Gå til innhold

Bannetråden v3

Latias

Av Latias
i Lekeplassen

Anbefalte innlegg

Videoannonse

Videoannonse
Annonse
MR SPEED

MR SPEED

Skrevet
Skrevet

    BANNER XXLR FOR DE LOLET NÅ HER ER EN VITS

Bussen var full av skoleelever, og på vei til Kristiansand sentrum stoppet @TheDarkSycamore - SCM ved dyreparken. I et i et forsøk på å være morsom kremtet @TheDarkSycamore - SCM i høyttaleren og sa

Her må alle apekattene gå av bussen!

Da ropte @SprengeMobil fra bak i bussen:

Men hvem skal da kjøre bussen videre til Kristiansand da?

 

  • Liker 1
Lenke til kommentar
TheDarkSycamore - SCM

TheDarkSycamore - SCM

Skrevet
Skrevet (endret)

CC, banner dere for å ikke fortsette historien til han @Halo: Combat Evolved. Forresten, det går bra. Dere trenger ikke å be om unnskyldning.

Halo: Combat Evolved skrev (23 minutter siden):

    BANNER XXLR FOR DE LOLET NÅ HER ER EN VITS

Bussen var full av skoleelever, og på vei til Kristiansand sentrum stoppet @TheDarkSycamore - SCM ved dyreparken. I et i et forsøk på å være morsom kremtet @TheDarkSycamore - SCM i høyttaleren og sa

Her må alle apekattene gå av bussen!

Da ropte @SprengeMobil fra bak i bussen:

Men hvem skal da kjøre bussen videre til Kristiansand da?

 

Så så @TheDarkSycamore - SCM med lurt blikk på @SprengeMobil. Og sa:

- Vet du ikke hvilken dag det er i dag?

Spre-M, ble som et dedigen spørsmålstegn, og sa mens svetten rant ned fra pannen hans.

- Heh, nei dessverre. Jeg gjør desverre ikke det.

- HVA, HAR DU VIRKELIG GLEMT DET!!! Skrek Sycamore til ham så det jomet i hele dyreparken.

Dermed ble det rå stille, til og meg fuglene og dyrene sluttet å synge og gi lyd fra seg. Vinden blåste en kald bris over busstaket.

- Kom igjen da, jeg vil hjem. Mummlet Spre-M til Sycamore.

- Ærlig talt, må jeg virkelig vise deg det? Mumfet Sycamore til ham.

Da tok Syca Spre-M i hånda. Og trakk ham til stedet. Der alt var gjort klar til feire demmes bryllupsdag.

Endret av TheDarkSycamore - SCM
  • Liker 1
Lenke til kommentar
TheDarkSycamore - SCM

TheDarkSycamore - SCM

Skrevet
Skrevet

CC, banner dere for det må dere ikke være. Jeg vil gjerne lese dem. :yes:

Og forresten, her har dere en annen historie som jeg har skrevet. En perfekt og passende for dere begge.

 

Skogens Ødeleggelse

Det ensomme treet

Plassering: 1

Året er 2008 den 29. feb.

 

Se langt inn i skogen til du finner et tre som står helt alene. Den står på skakke, retningen mot et høyt fjell. Vinden blåser, bladene rister lett. Den føler vindens bris, blåser fra nord-vest. Den skulle ønske at arten fikk være i fred. Treet ser at skogen minskes stadig vekk.

 

Treet sin nabo er større, som er bare 12 meter unna. Men dem er mer, skrokkat, gamle og ødelagte. Etter menneskenes avfall. Treet tenker for seg selv hvær gang han ser dem. "- Vil ikke bli som dem. Vil heller bli et vakkert og flott tre sånn alle kan beundre meg."

 

Plutselig kom det lite ekorn som klatret opp på stammen hanns, for å finne seg mat.

  • Hva er det du gjør lille ekorn? Spurte treet snilt.

  • Ungene og jeg er sultne. Så jeg er på matjakt. Går det greit at jeg tar litt? Spurte ekornet høflig.

  • For all del, bare ta. Smilte treet.

