Nytt samboerskap - han hjelper ikke til og forstår ikke hvor sliten jeg blir

[Gjest Guest_Hanne]

Hei!

 

Jeg og samboeren min har nå vært sammen i 3 år. Vi har hatt det fint, og vi elsker hverandre. Nå har vi valgt å flytte sammen, og har bodd sammen i 4 måneder. Saken er at han lider av depresjon, og trenger mye rom og tid for seg selv. Derfor har vi fått oss et sted hvor han har sitt eget rom, ikke til sine ting de har han overalt og ikke med egen seng, men et sted hvor han har skrivebord, data, osv. så han kan slappe av i fred. Vi har snakket mye om at han har vansker med å ikke få slappet av, noe jeg har forståelse for. Han får behandling for depresjonen sin hos en psykolog.

 

Det som er mitt problem er at jeg gjør alt husarbeidet. Vi har ikke oppvaskmaskin, og jeg vasker omtrent hver gang, han har gjort det 3 ganger siden vi flyttet inn. Jeg lager også middag, siden han ikke vet hvordan han lager mat, vi har ofte avtalt at vi skal lage mat sammen, men han spør meg alltid om jeg kan gjøre det i stedet fordi han er sliten. Han har lært og vaske huset, han har jobbet som vaskehjelp, men gjør det ikke. Han har hjulpet meg med å henge opp klær en gang. Jeg spør om han kan hjelpe meg, og da svarer han at det blir et helvetet hvis det skal bli en jobb å bo med meg, han har nok med annet.

 

Jeg prøver å vise forståelse ovenfor dette, og gjør mange ting uten å mase på han, fordi han har nok å streve med. Men jeg vil gjerne at han skal forstå hvor sliten jeg blir. Vi studerer fulltid begge to, og har masse å stri med, da spesielt han, men jeg vil at han skal skjønne hvor mye arbeid det er å vaske, lage mat osv.

 

Hvordan kan jeg snakke med han om dette uten at det skal bli kjærring-mas, og kjæresten min forstår ikke at jeg har en psykisk lidelse diskusjon? Jeg føler at hvis jeg bare sier en ting så maser jeg. I går var jeg syk, og orket ikke å lage mat, spurte han da om han kunne hvis jeg sa hva han skulle gjøre. Da ble han kjempe sinna, og fortalte meg at jeg orket å være våken, da orker jeg å lage mat også.

 

Mvh. Hanne-

[Isbilen]

Å, så det er bare han i hele verden som har problemer?

[NothgaliC]

Høres ut som en ganske selvopptatt person. Slå tilbake med samme mynt, fortell han at enten hjelper han til å lage mat eller så får han lage seg noen brødskiver å spise i steden. Og samme kan du gjøre når det gjelder klesvasken.

 

Ingen grunn til at du skal gjøre mer en han i huset, du er tross alt ikke moren hans.

[Isbilen]

For å si det sånn: Det er fint å ta hensyn, men hvis du fortsetter å la ham bruke lidelsen sin som trumfkort absolutt hele tiden, vil det hindre ham i å bli frisk og tære på deg selv.

[Gjest Guest_Hanne]

Høres ut som en ganske selvopptatt person. Slå tilbake med samme mynt, fortell han at enten hjelper han til å lage mat eller så får han lage seg noen brødskiver å spise i steden. Og samme kan du gjøre når det gjelder klesvasken.

 

Ingen grunn til at du skal gjøre mer en han i huset, du er tross alt ikke moren hans.

 

Jeg har tenkt på det, men jeg er redd for at han skal bli alt for sliten psykisk hvis jeg går hardt ut mot han, han lider av en veldig sterk depresjon, og hvis vi har for eksempel en krangel kan han være dårlig i 2 uker, 3 uker på det værste. Jeg vil at vi skal løse dette uten at jeg står og kjefter og maser og gjør alt værre.

[Gjest Gjest]

For å si det sånn: Det er fint å ta hensyn, men hvis du fortsetter å la ham bruke lidelsen sin som trumfkort absolutt hele tiden, vil det hindre ham i å bli frisk og tære på deg selv.

 

Hvordan kan jeg si til han at han bruker sykdommen sin som trumfkort uten at det fører til en konflikt?

[NothgaliC]

Tough love, er det noe som heter.

