En røykende ikke røyker

[RuneMeier]

1 - Starte å røyke

 

Jeg som mange andre har ved flere anledninger fått spørsmål om hva er det dummeste jeg noensinne har gjort. Jeg har gjort fryktelig mye dumt, akkurat som alle andre. Men skal jeg være ærlig er dette også erfaringer som jeg ikke ville vært foruten. Jeg må innrømme at alle mine erfaringer er jeg glad for at jeg har, alle bortsett fra en. Dette er det dummeste jeg har gjort. Å begynne å røyke.

 

For å ha et sted å starte en historie som dette er vel det beste å fortelle om hvorfor jeg startet å røyke. Dette er noe som ikke-røykere har spurt meg om mange ganger. Røykere spør ikke om det, akkurat som om vi alle er like flaue over hvor dumme vi var. Jo eldre jeg har blitt jo færre spør om det. Kanskje ikke-røykere etter hvert forstår at det ikke finnes noen gode grunner til å begynne å røyke og derfor slutter å stille spørsmålet.

 

Problemet er at man ikke vet hvor dum man var som begynte å røyke før man prøver å slutte.

 

Jeg hadde flyttet til et nytt sted, fra Vål’enga til Hauketo. Jeg hadde aldri tidligere vært særlig sjenert, men jeg ble det fort da jeg kom til Hauketo. Alt var så forkjellig. Stedet var i en dal, så det var bakker over alt. Der jeg kom fra var det bare flatt. Det var også masse skog overalt i stedet for den sedvanlige by betongen som jeg var så vandt med. Men mest av alt var det menneskene som var forskjellige. De var skumlere. Det var jo masse muslimer med caps, saggebukser og gebrokken norsk. Det var egentlig ingen som pratet bokmål på Hauketo på den tiden. Alle pratet gebrokkent med arabisk aksagn, selv om alle sammen var født og oppvokst på Hauketo og selv om halvparten hadde norskfødte foreldre også. Det gikk mye i ”Spa Kæbe” og ”Volla jeg lover” for å si det sånn. Jeg måtte også lære meg denne gebrokkne norsken, og jeg har ikke glemt den siden. Det er ikke lett å passe inn som ny i strøket om du ikke har de rette movsa, så jeg gjorde mitt beste.

 

Mitt tredje år på Hauketo begynte alle å forsvinne inn i skogen i friminuttene. Jeg visste ikke hva de gjorde der, ikke til å begynne med hvertfal. Det var jo ingen som fortalte meg noe, jeg var jo ikke akkurat populær på den tiden. Selvfølgelig tok det ikke lang tid før jeg forstod hva det var som skjedde inne i skogen. De gjemte seg for læreren for å ta seg en røyk. Du kan godt si at skolen ble delt opp i røykere og ikke røykere på den tiden. Dette var vel i 8 klasse om jeg ikke husker feil. Det er vel egentlig mer riktig å si at vi heller ble delt opp i de kule og de kjedelige, med andre ord de som stod i skogen og de som ikke stod i skogen. Utfordringen for meg var hvordan jeg skulle bli en av de kule guttene. Du kan godt si det var 2 måter å gjøre dette på i mine øyne. Den første var å være kul, være godt likt av alle og derfor ha såpass med venner at du alltid fant en kompis i skauen og derfor ha en god grunn til å stå der. Dette fungerte ikke helt for meg dessverre da jeg ikke hadde noen venner å prate med blant de kule. Den andre grunnen til at man stod der var fordi man måtte gjemme seg for læreren slik at du slapp å få med melding med hjem.

 

Så hvorfor begynte jeg å røyke? Rett og slett for å ha en unnskyldning til å stå inne i skogen og henge med de tøffe guttene. Så kan du si hva du ønsker om hvorvidt det er en god eller dårlig grunn til å begynne å røyke, men om du tenker deg om så tviler jeg på at du kommer på særlig mange gode grunner for å starte å røyke. Jeg røyka ikke fordi det smakte godt, for den første røyken smakte forferdelig. Røyk er jo godt da, vel å merke bare om du allerede er avhengig. Jeg har hørt så mange steder at man slapper av om man røyker. Dette er bare tull. Sannheten er at du slapper av om du allerede er avhengig og får abstinenser og så røyker. Så de som sier de begynte å røyke fordi de var nervøse snakker bare tull. Det kan hende det var derfor de tok den første røyken. Om du er en ikke-røyker og tenner en røyk skal jeg love deg at du ikke blir noe mindre nervøs. Jeg merket ingenting etter første røyken. Det var nok en av grunnene til at jeg fortsatte å røyke, jeg var rett og slett nysgjerrig på hva som var så godt med røyking. Jeg fikk høre fra flere at det ble bare bedre og bedre å røyke jo lengre du røyket. Så jeg fortsatte til mine foreldres store frustrasjon, og etter 3 til 4 måneder var jeg såpass avhengig at jeg fikk abstinenser om jeg ikke røyket.

