Hva er forkjellen på forelskelse og det å være betatt?

[Kenny Bones]

Dette er noe jeg har tenkt en del på i den siste tiden. Vi kan bli betatt rimelig lett, enten av ansiktstrekk, personens egenskaper eller personlighet.

Alt dette har fått meg til å tenke over evolusjonen av kjærlighet. Dette er rimelig interessante greier nemlig.

 

I dyreverdenen foregår det meste basert på instinkter. Når en møter noen som genene kan blandes med så plukker kroppen opp masse forskjellige stoffer som vedkommende sender ut, noe man bevisst ikke er klar over, men som kroppen merker rimelig kjapt. Dette har jo vært svært viktig for vår evolusjon, for dyrs evolusjon rent generelt. Problemet for oss mennesker er at vi har en stor hjerne å tenke, reflektere og analysere følelsene våre på. Noe som ofte skaper krøll fordi vi ikke alltid skjønner hva kroppen sender ut.

 

Men etter en stund etter man har inngått et forhold så avtar disse følelsene og det går mer over på sunn fornuft. Dette vil enhver person som har vært i et forhold i lengre enn et par år kjenne seg igjen i. Følelsene forsvinner, ingen tvil om det. Men hvorfor? Hvorfor var de der i utgangspunktet? Dette er det jeg har tenkt en del over.

 

Kan det rett og slett være at følelsene er essensielle for at partene faktisk møtes, og potensielt får avkom? Følelsen av at man er som to magneter, følelsen av at det bare klikker umiddelbart. Og når vi har partneren så trenger vi ikke følelsene lenger, fordi da har vi allerede fått vedkommende? Så stilner følelsene og mange slår opp, fordi de misforstår hva kjærlighet handler om. Så blusser kanskje følelsene opp igjen fordi man mistet personen og kroppen har ikke noe lyst til det. Så den sender ut masse stoffer igjen som forvirrer oss.

 

Men når kommer da forelskelsen inn i bildet? Når er man forelsket? Har man noen gang vært forelsket? Om jeg har det så føles det isåfall svært likt ut som det å være betatt, bare dypere. Men i mine tilfeller har jeg vært forelsket i jenter over perioder på flere år, spesielt gjennom ungdomsskolen osv. Men da fikk jeg dem aldri, så følelsene stilnet aldri. Noe som kanskje utviklet seg til forelskelse. Men var det egentlig forelskelse? Hva om jeg hadde blitt sammen med henne? Hadde følelsene da stilnet da også? Er det lurt å være avstandsbetatt over en lengre periode? Vil det være taktisk lurere enn å rushe inn i forhold umiddelbart? Den spenningen som er til å begynne med, bør den vare så lenge som mulig? Vil da følelsene stikke dypere når man først blir sammen? Isåfall er det ganske mange ting man kan gjøre for å styre følelsene i den retningen man ønsker. Hva er deres filosofiske tanker om emnet?

Endret 3. desember 2010 av Kenny Bones

[BlueEAGLE]

Etter min mening så er det å være forelsket og det å være betatt det samme. Lurer du på forskjellen på forelskelse/kjærlighet og begjær så er det en helt annen historie.

[Kenny Bones]

Har alltid ansett "betatt" som det samme som "begjær" egentlig. Er vel et definisjonsspørsmål kanskje. Ihvertfall har jeg skilnet betatt fra forelsket. Men det er sannsynligvis den samme greia, hvor forskjellen er intensiteten av det hele.

[BlueEAGLE]

Jeg mener nå at forelskelse/kjærlighet er psykiske definisjoner mens lyst/begjær er fysiske definisjoner.

[Nyskjerrigperen]

Vil si å være "betatt" av noen, så er man fascinert av ett aspekt av en persons personlighet eller egenskaper.

 

F.eks. at jeg fant en som var flink på gitar. Dette syns jeg var utrolig søtt, og sjarmerte meg. Jeg tror neppe jeg hadde hatt samme syn og følelser for den personen hvis den ikke kunne spille gitar. Eller at jeg møtte en person som var skikkelig engasjert i sport eller som hadde en viss status av et slag. osv.

 

Det går fort over, og man vet det ikke var "ekte".

 

Forelskelse vil jeg si er en definisjon på at man liker hele personen. En mer intens følelse. Alt ved den personen virker "perfekt" i det tidspunktet du er forelsket i dem. Det er noe som varer lenger.

 

 

Det er hvertfall MINE tanker om det!

[Gjest KARI]

Å være forelsket eller betatt kan noen ganger være vanskelig å svar på, ja hva er egentlig forskjellen? Jeg tror at vi mennesker kan legge ulik betydning i de to ordene.... En person jeg må si at jeg har falt for, dypt og inderlig, sier at han er betatt av meg. Jeg ble selvfølgelig glad, men problemet er det at han er relativ dårlig med å ta kontakt. Det kan gå flere dager mellom hver gang, han sier at han har en del familie problemer og av den grunn er nokså distre og har mye å tenke på. Jeg prøver å være forståelsesfull, men om han da liker meg burde han ikke da klare å sende en melding i det minste? Vi kjenner hverandre litt fra før og jeg vet at han er ordentlig mann, jeg har nok hatt en tendens å falle for bad boys og tenkte at han er nok for snill, men se hva som skjer nå, den snille gutten er kanskje ikke interresert likevel? Vi har det imidlertid veldig kjekt når vi er sammen, så jeg forstår ikke helt hva som skjer. Ja jeg har tatt det opp med han at det hadde vært fint om han viste litt mer interesse og han sier at han forstår. Det er ikke lett å være forelsket, kjenner meg som en 14 år gammel jente igjen, og tro meg det er noen år siden jeg var 14:). Kanskje det finnes noen gode råd der ute?

[Gjest Sarah]

närast er du när du er borte,

borte er noko när du er när,

dette kallar eg kjärleik,

eg aner ikkje kva det er.

 

jeg tenker ofte pä dette.

vi mennesker elsker ä strekke oss mot noe.

kanksje fordi vi er pä jorden,

med alle disse arketypiske erindringer i oss,

som mest ligner diffuse fortidsminner.

vi strekker oss mot vär mening og sjel-

vär forlösning.

derav ogsä lengselen etter kjärligheten.

jeg tror at savn rettet mot en person,

kan forsterke fölelsene.

vi mennesker elsker ä savne.

 

melodramatiske jyplinger, er vi.