 

Du kan ikke la han skape psykiske problemer for deg også, for det hørest ut som det er det som er i ferd med å skje. Du kan heller ikke unngå konflikt for enhver pris, av og til er det nødvendig.

 

Men du kan også ta det helt med ro. Selv om han hisser seg opp kan du aktivt gå inn for å deeskalere situasjonen samtidig som du står for det du har sagt... Ved f.eks. ikke heve stemmen og bruke ett nøytralt men fast kroppspråk.

[Gjest Guest_Hanne]

Tough love, er det noe som heter.

 

Du kan ikke la han skape psykiske problemer for deg også, for det hørest ut som det er det som er i ferd med å skje. Du kan heller ikke unngå konflikt for enhver pris, av og til er det nødvendig.

 

Men du kan også ta det helt med ro. Selv om han hisser seg opp kan du aktivt gå inn for å deeskalere situasjonen samtidig som du står for det du har sagt... Ved f.eks. ikke heve stemmen og bruke ett nøytralt men fast kroppspråk.

 

Jeg forstår at det kan være en måte å ta tak i situasjonen på. Problemet er at det nærmer seg eksamen, vil jeg virkelig gjøre han mentalt dårlig før det? Og er ikke noe av dette delvis min skyld siden han har blitt skjemt bort med at jeg har gjort nesten alt?

 

Det hadde vært fint med noen innspill om hvordan man kan snakke med en person som er svært deprimert om husarbeid uten en konflikt, slik at ingen av oss hever stemmen. Etter tidligere konflikter har han ikke villet ha kontakt med meg på over en uke, noe som gjør forferdelig vondt.

 

Jeg vil ha en dialog med han, slik at vi begge forstår hvor samtalen kommer fra. Hvordan kan jeg få han til å forstå hvor slitsomt dette er for meg?

[BaronSlask]

Du er for snill. Si til han at han får skjerpe seg, bidra mer og slutte med sutringa.

I går var jeg syk, og orket ikke å lage mat, spurte han da om han kunne hvis jeg sa hva han skulle gjøre. Da ble han kjempe sinna, og fortalte meg at jeg orket å være våken, da orker jeg å lage mat også.

 

Har ikke hørt på makan. Si til han at han får se å oppføre seg som en mann, hvis det er det han tror han er. Den overbeskytta dulleperioden som gutt er over.

[Inglebert]

Det virker som han bruker sin psykiske lidelse for å unngå å gjøre noe hjemme. Du kan prøve å stille ham noen spørsmål, f.eks du kan spørre ham hvordan han skulle klart seg hvis ikke du var der? Hvem skulle lagd mat til ham da?

 

"I går var jeg syk, og orket ikke å lage mat, spurte han da om han kunne hvis jeg sa hva han skulle gjøre. Da ble han kjempe sinna, og fortalte meg at jeg orket å være våken, da orker jeg å lage mat også."

 

Det der synes jeg høres helt forferdelig egoistisk ut! Det hadde vært vanskelig for meg å forholdt meg rolig i en slik situasjon, men ærlig talt, det virker som om han typen din mangler vanlig folkeskikk og evnen til å se andres problemer og ikke bare sine egne.

[darkness|]

Dette hørtes ikke noe særlig ut. Du kan ikke gå rundt på tå hev rundt han hele tiden, da vil du til slutt ende opp som deprimert selv. Kanskje et samlivskurs kunne vært noe for dere? Dere trenger å lære dere å kommuniser med hverandre på en konstruktiv måte.

 

Det som er viktig er å legge frem ting på en måte som ikke virker beskyldende mot han. Da vil han gå helt i forsvarsposisjon.

I stedet for å si "Du gjør aldri noe i huset", så sier du "Jeg føler meg alene med husarbeidet. Jeg kunne ønske at du ser meg og mine behov mer".

 

Det er godt mulig at dette ikke vil hjelpe noe særlig, siden han synes så voldsomt synd på seg selv og sikkert vil vri det over til at du maser. Jeg regner med at det er sykdommen som prater, men det gjør ikke det riktig at han skal være slik mot deg. Jeg tror dere trenger hjelp av en tredjepart.

