Nå vet du om meg.

[Gjest Gjest_Ensomtype]

Hei.

 

Tråden du nå kanskje skal lese handler om en ensom gutt som har en del problemer.

Denne tråden kan kanskje virke som bare noe for å få noen til å syns synd på meg, dette er ikke meningen med tråden.

Jeg lager denne posten pga. jeg føler at det er på tide at noen andre personer i denne verden vet om meg.

 

Jeg lever et ganske ensomt liv. Jeg har ingen venner eller slikt.

Så jeg har ingen å dele dette med. Dette begynner å bli ganske slitsomt å bære alene.

 

Selv om jeg bare forteller dere, noen fremmede på nettet, så er det vel en start?

 

Jeg er en snart 19 år gammel gutt fra østlandet. Har alltid vært en sjenert type. Har alltid følt meg litt annerledes. I ungdomsskolen ble det dokumentert av profesjonelle at det er noe galt med meg. "Du har sosial angst" sa dem. "Det forklarer en del" tenkte jeg da. Det var derfor vanlige dager som alle lever var vanskelig for meg, det var derfor jeg ikke kunne gå ut i verden uten å føle med helt jævlig.

Det er nå ca 4 år siden jeg fikk høre dette. Og mye har skjedd siden den gang.

Selv om jeg har dette problemet. Har jeg faktisk klart å komme gjennom skole og er nå i jobb. Noe jeg er stolt av. Jeg tror jeg faktisk er en ganske sterk person. Jeg lever hver dag med smerter, både fysisk og mentalt. Når jeg våkner opp kjenner jeg en klump i magen, det er som den er der for å minne meg om at jeg ikke har det bra. I tilleg har jeg også scoliose (skev ryggrad), så jeg har også ryggsmerter nesten hele tiden.

 

Etter at det ble definitivt startet jeg terapi, hvor jeg fikk en del utfordringer. Har gjort masse jeg aldri trodde jeg kunne klart. Det største steget var å møte en jente.

Siden 9.klasse har jeg vært forelsket i en jeg gikk i klasse med. Og i 2. videregående bestemte jeg at nå måtte jeg gjøre noe med det. Jeg hadde henne som kontakt på msn, og sendte henne en melding etter flere dager med formulering av en samtale. Jeg spurte om vi skulle møtes. Og hun sa faktisk ja. Jeg ble livredd. Hva faen skulle jeg egentlig gjøre og si når vi møttes?

Når dagen kom, og jeg gikk for å møte henne var det nesten jeg spøy. Utrolig nok, når jeg så henne komme ned veien, så smeltet alt vekk. Jeg hadde klarhet. Jeg kom meg igjennom møte uten problem. Det var helt uvirkelig.

Det var som med henne var alt godt. Med hun klarte jeg å være en person, uten reddsel.

Vi avtalte et møte til etter det. Og etterhvert ble det vanlige møter hver uke.

Det var noe magisk med denne jenta, når jeg var med hun sugde det ikke å leve.

 

Etter noen måneder. Så klarte jeg å samle opp nerver til å fortelle henne at jeg likte henne, og har gjort det ganske lenge nå. Til min overraskelse, sa hun at hun også likte meg. Den kvelden fikk jeg mitt første kyss.

Jeg var i ekstase. Jeg hadde gjort noe jeg aldri trodde kom til å skje meg.

2 uker og 3 dager gikk. Hvor vi møttes en del. Vi kysset flere ganger. Jeg var faktisk lykkelig. Noe jeg ikke kunne huske sist gang jeg var.

Det varte ikke lengre enn det. Plutselig sa hun at hun ikke hadde lyst til å se meg lengre. Uten grunn. Dette er fortsatt noe jeg lurer på hva jeg gjorde galt.

 

Med det var det brå slutt på den magiske boblen jeg levde i. Realiteten slo meg i trynet, og det sykt hardt.

