Har mistet fotfeste sosialt, kjenner ikke meg selv igjen lenger

[Gjest Gutt_15]

Hei!

 

Jeg er en aktiv bruker på forumet, men ønsker å poste anonymt da flere kjente er medlemmer her.

 

Jeg vet ikke helt hva jeg ønsker med denne tråden, annet enn å få ut mine følelser og tanker. Forhåpentligvis veiledning og råd, da jeg føler meg maktesløs for tiden. Jeg har i en lengre periode følt at ting har gått nedover, og jeg nærmer meg nå bunnen, og ber om hjelp.

 

Jeg er i dag 15 år gammel, og går i 10. klasse. Vennligst ta denne tråden seriøs, og ikke bare se på den som tenåringsdrama.

I alle år har jeg vært en populær gutt. Flink på skolen, velkledd, et godt utseende og flink i idrett. Tiden på ungdomskolen gikk i begynnelsen veldig bra. Både i 8 og 9 klasse var jeg blant de mest populære. Ble valgt til elevrådsrepresentant, toppkarakterer i fag, kaptein på fotballlaget og blant de beste i fylket i fotball, og hadde mange venner og kjente. På den tiden kunne jeg gå rundt i gangene på skolen, og alle hilste og kunne si god morgen. Jeg var trygg på meg selv, følte meg selvsikker, og var en relativt rolig gutt med hva andre anså som god sans for humor. Jenter hadde jeg ikke noe problemer med, og var godt likt av de fleste. Hadde ingen problemer med å møte nye mennesker, og hadde en stor omgangskrets. Jeg var en del av en stor vennegjeng på skolen som besto av ca 17stk, som møttes hver helg. I tillegg kjente jeg en rekke mennesker på andre skoler i byen, som jeg snakket med daglig på telefon. Jeg følte meg vellykket, og likte godt hvordan ting var.

 

I dag er ting annerledes, og det har egentlig bare gått nedover siden siste halvår av 9.klasse. Da likte jeg veldig godt ei jente, som jeg etter måneder med flørting, mistet til en annen gutt. Hun var drømmedama, og jeg ble ordentlig deprimert. Jeg ble sittende lenge oppe om kveldene, ødela døgnrytmen. Orket knapt å trene, og mistet plassen på førstelaget på fotballen. Karakterene sank fra toppkarakteter til 2 og 3ére. Jeg klarte å krabbe meg gjennom 9.klasse, og følte jeg hadde det greit sosialt.

 

Jeg føler ikke at jeg i dag lenger vet hvem jeg er . Jeg kjenner meg ikke igjen i det jeg gjør, og den jeg er ovenfor andre. Jeg er en helt annen person enn det jeg var i 8 og 9 klasse. Flere av mine venner har påpekt det, og savner den gamle jeg var. Jeg tror jeg etter de to første årene på ungdomskolen ble varm i trøya. Jeg følte jeg hadde en sterk posisjon, og ble etterhvert for kul. Jeg begynte å misbruke "posisjonen" og snakket mer med fler om mye mer. Jeg delte mer meningene mine om andre personer, jeg fortalte mer om jenter jeg holdt på med til andre veninner. Jeg ble kort sagt mer åpen, og etter min mening for åpen. Ting jeg sa spredde seg fort, og jeg følte at jeg ikke lenger kunne stole på noen. Jeg snakket mindre med vennene mine, sa mindre og tok ikke like mye kontakt.

 

I dag har jeg blitt en mer køddete type føler jeg. Jeg er en person som ofte reagerer på ting, og må alltid argumentere, eller påpeke om andre sier noe feil. Jeg drar spøker litt langt, og er for bråkjekk. Om noen sier noe negativt til meg, går jeg med en gang i forsvarsposisjon. Jeg føler at andre ikke lenger har den respekten for meg.

 

Poenget mitt er at jeg i dag merket godt hvor dårlig forholdet til flere av mine venner har blitt. Jeg merker at færre tar kontakt, færre snakker til meg, og for noen er jeg usynlig. I et friminutt kan jeg sette meg ved bordet til flere av vennene mine, uten at de snur seg bort meg, eller veksler blikkkontakt. Folk kommer ikke lenger til meg om de har problemer, slik de gjorde før. På en bursdag i dag var enkelte litt frekke, andre ignorerte meg delvis, og folk snakket knapt til meg. Mine tidligere nære venninner snakket ikke med meg et sekund, og jeg følte meg utelatt. Jeg ble sittende alene, og følte at ingen så meg.

