The Mobbing is back! - Livet er håpløst.

[Notelitten]

Mobbingen er tilbake. Ja, det er problemer mellom mamma & pappa. Og det gjelder forøvrig en annen i familien hvor foreldrene mine diskuterer om hvordan oppdragelsen skal være. Hvorvidt dette preger meg vet jeg ikke, men det har nok en betydning.

 

Det er ikke oppdragelse å kjefte på meg for hver eneste ting jeg gjør.

Der har vi problemet. Om man får problemer hjemme kan livet fort gå skjeis, det er lett som deg som (beklager utrykket) en ignorant ny-voksen å tro at dette er din skyld, eller at det er du som er problemet. Mest sannsynligvis er du bare et tre som merker orkanen gå forbi, jeg tror foreldrene dine er under såpass mye press at du rett og slett ikke merker dette.

 

Opplevde noe liknende når jeg var utvekslingselev i USA for ett år for en stund tilbake, jeg var sikker på at jeg var problemet, det viste seg at jeg ikke kunne hat tatt mer feil. Det eneste er at deres lunter blir så utrolig mye kortere når det er familietrøbbel på gang. Selv søkte jeg tilflukt hos venner, eller på internettet når det var som verst, du må rett og slett holdet hodet kalt. Prøv å forstå dem heller enn å bli sint. Og for all del, finn deg noen du kan kommunisere med, muligens på skype hvor du kan prate med noen, og få "menneskelig" input.

[Grøgger]

Hater alle.

Ønsker at de skal dø hver eneste dag.

Jeg tenker på å drepe de selv.

 

Skolen.

 

Det preger meg.

Det ødelegger meg.

Det stresser meg.

 

Lekser.

 

Det dreper meg.

Det gjør meg frustrert.

De lar meg ALDRI være alene.

 

Men folkene på skolen.

 

De gjør mer enn å drepe meg.

De lar meg leve i et helvete hver eneste dag.

Jævla idioter.

Jeg hater dem. Dem alle. ALLE.

 

 

 

Det er ingenting å gjøre nå. JEG kan ikke gjøre noe. Hvem andre kan gjøre noe? Ingen som støtter meg hvertfall.

 

Livet er elendig. Tåpelig. Idiotisk. Stressende. Dumt. Stygt. Håpløst.

La meg gå rett på sak:

 

Jeg har ingen erfaringer med dette men kan gledelig gi deg min mening:

 

Les det du nettopp har skrevet. Tenk deg litt om. Åpne deg for muligheter.

Deretter ringer du til en hjelpe-telefon. Dem kan hjelpe deg.

[dkny]

Hei! Det var en som nevnte "begynn på internat på vgs". Jeg vet ikke om dette er en god idé om du har psykiske plager, men jeg har en bekjent som var veldig asosial og ble en helt ny person og fikk masse venner og kjæreste da han begynte på internatskole.

Han begynte på http://www.kvitsund.vgs.no/. Den er kristen men det var ikke han, så gjør ingenting om du ikke er det. Veldig hyggelige og aktive folk der sa han.

Endret 8. november 2010 av dkny

[Reprieval]

Er ikke så mye å gjøre med situasjonen min uansett.

[Notelitten]

Er ikke så mye å gjøre med situasjonen min uansett.

Hvordan føler du deg i forhold til religion? Finnes det en kirke i nærheten, kunne du tenke deg å gå der av og til? Jeg har fått mange av mine venner i kirken, flere av dem er utmerkede miljøer! For ikke å snakke om at de sikkert kan hjelpe deg med problemene du har!

[€uropa]

Nei, ikke med den instillingen. Livet er hardt for alle. Aksepter det. Hør på Rocky:

http://www.youtube.com/watch?v=V1tXhJniSEc

[dkny]

Er ikke så mye å gjøre med situasjonen min uansett.

 

Det er alltid noe man kan gjøre.

 

-hold deg fysisk unna dem så de ikke får slengt dritt

-heng med andre folk. Du virker som en ok fyr og burde ikke ha problemer med å finne noen å holde sammen med.

-si til foreldrene dine at du har det vanskelig og be dem respektere det, "ellers får jeg psykiske plager"

 

-....idé med internatskole på vgs? Tenk over det.

[Reprieval]

Jeg aksepterer ikke at jeg har vondt inni meg hver eneste dag. Bryr meg ikke særlig om religion, Nottelitten.

[Notelitten]

Jeg aksepterer ikke at jeg har vondt inni meg hver eneste dag. Bryr meg ikke særlig om religion, Nottelitten.

Du er ikke nødvendigvis nødt til å bry deg om religion, en ungdomsgruppe i din lokale kirke vil finne på utrolig mye koselig, jeg tror du faktisk kunne fått nytte ut av dette. Om ikke en spirituell opplevelse, får du i alle fall snakket ut om problemene dine, og du vil få venner som aksepterer deg.

