig bedømmelse av oss som omsorgspersoner, ville vi sittet helt fast i deres nett.

 

Moralen er derfor: Si nei til alt!

 

Hvis BV ikke finner sjokkerende ting i hjemmet de undersøker, vil de prøve og mistenkeliggjøre foreldrene med sakkyndige observasjoner. Slikt er utrolig skummelt.

[del_diablo]

*sukk* Det minner meg litt om noen i slekta, de havnet nesten også i klemma. For deres del ble det løst når saksbehandler be byttet, for noen andre ble det løst etter litt krangel.

 

Stå på! Lykke til videre.

[dag1234]

Har tidligere skrevet om at fastlegen min ikke svarte på BVs henvendelse, og det viste seg at brevet aldri var kommet fram til min lege. Jeg foreslo for BV at de skulle sjekke hvorfor brevet var kommet fram til min manns lege på det samme legesenteret, og da viste det seg at de kun hadde sendt ett brev som skulle fordeles på to leger. Ganske optimistisk... og det viste seg at BV ikke hadde sendt noen purring før etter et halvt år! Dermed et halvt år med venting og spenning helt uten grunn! Både legen og jeg ble jo litt mistenkeliggjorte pga dette. BV lagde endog slikt drama at de startet en undersøkelse på oss kun for å få inn svaret fra legen.

 

Og så til påstanden om at vi burde si ja til BVs hjelpetiltak, ellers ville de slå tilbake mot oss. Vi har alltid sagt nei til alt BV har foreslått, og dermed måtte de henlegge saken.

Trolig ikke siste gang vi ser dem, for de har anledning til å undersøke oss om et halvt år igjen. Men hvis vi hadde sagt ja til miljøarbeider, hjelpetiltak, videofilming (Marte Meo) og sakkyndig bedømmelse av oss som omsorgspersoner, ville vi sittet helt fast i deres nett.

 

Moralen er derfor: Si nei til alt!

 

Hvis BV ikke finner sjokkerende ting i hjemmet de undersøker, vil de prøve og mistenkeliggjøre foreldrene med sakkyndige observasjoner. Slikt er utrolig skummelt.

 

Hei Frankline!

Der var du tilbake. Har tenkt på deg og familien din, og på hvordan det har gått med dere. Det ser jeg jo av svaret ditt.

 

Synes nok du er vel mistenksom, og glemmer at mange - de fleste - får mye og god hjelp av BV.

 

Så om det har gått bra i ditt tilfelle, så er rådet ditt litt for kategorisk. Mange ville gjøre det vanskeligere for seg selv om de avslo et hvert hjelpetiltak. Det ville være å legge opp til et høyt spill, og i mange tilfeller ville det være uansvarlig i forhold til barnas omsorgssituasjon. Du må også huske på alle de ungene som fikk vokse opp hos foreldrene sine fordi foreldrene var så kloke at de tok i mot hjelp fra BV.

 

Hilsen

Dag

 

Ed: Typo

Endret 10. desember 2010 av dag1234

[majiiis]

Min mor sa nei til alt, gang på gang. Det endte med omsorgsfradragelse ettersom hun ved å stadig takke nei viste at hun tenkte mer på seg selv og sin situasjon, enn min. Så den moralen din er nok ikke allmenngyldig

[dag1234]

Min mor sa nei til alt, gang på gang. Det endte med omsorgsfradragelse ettersom hun ved å stadig takke nei viste at hun tenkte mer på seg selv og sin situasjon, enn min. Så den moralen din er nok ikke allmenngyldig

 

Du er inne på den samme tankegangen som jeg, indiska. Hvis det alltid var sånn at BV hadde feil, og foreldrene alltid hadde rett, så var det jo bare for foreldrene å stå på sitt.

 

Men da ser en vekk fra at mange barn vokser opp under helt forjævlige forhold, og at samfunnet via BV har en plikt til å gripe inn der foreldrene ikke makter å gi ungene det de trenger. Og det er jo tross alt det som er regelen i de sakene der BV tar over omsorgen for ungene.