 

Så for ekornet susende med mat i munnen hjem til ungene sine. Treet ser opp mot den store blåe himmelen solen går ned mot øst og tenker. "- Tenk at jeg fikk besøk i dag. Det er ikke ofte jeg får det. Skulle ønske at jeg fikk oftere besøk." Sukket han tungt.

 

Dagene gikk, år gikk til år. Igjennom alle de årene hadde han ekstremt lite besøk. Og ønsken om å bli stor og flott og bli sett ble bare større og større. Skogen selv ble bare mindre og mindre. Nå er naboene til treet borte for altid. Menneskene har nå styrt i gjennon disse årene. Det er heller ikke lenger mykt og behagelig gress sånn det var før, sånn dyrene kun rulle seg ned i vis de ville, nå er det bare tørt sanddyne som er igjen på bakken nå.

 

Treet føler seg stadig mer alene. Årene tar på, treet ser at det er begynt å bygge i ommråden, menneskenes utvikling begynner å vokse farlig fort. Utrolig nokk har dem ikke tatt vennen våres treet ennå. Bare noen få talls år nå er det kun bygninger rundt ham. Og begynner å merke til en forferdelig forurensing etter bilene som kjører hit og dit der nede på bakken. Nå har det blidt så ekstremt med skitten luft at treet våres har fått feber.

 

Til og med noen få tall av menneskene hærper på treet. Knekke greinene på ham og lager stygge arr i barken. Dem skulle skamme seg.

 

Først nå innser treet at drømmen hans vil aldri gå i oppfyllelse.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
TheDarkSycamore - SCM

TheDarkSycamore - SCM

Skrevet
Skrevet

CC, banner dere for her har dere enda en liten natta historie.

Zako & Izira Del: I

Jesya's Ytterkant

Regnskogen's Beskyttere

Kapittel: 1

 

Plassering: 1

I 1865 var det noen hundeforskere som avlet opp 500 stykker av svart-abyssinsk ulv. De satt dem i karantene og følgte oppveksten demmes og behandlet dem som om de var en ulv. Selve avleprosesen stoppet helt opp av denne rasen. Når de 500 ulvene var full voksen, så slapp forskerne alle de 500 løs ut i naturen. For å se om de overlevde i det fri, og observerte dem. Om ca. 35 år så oppdaget forskerne at rasen har klart å overleve. De observerte rasen i generasjon til generasjon, og oppdaget at de er nå mer ulv enn ulvehund.

 

For vær 15 år øker 3/7 av veksten demmes fra forrige antatt mengde. Fra da til nå 2014 har det alt økt til ca. 17342 av dem. Kun en av dem er unik, og lever dobbelt liv.

 

 

Året er 2014 den 02. februar.

 

I en stor urørt regnskog befinner vår venn ulvehunden Zako seg. En blanding av en abyssinsk ulv og svarthåret collie. En rase som heter svart-abyssinsk ulv. Han er den eneste unike ulven i denne skogen, hans generasjon har vært igjennom en voldsom tid, frem til nå. Nå finnes det opp mot ca. 17342 ville svart-abyssinsk ulver takket være vår venn og etterkommer av ham. Zako er den eneste i rasen sin som lever dobbelt liv. Krishna Devata er hans nye eier. Ho har en enorm eiendom, 3/100 av eiendommen sin befinner hennes hus seg. 97% er et dyrereservat, der lever det opp mot 75% svart-abyssinsk ulv. 25% lever utenfor denne grensen, dem er nødt å passe seg for krypskyttere. Men det er en annen historie. Vi holder oss innen for denne grensen.

 

Langt inni den urørte og bevoktete regnskogen bak en enorm stein, solen skinner såvidt igjennom trærne, rett ved grensen. Skjer det noe rart sånn man ikke kan forstå. Jo nemmere man kommer vil man føle noe man ikke kan forklare. Det er akkurat sånn om man blir forstyrret til sinns og evnen til å bevege seg går bort, man er totalt hemmet. Man klarer så vidt ikke å tenke engang heller. Så får man en fornemmelse om noe som åpner seg, en slags rift man ikke kan se. Det er noen der, den kommer gradvis synlig ut av riften. Og viser seg å være en ung rødulv. Den har tydeligvis blidt smittet av noe før den gikk igjennom riften, man kan se det, men vet ikke av hva!! Den har en merkelig oppførsel også. Det er som om den har fått litt av menneskenes atferd. Den går på fire, oppfører som en vanlig ulv. Men den tenker som mennesket og snakker som mennesket, og er like klok.

