Hva skal JEG gjøre med livet mitt

[isaac elric]

for min del er det å skrive dette innlegget en form for terapi, en måte å løsne på trykket i hodet. det finnes andre som går gjennom tilsvarende, og jeg ser gjerne at folk deler de erfaringer og synspunkter de sitter inne med om de måtte ønske.

 

 

 

når jeg tenker, hvilket jeg så og si gjør hele tiden, så er som oftest tankene ganske selvsentrerte. som regel dreier det seg om, som det står enkelt formulert i emnetittelen, hva jeg skal gjøre med livet mitt. jeg har reflektert, lest og lært, snakket og diskutert, men allikevel er jeg ikke nærmere noe tilfredstillende svar. ung og idealistisk, store ambisjoner, selv om det ikke synes så veldig på utsiden, kjenner jeg så mange drivkrafter velle opp i meg til enhver tid. så mange drømmer, så mange muligheter. utallige måter å leve på, utallige veier å gå. og ingenting er garantert, uansett hva jeg måtte velge. å lære noen å leve, virker umulig. det må gjøres selv. allikevel kommer jeg tilbake til det punktet hvor jeg rådesløst slenger kortene på bordet og spør om råd, i håp om at en eller annen mye mer vis, erfaren og kunnskapsrik person skal dytte meg i riktig retning. noen som har vært der jeg er, noen som vet hva det vil si. arrogant som det måtte være, så føles det ikke ut som om det er mange som er istand til å forstå når jeg først forteller om mine tanker og følelser. de som tror de forstår, vel, det virker ikke som om de gjør det. deres erfaringer virker helt fremmed for meg, og de råd de måtte gi meg har liten nytteverdi... eller kanskje det er jeg som ikke innser nyttverdien og selv må erfare det.

 

everything has been figured out, except how to live

- jean paul sartre

 

noen lever, tenker og sanser på en annen måte enn min, og for dem virker det som om jeg gjør ting mer komplisert enn det behøver å være. å kalle måten de fleste velger å leve på som enkel, virker passende, dog jeg ikke legger noe negativt i det å ha en enkel virkelighetsorientering. det er simpelten annerledes, men jeg tror ikke det passer meg.

 

jeg vil ikke lure meg selv, for jeg vet at vår arts spesialitet er selvbedrag, men jeg føler ikke at jeg er særlig normal. jeg føler meg ikke normal, men så igjen så føler alle seg så veldig spesielle, og jeg vet at et eller annet sted der ute, så er det en like eksentrisk og rar person hvis personlighet ikke er så annerledes min egen.

 

når jeg først begynner å skrive, blir det ofte et usystematisk rot. denne gangen gjør jeg ikke et forsøk på å gjøre det enkelt, kort og konsist, selv om jeg gjerne ville gjort det på den måten, så klarer jeg det svært dårlig.

 

jeg er verken lykkelig eller ulykkelig, og jeg vet sannelig ikke om det er det jeg ønsker ut av livet. lev livet til det fulleste sier så mange - opplev mest mulig, ha det fett. men jeg vet ei om dette er godt nok for meg. om jeg hadde vært garantert et lengre livsløp, skulle jeg gjerne prøvd alle slags måter å leve på. men nå som jeg er på vei til å bli voksen, får jeg en gnagende følelse av at jeg ikke har all verdens tid på meg til å prøve å feile så mye som jeg måtte ønske. for to år siden var jeg 17, nå er jeg 19. avstanden mellom disse to periodene føles så ekstremt liten, og det skremmer meg, for jeg vet hvor fort tiden kan sige forbi dersom man er uoppmerksom.

 

if you dont know where you're going, you'll end up somewhere else

- Anonymous

 

den følelsen som river og gnager i meg, og som har gjort det helt siden jeg var 15 og gradvis begynte å bli mer bevisst på meg selv og verden, er et dypt behov etter å utrette noe stort.

