Kjæreste med matproblemer/spiseforstyrrelse

[Gjest Bekymret]

Hei!

 

Har en stund hatt en liten mistanke om at kjæresten min har hatt problemer med å få i seg nok næring. Hun har flere ganger fortalt meg at hun har kastet opp etter å spist, fordi hun ble kvalm og urolig i magen (Men ikke med vilje). Jeg var småfrekk og spionerte litt på henne, og oppdaget at hun kastet opp med vilje. Jeg konfronterte henne litt senere, etter at jeg fikk roet meg selv litt. Jeg tok det veldig rolig, siden jeg skjønner dette er vanskeligere for henne enn det er for meg. Hun ville selvfølgelig ikke si noe med det første, men hun innså vel kanskje at jeg hadde skjønt det.

 

Hun fortalt meg alt som det var. Hun har spist lite de siste 3 åra, eller kanskje ikke lite men sjeldent. Som i en til to ganger om dagen. Hun sa at hun har gjort det her siden sommer (selvforskyldt oppkast), og at i starten så gjorde hun det fordi hun var redd for å legge på seg, men i senere tid er det fordi hun blir kvalm og får vondt i magen om hun spiser for mye. Hun klarer å spise litt, uten at dette skjer men spiser hun for mye blir hun kvalm av det. Vi er begge veldig åpne i forholdet vårt, og snakket noen timer om dette. Jeg prøvde å trøste henne så mye jeg kunne, men samtidig gjøre henne klar over alvoret i situasjonen. Hun er meget intelligent jente, så alt det jeg sa til henne skjønner hu på en måte selv. Jeg spurte hvordan jeg kunne hjelpe, og hun sier at hun trenger at jeg er der for henne (Noe jeg selvfølgelig kommer til å være), og at jeg ikke tvinger henne til å spise.

 

Jeg er villig til å høre på henne, om hun legger arbeid i å bli bedre. Men samtidig vil jeg også hjelpe henne på vei. Jeg leste litt om anorexia på nettet, og mye av dette kan minne om det. Men hun har ikke det her med at hun er opptatt av kalorier og maten hun spiser. Helt ærlig er det hun spiser mest av dessert. Jeg merker fort når hun har vært for å kaste opp eller ikke, og jeg vet at hun ikke pleier å gjøre det etter mindre måltider eller etter å ha spist kakestykke på kakestykke. Så når hun sier hun blir kvalm når hun spiser for mye, så tror jeg henne. Samtidig som hun selv innser at det har gått litt over styr. Hun er veldig lita, noe hun alltid har vært og hun innrømmer å være redd for å legge på seg. Hun har hele livet sitt trent ganske mye, så hun har jo for det meste bare muskler på kroppen. Det hele har i det siste gått veldig utover hennes energinivå, hun har fortalt meg at det er noe, men at hun synes det er vanskelig å snakke om. Hun har jo hatt lyst til å si noe, men jeg skjønner jo også at hun føler seg litt flau over situasjonen. Hun følte seg iallefall lettet over dette etter å ha snakket om det i noen timer, og hun ønsker at jeg er der for henne. Jeg fortalte henne helt ærlig at jeg kommer til å følge med litt, og at jeg ikke gjør det for å være ondskapsfull.

 

Spørsmålet mitt er om det er noen med samme erfaring som har tips til hva jeg kan gjøre og bidra med. Selv føler jeg meg ganske oppvakt i situasjonen, og innser at om det ikke bedrer seg vil jeg selvfølgelig koble inn flere folk og få hjelp til henne. Hun er et stabeist uten like på alle måter, og hun er særdeles opptatt av å kunne klare ting selv (Og denne situasjonen er intet unntak). Jeg har lyst til å gi henne litt tid, støtte henne og se hvordan det går. Jeg bare vet ikke den biten om hvordan jeg skal støtte henne/motivere henne i riktig rettning. Jeg har ikke lyst til å overvåke henne, men jeg kommer selvfølgelig til å følge med.

 

Er det noen som har tips, så trenger jeg dem sårt.

[Hugo_Hardnuts]

Først, hvor gamle er du og kjæresten din? Jeg spør fordi det har litt å si ift. hvilke råd jeg vil gi deg

[Gjest Bekymret]

Usikker på hvorfor det skulle ha noe å si. Men hun er 22, jeg 23.