 

Jeg har prøvd å tatt initiativet. Startet samtaler, gjort ting, men vennene mine bryr seg ikke nevneverdig, eller så mye som jeg ønsket. Ingen som spør hvordan det går. Ingen på skolen som lenger sier god morgen når jeg går forbi. Jeg føler at jeg har tapt.

Når jeg er med de vennene jeg har utenfor skolen, og stedet jeg bor er jeg en annen person. Da klarer jeg å være den jeg tidligere var. Jeg har gjort opp en mening at jeg er mer rolig, stille og mer forsiktig blant ukjente, og de jeg ikke kjenner så godt. På fest forrige helg, med noen av vennene mine fra andre skoler, var jeg den jeg tidligere var. Muligens fordi det var mange ukjente der. Blant de på skolen er jeg den jeg ikke vil være. Jeg er en person som tenker det verste om alt og alle. Da jeg følte at folk spredde det jeg sa i 9.klasse begynte jeg å holde ting mer hemmelig. Det føler jeg ikke at fungerte noe bedre.

 

Jeg har snakket med noen av de tidligere nærmeste veninnene. De blir sure når jeg sier at jeg føler ting er blitt annerledes, og de sier at jeg ikke tar initiativet. Men det gjør jeg! Jeg er en veldig moden person for min alder. Det er iallfall det jeg hører, og det jeg føler selv. Jeg tror at jeg forventer litt for mye fra vennene mine. Jeg forventer at de skal se når noe er galt.

 

Dette ble en veldig lang og rotete tråd. Jeg setter pris på om noen leser dette, og kan svare meg. Hva skal jeg gjøre for å vinne tilbake respekten, tilliten og venne mine.

 

Skal jeg slutte å bry meg når andre sier noe feil. Skal jeg slutte å kritisere. Skal jeg holde munnen lukket, og bare snakke når andre spør. Skal jeg unngå diskusjoner. Jeg aner ikke hva jeg bør gjøre, eller hvordan jeg skal endre meg/opptre for å bli den jeg var. Jeg har bestemt meg for å trene mer for å få et overskudd , og ta opp hobbyen min foto. Jeg vil bare bli den jeg var. Og jeg vet ikke om det er de, eller jeg som har endret meg. For jeg føler ofte at jeg er den samme. Jeg føler bare at alle er imot meg, og jeg blir veldig depressiv. Den bråkjekkheten jeg tidligere hadde, får jeg nå igjen for. Jeg føler meg veldig trist, og er mye alene om helgene. Har ikke følt behov for å snakke med mine foreldre så mye om dette, da dette er noe jeg vil mestre på egenhånd.

 

Uff. Har full forståelse om folk ikke kan komme med svar. Men om noen leser dette. Hva skal jeg gjøre. Hvordan skal jeg endre meg?

[Steffenss]

Anbefaler deg og gå til Helsesøster og snakke om dette eller Læreren din.. De har jo taushets plikt så de kan ikke si det videre uten og få lov fra deg..

 

Kun slik at du får snakket ordentlig om dette..

Endret 28. november 2010 av Steffenss

[Gjest random]

du dreit deg ut. ingen kan endre det, ikke du engang. bare start på nytt når du begynner på videregående. blanke ark er tingen

[Steffenss]

du dreit deg ut. ingen kan endre det, ikke du engang. bare start på nytt når du begynner på videregående. blanke ark er tingen

Wow.. Du er god i dette!.. Om jeg hadde vært nedafår så hadde jeg gått til deg! Perfekt trøst! Om du ser noen er sykt lei seg begynner du vel slik og?

[Gjest guest15_ trådstarter]

Trådstarter her igjen.

 

Jeg tror at jeg med dette, som med alt annet har tatt meg en god bøtte vann over huet. Jeg tror heller ikke at det er så alvorlig som jeg kanskje gav utrykk for i førstepost. Jeg føler at personer her inne på dette forumet er like flinke til å svare som helsesøter eller en lærer, derfor kommer jeg hit først. Jeg tror også at det er noe jeg kan takle uten innblanding av foreldre, lærer og helsesøter, jeg trenger bare et spak i rompa for å endre meg.

