Hvordan takle "pause" i forholdet - muligens slutt?

[akaMadMike]

Jeg har alltid vært en kjæreste kar. Jeg har hatt mine single perioder, men synes det er godt å ha en å dele livet med. Beklager om dette blir en lang post, men jeg må bare lette på trykket...

 

For 2 år siden ble jeg sammen med en snill og søt jente. Jeg var ikke 100% sikker på om jeg var keen nok til å satse, men hun var så god (perfekt kone emne) at jeg ikke klarte å la være. Dette forholdet varte til i sommer da jeg over lang tid hadde mistet følelsene og til slutt måtte si det som det var, og det tok slutt. Hun tok dette veldig tungt, men jeg lot henne bo i leiligheten min til hun fant seg ett annet sted, mens jeg flyttet inn på gutterommet. Kort tid etter dette bruddet (vi snakker kun få uker) møtte jeg en dame som trollbandt meg helt. Vi startet å date litt, men det ble med en gang veldig seriøst, og ord som "elsklingen" osv ble brukt veldig tidlig (selv om hverken hun eller jeg jeg aldri har sagt "elsker deg"). I starten var ting komplisert pga eksen som bodde i min leilighet og at de hadde felles bekjente. Vi måtte mest holde oss inne hos mine eller hennes foreldre, og kinoer osv måtte gjøres i Sandvika da vi var for redde for at noen skulle se oss i Oslo. Hele denne situasjonen førte til en del stress, og at vi holdt oss mye for oss selv. Omsider flyttet eksen ut, og vi kunne bo sammen hos meg. Vi hadde et par fantastiske måneder, og hun var alt jeg ønsket meg. Sporty (veldig viktig for meg), helsebevist, huskjær, glad i en real fest i ny og ne, likte at jeg brukte litt tid på kompiser, perfekt sexliv, og eller var vi ærlige og åpne om alt. Jeg hadde hatt en kjæreste tidligere som led av samme sykdom som hun har (en medfødt sykdom som ikke er synlig, men som i perioder av livet fører til lengre opphold på sykehus), så jeg viste mye av hva hun hadde vært gjennom og vi pratet åpent om alt fra ekser og eks-partnere til familieproblemer. Alt var virket perfekt, helt til vi skulle pusse litt i leigliheten min. Jeg flyttet inn på gutterommet hos mor og far igjen, og hun tilbake til sin leilighet (som hun deler med en venninne). De to første dagene gikk helt fint, greit å få litt "fri", men så en kveld smalt det. Vi hadde pratet flere ganger tidligere på dagen og alt var normalt, men plutselig fikk jeg en iskald nattamelding og inten svarte når jeg ringte - før mobilen ble slått av. Jeg skjønte at noe VIRKELIG var galt, men hadde ikke peilig på hva. Fortvilet prøvde jeg å falle til ro og legge meg i rimelig tid siden det var rett på jobb dagen etter, men jeg ble bare liggende å tenke... Kl 03 fikk jeg en melding hvor hun beklaget seg, men at hun hadde fått en veldig "knekk". Vi avtalte at vi skulle møtes etter jobb dagen etter og snakke ut. Vi har aldri hatt stillheter, og har alltid pratet lett om alt og ingeng ting, uansett hvor lange bilturer vi har hatt. Men nå hvor vi kun skulle kjøre fra jobben min til ett sted vi kunne prate var det en rar stemning. Vi kunne ikke prate om noe, og jeg påpekte at dette var første gang vi hadde hatt en sånn rar stillhet.

 

Så startet forklaringen. Eksen hennes (som vi hadde pratet mye om tidligere) hadde ringt henne og spurt om å få møtes. De har før vært sammen fra hun var 17-24 med litt av og på i slutten. Han er et par år eldre og sjarmerte henne i senk fra hun var ung. Forholdet deres var veldig ustabilt og ødeleggende, og han var utro, slem og behandlet henne og hunden deres svært dårlig. Men samtidig så var de også sammen gjennom tykt og tynt i forhold til sykdommen hennes og han hjalp henne frem. Da de gjorde det slutt for to år siden så var det uten å få snakket skikkelig sammen pga de bare kranglet og skrek og han oppførte seg truende. Nå kom han og beklaget all oppførsel osv. Hun viste ingen stor reaksjon der og da, men da han hadde dratt datt hun sammen og fikk et skikkelig sammenbrudd. Åpenbart har hun mye følelser for denne karen, men samtidig så har de hatt ett så dårlig forhold tidligere at hun sier hun ikke vil bli sammen med han igjen. Uansett så ba hun om å få en pause, og jeg vet lite hva jeg skal gjøre. Jeg skrev henne en lang mail, men fikk ikke noe god respons på den annet enn at hun var enig i det jeg skrev. Vi skullet feire bursdagen hennes denne uken, men isteden må jeg ta med meg en annen venninne på middagen (som ikke kan refunderes på så kort varsel). Nyttårsaften, vinterferien, julebord, påskeferie og sommerferie var planlagt, nå må vel alt skrinlegges. Hvordan skal jeg forholde meg til alt dette? Det er så ufattelig vanskelig å ikke ringe henne, å ikke sende melding. Jeg klarer ikke la være å følge med på hva hun gjør på face, og sliter med å komme meg gjennom dagene. Tiden på jobb er ekstra tung. På 5 dager har jeg spist 3 porsjoner suppe. Jeg er kvalm og uvel og vil bare at hun skal vokne opp og skjønne at jeg er så mye bedre enn eksen. Hva skal jeg gjøre videre? Gi henne fullstendig stillhet? Bør jeg takle denne pausen som ett brudd? Det er så vanskelig å ikke vite hva hun gjør, eller om hun har det bra... Har bare lyst til å sende melding eller ringe hele tiden.. Hjelp meg!

[Gjest Neck]

Jeg har ikke mange råd å gi, men du bør ihvertfall gi henne det hun har spurt om - en pause. Selv om det er vanskelig, så er det viktig at du ikke sender meldinger og ringer hele tiden, at du ikke maser. Fullstendig stillhet hadde sikkert vært greit, noen dager ihvertfall. La henne kontakte deg i stedet.