 

For å være helt ærlig så hadde jeg ikke holdt ut å bo med ham. Har hatt en eks som slet med seg selv, og det høres veldig kjent ut det du forteller om hvordan det er å bo sammen. Jeg orket ikke mer, for hans depresjon dro meg ned med han. Til syvende og sist må man tenke på seg selv og ikke la andre bryte deg ned.

 

En lærer jeg hadde på VGS sa noe veldig lurt til meg en gang. Man bør alltid prøve å bo alene før man flytter sammen med kjæresten. Kanskje dere burde prøve å bo litt for dere selv før dere flytter sammen igjen? Det høres i hvert fall ut som om kjæresten din trenger å få prøve å bo alene, lage sin egen mat og vaske sine egne klær.

Endret 11. november 2010 av darkness|

[-Léon-]

Hvor gammel er dere?

Vil tipper +20 år og da bør da virkelig fyren din ta litt ansvar og ikke oppføre seg som en liten drittunge. Skal han bare sitte på rommet sitt å få mat og slike ting servert til han?

Tipper han spiller WoW også (wild guess).

 

Be om hjelp og bare ligg depresjonen hans til siden, jeg nekter å tro at han er så deprimert at han vil ta skade av litt husarbeid.

[Lindoniel]

Det som er mitt problem er at jeg gjør alt husarbeidet. Vi har ikke oppvaskmaskin, og jeg vasker omtrent hver gang, han har gjort det 3 ganger siden vi flyttet inn. Jeg lager også middag, siden han ikke vet hvordan han lager mat, vi har ofte avtalt at vi skal lage mat sammen, men han spør meg alltid om jeg kan gjøre det i stedet fordi han er sliten. Han har lært og vaske huset, han har jobbet som vaskehjelp, men gjør det ikke. Han har hjulpet meg med å henge opp klær en gang. Jeg spør om han kan hjelpe meg, og da svarer han at det blir et helvetet hvis det skal bli en jobb å bo med meg, han har nok med annet.

 

Det får så være at han har depresjoner. Hvis han kan ha et forhold og være samboer med deg, så må han nesten forvente å yte i forholdet.

 

Jeg prøver å vise forståelse ovenfor dette, og gjør mange ting uten å mase på han, fordi han har nok å streve med. Men jeg vil gjerne at han skal forstå hvor sliten jeg blir. Vi studerer fulltid begge to, og har masse å stri med, da spesielt han, men jeg vil at han skal skjønne hvor mye arbeid det er å vaske, lage mat osv.

 

Han burde ha hørt om likestilling. Man yter eter evne. Det som er rettferdig er at begge to er like slitne etter at dagen er omme. Kanskje du burde prøve å sette opp enn liste over hva som er hvem sin oppgave i huset? Det går jo an å rullere på det.

 

Hvordan kan jeg snakke med han om dette uten at det skal bli kjærring-mas, og kjæresten min forstår ikke at jeg har en psykisk lidelse diskusjon? Jeg føler at hvis jeg bare sier en ting så maser jeg. I går var jeg syk, og orket ikke å lage mat, spurte han da om han kunne hvis jeg sa hva han skulle gjøre. Da ble han kjempe sinna, og fortalte meg at jeg orket å være våken, da orker jeg å lage mat også.

 

Mvh. Hanne-

 

Vel, han får tåle litt kjerringmas hadde nå jeg sagt. Høres ut som om han bruker dette med "psykisk lidelse" som en unnskyldning til å slippe unna. Har selv vært igjennom en del, deriblandt depresjon. Fikk mindre motivasjon etc. Men det betyr ikke at man bare kan la være å gjøre ting; blir ikke bedre av det.

 

Nå skal ikke jeg påstå noe om dere, men hadde en person jeg er glad i vært syk, så hadde det ikke betydd så mye hvor syk personen var. Hadde jeg da blitt bedt om en tjeneste hadde jeg nok utført den med et smil, og vært glad for å hjelpe til.

 

Lykke til Hanne.

 

EDIT: Retting på et par ord.

Endret 11. november 2010 av Nafanua

[darkness|]

Jeg tror nok ikke at han er for syk til å hjelpe til. Men har kanskje for syk til å se andre enn seg selv og sine behov. Depresjon er desverre noe som gjør at man kan bli veldig egosentrisk og ikke klarer å tenke logisk.

Endret 11. november 2010 av darkness|