 

Jeg ser noen likheter med situasjonen på barneskolen. Også der ble jeg litt varm i trøya de siste årene, men det hele bedret seg på ungdomskolen hvor jeg fikk en ny start. Problemet er at det virker som jeg ikke holder ut i flere år om gangen.

 

Situasjonen er nok ikke så ille som jeg gav utrykk for. Jeg har fortsatt en rekke mennesker jeg kan snakke dypt med, og jeg blir invitert med på fester og lignende, men jeg ønsker bare å få tilbake troen på meg selv. Jeg sier gjerne til meg selv at i morgen skal jeg oppføre meg ordentlig. Men når dagen kommer, og et par skoletimer har gått, er jeg tilbake i den gale rutinen.

 

Ikke tro at jeg er en bølle, tøff fjortis med pannebånd som mobber andre eller noe slikt. Jeg tror veldig få, og ingen andre enn de nærmeste jeg er med hver dag, kan se de endringene jeg har gått gjennom.

Kanskje det ikke er mye hjelp å få, som for eksempel fra "random" som poster som gjest for å komme med et idiotisk svar. Men jeg er ute etter enkle ting som kan hjelpe meg å få tilbake troen.

 

Hvordan bør jeg endre meg, og mine holdninger, for å få et godt intrykk av andre? Slutte å diskutere og argumentere? Lytte mer, være mer rolig, ikke være så frempå i samtaler? Unngå å spøke om andre? Holde meg mer i bakgrunnen på likt nivå med de andre guttevennene?

 

Er så usikker på hva som er det riktige i det lange løp!

[Steffenss]

Okei. Jeg er en gutt uten noe særlig med venner som ville valgt meg fremfor andre. Jeg har ingen "bestevenn", jeg bruker dagene mine fåran Tvn eller data1.. Jeg har lett får at "vennene" mine kan samle seg og snakke DRITT om meg over ps3 mikken, men kan skje face2face.. (2-3 stk som kan finne på det)

 

Jeg går i 9ende klasse og hadde det slik du hadde det i 7/8klasse i 5,6 og 7. klasse.. Jeg har egentlig ikke prøvd det jeg sa du burde.. Vet ikke hvorfor .. Men har brukt mye www.Klaraklok.no og fått alt ut.. Har også skrevet laaaange innlegg på dataen som aldri noen fikk se. Bare for og få det ut..

 

Så jeg tror jeg vet hvordan du har det. Du må bare komme deg tilbake til der du var i 8 klasse.. Finn en person du kan stole på og kan åpne deg for..

 

Lykke til

[Nihilist1]

Hei!

 

Jeg er en aktiv bruker på forumet, men ønsker å poste anonymt da flere kjente er medlemmer her.

(...)

Uff. Har full forståelse om folk ikke kan komme med svar. Men om noen leser dette. Hva skal jeg gjøre. Hvordan skal jeg endre meg?

Det første jeg lurer på, er om du faktisk er 15, eller om du bare kødder med oss.

 

Om det stemmer, så er inntrykket mitt at vi snakker om en lynende intelligent 15 åring med svingende selvtillit, høy grad av narsissisme, narsissistisk depressiv episode, muligens bipolar eller i hvert fall cyclotym. Hver gang du føler deg bra, så kommer de usympatiske sidene fram. Du blir mindre selvkritisk, du morer deg på andres bekostning, baksnakker og er bråkjekk. Og så får du en liten dytt i gal retning, som en tapt forelskelse, og så faller korthuset sammen, selvtilliten får en knekk som er langt større enn hva vanlige mennesker opplever, og så er du nede i en dyp, dyp dal.

 

Jeg ville vært veldig forsiktig med hvem jeg delte hva med.

 

Veldig lave doser seroquel har vist seg å funke bra på kroniske humørsvigninger, men jeg har ikke prøvd selv, og jeg ville tro at man blir trøtt av det?

 

Jeg tror vel egentlig ikke at du kommer til å få noe god behandling av noen, da folk som deg generelt ikke er veldig godt likt, heller ikke av terapeuter. Du er litt for smart til å være compliant, og du er kanskje litt for selvgod til å være spiselig, når du ikke konser på hvordan du bør være.