[Bandidos-Pelle]

Hvis man selvforskyldt kaster opp, er ikke det bulimi, og ikke anoreksi (ikke si "anorexia", må være kanskje den mest vanligste formen for skrivefeil i det norske språk, hvor får folk a-en fra, egentlig?)?

[Gjest Bekymret]

Hvis man selvforskyldt kaster opp, er ikke det bulimi, og ikke anoreksi (ikke si "anorexia", må være kanskje den mest vanligste formen for skrivefeil i det norske språk, hvor får folk a-en fra, egentlig?)?

Beklager, var igrunn ikke ute etter å bli rettet på norsken. Er desverre svært sjeldent jeg skriver noen av begrepene som dukker opp under slike forhold. Noe som også er en av grunnene til at jeg spør og lurer, for jeg vet rett og slett ikke.

 

Hva det enn er, så er det iallefall ikke normalt eller sunt for kroppen. Om hun klarer å stoppe på egen vilje eller ikke, så har jeg iallefall lyst til å hjelpe henne. Kan ikke helt se hvordan en skrivefeil kan hjelpe henne til å bli bedre desverre.

[nnys]

Når man har spiseforstyrrelser, så finner man gjerne på unnskyldninger for å unngå å snakke om det, så jeg vil nok ikke akkurat trodd på at hun blir kvalm etter å ha spist. Har selv hatt spiseforstyrrelser, og det er ikke noe lett i det hele tatt. Eneste rådene jeg kommer på atm, er å slutte å mase på at hun skal spise, for dette vil gjøre henne litt irritert på deg, men heller støtte henne. Det andre er å kontakte psykolog.

[Bandidos-Pelle]

Hvis man selvforskyldt kaster opp, er ikke det bulimi, og ikke anoreksi (ikke si "anorexia", må være kanskje den mest vanligste formen for skrivefeil i det norske språk, hvor får folk a-en fra, egentlig?)?

Beklager, var igrunn ikke ute etter å bli rettet på norsken. Er desverre svært sjeldent jeg skriver noen av begrepene som dukker opp under slike forhold. Noe som også er en av grunnene til at jeg spør og lurer, for jeg vet rett og slett ikke.

 

Hva det enn er, så er det iallefall ikke normalt eller sunt for kroppen. Om hun klarer å stoppe på egen vilje eller ikke, så har jeg iallefall lyst til å hjelpe henne. Kan ikke helt se hvordan en skrivefeil kan hjelpe henne til å bli bedre desverre.

Meningen med innlegget var ikke for å påpeke skrivefeilen, men at du burde lese litt rundt "bulimi", for det høres veldig ut som det er nettopp det din frøken muligens lider av.

[Gjest Bekymret]

Når man har spiseforstyrrelser, så finner man gjerne på unnskyldninger for å unngå å snakke om det, så jeg vil nok ikke akkurat trodd på at hun blir kvalm etter å ha spist. Har selv hatt spiseforstyrrelser, og det er ikke noe lett i det hele tatt. Eneste rådene jeg kommer på atm, er å slutte å mase på at hun skal spise, for dette vil gjøre henne litt irritert på deg, men heller støtte henne. Det andre er å kontakte psykolog.

Ja, vi har blitt halvt enige om at jeg ikke skal mase om at hun skal spise. Innser selv også at dette ikke hjelper. Har lest litt rundt om på nettet, og flere konstanterer at mange som spiser lite får en uvane med at de får vondt og en metthetsfølelse etter inntak av svært lite mat, da kan det jo hende at hun faktisk blir kvalm av det. Jeg må velge å tro på det hun sier. Selvfølgelig skal jeg støtte henne fullt ut.

 

Hva om jeg leser en god del om temaet (Har igrunn allerede lest litt), også kan jeg foreslå ting som vi kan gjøre sammen for å bli "bedre"? Jeg leste at det var lurt å drikke eplejuice.

 

Jeg kan finne mange vanlige symptomer som også oppstår hos henne.

• Tretthet
  
• Søvnproblem
  
• Hodepine
  
• Kalde hender
  
• Har selv innrømmet å ha vært litt trist og apatisk
  
• Innrømmer å være redd for å gå mye opp i vekt.
  