 

Hvordan har det gått med deg senere i livet, da?

 

Mvh

Dag

[Budeia]

Hvis det virkelig er fæle forhold for barna, vil foreldrene få et ultimatum. Tar de ikke imot hjelp, vil det bli omsorgsovertagelse. BV ønsket nok i vårt tilfelle å komme inn så tidlig at det ikke blir noe slikt ultimatum.

 

Men det blir feil å ha stadige møter om at barnet skal stimuleres og vi skal avlastes, når slike møter hindrer meg i å leke med barnet. Møtene er til for at BV skal ha innsyn i hjemmet og skrive rapporter om oss, og det er jeg mildt sagt uinteressert i.

Det trengs ikke flere møter eller transparenter eller bøker om stimulering av barnet, det trengs stimulering av barnet.

 

Eller som jeg leste i en bok; Vi behøver ikke flere møter eller plansjer eller bøker eller transparenter om bønn, Vi trenger mer bønn.

Treffende, ikke sant?

 

I tillegg er jeg uenig med BV om barnehage og dagmamma. BV anbefaler sterkt barnehage, og sier rett ut at de er imot dagmamma. Jeg derimot mener småbarnsavdelingene i barnehagene ikke klarer å gi barna nok oppmerksomhet, og at det blir for mange personer å forholde seg til. Barnehagene stoler for mye på at barna skal underholde hverandre, til og med de minste barna.

 

Klarer man å finne en dagmamma med gode referanser fra kjentfolk, er det mye bedre enn en stor og uoversiktlig barnehage.

 

For å oppsummere; Misliker sterkt at noen kommer inn i vårt hjem for å finne noe å anklage oss for, at de skriver rapporter om oss, at de krever barnehage framfor dagmamma, og at de har gjort altfor mange blundere den tida jeg har kjent dem. Hater at de sammenligner oss med familier med grov omsorgssvikt, og sier, slik kommer dere til å bli om vi ikke er her. Grem... Det er hverken normalt eller hyggelig å komme inn i folks hjem og si slikt.

[dag1234]

Hei

Utfordringen er ikke i de tilfellene der omsorgssituasjonen opplagt er god nok eller opplagt ikke god nok for barnet. De vanskelige tilfellene er de i gråsonen. Altså klare å svare på spørsmålet: Hvor fælt er "for fælt"?

 

Systemet er slik at BV i hvert enkelt tilfelle skal vurdere disse konkrete foreldrenes omsorgsferdigheter opp mot dette konkrete barnets omsorgsbehov. Barn er forskjellige; noen trenger mye, mens andre klarer seg med mindre. Det er defor det ikke er noen fasit, men at hver enklet sak må vurderes for seg.

 

Jeg er enig med deg i at det nok kan bli for mange møter, for mye prat og for lite konkrete handlinger. Samtidig viser posten din ett av BVs mange dilemmaer; de skal både være hjelpere og kontrollører. En vanskelig balansegang.

 

Jeg kan være enig med deg i at barnehage ofte ikke er bra for de minste. Ideelt sett bør barn ikke begynne i barnehage før de er tre år gamle. Men det gjelder ikke for alle. BV har jo ment at barnet ditt virker understimulert. Hvis så er tilfelle, vil det ofte både for barn og mor, være best at barnet går i barnehage. Dagmamma kan jo selvsagt være gode de, men det blir som regel et for magert tiltak hvis det er snakk om et barn som trenger noe mer enn andre barn.

 

Hilsen

Dag

 

Ed: Skriveleif

Endret 11. desember 2010 av dag1234

[Narsissisten]

At møtene hindrer deg i å leke med barnet ditt blir litt dårlig formulert syns jeg.

 

Personlig har barnevernet plaget oss i hele mitt liv. Når de antakeligvis burde ha fjernet oss fra hjemmet gjorde de ikke det, og når vi senere hadde det helt fint igjen begynte de å plage oss og true med å fjerne oss som en eller annen mafiaboss på dørkarmen. En institusjon like inkompetent som nav.