 

Tiden gikk, pappa kjeftet og jeg røyket. Livet var herlig og jeg skulle i militæret. Jeg hadde vel røyket i 4 – 5 år da jeg kom på rekruttskolen. Og selvfølgelig når du kommer på rekruttskolen skal du testes i alle mulige fysiske øvelser. 3000 meter var jo også en av disse øvelsene. Beine for harde livet i 15 minutter er jo alle røykeres store mareritt.

Nå skal det sies at jeg alltid hadde hvert ganske sprek, men jeg var ganske spent på hvordan dette skulle gå da jeg tross alt hadde røyket i 5 år. Jeg husker ikke nøyaktig tid jeg løp på, men mener det var på ca 11:30. Jeg var vel ikke helt fornøyd med denne tiden, men kom inn som nummer 2. Til sammenligning måtte alle løpe på under 13:00 for å være godkjent soldat.

 

Det var blodslit på den tiden. Befalet var steinharde, og ikke minst løytnanten. Han var typen som festet på 20 kilos vekter rundt magen før han tok hangups. Det gikk også rykter om at han fylte sekken med stein før han dro på joggetur, og da ble han borte hele kvelden før noen så snurten av han igjen. Han var rett og slett den alle så opp til i hele leiren. Jeg er sikker på at han kunne over 100 måter å ta knekken på deg med bare hendene.

Han var også ganske stolt av 3000 meter tiden sin. 10:30 hadde han løpt på. Når Kapteinen vurderte tidene til rekruttene var det tiden til løytnanten han målte mot. Minutter og sekunder bak løytnanten var eneste gyldige målestokk i leiren.

 

Etter 2 måneder med blodslitt og pisking nærmet vi oss slutten og selvfølgelig skulle da befalet ta en ny 3000 meter test for å se om vi hadde blitt noe bedre. Tiden jeg løp på glemmer jeg ikke, og det gjør ikke de andre i troppen heller. Det var den gangen troppens eneste røyker løp inn på 10:37 på 3000 meter. Det var leirens nest beste tid. 7 sekunder bak løytnanten og 50 sekunder raskere enn nestemann i troppen. Jeg husker da jeg sluttet at løytnanten tok meg i hånda og sa: Meget bra 3000 meter Meier!

 

1 måned senere hadde Sola fått sin første røykende idrettsassistent. Jeg hadde ingen problemer med å se at idrettsoffiseren ikke var spesielt fornøyd med dette. Dette begynte å plage meg. Jeg likte å være i god form, det var deilig å trene. Røyking kom derfor mer og mer i veien for dette. Jeg merket det så smått på resultatene etter hvert. Løytnanten klagde mer eller mindre dagelig på at jeg røyka også.

 

Det skulle ta 5 år før jeg fikk min første opplevelse av hva røyking kunne gjøre med kroppen min. Jeg var på perm hjemme i Oslo hos en kompis. Vi hadde sett på film hele kvelden og jeg skulle reise meg opp for å dra hjem. I det jeg reiste meg opp merket jeg en intens smerte i brystet. Det kan beskrives som om jeg hadde pustet inn en kaktus. Jeg glemmer aldri den kvelden. Jeg måtte gå i 2 timer for å komme meg hjem fordi siste bussen hadde gått, og hvert eneste skritt kjente jeg denne kaktusen rulle rundt i lungene mine. Å legge seg til å sove den natten var godt. Jeg gledet meg til dagen etter når jeg kunne glemme alt sammen. Dessverre var smerten der når jeg våknet opp også. Den var der i en uke helt til jeg skulle ut og jogge en 3000 meter sammen med nye rekrutter. Da klarte jeg ikke mer og meldte meg til vakthavende offiser og ble kjørt til Madla, som var nærmeste sykestue. Etter at legen hadde hørt på pusten min ble jeg i all hast kjørt til sykehuset i ambulanse. Jeg hadde punktert lunge i en alder av 21 år og jeg hadde hvert så vant med å ha vondt i brystet at jeg gikk 1 uke med 1 lunge før jeg sjekket det med lege.

 

Dette var da jeg fant ut at jeg ikke var usårbar. Det var da jeg skulle kutte røyken.