Jeg falt tilbake til min mørke tilværelse. Lengre enn noen gang før. Hun knuste ikke bare hjertet mitt, men også mitt håp for et normalt liv. Jeg hadde begynt å tenkt på vår fremtid sammen, noe som kanskje ikke var så lurt.

 

Som bringer oss til i dag, det er snart 2 år siden det ble slutt mellom oss. Jeg tenker fortsatt på henne hele tiden.

Jeg klarer å holde en jobb. Jeg klarer å fikse det lille jeg må ut av huset for. Ikke at det er lett, eller gøy.

Jeg prøver så godt jeg kan å leve.

 

I tilleg så sliter jeg med overvekt, noe som skyldes dårlige gener tror jeg. I 2 år har jeg trente aktivt, ettersom det nok kan hjelpe på selvbilde. Det skjer ikke noe, jeg går litt ned i vekt, men jeg er fortsatt feit. Også har jeg eksem, som kommer tilbake hele tiden.

 

Det virker som universet virkelig ikke vil at jeg skal ha det godt.

 

Jeg prøver å komme meg videre, i et svak håp at noe bra kommer til å skje. Noe som jeg egentlig ikke tror kommer til å skje.

 

Selvmord er noe jeg ofte tenker på, men som jeg ikke tørr å gjøre.

 

 

Ble litt langt dette, beklager. Uansett, nå vet du hvem jeg er. Det føles litt godt at det er folk der ute som vet om meg nå, et slags bevis på at jeg faktisk eksisterer.

 

Som sagt, så er dette ikke ment for noe mer enn det. (Kanskje du har noe tips? Vet ikke)

[Gjest Gjest]

Hei, jeg er en gutt som hadde det litt på samme måte på videregående, bare at jeg ikke har fysiske plager. Det tok 3 år før jeg kom over jenta...grunnen til at jeg gjorde det var at jeg plutselig ble forelsket på nytt, selv om jeg aldri hadde trodd det skulle skje.

 

Da jeg ble forelsket på nytt angret jeg på at jeg ikke hadde gjort noe bedre ut av livet de årene jeg hadde gått og vært trist, skapt et bedre liv på egen hånd, fordi nå var det plutselig bare hun nye som betydde noe.

 

Jeg tror du fokuserer litt vel mye på at du trenger en annen person for å skape et bra liv for deg.

Du må tenke at det bra livet skal komme FØRST, og så kan en kjæreste fylle det ut etterpå!

Da vil heller ikke smerten om hun forlater deg være stor, fordi du har jo et bra liv allerede.

 

 

 

Overvekt har ikke bare med gener å gjøre. Det er slik at noen er mer ANLAGT for å bli feite, men det er det du spiser som faktisk GJØR at du har fått fettet på kroppen...fettet kommer jo ikke ut av det blå.

 

Om du spiser mindre og beveger deg mer er kroppen nødt til å bruke av fettet du har i deg. Anbefaler å bare spise når du er virkelig sulten, og gå lange turer.

 

 

Mine tips: sett deg noen mål for hva du skal oppnå de neste månedene. F.eks. slanke deg, lære deg et språk, bli med i en klubb....

Og husk hele tiden at du er veldig ung, du har goooood tiiiiid! NYT den og tenk at en kjæreste kommer etterhvert. Lykke til!

[Blowbob]

Heisann.

 

Det er mye fortvilelse i dine ord. jeg kjenner meg godt igjen i det du sier. Jeg slet med sosial angst i 4 år. Hadde ingen venner, klarte ikke å gå på skole. Jeg klarte ikke å bestå 8. og 9. klasse. Hadde noen dystre år hvor ønsket om å ta mitt eget liv var alt som gikk gjennom hodet mitt.