[Budeia]

Dag1234: BV har egentlig en framtidig bekymring når det gjelder oss. Fordi en ansatt på helsestasjonen har reagert negativt på oss, kan ikke BV avvise saken som ingenting. Saksbehandler kommer gang på gang tilbake til disse bekymringsmeldingene. Det var blant annet en kontroll hos jordmor der mannen min og jeg sa ganske lite, og han lukket igjen øynene og nærmest sovnet. Sammenholdt med at det stod noe om psykisk lidelse på helsekortet, ble jordmor svært bekymret og trodde sikkert vi kom til å låse babyen inn i et skap når vi kom hjem med den, ikke greie å kjøpe inn mat og klær osv.

Men det er jo en stund siden nå.

 

Og helsesøster var veldig fornøyd på siste kontroll. Men siden babyen var roligere på kontrollen før der igjen, sier BV de blir bekymret for at babyen svinger i sinns-stemning!

Det er faktisk ingen funksjonshemning eller spesielle behov her hos barnet vårt, BV er likevel bekymret for understimulering i framtida. De kan ikke peke på det nå, for helsesøster var fornøyd på siste kontroll. Men de mistenker da at skiftende sinns-stemning i hjemmet er uheldig for babyen.

Dette går ikke så mye inn på meg, for jeg er sikker på at disse folkene kan bli bekymret for utviklingen til en gjerdestaur om de bare blir satt i gang med det.

[dag1234]

Dag1234: BV har egentlig en framtidig bekymring når det gjelder oss. Fordi en ansatt på helsestasjonen har reagert negativt på oss, kan ikke BV avvise saken som ingenting. Saksbehandler kommer gang på gang tilbake til disse bekymringsmeldingene. Det var blant annet en kontroll hos jordmor der mannen min og jeg sa ganske lite, og han lukket igjen øynene og nærmest sovnet. Sammenholdt med at det stod noe om psykisk lidelse på helsekortet, ble jordmor svært bekymret og trodde sikkert vi kom til å låse babyen inn i et skap når vi kom hjem med den, ikke greie å kjøpe inn mat og klær osv.

Men det er jo en stund siden nå.

 

Og helsesøster var veldig fornøyd på siste kontroll. Men siden babyen var roligere på kontrollen før der igjen, sier BV de blir bekymret for at babyen svinger i sinns-stemning!

Det er faktisk ingen funksjonshemning eller spesielle behov her hos barnet vårt, BV er likevel bekymret for understimulering i framtida. De kan ikke peke på det nå, for helsesøster var fornøyd på siste kontroll. Men de mistenker da at skiftende sinns-stemning i hjemmet er uheldig for babyen.

Dette går ikke så mye inn på meg, for jeg er sikker på at disse folkene kan bli bekymret for utviklingen til en gjerdestaur om de bare blir satt i gang med det.

 

Det var vel ikke helt sånn det skjedde? Både du og barnefar har hatt psykiske plager, og han mest. Helsesøster reagerte på kontakten mellom deg og barnet og måten du fulgte opp vaksinasjonsprogrammet på, og da plikter hun å melde bekymring til BV.

 

Så ble du skremt og gikk litt for mye i forsvar, slik at BV fikk styrket sin mistanke om at det var noe som ikke var i orden i familien. Legen din hadde ikke gitt opplysninger om helsen din til BV, og da ble de heller ikke beroliget.

 

Når du også var motvillig til å ta i mot hjelpetiltak og hjemmebesøk, så er det klart at BV reagerer. Det ville da være merkelig hvis ikke.

 

Men så så det ut som om det holdt på å ordne seg for dere, og at det ble til at BV skulle roe ned oppfølgingen. Men slik har det ikke gått altså?

 

BV kan og skal også ta hensyn til de utfordringene som vil komme i årene fremover. Det er stor forskjell på å gi omsorg til, la oss si en baby som sover det meste av tiden, og en 3åring i verste trassalderen.

 

Loven er klar på at BV ikke er nødt til å vente på at barnet har blitt skadet før de griper inn. Det er nok at det er åpenbart at barnet vil kunne komme til å bli skadet. Sånn som f eks hvis mor er tung narkoman, eller utviklingshemmet eller får en uhelbredelig sykdom og likende.