 

2 - Slutte å ikke røyke

 

Alle mennesker som tidligere har røyket har sin egen historie for hvorfor de sluttet. De forteller stolt om hvorfor de valgte å slutte, men det er veldig sjelden jeg hører om det var lett eller vanskelig. De fleste bare valgte å slutte og det var det. Det er hvertfal det de ønsker at andre skal tro. Av en eller annen grunn skal det være så forbannet lett å slutte for de som klarer det. Akkurat som om de aldri var avhengige til å begynne med.

 

Første gangen jeg skulle slutta ja, å så naiv jeg var den gangen. Jeg hadde fått det for meg at det beste måtte være gradvis å trappe ned på sigarettene, og til slutt kutte helt ut. Om du ønsker å plage deg selv som straff for noe dumt du har gjort er dette uten tvil beste måten å gjøre det på. Når legen spør om han skal rive av bandasjen i et jafs, eller sakte men sikkert dra ut et og et hårstrå langs armen din er det klart du velger å ta av hele faenskapet i et jafs. Det er det samme med å slutte å røyke. Jeg pinte og plagde meg selv på denne måten i 2 måneder før jeg endelig gav opp og kastet meg over røyken igjen.

 

På denne tiden røyket jeg vel 10 om dagen. Det var halvparten av det jeg fikk i lønn av militæret, men det var verdt det. Det var utrolig verdt det. Etter å ha pint meg selv med røykeslutt i 2 måneder kan du trygt si at jeg nå satt stor pris på hvor godt det hadde blitt å røyke, eller kanskje heller hvor godt det var å ikke ha abstinenser. Selvfølgelig skulle jeg slutte å røyke, men jeg bare utsatte det litt fordi jeg hadde hvert så flink å prøvd så lenge og hardt. Slik sprøyt har jeg hørt fra flere som ikke har klart å slutte. For selv om det er tull så er det ikke mulig å fortelle en ikke-røyker hvor god røyken er om du tar den midt under de verste abstinensene. Det er faktisk noe jeg husker på lik linje som første gang i senga med en jente og det å åpne julepresanger når jeg var liten. Jeg husker følelsen, hvor godt det var. Og jeg husker hvor forferdelig det er å ha abstinenser. Dessverre varer dette utrolig kort, og etter dette røyker jeg bare for å holde abstinensene unna.

 

Neste gang jeg virkelig prøvde å slutte var da jeg jobbet på bensinstasjon. Jeg husker meget godt hvordan jeg bestemte meg for å slutte. Jeg bodde jo langt utenfor byen på den tiden så derfor måtte jeg vente 45 minutter før jeg kunne ta bussen hjem. Jeg brukte derfor tiden med å snakke med morgenvakten. Vi kom inn på temaet om hvordan han sluttet å røyke. Han hadde forberedt seg på dette over en tid på 2 måneder. Han hadde funnet en dato som han virkelig skulle gå inn for det. Han hadde planlagt det med å gi seg selv belønninger når han hadde hvert flink. Han visste også nøyaktig hva disse belønningene skulle være lenge før han satt i gang. Rett og slett var det like timet og tilrettelagt som om Egon Olsen selv skulle stått bak det.

 

Jeg husker jeg ble så utrolig imponert over at han hadde fått dette til at jeg bestemte meg der og da at jeg ikke skulle røyke mer. Dette skulle jeg klare. På den tiden var jeg jo best i alt jeg hadde bestemt meg for å gjøre så jeg var ikke tvil om at jeg var bedre en morgen vakten om jeg virkelig ville.

 

Og det gjorde jeg. Jeg gikk røykfri. Fra ca 15 om dagen til 0. Jeg kunne ikke fatte at det plutselig skulle være så lett å bestemme seg for å slutte. Det var ikke lett å slutte, det påstår jeg ikke, men jeg hadde bare bestemt meg for at dette skulle jeg klare, og det gjorde jeg.

Helt frem til en skjebnesvanger dag 6 måneder senere. Jeg hadde sluttet med nattevaktene og en gammel kompis av meg kom på besøk. Denne personen som plutselig stod her var en jeg kjente godt fra videregående skole. Alle kjente han. Vi begynte å prate om hvor rå jeg var som hadde klart å slutte å røyke, og spørsmålet kom om jeg fortsatt var røyksugen. På dette svarte jeg at nei, det er jeg ikke. Jeg husker hva som ble sagt tilbake: ”Om du ikke er røyksugen er det jo ikke noe problem å ta seg en røyk. Du er jo en ikke røyker og det tar jo lang tid å bli avhengig. Og ikke minst tenk hvor godt den røyken smaker etter 6 måneder!” Jeg hadde ikke noe smart å si tilbake, men akkurat der og da var det noe jeg synes hørtes veldig riktig ut.