 

Det som reddet meg var et treningsstudio. Det var mitt "fristed". Det var en plass hvor ingen dømte meg for arrene jeg har på begge armene. Ingen som så at jeg var sårbar. jeg følte meg rett og slett som "en del av gjengen", om du skjønner. jeg trener tidlig på morgenen, for å ikke ødelegge døgnrytmen og samtidig ha litt struktur i hverdagen. Når du trener tidlig, så møter du en del likesinnede mennesker. Det var slik jeg kom i kontakt med min nåværende kjærest, som jeg har hatt et forhold til i snart 1 år.

 

Det jeg vil fram til er at du må selv trø ned foten å finne noe i hverdagen din som gir mening. Jeg vet at det er vanskelig når hjernen svartmaler alt som flyr forbi tankene dine, men det du må huske på er at det ALLTIDS er et lite lys i enden av tunnelen.

 

Jeg vet at du nå eksisterer, samtidig så vet du at jeg eksisterer.

 

 

Hvis det er noe jeg kan gjøre for deg, eller om du ønsker å ha noen å prate med når ting blir ekstra tungt, så for all del si ifra, så skal jeg gi deg e-mail addressa mi.

 

 

Hang in there, brother. Live is too precious to throw away.

[Lindoniel]

Nå skal jeg komme med den stygge sannhet, slik som jeg oppfatter deg, og ditt liv. Det er ment som en pep-up til deg, men den kommer nok til å svi litt. Ta det med tålmodighet, og prøv å forstå hvor jeg virkelig vil med dette.

 

Hei.

 

Tråden du nå kanskje skal lese handler om en ensom gutt som har en del problemer.

Denne tråden kan kanskje virke som bare noe for å få noen til å syns synd på meg, dette er ikke meningen med tråden.

Jeg lager denne posten pga. jeg føler at det er på tide at noen andre personer i denne verden vet om meg.

 

Jeg lever et ganske ensomt liv. Jeg har ingen venner eller slikt.

Så jeg har ingen å dele dette med. Dette begynner å bli ganske slitsomt å bære alene.

 

Selv om jeg bare forteller dere, noen fremmede på nettet, så er det vel en start?

 

En start, kanskje. Men tenk på dette: Du sitter i ly av ditt eget hjem og skriver som en anonym bruker, med andre ord risikerer du ingenting. Hvor er lettelsen i dette?

 

Jeg er en snart 19 år gammel gutt fra østlandet. Har alltid vært en sjenert type. Har alltid følt meg litt annerledes. I ungdomsskolen ble det dokumentert av profesjonelle at det er noe galt med meg. "Du har sosial angst" sa dem. "Det forklarer en del" tenkte jeg da. Det var derfor vanlige dager som alle lever var vanskelig for meg, det var derfor jeg ikke kunne gå ut i verden uten å føle med helt jævlig.

 

Du er 19 år gammel, du er snart voksen, eller burde ihvertfall være det. Det at du er sjenert kan du ta tak i, var selv den mest sjenerte gutten jeg kjente, men jeg tok meg sammen og vokste opp. Alle føler seg annerledes, noen er det, noen er det kanskje ikke, det betyr egentlig ikke så mye, så lenge du har et fast holdepunkt i ditt eget liv, at du på et mentalt plan, får en trygg grunn, så det ikke betyr så mye hva andre mener. Du føler deg ikke annerledes (som en negativ ting), uten å bry deg om hva andre syns om deg.

 

Ikke bruk det at du har sosial angst som en unnskyldning. Jeg har selv blitt diagnostisert med diverse ting, og flere av mine venner har både det ene og det andre, inkludert sosial angst. Dette har ikke stoppet dem i et sekund, det har heller ansporet dem til å gjøre en innsats for å komme over problemene sine. Det er MYE lettere å fikse et problem, når du vet hva problemet er, og hva det innebærer.

 

Det er nå ca 4 år siden jeg fikk høre dette. Og mye har skjedd siden den gang.