 

Samtidig er det mye som strider litt imot. Blant annet er hun ikke opptatt av å spise noe sunnere en normalen. Godteri er hun veldig glad i. Tror ikke hun bruker noen form for piller eller midler for å provosere frem oppkast eller avføring. Hun er lita av natur, men ser selv at hun er tynn til tross for den smale kroppen. ^

 

Som de dagene hun er på jobb på kveldene, sier hun at hun spiser på jobb. Jeg vet selvfølgelig ikke om hun spiser eller ikke, men vi kan vel nesten ane at hun ikke spiser det store.

 

Jeg er veldig redd for å la henne trene. Men hun sier at det er den eneste måten hun kan føle seg opplagt på, men det er jo ingen tvil om at det vil slå tilbake på henne. Trene på konstant tom mage er jo ikke bra for kroppen.

[Hugo_Hardnuts]

Usikker på hvorfor det skulle ha noe å si. Men hun er 22, jeg 23.

 

Vel, alderen på brukergruppen på forumet her varierer veldig, så kunne du og hun feks. var under 16 eller 18, noe som har litt å si ift. selvbestemmelsesrett ved evt. kontakt med behandlingsapparatet. Hadde hun feks. vært under 18 hadde jeg anbefalt deg å snakke med foreldrene hennes, noe du kanskje bør vurdere uansett hvis du føler deg komfortabel med det.

 

Og det leder jo litt til at jeg tenker at hun bør få hjelp, for det virker som om hun er i ferd med å utvikle en spiseforstyrrelse. Som Frk. Snasen skriver, så virker det som hun både finner en del unnskyldninger for å ikke spise/kaste opp, samtidig som hun begynner å få en del av de fysiske symptomene man ser ved spiseforstyrrelser, som du selv beskriver.

 

Jeg tenker at hvis du vil hjelpe henne, så bør din rolle være å motivere henne til å oppsøke profesjonell hjelp. For det er ikke meningen at an som pårørende skal stå i slike ting alene og fungere som den andre personens behandler. Det vil bare ikke fungere og dersom hun selv ikke tar grep for å bli bedre vil mest sannsynlig både du og forholdet deres bli utslitt. Tro meg, jeg har både selv vært pårørende til en psykisk syk person og jeg møter denne problemstillingen til daglig i jobben. Du kan ha all verdens intensjoner og ønsker om å hjelpe henne, men da handler det noen ganger om å gjøre det som rasjonelt er riktig selv om det følelsesmessig gjør vondt der og da. For hun vil sannsynligvis protestere mot, noe du allerede skriver noe om. Det å skulle klare ting selv, ikke innrømme svakhet i eget liv og streben mot perfeksjon, er desverre et sentralt kjennetegn ved mange (alle?) personer som utvikler en spiseforstyrrelse. Du må stille noen krav til henne og heller ikke glemme at hennes lidelse også rammer deg.

 

Ser noen lurer på betegnelsene Anorexia og Bulimia. De av fagbetegnelsene, lidelsenes fulle navn, som er Anorexia Nervosa og Bulimia Nervosa. Og noen anorektikere kaster også opp, og noen bulimikere kaster ikke opp, bare for å gjøre forvirringen total...

[Gjest Bekymret]

Tusen takk for godt svar Hugo. Jeg sitter sånn ca igjen med tusen spørsmål. Jeg lurer på om det er mulig å ta en privat samtale? I form av MSN eller slikt om du har mulighet. Jeg er ikke redd å bruke min bruker til det, jeg skriver som gjest for å eventuelt skjerme henne og ikke meg selv.

[Hugo_Hardnuts]

Kan ta det på PM?

[ToYBoi]

Hun høres VELDIG ut som eksen min. Prikk lik i beskrivelsen, eneste som ikke stemmer er alderen. Hadde en lignende tråd som deg for et år siden ca. Send meg gjerne en PM også, vet ikke helt hvilke råd jeg har som er gode men... Jeg endte tilslutt med å si det til venninna ettersom jeg ikke bare kunne gå og se henne selvpine seg selv på den måten og evt. stå for døden. Det endte jo ikke så godt, ettersom hun overbeviste venninna om at jeg bare snakket dritt (hvorfor i helvette skulle jeg gjøre det), og begge to rottet seg mot meg og kjeftet meg ned. Og venninna satt og viste eksen alle meldingene jeg hadde sendt til henne, hvor jeg også prøvde å overbevise henne om at eksen min løy. Er fortsatt overbevist om at jeg gjorde det rette, man kan jo ikke bare gå og se på.. Selv om det endte i en kjærlighetssorg for meg, så var det det beste for henne til slutt Gjorde det beste jeg kunne

Endret 30. november 2010 av ToYBoi

[Jarmo]

Usakligheter fører til sletting av poster. En post slettet.