 

Det ender nok med at du blir fryktelig misunnelig på de som er på førstelaget, på de som gjør det bedre enn deg, på de som har kun toppkarakterer, på de som har vakre kvinner, og dersom du ikke klarer å oppnå bedre resultater fort, så vil denne negativiteten forfølge deg. Er den stor nok, så blir du kanskje en av de som sprenger skoler i lufta? Det hadde vært litt kult, spesielt om det var gamleskolen min du lagde bygningsplass av.

 

Life sux, men du har i hvert fall min sympati.

Endret 28. november 2010 av Nihilist1

[Gjest trådstarter]

Okei. Jeg er en gutt uten noe særlig med venner som ville valgt meg fremfor andre. Jeg har ingen "bestevenn", jeg bruker dagene mine fåran Tvn eller data1.. Jeg har lett får at "vennene" mine kan samle seg og snakke DRITT om meg over ps3 mikken, men kan skje face2face.. (2-3 stk som kan finne på det)

 

Jeg går i 9ende klasse og hadde det slik du hadde det i 7/8klasse i 5,6 og 7. klasse.. Jeg har egentlig ikke prøvd det jeg sa du burde.. Vet ikke hvorfor .. Men har brukt mye www.Klaraklok.no og fått alt ut.. Har også skrevet laaaange innlegg på dataen som aldri noen fikk se. Bare for og få det ut..

 

Så jeg tror jeg vet hvordan du har det. Du må bare komme deg tilbake til der du var i 8 klasse.. Finn en person du kan stole på og kan åpne deg for..

 

Lykke til

 

Trådstarter her igjen!

 

Du nevner at jeg blant annet bør finne en person jeg kan stole på. Det er nettopp det jeg har mistet. Jeg hadde flere veldig gode veninner, som etter å ha fått seg type eller nye venner ikke lenger er like lette å få tak i. Jeg har alltid likt å være med eldre mennesker, da jeg føler meg mer tilrette når jeg er med de. De har en mer voksen humor og er over stadiet hvor man syntes bæsj, tiss og promp er morro i hver eneste setning. Jeg fikk flere gode venner blant de som var et år eldre da jeg ble tatt opp til fotballaget dems. Jeg fikk blant annet en kjempegod bestevenn, min første ordentlige og gode venn som jeg ofret mye for! Vi snakket om alt, delte tanker, erfaringer og følelser. Han var akkurat som meg, og vi var sammen hver eneste dag på skolen (jeg gikk i 9, han i 10) og i helgene. Jeg ble gode venner med hans kamerater, og var ofte med de på fester o.l. Da han nå denne høsten startet på videregående fikk han nye venner, og jeg ser han knapt en gang i måneden. Jeg valgte å være mye med han istedenfor å være med andre, og derfor hadde jeg ikke like mange å falle tilbake på når han brøt kontakten.

 

Jeg skal prøve å ta opp igjen kontakten med noen gode veninner, og være flinkere til å ta vare på de jeg har! Tusen takk for svaret, og som du sier! Jeg vet ikke helt hvorfor jeg lagde denne tråden, men jeg måtte bare få det ut. Når jeg nå har klart å tømt meg, og ser igjennom det jeg skrev, ser jeg hva jeg kan gjøre, og jeg får igjen troen. Det er utrolig deilig å bare få ut tanker, følelser og ikke minst erfaringer!

[Nihilist1]

Hvordan bør jeg endre meg, og mine holdninger, for å få et godt intrykk av andre? Slutte å diskutere og argumentere? Lytte mer, være mer rolig, ikke være så frempå i samtaler? Unngå å spøke om andre? Holde meg mer i bakgrunnen på likt nivå med de andre guttevennene?

Du vil få et bedre inntrykk av andre, når du får flere grunner til å være fornøyd med deg selv, uten at du konstant trenger å få andre til å ta del i de perfekte argumentene dine. Om du blir trygg på at det er noe ved deg som er bra, og du har selvinnsikt nok til å se når du tar for mye plass, og er for frampå, så vil du kunne legge litt bånd på deg. Det blir kanskje ikke helt naturlig, men det er håp om at du vil like det.

[Gjest Trådstarter]

Hei!

 

Jeg er en aktiv bruker på forumet, men ønsker å poste anonymt da flere kjente er medlemmer her.

(...)

Uff. Har full forståelse om folk ikke kan komme med svar. Men om noen leser dette. Hva skal jeg gjøre. Hvordan skal jeg endre meg?