Og da var det gjort. Jeg bommet meg en røyk av han og kunne bekrefte at røyken ikke smakte godt, og at jeg ikke følte meg noe annerledes. Jeg kunne ikke fatte hvorfor jeg en gang røyket. Jeg var faktisk så fornøyd med meg selv over at jeg hadde sluttet å røyke at jeg kjøpte meg en 10 pakning for å belønne meg selv…

Etter å ha røyket halve 10 pakningen på en kveld innså jeg at det skulle ikke mer til. Og jeg hadde ikke nok viljestyrke ingen til å gjøre dette igjen.

 

Etter dette prøvde jeg å slutte cirka 1 til 2 ganger i året. Jeg har prøvd å slutte omtrent hver gang jeg har glemt hvor tungt det er. For å røyke mindre har en av mine planer vært å begynne å snuse i stedet. Det er ikke å komme unna at dette gjør det lettere å ikke røyke. Jeg merket da jeg byttet jobb at jeg gikk ut for å ta røykepauser hele tiden og dette kom i veien for at jeg skulle gjøre jobben min skikkelig. Derfor begynte jeg å snuse. For en dustete ide, jeg har derfor endt opp med å både røyke og snuse. Røyk passer til ditt og snus passer til datt. Totalt sett ble det som å bruke dobbelt så mye penger på nikotin.

 

Jeg husker en gang jeg virkelig skulle være seriøs om røykeslutt. Planen min var å ha en snus konstant under leppa for ikke å bli sugen på røyk. Det funka kjempebra. Jeg husker fortsatt da jeg gikk på trikken om morgenen hvordan jeg plutselig var i stand til å lukte igjen. Ikke nødvendigvis en positiv ting det skal jeg si deg, spesielt når jeg luktet at det var noen som hadde røyka når de venta på at trikken skulle komme. Det å plutselig få luktesans igjen er en fantastisk ting. Det verste er at jeg trodde jeg hadde luktesans før jeg sluttet å røyke også. Dette er feil og la meg ødelegge denne illusjonen for alle røykere en gang for alle: Når du røyker har du ikke luktesans. Så enkelt er det. Det lille du lukter, lukter ikke slik det skal.

 

Men forteller du ikke en suksesshistorie her da kan du spørre. Nei… Du kan enkelt snuse eller røyke og gjerne begge deler om du ønsker, men du har absolutt ikke sluttet å røyke om du begynner å snuse i stedet. Det eneste du gjør er å utsette avhengigheten til du ikke snuser lenger. Det var hvertfal slik for meg. Og dette er min historie, så slik er det.

 

Summa summarum så begynte jeg å røyke igjen nok en gang. Til nå hadde jeg vel prøvd å slutte minimum 20 ganger. Man kan trygt si at når det kommer til å vite hvordan man ikke skal slutte å røyke så er jeg ekspert.

 

Den siste store gangen jeg skulle slutte å røyke var et forslag fra legen min. De siste 5 årene har jeg merket at om jeg blir syk får jeg samtidig hosteanfall i 2 til 3 uker etterpå. I starten klarte jeg å overbevise meg selv om at dette var på grunn av sykdommen, men jeg har jo etter hvert skjønt at det er fordi jeg har røyket i over 10 år. Til forslaget fra legen min sa jeg at jeg har gitt opp å prøve. Han gav seg ikke og til slutt kom jeg med argumentet at hovedårsaken er fordi jeg blir ufyselig mot andre. Jeg har helt utrolig tynnslitte nerver når jeg slutter. Resultatet var at jeg fikk piller av han. Piller som skulle hjelpe på humøret i det jeg skulle slutte.

 

Jeg husker også at jeg fikk et lykke til fra apotekjenta når jeg kjøpte dem 15 minutter senere. Til nå hadde jeg prøvd å slutte så mange ganger at jeg ikke ville fortelle om det til andre, det kan jo ikke være noen som trodde jeg var seriøs lenger. Men det var jeg. Jeg var seriøs hver eneste gang jeg bestemte meg for å slutte nettopp fordi jeg viste så utrolig godt hvor tungt det blir etter 6 timer.