 

7 stein kast unna får Zako en fornemmelse om denne ubudne gjesten. Og følger etter dens lukt. Og legger merke til at denne gjesten kommer mot ham. Og skjønner ikke hva som skjer, og blir gradvis lemmet. Bare 3 stein kast igjen, så kan han se hvem det er som kommer. Rødulven ser også ham også nå. Nå er dem helt ved vær andre. Zako prøver å tenke klart, men det er vanskelig.

  • Hv...v...vem er nå så dette? Prøver Zako med sine lammelse og så konsentrert og tenker.

  • Hei, jeg heter Izira, og trenger din hjelp. Snakker Rødulven til Zako.

  • Hv...v...va? Du...du kan snakke!!! S...s..så klart kan jeg hjelpe deg, hvis du slipper meg fri så?

Utrolig nok, Izira har telepatiske evner også. Det kommer av samme årsak forhekset.

  • Oj, sorry, det var ikke meningen. Så bra, at du kan hjelpe meg, hva du nå en heter. Smilte ho stolt over ham.

  • Endelig kan jeg beve....hæ, HVA?? Kan du lese tanker også? Jeg heter forresten Zako. Ble Zako forbauset, forfær og glad i samme slengen.

  • Ja, jeg kan lese tanker også. Smilte Izira.

Bevegde ho på sinn skjønne kropp, sånn et menneske ville ha gjort for å vis seg for andre. Og klarte faktisk å fange ham inn i blikket hans.

  • S..så vakker du er? Rødmet han.

Så prøvde Zako å tenke for seg selv og trudde at ho ikke hørte det. Og ristet frustrert fort på hodet.

  • Nei, nei, nei, hva er det jeg gjør for noe, har jo en flokk å styre. Dem må ikke oppdage meg slik, når jeg har lovet dem å holde meg unna andre på en god stund nå.

Så svarte ho med en gang på det. På en beroligende måte.

  • Slapp av Zako, jeg er ikke sånn som stjeler da. Ante ikke at du var opptatt i farta heller.

  • Hæ, hørte du det også?

  • Så klart jeg hører alt av tanker som kommer. Smilte hun og stoppet å vise seg frem.

  • Forresten hva trenger du hjelp meg? Undret Zako.

  • Jo det har seg sånn at jeg vet hva som kommer til å skje nå i kveld. Og jeg vet at du også trenger hjelp å stoppe det.

  • Åh, hva er det!! Vridde Zako hodet sitt litt på skakke, nysgjerrig.

  • Det vil komme ulver inn til grensen din, og dem er ikke blide. Jeg vet ikke hva de er irritert for.

Med en gang Zako fikk høre det, slo det seg at han husker en hendelse. Ikke så mange dager siden. At han prøvde å rette opp i en missforståelse mellom en annen ulveflokk. Han hadde prøvd alt får at dem skal roe seg ned. Han fikk en følelse at det er den ulveflokken som vil komme i kveld. Dagen gikk til kveld, månen virket stor under denne stjerne himmelen. Både Zako og Izira dro til grensen, hun viste veien hvor dem skal komme. Så la Zako merke til noe rart, Izira var det ikke. Det var som om noe som ikke stemte. Han hadde rett, det var den ulveflokken han mistenkte. Han kjente igjen lukten. Det var noe annet som han ikke kunne beskrive.

  • Hva er det Zako? Spurte Izira underlig.

  • Kjenner ikke du til den rare atmosfæren her?

  • Nei, dessverre. Jeg gjør ikke det.

  • Snodig, tenkte Zako.

  • Stille nå, nå kommer dem.

  • Det er du som kan snakke, dah. Jeg er stille.

Med det samme dem kom nærmere dem, kjente Zako den rare atmosfæren sterkere og sterkere. Plutselig sto dem ansikt til ansikt. Alfahannen i den ulveflokken sa plutselig.