 

Hos babyer vil de langt på vei oppleve mors/primær omsorgspersons sinnstemning som sin egen. Så hvis du har sterkt skiftende sinnstemning, så har babyen det også. Det er uheldig for barns utvikling med for sterkt skiftende sinnsteminger mener mange.

 

Hold oss oppdatert, da Frankline. Jeg har sansen for deg, og jeg liker pågangsmotet ditt - selv om du nok kunne vært mer samarbeidsvillig noen ganger.

 

Hilsen

Dag

[Budeia]

Det var vel ikke helt sånn det skjedde? Både du og barnefar har hatt psykiske plager, og han mest.

Ifølge loven skal saken undersøkes før det settes inn hjelpetiltak, (noe som BV enkelt omgår "ved å spørre sjefen sin om tillatelse"). Blir det ikke funnet noe i undersøkelsen, ja så blir det ikke det.

 

Helsesøster reagerte på kontakten mellom deg og barnet og måten du fulgte opp vaksinasjonsprogrammet på, og da plikter hun å melde bekymring til BV.

Helsesøster skjønner ikke hvor tungt det er for meg å være smilende og glad på helsestasjonen, etter at helsestasjonen har meldt oss til BV. Vaksinasjon er frivillig, og er ikke en BV-sak.

 

Så ble du skremt og gikk litt for mye i forsvar, slik at BV fikk styrket sin mistanke om at det var noe som ikke var i orden i familien.

Var mest skremt i begynnelsen, men fant senere ut av at hjelpetiltakene var frivillige.

 

Når du også var motvillig til å ta i mot hjelpetiltak og hjemmebesøk, så er det klart at BV reagerer. Det ville da være merkelig hvis ikke.

Hva søren? BV har ikke rett til å reagere på at noen avslår frivillige hjelpetiltak, med mindre det er svært alvorlige ting. De fleste mennesker ønsker ikke 40 møter med BV i året, i årevis.

BV må begrunne hjelpetiltak utfra undersøkelsen.

 

Men så så det ut som om det holdt på å ordne seg for dere, og at det ble til at BV skulle roe ned oppfølgingen. Men slik har det ikke gått altså?

Hva mener du her? BV ville ikke roe ned oppfølgingen, de ville tvert imot ha flere tiltak. Så hvis jeg hadde skrevet under tiltaksplanen ville de slett ikke roet ned oppfølgingen.

 

BV kan og skal også ta hensyn til de utfordringene som vil komme i årene fremover. Det er stor forskjell på å gi omsorg til, la oss si en baby som sover det meste av tiden, og en 3åring i verste trassalderen.

Men nå er det slik at meldingene ble skrevet på bakgrunn av bekymringen for en nyfødt og forsvarsløs liten baby. Som advokaten min poengterte utgjør det en spesiell omstendighet, der man lettere melder folk til BV. Man kan altså ikke direkte si at meldingene gjelder en 3-åring.

 

Loven er klar på at BV ikke er nødt til å vente på at barnet har blitt skadet før de griper inn. Det er nok at det er åpenbart at barnet vil kunne komme til å bli skadet. Sånn som f eks hvis mor er tung narkoman, eller utviklingshemmet eller får en uhelbredelig sykdom og likende.

Men det er ingen såpass tunge faktorer hos oss, derfor hadde de da heller ikke nok til å ta saken til Fylkesnemnda.

 

Hos babyer vil de langt på vei oppleve mors/primær omsorgspersons sinnstemning som sin egen. Så hvis du har sterkt skiftende sinnstemning, så har babyen det også. Det er uheldig for barns utvikling med for sterkt skiftende sinnsteminger mener mange.

Jeg er vanligvis en rolig og avbalansert person, men overgrepene fra helsestasjon og BV har gjort sitt til å bringe tålmodigheten til bristepunktet.

Det er forresten normalt at folk ikke har nøyaktig samme humør fra dag til dag.