Det var noen utrolig merkelige piller for å si det slik. Jeg skulle spise dem i 2 uker før jeg sluttet. Etter 2 piller begynte røyken å smake metall. Etter 2 uker kjente jeg ikke metallsmaken lenger og sluttet å røyke. I 2 måneder. Det var det. Jeg klarte det ikke, jeg innså at jeg var ikke villig til de daglige pinslene jeg hadde uten røyk. 2 måneder med daglige plager nesten hele tiden var mer enn jeg kunne takle. Og den dagen jeg kjøpte meg min første 10 pakning atter en gang.

 

Etter den dagen innså jeg at jeg aldri kom til å slutte. Der og da forsonet jeg meg med tanken på at jeg må ha hostesaft resten av livet. Det var plutselig greit for meg å få lungekreft. Å dø på sykehus med kols i respirator var ok. Så lenge jeg kunne røyke hele veien inn til graven og ikke være en pest og plage for de rundt meg.

 

Jeg koste meg faktisk med tanken på å være en martyr, ofre meg for at andre ikke skulle plages. Slik at mine venner skulle slippe å være rundt en grinete personlighet som jeg etter hvert innså at jeg var uten røyken.

 

3 - Slutte å røyke

 

Min gamle norsklærer fortalte en gang hvordan han opplevde det å slutte å røyke. Han pratet for det meste tull når han ikke pratet fag, men akkurat dette var noe som festet seg da jeg i ettertid har merket hvor rett han hadde.

 

”Det å slutte å røyke er som å løpe rundt østensjøvannet med røyken bak deg. I starten holder røyken følge, men røyken har dårlig kondis så etter hvert begynner du å løpe fra han. Det er jo en del svinger om du løper rundt østensjøvannet så etter hvert merker du at han blir borte i de skarpeste svingene. Problemet er at etter en sving kommer det flatmark og da ser du røyken igjen. På denne måten blir det derfor lengre og lengre mellom hver gang du ser røyken, og hvis du er veldig flink så ser du ikke røyken igjen før du er på den lengste sletta.”

 

De som sier at det bare er å kaste røyken har ikke peiling på hva de snakker om. Selv om når alt kommer til alt så har de helt rett. Det er bare så mye mer enn det. Det er et personlig tap. Du gir tapt på den tingen som gjør at du slapper av. Tenk deg om du bare fikk sove på gulvet fremover? Samtidig som du sover på gulvet skal du gå konstant sulten.

Dette er hvordan jeg opplever røykeslutt. Derfor trengs det mer enn stygge bilder i media og i butikker for å få meg til å slutte. Jeg må faktisk føle selv på kroppen at nå går det under om jeg ikke slutter. Når helsa blir borte kommer motivasjonen sakte men sikkert. I starten er det lett å lure seg selv ved å skylde på sykdommer og annet tull, men i bakhodet vet jeg veldig godt hva som er årsaken til at helsa svikter sakte men sikkert.

 

For meg er ikke røykeslutt å ha en god plan. Det er heller ikke å ha en snedig taktikk, eller en god belønning på lur. Det å slutte å røyke er beinhardt arbeid og stålhard viljestyrke. Det er en daglig kamp i mer enn et halvt år. Jeg tror at det tøffeste er å innse at selv om det å ta seg en røyk på det verste er så godt at jeg sammenligner det med sex, så skal jeg ALDRI ta en røyk igjen. Dette har det tatt meg 15 år med røyking for å innse.

Fordi røyk faktisk kan være så godt.

 

Og det er dette som måtte til for meg. Det er dette som måtte til for at jeg skulle slutte å røyke. For aller siste gang.

 

Rune Vien Meier

08.12.2010

 

”Never give up”

Endret 16. desember 2010 av RuneMeier

[RuneMeier]

Nå sitter jeg her på andre dagen, jeg har brukt ettermiddagen og kvelden på dette innlegget. Jeg skjelver og spenner hele kroppen, men pokker heller. Dette SKAL jeg klare.

Endret 15. desember 2010 av Runar

[Koonlani]

Meget bra skrevet og har faktisk fått meg til å tenke litt..

 

Oppdater posten slik at vi kan følge med på hvordan det går da ^^

Endret 8. desember 2010 av NutrL

[Gjest Lt Dan]

Just do it Rune!

Vær STA!

-Lt Dan-

[RuneMeier]

Da er det fredag. Første uke er endelig over. De 3 første dagene var ikke så snille, fikk ikke sove mer enn et par timer hver natt. Frem til i går hadde jeg klart å få 5 timer søvn hele uka så man kan trygt si at det har hvert tungt.