[Gjest Slettet+8723]

Det du trenger er selvtillit. Tenk at du er bedre en de fleste, du virker jo som en smart gutt, og ganske reflektert. Barn i 14-års alderen har veldig overfladiske tendenser, og det er rett og slett fordi de ikke vet bedre..Så da er det bare for deg å være selvsikker, sleng dritt tilbake, og hev deg selv over dem. De kommer til å merke det veldig fort, og før du vet ordet av det er du "en av gjengen" If u cant beat them, join em

[Nymph]

Jeg aksepterer ikke at jeg har vondt inni meg hver eneste dag. Bryr meg ikke særlig om religion, Nottelitten.

Du er ikke nødvendigvis nødt til å bry deg om religion, en ungdomsgruppe i din lokale kirke vil finne på utrolig mye koselig, jeg tror du faktisk kunne fått nytte ut av dette. Om ikke en spirituell opplevelse, får du i alle fall snakket ut om problemene dine, og du vil få venner som aksepterer deg.

Nei.

 

Til TS: Du får heller slutte å tenke på alt som er negativt, og heller prøve å tenke på positive hendelser du har i vente. Du er jo (bare) 14 år, du har mange år foran deg. Det med familien din er jo egentlig lett å fikse, hva om du tar ut søpla og setter inn fra oppvaskmaskina oftere? Da har de ingenting å bli sur over.

 

Ang. skolen så er det litt vanskelig. Men prøv å ignorer dem, det funker vel egentlig best. Hvis du er større enn dem kan du jo ta én til side og se hvor tøff han er da. Hardt mot hardt!

[Gjest Fortiden]

Jeg vet hvordan du har det, MainCore. Jeg var i en lignende situasjon da jeg var yngre. Ble mobbet; elevene syntes jeg var rar og lærerne syntes jeg var umulig.

 

Ser at mange sier at "du må se litt positivt på det". Vel, det er ganske umulig når nesten alle rundt en motarbeider en. I tillegg er det umulig å "tenke positivt" når man er så langt nede. Man kan ikke bare plutselig bestemme seg for å bli glad når en er under konstant press.

 

Vil heller ikke si at foreldrene sin oppførsel er normal. Vil ikke si at det er god oppdragelse. Høres kanskje ut som bagateller for mange, men å få konstante stikk er ganske ødeleggende for selvtilliten. Spesielt når de kommer fra de nærmeste som liksom skal akseptere en for det en er.

[Warz]

Det er bare bullshit at foreldrene dine driver oppdragelse. De bedriver drittslenging, intet annet. Når du tydelig har problemer på skolen burde de heller gi deg litt støtte. De kan ikke kreve at du tar ut søppla eller nekter å hente posten. Drit i dem. Du er 14 år. Det er synd å si det, men du har fortsatt mange år foran deg i den offentlige skolen samt hjemme hos foreldrene dine og blir nødt til å bite tennende sammen. Selvmord er også bullshit, hvorfor skal du la noen idioter stjele livet ditt? Livet er ditt og ingen annens, ingen kan kreve noe av deg. Det er vanskelig å sette seg inn i situasjonen din, men hvis du føler deg trygg nok til det ville jeg prøvd å ta en "ignore" holdning mot dem som mobber deg. Altså at du ikke viser noe tegn på at det som sies bryr deg, gjerne at du ler av det mobberene sier og hvis det passer sånn, kommer med noen kommentarer tilbake som du vet mobberen ikke liker. Hvis du kan snu situasjonen litt, slik at mobberen ikke lenger føler seg like komfortabel med deg som mobbeoffer vil han bytte til noen andre og lettere offere.

 

Eller vil jeg for øverig anbefale filmen bang bang you're dead til alle, både mobbere, mobbeoffere og andre: http://www.youtube.com/watch?v=NrxsjCXH1Rs

[Hanske]

Jeg er på din alder, og tenkte jeg skulle svare. Jeg ble mobbet på barneskolen. Hvorfor vet jeg fortsatt ikke. Det som hjalp for meg var å prate med de vennene jeg hadde, og jeg fikk selvtilliten tilbake. Det siste året følte jeg meg som kongen på haugen. Nå går jeg på en u-skole, ca. 30 min fra der jeg bodde før. Her har alt gått fint, simpelthen fordi jeg hadde selvtillit, og turte å prate med de rundt meg. Nå har jeg til og med kjæreste!

 

Det jeg vil anbefale deg er å finne en du kan snakke med. Om ikke du føler deg komfortabel med å snakke med en du kjenner, ville jeg råde deg til å ta kontakt med et familiekontor, en kirke eller en hjelpetelefon. De to siste er foreslått før i tråden. Denne personen vil få deg til å se annerledes på ting. Du vil innse at årsaken ikke ligger hos deg, men hos mobberne. Kanskje tenker du at det er rart at det er så mange som har problemer, men når en først har begynt er det sørgelig enkelt å kaste seg på. Noen føler seg kanskje presset til å mobbe til og med. Jeg tror at hvis du klarer å vinne tilbake selvtilliten din, vil alt gå veldig mye bedre. Å ta sitt eget liv er hvertfall ikke lurt. Det blir så vanskelig for alle rundt deg, og dine foreldre vil aldri tilgi seg selv. De vil føle at de har sviktet deg.