[dag1234]

Javel, jeg forstår at du er der hvor du tenker at alt er BVs feil, og at forholdene er gode nok for barnet i familien. Hvis det er slik du ser det, så blir jo ditt ressonement logisk.

 

Men sånn som du har beskrevet situasjonen og dynamikken mellom deg og BV, så tror jo jeg at det neppe er hele bildet, og at du har kommet til å demonisere din oppfatning av BV.

 

Jeg har ikke vært til stede og jeg kjenner deg ikke fra annet enn det du har skrevet her i tråden, men jeg ville tro at du og ungen din i det lange løp hadde langt mer å vinne på å samarbeide med BV og ta i mot all den hjelp dere kan få.

 

Selvsagt har advokaten din rett, men svaret er altfor generelt til at du har nytte av det. Og husk at selv om advokatens rolle er å være på din side, så lever advokaten av å holde saker gående. Da kan det være at noen av rådene ikke kun er til ditt beste, for eksempel å gå i konflikt med BV og stå steilt på de formelle kravene.

 

Så spør du "Hva søren?" :-D Jo, BV skal reagere hvis de vurderer at et barn trenger oppfølging, og foreldrene nekter å ta i mot hjelp. Noe annet ville jo være helt absurd, da ville jo BV være bundet på hender og føtter av enhver foreldre. Her klarer du ikke å se saken fra BVs side, noe som ville vært svært nyttig for deg om du fikk til.

 

BV tenker omtrent som så: dette er en liten familie som har slitt med helseplager og som ikke har særlig nettverk rundt seg, og mor er i realiteten eneomsorgsperson da far har relativt dårlig helse. Det er meldt en viss bekymring knyttet til kontakten mellom mor og barn. Instinktivt vil BV da tenke at de må til med hjelp. Hvis familien ikke vil ta imot hjelpen, vil BVs bekymring og mistanke forsterkes.

 

Det er her det lett går galt hvis familien ikke tar imot hjelp. Noe familien selvsagt har full rett til.

 

Så kan du, naturligvis stå på ditt og nekte å ta i mot hjelpetiltak og satse på at de gir seg. Og kanskje BV trekker seg, jeg vet ikke hvor bekymret de er. Men det er et høyt spill, for hvis BV mener de har nok bevis, så er de av loven pålagt å gå til Fylkesnemnda for å kreve omsorgen. Da vil dette bli trekt frem, og det vil bli lagt vekt på av nemnda.

 

Dag

[del_diablo]

Eneste jeg har som sidelinje kommentar må vel være at vis et tiltak er frivillig, så er det frivillig. Det det blir undersøkelser vis frivillige tiltak avslåes, er ikke tiltakene frivillig.

Jeg sier meg enig i at advokat ikke er det beste rådet side, men på en annen side har advokaten "viten" vis du måtte komme til en domstol eller noen bryter loven.

Jeg vil anta Frankline har rett, og at hun lider dessverre delvis under noen av sprekkene og feilene i måte barnevernet og den generelle institusjonen for barn er satt opp.

På en annen side, bare hold ut, vis det er ingenting å der, så er det ingenting der. Barnevernet vil antagelig kjempe bittert uansett hvor feil de tar, for det er poenget bak jobben deres. Dette burde vært fikset på, men intil videre er det ingenting som gjøres kan.

[Budeia]

Jo, BV skal reagere hvis de vurderer at et barn trenger oppfølging, og foreldrene nekter å ta i mot hjelp. Noe annet ville jo være helt absurd, da ville jo BV være bundet på hender og føtter av enhver foreldre.

Du mener BV skal reagere hvis de er bekymret, akkurat som en del helseansatte mener de har plikt til å sende bekymringsmelding når de er bekymret. Men det er heldigvis ikke noe følelsesbarometer dette dreier seg om, som sier hjelpetiltak når det måles "15 AU". Saker skal undersøkes og eventuelle hjelpetiltak dokumenteres. Som du er inne på kan BV reagere med tvangstiltak/omsorgsovertagelse hvis de har nok på familien, men det har de ikke alltid.