å si at jeg vil endre verden, gjøre ting bedre, er kanskje ikke så langt fra sannheten. men jeg har blitt veldig var på og lei av klisjer, og det å si at min mening med livet er å gjøre verden et bedre sted vekker ikke den målbevisste og bestemte drivkraften jeg føler ligger latent inne i meg. kanskje mitt svar, min mening må være spesiell. eller kanskje det må være veldig godt definert. men igjen, hvis det er for godt definert så minsker det min frihet.

for om jeg skulle velge å følge en eller annen -isme av noe slag, så skyver jeg fra meg min frie vilje ved å sette rammer og regler for hvordan å handle i de situasjoner og problemer jeg måtte støte på; jeg slipper å ta stilling til problemer ved å forhåndsbestemte regler å leve etter, og dermed føles det ut som jeg tillater meg selv å bli et mindre fritt menneske til fordel for en bestemt og mer komfortabel måte å leve på.

 

men jeg vil ha retningslinjer, et eller annet konkret og begrunnet, slik at jeg slipper å la meg ledes av min ustabile og emosjonelle natur.

 

men jeg er redd for at jeg ikke fri, og at mitt livsløp allerede er forutbestemt. en lang rekke av årsak og virkning som resulterer i at jeg sannsynligvis vil leve et like meningsløst og miserabelt liv som flertallet av mennesker gjør, alltid på villspor, før vi omsider ligger på dødsleiet fulle av skuffelse mens vi angrer på de vanlige tingene... should have, could have, would have. men da er det for sent.

 

for jeg vet at livet ikke er en lett sak og at tilfeldighetene råder, og vips, plutselig er man enten død eller skadet for livet. både venner og familie vil svinne hen, og når alt kommer til alt så er dette livet en solo trip, enda man kan ha godt selskap i ny og ne.

 

jeg forholder meg til virkeligheten, og forventer ikke noe liv etter døden. men jeg har alltid misunnet religiøse for at de sammen deler en rekke metaforiske fortellinger som gir dem en pekepinn på hvordan de skal leve. jeg savner å føle tilhørighet til et livssyn eller en kultur som verdsetter noe annet enn penger, status og overfladiske verdier; en kultur som verdsetter ære, styrke og kunnskap virker mye mer forlokkende.

 

som man kan se, så søker jeg etter en retning jeg kan gå i, gjerne med selskap, hvor visse symbolske (men ikke overtroiske, om det er mulig) begreper og ideer bestemmer hvordan man fører sitt liv. så langt har jeg ikke funnet noe som appellerer til meg, og dagens subkulturer og forsøk på opprør blant ungdommen virker stadig mer kommersielle og meningsløse.

 

jeg er uten kultur eller identitet. og enda jeg tror jeg har selvinnsikt, så føles det som om jeg lurer meg selv hele tiden og at jeg aldri kan forstå eller kontrollere det som foregår i mitt sinn.

 

jeg leste the denial of death av ernest becker for en stund siden, og den resonnerte veldig med meg på den måten at jeg følte innholdet i boka var veldig sant. den anbefales virkelig til en hver bruker som tilbringer tid på denne delen av forumet og generelt er opptatt av religion, kultur og psykologi.

 

Causa Sui, cause of itself. en av tingene ernest becker skriver om og undersøker er menneskets tørst etter udødelighet og hvordan det manifisterer seg i kultur, religion og de fleste andre aktiviteter mennesket foretar seg. et hvert menneske har et dypt og inderlig ønske etter å overkomme døden, enten bokstavelig talt (liv etter døden: religion) eller på symbolsk vis (utrette store ting, bli husket, etterlate et fotavtrykk som vedvarer etter at en er borte).

ernest becker forklarer alt dette med en brilliant klarhet, så jeg skal ikke utdype særlig mye mer i frykt for at jeg framstiller en altfor forenklet versjon av argumentet.

 

men jeg trenger et causa sui, et evighetsprosjekt som man kan kalle det, noe som kan fore den symbolske tørsten jeg sitter med; et eller annet som kan utvide organismen jeg sitt livsløp.

 

noe som gir mening.