Selv om jeg har dette problemet. Har jeg faktisk klart å komme gjennom skole og er nå i jobb. Noe jeg er stolt av. Jeg tror jeg faktisk er en ganske sterk person. Jeg lever hver dag med smerter, både fysisk og mentalt. Når jeg våkner opp kjenner jeg en klump i magen, det er som den er der for å minne meg om at jeg ikke har det bra. I tillegg har jeg også scoliose (skev ryggrad), så jeg har også ryggsmerter nesten hele tiden.

 

Kjenner meg igjen her, men som sagt, dra deg selv ut av søla. (Skjev ryggrad er noe dritt, lillebroren min har det, har aldri hørt noen klage så mye på ryggproblemer som han, men han gjør alt han kan for å kunne fungere normalt.)

 

Etter at det ble definitivt startet jeg terapi, hvor jeg fikk en del utfordringer. Har gjort masse jeg aldri trodde jeg kunne klart. Det største steget var å møte en jente.

 

At du faktisk har klart å komme deg i terapi er positivt i seg selv. Kan ofte kreve store mentale anstrengelser fra en person som er langt nede, bare å komme seg dit.

 

Siden 9.klasse har jeg vært forelsket i en jeg gikk i klasse med. Og i 2. videregående bestemte jeg at nå måtte jeg gjøre noe med det. Jeg hadde henne som kontakt på msn, og sendte henne en melding etter flere dager med formulering av en samtale. Jeg spurte om vi skulle møtes. Og hun sa faktisk ja. Jeg ble livredd. Hva faen skulle jeg egentlig gjøre og si når vi møttes?

Når dagen kom, og jeg gikk for å møte henne var det nesten jeg spøy. Utrolig nok, når jeg så henne komme ned veien, så smeltet alt vekk. Jeg hadde klarhet. Jeg kom meg igjennom møte uten problem. Det var helt uvirkelig.

Det var som med henne var alt godt. Med hun klarte jeg å være en person, uten reddsel.

Vi avtalte et møte til etter det. Og etterhvert ble det vanlige møter hver uke.

Det var noe magisk med denne jenta, når jeg var med hun sugde det ikke å leve.

 

Du må ikke forveksle angst og redsel, uansett er det normalt å være nervøs. Prøv å kom over angsten din ved å trene deg selv mentalt.

 

Etter noen måneder. Så klarte jeg å samle opp nerver til å fortelle henne at jeg likte henne, og har gjort det ganske lenge nå. Til min overraskelse, sa hun at hun også likte meg. Den kvelden fikk jeg mitt første kyss.

Jeg var i ekstase. Jeg hadde gjort noe jeg aldri trodde kom til å skje meg.

2 uker og 3 dager gikk. Hvor vi møttes en del. Vi kysset flere ganger. Jeg var faktisk lykkelig. Noe jeg ikke kunne huske sist gang jeg var.

Det varte ikke lengre enn det. Plutselig sa hun at hun ikke hadde lyst til å se meg lengre. Uten grunn. Dette er fortsatt noe jeg lurer på hva jeg gjorde galt.

 

Nå må du heller ikke forveksle lykkelig og glad. Glad vil jeg påstå er en generell følelse der du ikke er likegyldig eller nedstemt. Lykkelighet vil jeg definere som en kortvarig (kan vare over flere uker), euforisk følelse, som kommer til å gå over etterhvert. Du kan ikke forvente gå rundt å være lykkelig hele tiden.

 

Du kunne jo ha spurt henne om hvorfor det ble slutt? Uansett, så er det ikke noen grunn å henge seg opp ved negative sider av fortiden sin. Ikke at du skal fortrenge dem, men det betyr ikke at du skal la dem få lov til å vokse seg så store at din egen utviklig stagnerer.

 

Med det var det brå slutt på den magiske boblen jeg levde i. Realiteten slo meg i trynet, og det sykt hardt.

Jeg falt tilbake til min mørke tilværelse. Lengre enn noen gang før. Hun knuste ikke bare hjertet mitt, men også mitt håp for et normalt liv. Jeg hadde begynt å tenkt på vår fremtid sammen, noe som kanskje ikke var så lurt.