 

Og det ville vært forferdelig hvis Staten skulle hatt fri tilgang til alle hjem som har "utilfredsstillende blikk-kontakt med barna" mens BV er i huset!

 

Men det er et høyt spill, for hvis BV mener de har nok bevis, så er de av loven pålagt å gå til Fylkesnemnda for å kreve omsorgen. Da vil dette bli trekt frem, og det vil bli lagt vekt på av nemnda.

Mener jeg har sagt flere ganger i tråden at BV ikke har nok på oss til omsorgsovertagelse. Har du oversett det? Eller trodd det var løgn?

Det er et høyt spill å takke nei, derfor måtte jeg vite nøyaktig hva som ville skje om vi takket nei. Fikk ikke klart nok svar ved å spørre BV, og jeg skaffet advokat fordi det på den tida også foregikk en undersøkelse. Advokaten sa at han måtte lese gjennom sakspapirene for å svare på om tiltaksplanen var tvangstiltak. BV sa senere til advokaten at det bare var hjelpetiltakene de var ute etter. Advokaten skulle egentlig deltatt på møtet om hjelpetiltak, men vurderte det som unødvendig siden saken nå var mer avklart. Det sier jo sitt..

Og BV har aldri truet med omsorgsovertagelse. Men de vil alltid prøve og overtale familier der hvor de har vedtatt hjelpetiltak, og si de er bekymret. Så alt tatt i betraktning kan jeg vel tro det går an å si nei uten noen fryktelig hevn.

 

Som sagt prøvde BV seg med forslag om sakkyndig, og jeg tror de kunne vunnet fram i Fylkesnemnda med utsagn fra en (men bare fordi sakkyndiges oppfatninger farges av situasjonen). Jeg må bare repetere oppfordringen om å si nei til slik "hjelp".

 

Det er riktig at bekymringen deres var stor i begynnelsen, men resultatet er ikke automatisk gitt for det, og som sagt kommer det ikke bare an på hva de føler.

 

http://www.finnmarkdagblad.no/nyheter/article3731245.ece

 

"Etter møtene fikk Johansen referater, hvor hun ble kritisert for ikke å ha hatt god nok blikkontakt med ungene, samt at hun selv skulle hatt lite mimikk i ansiktet."!!!

 

Jeg skjønner ikke hvorfor du alltid forsvarer et slikt system som dette.

[majiiis]

Frankline: Jeg håper du vil ta til deg det Dag sier. Han er opplyst, objektiv og respektfull mot deg, og han kommer med råd du virkelig burde kjenne på. Han angriper deg ikke, og derfor burde du heller ikke gå i forsvar. Å se saken fra flere sider, og å forstå hvilken skade BV er redd for at du skal påføre barnet ditt, vil kunne hjelpe deg langt. Å stå steilt på to bein fører ingen vei; BV forsvinner ikke. BV bryr seg om barnet ditt sin velferd. Det beste du kan gjøre er å lytte til det de har å si, stille spørsmål, og prøve å forstå hvorfor situasjonen er som den er. Da vil de også lytte til deg.

 

En baby/småbarn med relasjonskomplekser/psykisk relasjonsbrudd med foreldre er ekstremt vanskelig å behandle senere i livet. Relasjonsbrudd mellom tillitsperson (deg og far) og barn kan være at dere er psykisk distansert til barnet, eller rett og slett er så variable i humøret at barnet ikke forstår hva som egentlig er mor/far. Det er dette BV ønsker å forebygge, at barnet senere i livet vil få vansker som er krevende å behandle. Psykisk distansering er likestilt med vold og rus. Jeg sier ikke at det er tilfellet, men det kan virke som om det er dette BV bekymrer seg over.