 

jeg kan ikke leve for meg selv og min egen nytelse. godt mulig at vi innerst inne er egoistiske, men jeg ønsker inderlig å utrette noe som vil gjøre meg til en helt.

jeg trenger en kamp å kjempe, en retning jeg kan begynne å bevege meg i, men jeg føler meg fortapt. det er så mye å ta tak i, og jeg føler meg ikke verdig til å gjøre noe før jeg sitter inne med tilstrekkelig kunnskap om denne verden og hva som skal til for å få ting til å bli slik jeg ønsker det.

 

snakk om storhetstanker. men jeg klarer ikke å få de ut av hodet.

 

så fram til den dagen jeg møter en slags mentor, eller selv får en slags dyp åpenbaring, kommer jeg til å fortsette i min nåværende jobb for å spare opp penger til studier og reiser mens jeg leser alt mulig rart på nettet og oppfører meg som nok pseudointellektuell fjott som klager på alt som er feil uten å selv løfte en finger. men selv om jobben er interessant, så er den meningsløs. men jeg føler meg stressa, akkurat som alle andre regner jeg med. det må bli noe ut av meg, og jeg er redd jeg ikke vet nøyaktig hva før det er for sent... det er så ufattelig mange steder å begynne.

 

hvordan skal jeg leve, mon tro...

[Cerwell]

'Det må bli noe ut av deg'

Du kan jo begynne med å definere 'noe ut av'.

 

Egoisme er selve grunnlaget i alt vi gjør.(Det ligger rett ved siden av instinkt)

Det er derfor andre, og ikke du, som kan gi deg heltestatus.

Mens det er du som nyter godt av den.

 

Du har et liv, og det er ikke særlig langt.

Å satse på et liv etter døden er etter min mening gambling med dårlige odds.

Måler blir derfor å bruke tiden på å fore ditt eget ego.

Gjør det gjerne på en slik måte at du tror du er uegoistisk.

 

Om 11 år er du 30.

Da vil det være 2 år siden du var 19.

 

Om jeg var deg ville jeg ikke brukt tiden på å spørre andre.

[Tå.]

Livet er meningsløst og din søken etter et svar på "hva" du skal gjøre er det ingen mentor som kan gi deg.

 

Hvordan du skal leve er opp til deg selv. Du har dermed et problem siden du leter etter et svar hos andre. Selv om du skulle finne et "svar" så vil ikke din livsituasjon endre seg. Du vil bare gå fra å gjøre hva samfunnet forteller deg hva som er "korrekt"(jobbe, spare penger til studier whatever you are not doing) til å gjøre hva mister "intellektuell" forteller deg er "korrekt".

 

Dessuten virker det som om du ønsker å oppnå store ting for å tilfrestille "egoet". Om du ønsker "peace of mind" så kan du jo lese litt om hvordan du dreper ditt eget ego og på den måten blir "fri".

 

Det eneste mennesket kan gjøre er å gjøre det beste ut av den situasjonen de er i.

[Left Blank]

Vel, jeg har noen observasjoner til det du sier, men har ikke noe definitivt svar.

 

1. Du sier det er så mange muligheter og så mange måter å leve på, men dette er jeg halvt uenig i. Jeg tror alle menneskers liv er ganske like på den måten at de aller fleste fokuserer på forskjellige basisområder.. Kjærlighet, karriere/arbeid, lek/spill/morro, mat/drikke, venner, intern og ekstern trygghet og gladhet, etc.. Det er mange forskjellige eksterne måter man kan leve på, altså man kan være flyger i militæret eller bonde, men disse omstendighetene ligger et nivå over de basiske tingene man trenger for å leve..

 

2. Det at du vil oppnå noe stort, ha en mening som er større enn deg selv er ganske vanlig, og det finnes ikke no enklere svar enn at du må finne en sak eller et mål som du brenner for, og så arbeide mot det målet. Akkurat nå så virker det som du er redd for at du ikke blir fornøyd med NOE mål, og at du vil våkne en dag og at alt er bortkastet. Desverre så er dette for flesteparten en sannhet og. De alle fleste mennesker lever i det lokale. Meningene dems kommer i det lokale og innflytelsen dems er kun lokalt. Det betyr ikke at det var bortkastet.. Hvis man kan finne glede i seg selv samt gi det til andre, så er det noe av det beste man kan gjøre med et liv. Det betyr ikke at du ikke kan gjøre noe mye større med livet ditt - det er bare det at ingen andre kan fortelle deg hva det skal være. Du må selv se muligheten og så leve den. Ta sjansen om du virkelig tror på det du ser.