Et annet tiltak hvis ikke det nevnt ovenfor funker, er å flytte. Enten med familien eller for deg selv. Når du er 14 er det kanskje 1-2 år for tidlig å flytte for seg selv, men er det siste utvei ville jeg nok gjort det.

 

Håper du finner en løsning!

[waddaf]

Letteste er vel å gi blanke faen. Neste gang ber du foreldrene ha seg til helvette bort fra deg. Si at du er lei av at de kjefter på deg for hver minste ting.

 

^

Om du mener de 'mobber' deg, er det eneste løsning.

 

/facepalm

[Nalenu]

Sleit med d samma sjøl på ungdomskolen, delvis på Vidregående.

 

Isteden for å stri i mot ble jeg meir innesluttet å gjorde slavisk alle lekser jeg hadde. Fikk gode karakterer og til slutt fikk de see at all mobbingen funket mot sin hensikt.

 

Til mere de holdt på til bedre fremhevet meg selv i form av i karakterer.

Så på en måte så dro jeg nytte av all driten, endte opp med en nåkså god jobb^^

 

edit: Som et råd til deg, prøv å la deg ri med enn å kjempe i mot. Bare de vinner om du stritter i mot. Lag en win situasjon heller:)

Endret 10. november 2010 av Nalenu

[€uropa]

Jeg er sterk. Men jeg velger å ikke bruke det. Bruker det svært sjeldent. Kan banke opp de fleste. Men jeg vil ikke.

 

Dette er bare noe du sier til deg selv for å slippe å innrømme at du er svak. Hvis du er så sterk som du påstår, hva hindrer deg i å ta igjen, verbalt eller fysisk? Hva skal mobberne gjøre? Hvis du er så sterk, så ville de aldri mobbet deg. Det ville jo vært synlig på størrelsen og fasongen din.

 

Sannheten er at du er redd for å få juling. Du vil ikke slåss. Derfor sier du til deg selv (og oss) at det er fordi du er edel, du vil ikke skade andre. Det er ikke riktig. Det er utelukkende fordi du aldri ville klart å seire i et slagsmål.

 

Nå har du prøvd alt annet, og det har ikke fungert. Det er greit at du ikke vil ha noen fysisk konfrontasjon, og heller foretrekker situasjonen slik den er nå. Men vær i hvert fall ærlig overfor oss. Ikke framstå som noe du ikke er.

[Hanske]

Jeg er sterk. Men jeg velger å ikke bruke det. Bruker det svært sjeldent. Kan banke opp de fleste. Men jeg vil ikke.

 

Dette er bare noe du sier til deg selv for å slippe å innrømme at du er svak. Hvis du er så sterk som du påstår, hva hindrer deg i å ta igjen, verbalt eller fysisk? Hva skal mobberne gjøre? Hvis du er så sterk, så ville de aldri mobbet deg. Det ville jo vært synlig på størrelsen og fasongen din.

 

Sannheten er at du er redd for å få juling. Du vil ikke slåss. Derfor sier du til deg selv (og oss) at det er fordi du er edel, du vil ikke skade andre. Det er ikke riktig. Det er utelukkende fordi du aldri ville klart å seire i et slagsmål.

 

Nå har du prøvd alt annet, og det har ikke fungert. Det er greit at du ikke vil ha noen fysisk konfrontasjon, og heller foretrekker situasjonen slik den er nå. Men vær i hvert fall ærlig overfor oss. Ikke framstå som noe du ikke er.

 

Faen, det kan jo være han er sterk. Det er jeg og. Ble mobbet alikevel.

[€uropa]

Hvorfor slo du ikke tilbake?

[KvitKnekt]

Finnes folk som ikke liker å bruke vold, selv om de er i stand til det.

Jeg tror det hadde gjort seg om MainCore fikk seg et nytt miljø å henge i. Finn deg en ungdomsgruppe som gjør noe du er interessert i. Så vidt jeg husker kommer du fra en nokså liten bygd, og det er kanskje ikke så mye tilbud der.

 

Hvordan er det med å få nye venner? Fra en annen skole eller noen som ikke kjenner deg fra før? Vil det være mulig? Kanskje gjennom slike aktivitetsgrupper som tidligere nevnt?

 

Å få kjeft fra foreldrene er helt 100% normalt. I alle fall de tre eksemplene du kom med.

 

Du er i en vanskelig alder der du balanserer mellom ung og voksen, og det er mye som skjer både med deg selv psykisk, og alle andre på rundt din alder. Mange føler seg mer voksne enn andre, somme føler seg truet og somme føler seg direkte underlegen. Personer har forskjellige måter å takle det, og desverre er det idioter som tyr til mobbing for å hevde seg.

 

Snakke med en psykolog er en løsning som kanskje kunne hjelpe. En psykolog med utdannelse innen barn og ungdom forstår deg sikkert veldig godt, og det kan være godt å få ut litt sinte tanker til noen som faktisk lytter og vil hjelpe. Ofte forstår ikke foreldre eller lærere hva du går gjennom, selv om de sansynligvis gikk gjennom en lignende fase da de var unge. Ting går fort i glemmeboken. Og det vil det gjøre med deg også.