Det første jeg lurer på, er om du faktisk er 15, eller om du bare kødder med oss.

 

Om det stemmer, så er inntrykket mitt at vi snakker om en lynende intelligent 15 åring med svingende selvtillit, høy grad av narsissisme, narsissistisk depressiv episode, muligens bipolar eller i hvert fall cyclotym. Hver gang du føler deg bra, så kommer de usympatiske sidene fram. Du blir mindre selvkritisk, du morer deg på andres bekostning, baksnakker og er bråkjekk. Og så får du en liten dytt i gal retning, som en tapt forelskelse, og så faller korthuset sammen, selvtilliten får en knekk som er langt større enn hva vanlige mennesker opplever, og så er du nede i en dyp, dyp dal.

 

Jeg ville vært veldig forsiktig med hvem jeg delte hva med.

 

Veldig lave doser seroquel har vist seg å funke bra på kroniske humørsvigninger, men jeg har ikke prøvd selv, og jeg ville tro at man blir trøtt av det?

 

Jeg tror vel egentlig ikke at du kommer til å få noe god behandling av noen, da folk som deg generelt ikke er veldig godt likt, heller ikke av terapeuter. Du er litt for smart til å være compliant, og du er kanskje litt for selvgod til å være spiselig, når du ikke konser på hvordan du bør være.

 

Life sux, men du har i hvert fall min sympati.

 

Hei

 

Jeg tuller virkelig ikke med dere, og jeg er 15 som jeg skrev i førstepost. Jeg er ikke i besittelse av noen revolusjonerende inteleggens, men jeg tar ting lett til meg, og er veldig flink i mye. Jeg kan dessverre kun tolke halvparten av de ukjente ordene, men om du virkelig har lest det jeg skrev i førsteposten, og det jeg svarte et par poster ovenfor vil jeg si dette: Jeg er på ingen måte noen mobber, eller en person som har glede av å bruke andre for å komme i en maktposisjon. Jeg er godt likt blandt lærere på skolen og av elever på de yngre trinnene. Jeg er også godt likt av folk i klassen, men det er enkeltelever som jeg i lang tid har hatt et godt vennskap til, som nå sklir unna. Noen mer enn andre.

 

Jeg sliter ikke med humørsvinger. Jeg er på ingen måte kjent for baksnakking eller ekstrem bråkjekkhet! Det du lister opp vil jeg si er helt klart feil, og jeg er bombesikker på at de elvene og vennene jeg er med føler det slik. Jeg blir ikke utsatt for mobbing, eller plaging, jeg blir ikke utsatt for erting face 2 face, jeg har bare mistet en del av den personligheten jeg tidligere hadde. Jeg er på ingen måte en person som blir ødelagt om en forelskelse skulle gå feil. Etter den episoden bygget jeg meg opp igjen, og har siden det gått gjennom flere lignende episoder hvor jeg ikke har hatt problemer som du nevner i ettertid.

 

Som jeg sier så hater ikke folk meg. Jeg vet at jeg er godt likt av folk, men det er de nærmeste som nå merker en forandring i meg. En forandring i personligheten min. At du sider "folk som deg ikke er godt likt" er bare tullete, tåpelig og ikke minst useriøs. Istedenfor å vurdere hvorvidt jeg faktisk er 15, bør du heller vurdere hvorvidt du bør komme med slike uttaelser som etter min mening er idiotiske. Jeg ser ikke et snev av hjelp, tips eller råd, kun negative tilbakemeldinger som om du selv har slitt mye med mennesker som har mobbet deg, tror jeg er en av de, og skal ha hevn. Jeg vil igjen si: Jeg er godt likt på skolen, utenfor skolen, og på fotballlaget, men det er i den nærmeste vennekretsen jeg begynner å gli fra.

 

Jeg syntes virkelig du bør holde deg for god til å komme med slike poster når en ungdom ber om råd og tips!

[Gjest Trådstarter]

Hvordan bør jeg endre meg, og mine holdninger, for å få et godt intrykk av andre? Slutte å diskutere og argumentere? Lytte mer, være mer rolig, ikke være så frempå i samtaler? Unngå å spøke om andre? Holde meg mer i bakgrunnen på likt nivå med de andre guttevennene?