 

3. Livet er mye lengre enn du tror. Mange våkner på 55 årsdagen sin og bestemmer seg at de skal finne en ny partner eller ta en ny utdannelse. Det er ikke slik at du plutselig må gjøre alt og ha alt bestemt før du er 20. Tvert i motsetning så tar det en stund før man finner sitt liv. Tro det eller ei så kommer du til å forandre deg naturlig med årene og om 20 år er du ganske forskjellig fra det du er nå. Du liker å lese bøker, kanskje du kan lese flere av dem og så om noen år skrive din egen bok? Ta opp kurs om skrivning, les mange bøker. Det kan være et potensielt mål. Noe kreativt har stort potensiale for å leve etter din fysiske død, samt det er veldig givende for deg selv. De fleste som blir husket etter sin død på et mer globalt nivå har gjerne gjort noe kreativt f eks innen kunst eller vitenskap. Se hva du selv brenner for.. Ta sjanser og se om de funker for deg, hvis ikke så bytt fokus.

 

Det finnes ingen garantier, og hvis du håper at noen kan si at du kommer til å gjøre noe stort så blir det en løgn. Ja du har potensiale til det men du må selv finne det ut.

[Huggslangen]

Lag en liste over hva du kunne ønske å være, uten hensyn til "det kan/klarer jeg ikke" tanker.

 

Velg den mest spennende av de tre øverste.

 

Finn ut alt du kan om denne stillingen og hvordan utdanningsløpet ser ut.

 

Begynn å jobbe med det. Så hardt at alt du har gjort tidligere i livet ser ut som en pause.

[Munty]

Jeg skjønner nøyaktig hva du mener. Jeg er 16, snart 17 år, og begynner å få den følelsen du snakker om. Det eneste som kan "trøste" meg er at jeg prøver å gjøre noe stort. Noe stort jeg kan bli husket for. Dette prøver jeg på som fritidssyssel og utdanning. I min fritid driver jeg med musikk. Sjansene er bittesmå, men jeg prøver å holde motet oppe, og håper at en dag vil jeg bli mer eller mindre kjent for musikken bandet mitt og jeg skriver. I min utdanning tenker jeg at jeg skal satse på noe utenom det vanlige, som forsker innenfor ett eller annet tema jeg liker.

 

Noen ganger tenker jeg på folk rundt meg og livene deres. Som for eksempel foreldrene mine. Hva har de fått ut av livet? Ikke mye synes jeg, men de har jo en familie, og er lykkelige, så kanskje denne søken om noe stort vil gå over? Noe man trenger i yngre alder, men forsvinner med årene?

 

Jeg håper at jeg gjør noe stort med livet, og håper du også finner meningen.

[Locrin]

Har selv hatt og har fortsatt fra tid til annen lignende tanker. Men det har avtatt gradvis etter at jeg fylte 20. Noe av grunnen er at jeg bestemte meg for at det er lite produktivt, gjør meg deppa og hindrer meg fra å nyte det som skjer akkurat nå. Andre har allerede gitt veldig gode svar, så jeg nøyer meg med å si at du kan vri hodet vekk fra den evinnelige spekuleringen hvis du vil, men det kan ta litt tid. Finn noe annet å fokusere på.

[NavStar22]

Har du prøvd kristen tro Isaak? Jeg tror Gud og kristen tro kan gi deg det du ser ut til å søke etter!

[Munty]

Har du prøvd kristen tro Isaak? Jeg tror Gud og kristen tro kan gi deg det du ser ut til å søke etter!

 

Dette er noe av grunnen til hvorfor så mange er kristne. De trenger en mening med livet, og ved å bli kristen kan du sitte videre på ræva og ikke gjøre en dritt.

[dixi]

Har du prøvd kristen tro Isaak? Jeg tror Gud og kristen tro kan gi deg det du ser ut til å søke etter!