 

Jeg er selv av den oppfatning at dagens barnevern har gode, kompetente saksbehandlere. Jeg tror ikke et øyeblikk på at BV er ute etter å ta deg eller din familie. Du oppfatter det kanskje slik, men det er fordi du nekter å høre eller forstå. Jeg skulle ønske jeg kunne være så objektiv som Dag, men det kan jeg ikke. Jeg ber deg om å tenke over hans ord, fordi hvis min mor hadde hørt på andres ord hadde mitt liv vært annerledes. Mange andre tenker det samme som meg. Jeg skammer meg over foreldre som står steilt på bakbeina. Jeg skammer meg over de som kaller kompetente mennesker (lege, helsesøster, barnevernspedagog osv) for inkompetente, for disse sitter inne med mye kunnskap vi kan ha nytte av. Jeg skammer meg over at du tenker mer på deg enn barnet ditt. Jeg ønsker ikke å angripe deg, men jeg ber deg inderlig om å lytte til andres råd.

Endret 12. desember 2010 av indiska

[majiiis]

Min mor sa nei til alt, gang på gang. Det endte med omsorgsfradragelse ettersom hun ved å stadig takke nei viste at hun tenkte mer på seg selv og sin situasjon, enn min. Så den moralen din er nok ikke allmenngyldig

 

Du er inne på den samme tankegangen som jeg, indiska. Hvis det alltid var sånn at BV hadde feil, og foreldrene alltid hadde rett, så var det jo bare for foreldrene å stå på sitt.

 

Men da ser en vekk fra at mange barn vokser opp under helt forjævlige forhold, og at samfunnet via BV har en plikt til å gripe inn der foreldrene ikke makter å gi ungene det de trenger. Og det er jo tross alt det som er regelen i de sakene der BV tar over omsorgen for ungene.

 

Hvordan har det gått med deg senere i livet, da?

 

Mvh

Dag

 

Dette blir OT, så får bli kort. Personlig synes jeg det går dårlig. Har et godt og stabilt sosialt nettverk, flotte karakterer, ansvarsfull og ordentlig i alle sammenhenger, men psyken sliter jeg veldig med. Heldigvis får jeg god oppfølging, men barndommens sår sitter dessverre dypt. Så jeg vet ikke.

[dag1234]

Hei igjen

Jeg driver ikke og "alltid forsvarer et system som dette", men jeg har sagt at BV gjør feil. Det har de gjort i fortiden, og det vil de gjøre i fremtiden. Det perfekte system finnes ikke, og siden ansatte BV kun er menensker som skal forholde seg til mennesker vil en aldri kunne luke ut alle feil.

 

Feil blir gjort i Fyleksnemnd, og feil blir gjort av sakkyndige og feil blir gjort i retten. Men dette er ikke regelen - det er unntakene.

 

Jeg har også sagt at jeg mener at BV venter for lenge med å ta barn fra foreldre og at vi i Norge har et langt sterkere foreldrevern enn barnevern. Jeg har sagt at altfor mange barn må vokse opp under forferdelige forhold i Norge.

 

Det sier jeg etter grundig kjennskap til BV og Fylkesnemnder, som du vet jeg har arbeidet tett med i litt ulike roller i mange år nå.

 

Jeg har ikke hatt til hensikt å ta stilling i saken din, men å vise deg hvordan loven er, hvordan systemet fungerer og hvike prosesser som settes i gang i BV og deg når du kommer i kontakt med BV.

 

Jeg har ønsket å gi deg noe av min erfaring og peke på noen fallgruver du kan gå i.

 

Men saken din, vet jeg ingen ting om - og verken kan eller vil si noe om.

 

Hilsen

Dag

[Budeia]

Det er ikke noe dere kan si som kan få meg til å stole på Barnevernet, har hatt kontakt med dem nå i over et halvt år og har trukket mine konklusjoner. De stresser rett og slett familien, og vi bør ikke ha så mye stress.

Det er ikke uvanlig at folk blir syke av kontakt med BV, eller at familier går i oppløsning. Særlig hvis ekteskapet er på bristepunktet fra før, kan det lett skje. Mener ikke at vårt ekteskap er på bristepunktet, men denne perioden med undersøkelser fra BV har vært en prøvelse. Noe de sier de forstår, men likevel ikke tar hensyn til.