 

I går gikk alt bedre heldigvis. Etter alle de gangene jeg ikke har klart å slutte har jeg etterhvert laget meg et lite poengsystem for hvor sugen jeg er. 1 - 10

 

Mandag - 8

Tirsdag - 10

Onsdag - 7

Torsdag - 4

Fredag - 5 (Så langt)

 

Jeg fikk hvertfal sove i går. 15 timer søvn var AKKURAT det jeg trengte, så humøret er også bedre idag. Nå er jeg i utgangen av første svingen rundt østensjøvannet.

Endret 15. desember 2010 av Runar

[vidor]

All kudos til dere som lar dere inspirere av Rune sitt magiske innlegg og legger sjela i dette. Helsegevinsten og den økonomiske gevinsten er fantastisk. Stolt av dere!

[Koonlani]

Litt greit å se at noen der ute klarer å slutte med røyk og snus.. Sliter en del med snusen selv..

 

for Rune!

[Quote]

Du har inspirert meg! Fra 22. desember er det slutt på snusen!

 

Ønsker deg lykke til, Rune!

Endret 10. desember 2010 av Quote

[Koonlani]

Du har inspirert meg! Fra 22. desember er det slutt på snusen!

 

Ønsker deg lykke til, Rune!

 

Lykke til! Jeg har gitt opp.. Blir crazy uten :/

[Lommebok]

Lykke til Rune!

[Narsissisten]

Fantastisk innlegg! Lykke til.

[RuneMeier]

Du har inspirert meg! Fra 22. desember er det slutt på snusen!

 

Ønsker deg lykke til, Rune!

 

Min hensikt med å legge ut dette innlegget var 100% egoistiske. Det at andre finner inspirasjon er over all forventining og gleder meg stort!

 

Jeg ønsker deg lykke til!

 

Vil samtidig takke for all støtten jeg har fått. Jeg skal prøve å oppdatere ca en gang i uka slik at dere kan følge med på hvordan dette går om dere ønsker dette.

Endret 15. desember 2010 av Runar

[Magiii]

Du må for all del fortsette å oppdatere. Håper på dine vegner at du klarer å slutte denne gangen.

 

Jeg har hørt at det kan hjelpe å ha noe i munnen til en hver tid. Så kanskje kan det være lurt å tygge litt ekstra tyggis, eller drops (Doc, IFA, Dent, for eksempel). Kanskje ikke det sunneste rådet, men jeg har hørt at det hjelper litt på.

 

Lykke til videre!

Endret 15. desember 2010 av Magiii

[Gjest maroseng]

Veldig bra tråd! Fortsett med oppdateringer!

 

Selv begynte jeg å snuse da jeg rykket inn i militæret for noen år siden, i 18-19-årsalderen. Fra før hadde jeg festsnust i ny og ne, men jeg merket fort at snusen var grei å ty til under kjedelige leksjoner, vakttjeneste i felt, på skytebanen etc., så etterhvert ble det en vane. Da grunnopplæringen var gjennomført ble jeg overført til tjenesteavdeling der jeg hadde turnustjeneste. Jeg satt ørten timer på vakt hver dag, og snusen var grei å ha når du sitter i en liten vaktbod med lysforbud midt i mørketiden i nordnorge mange timer i strekk.

 

Men jeg fikk det for meg at dette her trengte ikke de hjemme å vite noe om. Begge mine foreldre røyker, noe jeg har bitchet og mast om i alle år, så jeg antok at det ville kunne bli sett på som hyklersk at jeg plutselig skulle begynne å snuse. Jeg har en bror som er flere år yngre enn meg, og jeg ville ikke gå foran som et dårlig forbilde. Jeg hadde ikke lyst å plutselig fortelle folk der hjemme at jeg hadde begynt å snuse, i den alderen burde man også vite bedre. Så resultatet ble at ingen jeg ikke kjente fra militæret fikk vite det.

 

Følgelig hadde jeg også streng kontroll på forbruket. Jeg hadde turnustjeneste, og var hjemme på perm i lange perioder av gangen, der jeg var fullstendig snusfri. Planen var etterhvert å slutte med en gang jeg dimmet. Det tar tid å bli avhengig, og siden jeg snuste i intervaller burde jeg være safe.