  • Åh, det er deg Zako. Og hvem er henne? Sa han overasket.

Zako så at han hadde fodt arr rett over venstre øye, tre klore merker. Akkurat som om han har vært nylig i kamp.

  • Husker du hva jeg sa i å roe ned sist gang vi møttes Farko?

  • Jah, jeg husker det. Hva var det du sa igjen. Undret han til Zako.

Farko tenkte litt med seg selv. Med det samme han undret begynte Izira å viske til Zako skeptisk.

  • Han er ikke god, du bør IKKE stole på ham. Han vil deg ondt, å ta flokken din. Forresten, nå kjenner jeg også den rare atmosfæren du snakket om tidligere.

  • Joh, det var det; du sa noe om å være sterk og stå i mot det man frykter og at man skal gi seg før leken er for god. HUSKER jeg rett Zako? Smilte Farko slu.

  • Jo, det stemmer det at jeg sa det.

  • Jeg skal prøve å åpne en barriere, en hindring sånn at dem ikke kan komme på denne siden. Men det kan koste meg mer smitte. Og du må være klar i å ta i mot dette, jeg gir deg litt av evnene min til deg. Jeg klarer ikke dette alene.

  • Okei. Skjønte Zako ingen ting.

  • Du er NØDT, dem er altfor sterke for meg alene.

  • Okei, nå er jeg med. Og er klar.

  • HVA F'en holder der på med avbrøt Farko, nesten ild sint.

Så prøvde Zako å rette opp igjen og spurte.

  • Hva har ført deg til å bli så ond?

  • KØDDER DU MED MEG!! Den samtalen IGJEN!! Har du enda ikke skjønt det!!

  • Nei, dessverre.

  • Det har seg slik at, helt siden jeg kom til verden. Og hadde stor kjærlighet for foreldrene mine. Når jeg ble 2 år, hva det noe som skjedde med dem begge. Dem ble myrdet av en annen av din rase tydeligvis en nyere art. Jeg likte ikke det jeg så. Den virket litt større en normalt. Jeg kjente igjen lukten. Den var så lik din art. Og jeg er her for å ta heven mot deres art.

  • Okei, nå skjønner jeg hvordan du har det. Og jeg beklager det. Og jeg mente ikke noe vondt med det jeg sa sist gang til deg. Du har missforstått igjen.

  • Okei. Undret Farko.

Med det samme han Zako prøvde å rette opp missforståelsen ble han bare sterkere til sinn. Og kjente at kreftene silte inn. Og fikk umiddelbart kontroll over den. Og viste seg stor for Farko, for å vise at her kommer du ikke forbi.

  • Okei, okei vi gir oss. Du vinner denne gangen. Men det er ikke siste gang vi møtes. Ble Farko frustrert. Og tokk flokken sin og gikk.

  • Wow, jeg er mektig imponert over deg Zako. Sa Izira stolt til han og smilte. Håper at han fikk noe å tenke på nå.

Faktisk hadde ikke Zako klart det uten Izira sinn hjelp. Uten hennes hjelp hadde han blidt drept momentant av Farko.

  • Jeg ble selv overasket der, at jeg klarte det. Hvordan går det Izira?

  • Jeg, ble smittet av å åpne barrieren. Siden du har alt kontroll over evnen jeg ga deg. Så må du hjelpe meg å åpne en rift til meg også. Det krever mye energi for å gjøre det, og det er ikke en manns jobb, tro meg.

  • Okei, jeg forstår. Og takk for at du advarte meg for Farko.

Så åpnet de sammen riften. Og tokk farvel.

  • Hvor skal du nå? Undret Zako.

  • Jeg vet ikke hvor denne ferden vil havne hen nå. Det er alltids et mysterium hvor denne riften fører meg. Vi vil nokk sess igjen tro meg. Nei, jeg må nok gå nå før riften lokker seg. Og takk for at du hjalp meg. Smiler Izira til Zako.

  • Det skal ikke mangle det, tenkte han. Og smilte tilbake.

Så for Izira inni riften, og der forsvant ho. Under en mørklagt stjernenatt.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
Gå til emneliste
×
×
  • Opprett ny...