 

Dette er noe av grunnen til hvorfor så mange er kristne. De trenger en mening med livet, og ved å bli kristen kan du sitte videre på ræva og ikke gjøre en dritt.

 

Det føles bra å ha funnet meningen med livet.

[Munty]

Det er en forskjell på å finne meningen med livet, og å TRO du har funnet meningen med livet.

[dixi]

Det er en forskjell på å finne meningen med livet, og å TRO du har funnet meningen med livet.

Egentlig ikke

[Thitorkin]

Det er en forskjell på å finne meningen med livet, og å TRO du har funnet meningen med livet.

Egentlig ikke

oppgi et argument ellers er svaret: Egentlig

[Isbilen]

Tro er det beste vi mennesker har. Vi kan ikke vite noe uten å tro det først, og det avgjørende, sannheten, har vi ikke kontroll over. Når det gjelder meningen med livet blir det nok ikke bedre enn tro uansett hvor sikker man føler seg.

[ICE76]

Livets to alternativer er 1: Tro 2: Ikke tro.

Om man velger å ikke tro baserer mann livet sitt på at vi kom ut av ingenting uten mening og uten mål.

Om man derimot velger å tro så har man ett helt hav av ting å tro på.

Personlig velger jeg å tro det er en større makt som har satt oss her med en hensikt. Se for deg at du var i den høyere maktens sted og hadde en hel masse mennesker som onsket å være sammen med deg, ville det ikke vært greit å sluppet inn de som elsker og stoler på deg fremfor de som bare ønsker å utnytte deg? De trenger ikke alle å være perfekte og fullkomne, det viktigste er at de er oppriktig glad i deg. Det finnes en masse meninger og årelange diskusjoner på detaljer rundt denne utvelgelsen, men min øvre makt har gjort det enkelt.

Uavhengi av utgangspungt, rik eller fattig, utdannet eller analfabet, feilfri eller full av gammel idioti. Alt min Skaper krever av meg er at jeg tar imot tilbudet og elsker Han tilbake, slik som Han elsket meg først.

Det blir så enkelt og rettferdig at det kun er de selvretferdige som takker nei...

Når jeg tok mitt valg så gjorde det noe med meg innvendig.

Ett tomrom ble fylt.

Om du virkelig søker, med ett åpent sinn, så vet jeg du vil finne svaret.

For ett spark i riktig rettning så send meg en PM

[IHS]

Hva skal JEG gjøre med livet mitt

Prøv å finn deg selv, ditt egentlige "jeg"

[isaac elric]

 

 

1. Du sier det er så mange muligheter og så mange måter å leve på, men dette er jeg halvt uenig i. Jeg tror alle menneskers liv er ganske like på den måten at de aller fleste fokuserer på forskjellige basisområder.. Kjærlighet, karriere/arbeid, lek/spill/morro, mat/drikke, venner, intern og ekstern trygghet og gladhet, etc.. Det er mange forskjellige eksterne måter man kan leve på, altså man kan være flyger i militæret eller bonde, men disse omstendighetene ligger et nivå over de basiske tingene man trenger for å leve..

 

2. Det at du vil oppnå noe stort, ha en mening som er større enn deg selv er ganske vanlig, og det finnes ikke no enklere svar enn at du må finne en sak eller et mål som du brenner for, og så arbeide mot det målet. Akkurat nå så virker det som du er redd for at du ikke blir fornøyd med NOE mål, og at du vil våkne en dag og at alt er bortkastet.

 

3. Livet er mye lengre enn du tror. Mange våkner på 55 årsdagen sin og bestemmer seg at de skal finne en ny partner eller ta en ny utdannelse. Det er ikke slik at du plutselig må gjøre alt og ha alt bestemt før du er 20.

dine observasjoner er nok veldig korrekte. i henhold tid tid og alder, så har alle sin egen opplevelse av hvordan tiden utfolder seg. noen sier de føler at livet er for kort når de er eldre, og maser om jeg ikke må sløse bort den tiden jeg har, mens andre sier jeg skal ta det rolig, for jeg har fremdeles all verdens tid på å bestemme meg. min opplevelse hittil gir meg følelsen av jeg bør skynde meg. dette forandrer seg sikkert etterhvert som årene går, men jeg vil ikke ta sjansen på å drøye for lenge.