 

Mvh

Admin

[Gjest Bekymret]

Hun høres VELDIG ut som eksen min. Prikk lik i beskrivelsen, eneste som ikke stemmer er alderen. Hadde en lignende tråd som deg for et år siden ca. Send meg gjerne en PM også, vet ikke helt hvilke råd jeg har som er gode men... Jeg endte tilslutt med å si det til venninna ettersom jeg ikke bare kunne gå og se henne selvpine seg selv på den måten og evt. stå for døden. Det endte jo ikke så godt, ettersom hun overbeviste venninna om at jeg bare snakket dritt (hvorfor i helvette skulle jeg gjøre det), og begge to rottet seg mot meg og kjeftet meg ned. Og venninna satt og viste eksen alle meldingene jeg hadde sendt til henne, hvor jeg også prøvde å overbevise henne om at eksen min løy. Er fortsatt overbevist om at jeg gjorde det rette, man kan jo ikke bare gå og se på.. Selv om det endte i en kjærlighetssorg for meg, så var det det beste for henne til slutt Gjorde det beste jeg kunne

Takk for svar!

 

Jeg føler ikke situasjonen er så ute av kontroll at jeg må "gå bak ryggen" hennes. Jeg tror hun bare ville følt seg overvåket og som om hun skulle ha hatt barnevakt, noe jeg ikke er ute etter. Vi har snakket masse om det, og hun er overraskende ærlig om situasjonen. Vi lagde mat sammen her om dage, og vi ble enige om at hun bare skulle prøve å spise litt. Hun hadde litt vondt i magen, men unngikk å kaste opp og har ikke gjort det siden vi spite.

 

Det at hun prøver å bli bedre er nok for meg til å ikke gå så mye videre med det akkurat nå, det har jo ikke pågått i flere år. Vi har blitt enige at så lenge hun forholder seg 100% ærlig med meg, så skal jeg være der å støtte henne så langt jeg kan, uten å blande inn andre. Men så fort jeg får anelser at hun går bak min rygg igjen, uten å prøve å forbedre seg så sparker jeg henne til legen. Hun er veldig åpen på at det hun gjør er feil, og har selv lest konsekvensene over det hun gjør. Hun er selvfølgelig redd for at det skal bli værre, og er enig i at jeg har min fulle rett til å begynne å involvere flere om det skulle bli slik. Jeg har også fortalt henne at jeg ikke har tenkt å overvåke, men at hun er pent nødt til å leve med at jeg kommer til å følge med. Selv om hun ikke synes det er noe særlig, så innrømmer hun i det minste at hun hadde gjort det samme om situasjonen gikk andre veien.

 

Jeg føler på mange måter at jeg har klart å møte henne på midten, uten å dra inn flere og krangle om det. Så får vi se hvordan det utvikler seg månedene fremover. Blir det ikke bedre vet hun at jeg kommer til å bli streng på det.

[ToYBoi]

Virker som hun er veldig fornuftig egentlig I mitt tilfelle var det nok litt annerledes, der gikk hun bak ryggen min, og jeg prøvde å snakke med henne om det men det fungerte ikke, så da ble jeg nødt til å få litt hjelp med det.

[Hugo_Hardnuts]

Det høres ut som en god ordning dere har kommet frem til ja, og vi får håpe det ordner seg. For mange er en spiseforstyrrelse bare et vondt mønster man går seg fast i, og noe som dermed forholdvis enkelt kan løses med å bryte dette mønsteret. Mens for andre kan det være et "symptom" på andre dypereliggende psykiske vansker. Vi får tro kjæresten din tilhører den første gruppen, og det at hun selv er så klar over problemet og åpen om det er jo noe som lover godt.

 

Ellers er det bra at du følger med, men ha i tankene at du både må tørre å slippe henne ettersom hun gjør seg fortjent til det, samtidig som du ikke er naiv og godtroende. Herlige råd jeg kommer med, hva?