 

Tiden i grønt var over, og jeg ankom hjembyen med buss. Umiddelbart kastet jeg snusboksen i nærmeste søppelspann, og dro hjem. Sommerferien var såvidt i gang, og jeg kom meg gjennom hele ferien uten nevneverdig sug. Høstsemesteret var plutselig i gang med jobb og studier, og alt var helt greit helt til en dag senhøstes der jeg kjørte en lengre strekning i bil. Fullstendig impulsivt kjøpte jeg en snusboks på en bensinstasjon, og siden har jeg ikke engang gjort et halvhjertet forsøk på å slutte. Jeg har bodd sammen med jevnaldrende ganske lenge, folk jeg har god kontakt med og har kjent i mange år før jeg dro i militæret, i leilighet der alt unntatt soverom er felles. Ingen av disse vet at jeg fremdeles snuser - eller i det hele tatt noen gang har gjort det.

 

Dette er altså en "sherade" jeg har klart å holde gående i noen år allerede, men jeg aner ikke hvor lenge jeg makter å holde det gående. Det er fullstendig uaktuelt å fortsette å snuse livet ut, men jeg har altså ikke gjort noe ordentlig forsøk på å stoppe siden jeg begynte igjen etter dimmisjon.

 

Så da har jeg nyttårsforsettet klart (ja, det holder jaggu med dette ene). 1. januar!

[Runar]

Vi minner om reglene for gjesteposting, som du finner i egen boks øverst i forumet. Husk at posting med gjestekonto er for innlegg av alvorlig og/eller sensitiv art. Vi oppfordrer alle til å respektere reglene, slik at vi kan beholde dette tilbudet for de som måtte trenge det. Grove misbruk vil medføre ip-sjekk.

 

Dette innlegget skal ikke kommenteres, da det er off-topic. Reaksjon på moderering gjøres eventuelt på pm. Tilbakemelding av generell karakter kan gjøres i Tilbakemeldinger om forumet.

Endret 15. desember 2010 av Runar

[RuneMeier]

Jeg vil benytte muligheten til å takke for all støtte jeg har mottatt.

 

Idag er den tiende dagen jeg går både uten røyk og snus, og jeg klarer meg relativt bra så langt. Det er ikke akkurat lett, men det var jeg veldig forberedt på at det ikke kom til å være.

 

Ettersom jeg jobber med Excel er det naturlig å legge inn dette inn som en graf.

Hvor sugen er Rune?

Det jeg gjør er å sammenligne hvor gal jeg er etter en røyk imot dagen før som er det eneste jeg føler jeg kan sammenligne med.

 

Dag nummer 2 var et levende mareritt. Jeg er glad jeg kom over den og over de 3 første dagene. Det er ikke så galt nå heldigvis, men gleder meg til den dagen jeg slipper å tenke på røyk i det hele tatt.

Endret 15. desember 2010 av Runar

[W1n5t0n]

Keep up the good work!

[Wheeljack]

For en fantastisk post. ikke var den full av stakkars-meg, og heller ikke lyste den av "er dette noe problem da?"

 

Virkelig inspirerende og lese og vel verdt og få med seg for røykere som sitter og tipper litt frem og tilbake på skal/skal ikke.

Jeg tilhører den gruppa. Vet at jeg bør slutte og røyke, men har ikke lyst til å slutte. Det er der mitt problem ligger.

 

Skal følge med på den tråden her for, som sagt, måten du skriver på er veldig inspirerende.

[RuneMeier]

4 – En ikke røyker

 

Blir jeg noensinne ferdig med å slutte å røyke, og hvor går grensen mellom en som slutter å røyke og en ikke røyker? Eller er røykere alltid røykere selv om de slutter, men de bare ikke røyker lenger? Slik som alkoholikere?

 

Jeg har de siste dagene tenkt mye på hva det er som gjør at denne gangen er annerledes enn tidligere ganger jeg har prøvd å slutte å røyke. Hva er årsaken til at jeg plutselig skal klare det denne gangen? For å svare på dette tror jeg det er best å trekke sammenligningen med en tidligere gang jeg har prøvd å slutte.

 

Den forrige gangen jeg klarte å slutte i 6 mnd er den gangen jeg klarte meg best. Det var da jeg jobbet på bensinstasjon. Det som gjør at disse to gangene er så like er at det ikke har vært planlagt. Da som nå tok jeg dette på sparket, eller skal jeg kanskje si at jeg var på en psykisk opptur og det passet seg. Jeg var i godt humør og hadde hatt en knallhelg og hadde den gamle følelsen av å mestre alt som kunne komme mot meg. Kanskje det var derfor jeg bestemte meg for at dette var tiden å gjøre det på. Om jeg faktisk oppriktig tror jeg kan klare hva som helst, hvorfor ikke kaste seg inn i det jeg aldri har klart å få til? Klarer jeg dette så klarer jeg alt? Føler egentlig at her har jeg noe å bevise ovenfor meg selv.