 

 

'Det må bli noe ut av deg'

Du kan jo begynne med å definere 'noe ut av'.

 

Egoisme er selve grunnlaget i alt vi gjør.(Det ligger rett ved siden av instinkt)

Det er derfor andre, og ikke du, som kan gi deg heltestatus.

Mens det er du som nyter godt av den.

 

Du har et liv, og det er ikke særlig langt.

Å satse på et liv etter døden er etter min mening gambling med dårlige odds.

Måler blir derfor å bruke tiden på å fore ditt eget ego.

Gjør det gjerne på en slik måte at du tror du er uegoistisk.

 

Om 11 år er du 30.

Da vil det være 2 år siden du var 19.

 

Om jeg var deg ville jeg ikke brukt tiden på å spørre andre.

jeg har brukt mye tid på å studere buddhisme, zen og andre former for det jeg anser som mer fornuftig spiritualitet. ego, tid, bevissthet etc. er ting jeg har undersøkt en del, og jeg har i perioder meditert mye, hvilket jeg må innrømme har gitt meg mye ro og tilfredstillelse. allikevel kan jeg ikke tillate meg selv å undertrykke de drivkreftene jeg kjenner dominere mitt sinn og min kropp. jeg er i bunn og grunn egoistisk i alt jeg gjør, og selv om selvet er en illusjon, velger jeg å omfavne det. jeg har gjort et valg i henhold til akkurat det, og jeg vil fore mitt ego; jeg ønsker makt og erkjennelse, begrep som ofte bærer negative konnotasjoner naturligvis, og med god grunn. jeg higer etter å være et menneske som har nådd sitt høyeste potensiale og brukt sin makt til å bidra med noe godt. jeg vil bygge opp så god karma at jeg kan føle meg tilfreds med hvordan jeg har behandlet og påvirket andre i verden. jeg ljuger ikke om hva jeg er og hva jeg ønsker å være.

 

at jeg er ung og fremdeles veldig uerfaren, vet jeg godt. kanskje dette for meg er en fase jeg vil se tilbake på om et par år. kanskje jeg ser tilbake og innser hvor naiv jeg var og hvor lite jeg visste om meg selv. det er uansett et ståsted jeg ikke kan innta, og jeg kan kun forholde meg til det jeg hittil har erfart og det jeg nå tenker og føler.

 

men jeg vet ikke om jeg vil være lykkelig. jeg vet ikke om det er lykken og tilfredstillelsen av å oppnå mine mål jeg ønsker mest, eller målene i seg selv.

tanken på å leve et euforisk liv i sus og dus virker for meg nå på dette tidspunkt lite attraktivt dersom det ikke bærer noen frukter for noe større.

 

Har du prøvd kristen tro Isaak? Jeg tror Gud og kristen tro kan gi deg det du ser ut til å søke etter!

jeg antar du har de beste intensjoner, men en slik forkastelig form for selvbedrageri appellerer overhodet ikke til meg. jeg vil i så fall velge noe som passer meg bedre, f.eks. mitt eget ego.

 

 

 

 

 

jeg skrev dette innlegget i full viten om at jeg mest sannsynlig ikke ville snuble over noen tilfredsstillende løsning, enda det er skrevet gode svar her. min frustrasjon måtte simpelten ventileres på en eller annen måte. det jeg er på søken etter er et symbolsk og filosofisk system jeg kan aksepterer som samtidig gir meg drivkraft og retningssans.

jeg ønsker å møte et menneske som er tilnærmet perfeksjon, et menneske med enormt mye visdom og erfaring som kan gi meg litt klarhet; noen som viser og ikke forteller, noen som leder ved å sette et eksempel. den typiske guruen som mener at han sitter med alle svarene virker som nok et uvitent fjols, og det er for mange av dem. en sjelden gang har jeg møtt en person jeg ser på som verdig, men de er få. ingen er perfekte, men noen forstår og vet langt mer enn andre.