 

Realiteten er alltid hard, og hjertesorg er ikke lett, enten det gjelder tapt kjærlighet, eller dødsfall i nær omgangskrets. Å tenke på fremtiden på en inngående måte etter bare to uker, ikke smart trekk. Det er jo ganske vanlig å date en god stund for å finne ut om man er noe for hverandre før man planlegger fremtiden sammen. Du kan som sagt tidligere ikke la negative opplevelser knekke deg. Du kommer (nesten) garantert til å oppleve mange flere slike øyeblikk.

 

Som bringer oss til i dag, det er snart 2 år siden det ble slutt mellom oss. Jeg tenker fortsatt på henne hele tiden.

Jeg klarer å holde en jobb. Jeg klarer å fikse det lille jeg må ut av huset for. Ikke at det er lett, eller gøy.

Jeg prøver så godt jeg kan å leve.

 

Å overleve er ikke det samme som å leve, det kan jeg bare fortelle deg med en gang. Det høres også ut som om du er deprimert, og har hengt deg såpass opp i dette at du har stagnert. Tro meg, jeg har vært der flere ganger. Jeg kan ikke kommer på noe annet enn å ta seg seg selv i nakkeskinnet, komme deg ut, fikse en lege/psykolog hvis du er ute av stand til å hjelpe deg selv.

 

I tilleg så sliter jeg med overvekt, noe som skyldes dårlige gener tror jeg. I 2 år har jeg trente aktivt, ettersom det nok kan hjelpe på selvbilde. Det skjer ikke noe, jeg går litt ned i vekt, men jeg er fortsatt feit. Også har jeg eksem, som kommer tilbake hele tiden.

 

Dårlige gener er ingen unnskyldning for overvekt, noen har større forbrenning enn andre, og blir aldri feite. Andre har annlegg for å legge på seg fortere, men med normal aktivitet, et sunnt variert kosthold og jevne måltider, skal det være mulig for alle å gå ned i vekt. Trening er bra for både psyke og selvbildet. Kanskje du burde stramme opp på både hvor mye du trener, eller hvor effektiv du er? Uansett er søvnvansker/forstyrrelser, døgnrytme og matvaner ting som spiller inn på din fysikk, og i tillegg på psyken din. Det er typisk at når man er deprimert el. kommer inn i en negativ sirkel når det kommer til dette. Igjen må det viljestyrke for å dra seg ut av dette mønsteret på en eller annen måte.

 

Det virker som universet virkelig ikke vil at jeg skal ha det godt.

 

Universet vil ikke at noen skal ha det godt, eller vondt, universet dømmer ikke. Det er opp til deg å gjøre noe med det.

 

Jeg prøver å komme meg videre, i et svak håp at noe bra kommer til å skje. Noe som jeg egentlig ikke tror kommer til å skje.

 

Du kommer deg videre om du går inn for det. Hvis du ikke kommer deg videre, så prøver du ikke hard nok på den ene eller andre måten.

 

Selvmord er noe jeg ofte tenker på, men som jeg ikke tørr å gjøre.

 

Glem selvmord! Selvmord er for folk som gir opp, for folk som ikke har noe igjen å leve for, og den personen som ikke har mulighet til å finne igjen livet, har jeg ikke møtt enda. (Selv de som faktisk har tatt selvmord...)

 

Ble litt langt dette, beklager. Uansett, nå vet du hvem jeg er. Det føles litt godt at det er folk der ute som vet om meg nå, et slags bevis på at jeg faktisk eksisterer.

 

Som sagt, så er dette ikke ment for noe mer enn det. (Kanskje du har noe tips? Vet ikke)

 

Det finnes mange andre der ute som deg, kanskje ikke helt like, men med mange likhetstrekk. Jeg var en av dem, jeg klarte å komme meg opp på bena igjen. Kan jeg gjøre det, så kan alle gjøre det. Viktigste er å aldri gi opp!