Du vil få et bedre inntrykk av andre, når du får flere grunner til å være fornøyd med deg selv, uten at du konstant trenger å få andre til å ta del i de perfekte argumentene dine. Om du blir trygg på at det er noe ved deg som er bra, og du har selvinnsikt nok til å se når du tar for mye plass, og er for frampå, så vil du kunne legge litt bånd på deg. Det blir kanskje ikke helt naturlig, men det er håp om at du vil like det.

 

Trådstarter igjen!

 

Ser at du endret det forrige innlegget ditt som jeg reagerte på litt, og at du kommer med et nytt svar. Da jeg ikke kan endre min tidligere post blir det en dobbelpost.

 

t ender nok med at du blir fryktelig misunnelig på de som er på førstelaget, på de som gjør det bedre enn deg, på de som har kun toppkarakterer, på de som har vakre kvinner, og dersom du ikke klarer å oppnå bedre resultater fort, så vil denne negativiteten forfølge deg. Er den stor nok, så blir du kanskje en av de som sprenger skoler i lufta? Det hadde vært litt kult, spesielt om det var gamleskolen min du lagde bygningsplass av.

 

Life sux, men du har i hvert fall min sympati.

 

Ikke misforstå meg, situasjonen er ikke så ille som enkelte gir utrykk for. Jeg spiller fortsatt på førstelaget og har kapteinsrollen, jeg har fortsatt gode karatkerer i toppsjiktet, og har god kontakt med flere kvinner utenfor vennesonen. Situasjonen med fotballen og det faglige på skolen har bedret seg siden sommeren, men det er det sosiale jeg sliter med innad i vennegjengen som består av hele 15-20 stk som er veldig nære. Mulig du har det gøy med de siste linjene der, men setter pris på seriøse tilbakemeldinger

 

Du vil få et bedre inntrykk av andre, når du får flere grunner til å være fornøyd med deg selv, uten at du konstant trenger å få andre til å ta del i de perfekte argumentene dine. Om du blir trygg på at det er noe ved deg som er bra, og du har selvinnsikt nok til å se når du tar for mye plass, og er for frampå, så vil du kunne legge litt bånd på deg. Det blir kanskje ikke helt naturlig, men det er håp om at du vil like det.

 

Det er slike poster jeg liker å lese! Jeg tror også jeg må klare å være fornøyd med meg selv, og jeg håper at økt trening kan bidra til at jeg både føler meg bedre, og kan få et overskudd i hverdagen. Tror også at det kan være en god idé å ikke blande meg inn i alt folk sier, og droppe å la de tape ansikt. Jeg tjener tross alt ikke noe på det, og personen blir bare lei seg. Diskujsoner med venner kan jeg nok også bli flinkere til å holde meg unna, da det sjelden leder til enighet, og som oftest blir en bare sur og grinete.

 

Jeg tror jeg må lære når jeg skal rygge ligg unna, og når jeg er for frampå. Veldig godt tips, og det vil jeg absolutt ta til meg. Det er ofte at når jeg først slår gjennom med en spøk/vits, får jeg kjøtt på bein og dundrer videre. Tusen takk for god post, og dette er absolutt noe jeg skal prøve!

[Steffenss]

Håper alt order seg for deg! .. Ikke tru jeg sitter inne 24/7 365. Har også mine dager / uker der jeg kan være med venner hele dagen / uka..

[Cemi]

Du virker som om du har problemene ganske klart for deg.

 

Skulle ønske det var noe mer å si, men det er vel egentlig bare opp til deg selv å gjøre noe med det.

 

Du kan f.eks. skrive opp en liste over hvordan du ønsker å være, og så arbeide aktivt mot det. Begynne å trene ofte og arbeide med skolen igjen for å komme tilbake i form og få opp karakterene. Tar du for eksempel deg selv i å argumentere unødvendig, så rett det opp med en gang, og tenk før du snakker. Eller om du ønsker, så trenger du ikke arbeide mot slik du var, du har full kontroll til å være akkurat slik du vil. Det eneste som kan endre deg, er deg selv, du er den eneste som har kontroll over hva du gjør.

 

Og for all del, ikke vent til videregående. Det man får er en sjanse til å gi et nytt inntrykk, men man kan ikke bli en annen person over natten.

 

Lykke til med det, håper det ordner seg

Endret 28. november 2010 av Cemi