 

 

 

jeg er ikke veldig konkret, så for å dra diskujonen litt ned til jordnære problemer og situasjoner jeg støter på, så kan jeg si at jeg ønsker å tilegne meg såpass mye ekspertise på visse felt at jeg med sikkerhet vet hvordan jeg kan få i gang endringer. jeg tenker da mer spesifikt på samfunnsrelaterte og menneskelige fag. noe som gir meg evnen til å påvirke vår framtid som art rett og slett. jeg vet ennå ikke hvordan jeg vil at ting skal bli, men har en viss anelse. jeg må finne ut hvilke verdier jeg anser som viktigst og dermed handle effektivt utifra all den kunnskap jeg en dag forhåpentligvis har tilegnet meg. det eneste jeg vet er at jeg ikke er tilfreds med situasjonen slik som den er. enorme transnasjonale bedrifter som utelukkende er drevet av materialistisk grådighet er noe jeg ønsker å bekjempe. manglende kunnskap hos den gjennomsnittelige borger vil jeg også bekjempe, og jeg vil ødelegge det jeg anser som en meningsløs og overfladisk kultur som kun jakter på kortvarig, tom nytelse uten å skape noe av verdi for framtiden.

 

men veien til helvete er brolagt meg gode intensjoner.

 

mer kunnskap, mer teknologisk og vitenskapelig innovasjon og minst mulig religion. det må finnes et substitutt for disse vanvittige eventyrene folk fremdeles holder fast ved. helst noe mer virkelighetsorientert som fremdeles metter menneskets appetitt for symbolisme og mening... og det skal faen ikke være dette ubrukelige pengejaget vårt.

 

så mange mennesker har kjempet for å oppnå et slikt utopisk samfunn, og ofte har det endt dårlig. men det må finnes en måte å komme nærmere denne drømmen, det er jeg overbevist om. men jeg er redd for at jeg også vil bli nok et menneske som blir tatt til en fange av sine egne overbevisninger og etterhvert blir til et offer for sin egen arroganse.

 

man prøver så godt man kan å få i gang endringer gjennom en treig demokratisk prosess hvor den jevne stemmeren sjelden har nok kunnskap og forståelse til å innse hva som bør gjøres... eller, hvertfall det jeg mener bør gjøres. kanskje jeg er en av disse menneske jeg også, og det kan jeg ikke godta. derfor må jeg erfare mer, forstå mer og studere mer. politikk nå tildags ligner mer på showbiz og må heller underrettes vitenskapelige prinsipper. ta legaliseringen av cannabis f.eks; til tross for massive mengder forskning som påpeker nytteverdien av planten og idiotien i å holde det illegalt så sløser man fremdeles bort masse ressurser på å håndheve en feilslått lov.

 

vi ønsker vel alle en revolusjon.

 

jeg ønsker å begynne et sted, men utsetter alt og begrunner det med latskap eller manglende kunnskap. til og med dette innlegget er en form for prokrastinering når jeg heller kunne lest og tilegnet meg informasjon, hjulpet til på frivillighetssentralen eller blitt støttekontakt for barnevernet eller noe lignende. jeg må komme i gang, men dagene går til jobb, en dysfunksjonell familie som trenger meg og ellers altfor mange dyre fyllekuler på byen. det jeg er redd for er at når jeg først har fått mer ro og frihet fra andre forpliktelser, så vil jeg finne en annen grunn til å utsette det jeg egentlig føler jeg burde og vil gjøre. jeg har en fantastisk evne til å utsette ting og avslutte uferdige prosjekter.

i det minste har jeg ordnet avtalegiro med banken slik at jeg setter av en stor andel av lønna til sparekonto (til framtidige reiser og studier) + litt tl en boligsparingskonto.

 

men jeg er fremdeles usikker på hva jeg vil og hvordan jeg vil gjøre det. jeg frykter at jeg kan komme til å la mine sjanser gå til spille her i livet.