 

Tilknytningsforstyrrelse er relativt sjelden. http://tilknytningsforstyrrelse.com/

Så det hører ikke noe sted hjemme å gå inn i en familie og forvente tilknytningsforstyrrelse som BV gjorde hos oss, men som de brente seg på.

[dag1234]

Det er ikke noe dere kan si som kan få meg til å stole på Barnevernet, har hatt kontakt med dem nå i over et halvt år og har trukket mine konklusjoner. De stresser rett og slett familien, og vi bør ikke ha så mye stress.

Det er ikke uvanlig at folk blir syke av kontakt med BV, eller at familier går i oppløsning. Særlig hvis ekteskapet er på bristepunktet fra før, kan det lett skje. Mener ikke at vårt ekteskap er på bristepunktet, men denne perioden med undersøkelser fra BV har vært en prøvelse. Noe de sier de forstår, men likevel ikke tar hensyn til.

 

Tilknytningsforstyrrelse er relativt sjelden. http://tilknytningsforstyrrelse.com/

Så det hører ikke noe sted hjemme å gå inn i en familie og forvente tilknytningsforstyrrelse som BV gjorde hos oss, men som de brente seg på.

 

Nei, nå forstår jeg ikke hva du mener. Jeg er ikke "dere" og prøver ikke få deg til å stole på noen som helst.

 

Tilknytningsforstyrrelse er en barnepsykiatrisk diagnose. Den har du ikke snakket om før. Men det er ikke relativt sjelden, men oftest det psykiatriske resultat av omsorgssvikt.

 

Jeg tror det holder på å låse seg helt for deg i forhold til BV, der er i fall synd.

 

Dag

[dag1234]

Min mor sa nei til alt, gang på gang. Det endte med omsorgsfradragelse ettersom hun ved å stadig takke nei viste at hun tenkte mer på seg selv og sin situasjon, enn min. Så den moralen din er nok ikke allmenngyldig

 

Du er inne på den samme tankegangen som jeg, indiska. Hvis det alltid var sånn at BV hadde feil, og foreldrene alltid hadde rett, så var det jo bare for foreldrene å stå på sitt.

 

Men da ser en vekk fra at mange barn vokser opp under helt forjævlige forhold, og at samfunnet via BV har en plikt til å gripe inn der foreldrene ikke makter å gi ungene det de trenger. Og det er jo tross alt det som er regelen i de sakene der BV tar over omsorgen for ungene.

 

Hvordan har det gått med deg senere i livet, da?

 

Mvh

Dag

 

Dette blir OT, så får bli kort. Personlig synes jeg det går dårlig. Har et godt og stabilt sosialt nettverk, flotte karakterer, ansvarsfull og ordentlig i alle sammenhenger, men psyken sliter jeg veldig med. Heldigvis får jeg god oppfølging, men barndommens sår sitter dessverre dypt. Så jeg vet ikke.

 

Det var leit å høre at du ikke har det så bra. Du er i en alder der slike sår ofte er mest tydelig; i overgangen fra ungdom til voksen. Det er i denne tiden at du skal stole på deg selv og stå på egne bein for første gang. Da vil det du har med deg av baggasje fra oppveksten vise seg, på godt og vondt.

 

Slik jeg har sett det, er det viktig å ha gode mennesker rundt seg i denne tiden, mennesker som er tilgjengelig for deg som kan hjelpe deg til å holde motet og optimismen oppe.

 

Det som ofte skjer med unger som vokser opp og må klare seg med mindre enn de trenger, er at de kan føle at de har så lite å gå på når livet røyner på. For motgang vil du oppleve, du som alle andre. Og det er i motgang du aller mest vil trenge å ha gode folk rundt deg. Du sånn som oss andre.

 

Det høres da ut som om du har en god del av det du trenger rundt deg. For jeg synes at for mange som opplever at de har det vanskelig, i alle fall kan finne en slags trøst og styrke i at den god del av de ytre tingene fungerer.

 

Det gjelder å holde på gode menneskene rundt deg, og jobbe med sårene du har så godt du kan.

 

Lykke til videre i alle fall.

 

Dag