 

De gangene jeg har planlagt å slutte å røyke har jeg også utsatt å slutte å røyke. Jeg har satt en dato for når jeg skal gjøre det i stedet for å ta det med en gang. Er dette fordi jeg ikke hadde lyst til å slutte? Når jeg har utsatt det å slutte så har jeg også gått og gruet meg til å slutte og resultatet er at jeg ikke har hatt lyst til å slutte når dagen kommer. Jeg mistenker at for meg er det nok best å slutte fordi jeg har lyst og derfor slutte med en gang. Når jeg "må" gjøre noe, har jeg ikke lyst til det heller. Det blir jobb, og jobb er jo ikke moro? Når jeg er på jobb så venter jeg på lønning. Jeg venter på ferie og helger. Om jeg slutter å røyke hva er det jeg venter på? Venter jeg på at abstinensene skal bli borte? Venter jeg på å "bli ferdig" med å slutte? Når jeg ser slik på det er det ikke klart jeg ikke klarer å slutte. Det blir jo et ork og et slit. Jeg blir jo aldri ”ferdig” med å slutte å røyke?

 

Jeg må kjenne meg selv, jeg må spille på det som motiverer MEG. Når det er snakk om noe så vanskelig som å slutte å røyke nytter det ikke å gjøre det som fungerte for andre.

 

Kanskje det bare er snakk om innstilling?

 

Jeg tror nok sannheten er at jeg ikke venter på noe. Sannheten er at jeg ikke røyker lenger og at jeg er glad for at jeg ikke røyker lenger. Første dagen uten røyk er det jeg er glad for, og alle dagene etter det. Abstinenser er prisen å betale for å være en ikke røyker. Og det er jo det jeg er. En ikke røyker med abstinenser. Som en ikke røyker trenger jeg jo ikke slutte å røyke! Jeg røyker jo ikke så hvorfor skal jeg slutte med det?

 

Kanskje jeg er en enkel sjel som gjør ting fordi jeg har lyst til å gjøre dem? Har jeg faktisk lyst til å være røykfri? Var det rett og slett dette som var det eneste kriteriet for å slutte?

 

Er det enkle ofte det beste?

 

Det virker slik...

[Fin Skjorte]

Bra jobbet Rune!

 

Selv opplevde jeg de første dagene som "enklest". Motivasjonen var på topp og jeg var forbredt på å ha det litt surt.

Og selve nikotinsuget er ikke det verste, dessuten det er relativt fort forbigående.

Etter ti dager er du nå over de fysiske abstinensene.

 

Der jeg ofte sprakk var faktisk etter 10-14 dager. Motivasjonen var ikke beinhard lenger, fokuset på målet var ikke så sterkt og man skal jo begynne å "leve" igjen.

Og det verste er når de situasjonene som man vanligvis røyker i oppstår.

Som røyker får man jo ganske sterke assosiasjoner til de hyggelige stundene hvor man jatter med røykevennene sine om alt mulig. Eller i en hektisk situasjon belønner seg med en pust i bakken og en røyk.

 

Situasjonsbetinget røykesug er mye sterkere enn selve nikotinsuget.

Så du må rett og slett omstille deg, og lære deg hvordan de situasjonene skal bli.

 

Selv opplevde jeg dem som tilfredsstillende at jeg ikke måtte løpe ut når jeg satt på pub.

Slapp å stinke dritt når jeg gikk inn i forsamlinger o.l.

Kondisen ble merkbart bedre.

Lunsjen som engang var en deilig og lang røykepause er nå et deilig lang avslappende avbrekk.

Og slik omprogramerte jeg mine assosiajsoner for enhver røyke-anledning til at jeg nå faktisk har det bedre enn tidligere.

Hvilket jeg fullt ut mener uten å lure meg selv!

 

Idag er den tiende dagen jeg går både uten røyk og snus, og jeg klarer meg relativt bra så langt. Det er ikke akkurat lett, men det var jeg veldig forberedt på at det ikke kom til å være.

 

Ettersom jeg jobber med Excel er det naturlig å legge inn dette inn som en graf.

 

Bare et forslag, opplever du at din strategi fungerer glimrende nå så se bort fra dette;

Hva med å ikke ha et så bevist og aktivt fokus på at du ikke røyker lenger?

Slik at du ikke tenker på røyk unødvendig mye.

 

Du gjør deg selv bra med å slutte, og nå besitter du valget om å røyke eller la være.

Det gjorde du ikke før du sluttet!

 

Fortsatt lykke til!