 

allerede nå føler jeg meg mer avslappet etter å skrevet litt om det. leste på psychologytoday at det kanskje ikke var en veldig god ide å berette ovenfor andre om hva man ønsker og planlegger å gjøre, f.eks. miste vekt, for da blir det frigjort en liten mengde dopamin som dermed gir umiddelbar belønningsfølelse og dermed øker sjansen for at man ikke får startet med det man i utgangspunktet hadde planlagt. den lille mengden dopamin som nå sirkulerer rundt i skallen min har ingen grunn til å være der, for jeg har ennå ikke gjort en dritt. på et tidspunkt må all denne vimsingen fram og tilbake ta slutt. jeg må slutte å tenke på det, og heller få ræva i gear og få startet på noen prosjekter.

 

Cerwell har uansett rett. jeg burde bruke tiden på noe annet enn å spørre andre, men jeg forstår nå at samtidig som dette er en dialog med forumet, så er det også en dialog jeg har med meg selv. tankene kommer ut i mer strukturert form og jeg får et bredere overblikk.

[IHS]

Har du prøvd kristen tro Isaak? Jeg tror Gud og kristen tro kan gi deg det du ser ut til å søke etter!

jeg antar du har de beste intensjoner, men en slik forkastelig form for selvbedrageri appellerer overhodet ikke til meg. jeg vil i så fall velge noe som passer meg bedre, f.eks. mitt eget ego.

Ditt ego er ikke ditt sanne "jeg" Du har ikke funnet deg selv.

Egoet er et bedrag, du dyrker til ingen nytte.

Endret 20. november 2010 av IHS

[isaac elric]

Har du prøvd kristen tro Isaak? Jeg tror Gud og kristen tro kan gi deg det du ser ut til å søke etter!

jeg antar du har de beste intensjoner, men en slik forkastelig form for selvbedrageri appellerer overhodet ikke til meg. jeg vil i så fall velge noe som passer meg bedre, f.eks. mitt eget ego.

Ditt ego er ikke ditt sanne "jeg" Du har ikke funnet deg selv.

Egoet er et bedrag, du dyrker til ingen nytte.

fortell meg gjerne noe jeg ikke vet.

det er et selvbedrag å foretrekke framfor noe religiøst. finne seg selv? det er ikke noe å finne. det finnes ikke noe ekte jeg. gjennom å ødelegge sitt ego får man kanskje fred til sinns og eufori, noe som krever at man som regel vier sitt liv til introspeksjon og meditasjon samtidig som man lever etter veldig strenge regler. nevrologer som har undersøkt de mekanismene man antar styrer lykke følelsen i hjernen, har funnet at buddhistmunker har lykkerus så høyt oppe på et nivå man tidligere ikke visste var mulig. de har intet ego, og lever et måteholdent og enkelt liv i harmoni med sine omgivelser.

 

men jeg velger å føre et annet liv. hadde jeg ønsket å være lykkelig, kunne jeg like gjerne blitt en praktiserende buddhist. men det er ikke det jeg vil. jeg vil heller lure meg selv til å tro at jeg foretrekker å leve et vanskelig men meningsfylt liv. man kan jo alltids kombinere disse tingene, finne en middelvei, som buddha lærte oss. men jeg tror mitt ego er en stor drivkraft, og egoet har, både på godt og ondt, alltid vært essensielt for menneskets progresjon som art. derfor omfavner jeg det på en måte som forhåpentligvis er konstruktiv for andre så vel som meg selv og mine dyriske instinkter.

[IHS]

Har du prøvd kristen tro Isaak? Jeg tror Gud og kristen tro kan gi deg det du ser ut til å søke etter!

jeg antar du har de beste intensjoner, men en slik forkastelig form for selvbedrageri appellerer overhodet ikke til meg. jeg vil i så fall velge noe som passer meg bedre, f.eks. mitt eget ego.

Ditt ego er ikke ditt sanne "jeg" Du har ikke funnet deg selv.

Egoet er et bedrag, du dyrker til ingen nytte.

fortell meg gjerne noe jeg ikke vet.

det er et selvbedrag å foretrekke framfor noe religiøst. finne seg selv? det er ikke noe å finne. det finnes ikke noe ekte jeg...

Der tar du feil. Ditt sanne jeg er egoets største trusel. Ditt sanne jeg er det motsatte av egoet.