[Gjest Jente]

Hei på deg

 

Jeg følte jeg måtte skrive noe til deg når jeg leste innlegget ditt.

 

Jeg synes du virker som en veldig allright kar jeg! Synes du virker veldig sterk psykisk En annen ting: Det at du har eller har hatt sosial angst er det mange som har. Kjenner flere som har det. Det er aboslutt ikke noe galt med deg

 

Ja, jeg ser at du har mange forholdvis små problemer i livet. Du har blitt dumpet, du har skjev ryggrad, sosial angst og eksem. Tenk over det, er det virkelig så gale? Tenk på alle andre der ute som både mangler en arm, har mistet noen i dødsfall ol.

Du er heldig som ikke har det verre

 

Selv har jeg mye å tenke på for tiden. Men jeg prøver å se lyst på fremtiden. Alle får motbakke i livet, noen mer enn andre. MEN vi overlever Jeg er sikker på at du kommer til å treffe en ny jente en dag, du må bare ha litt mer tolmodighet, og kanskje være litt mer frempå selv Mange jenter, inkludert meg venter på gutten skal ta intiativ.

 

Du er bare 19 år. Du har ikke en gang vokst deg til skikkelig En er ikke ferdig utviklet før 22 års alderen. Fedmen vil helt sikkert forsvinne dersom du spiser sunt og trener regelmessig

 

Ikke en gang tenkt på selvmord. Vær glad at du er til i denne verden og har mulighet for å oppleve kjempe masse spennende ting Forelske deg på ny i en søt jente, gifte deg en dag, kjøre racing bil, surfe, reise verden rundt og møte nye mennesker.

 

Vær litt glad i deg selv og de rundt deg og lov deg selv at selvmord er noe du ikke ønsker å gjøre mot deg selv eller andre. Jeg tenker at du har mange mennsker rundt deg som både elsker deg og er glad i deg.

 

Dersom disse selvmordstankene eller depresjonen ikke gir seg, anbefaler jeg deg STERKT til å gå til legen og fortelle dette. Du kan få medisiner mot depresjon en periode. Husk at 1 av 3 sliter med depresjon en eller flere ganger i livet sitt. Det er ingen skam

 

Håper dette innlegget åpner øynene dine litt, slik at du faktisk kan se rundt deg og være glad for du er til

 

Lykke til Husk at eiketrer vokser seg sterke i skiftende vinder og at diamanter dannes under høyt trykk

 

Hilsen jente på 21 år.

[diskoduck]

Sterk historie, men det er håp i hengende snøre

 

Tenkte jeg skulle komme med noen happy linker:

 

http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10034563

 

Se på han karen her på diskusjon.no:

 

Han har gått fra å veie 30 kg til å få et normalt kosthold og en bedre vekt:

 

https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1273806

 

Alt er mulig med motivasjon og litt innsats.

 

Stå på

[MilKman']

 

 

Overvekt har ikke bare med gener å gjøre. Det er slik at noen er mer ANLAGT for å bli feite, men det er det du spiser som faktisk GJØR at du har fått fettet på kroppen...fettet kommer jo ikke ut av det blå.

 

Om du spiser mindre og beveger deg mer er kroppen nødt til å bruke av fettet du har i deg. Anbefaler å bare spise når du er virkelig sulten, og gå lange turer.

 

 

Husk nå at vedkommende har scoliose!

Min mor har også det, og har slitt med det som bare det. Sengeliggende, sjukemeldt, og alt mulig rart.

Det kan fort bli tyngre tider for de som sliter med det... : \

[Gjest Gjest_Ensomtype]

Hei igjen.

 

Takker for alle svar. Er mye i det dere sier som jeg ikke har tenkt på selv før. Skal ta å prøve å forandre på ting. F.eks. fokusere mer på sunnhet. Om jeg kommer i form, tror jeg det kommer til å hjelpe en del.

 

Noen andre ting som jeg gjerne vil ha, men som er litt mer tricky - Venner.

 

Jeg ønsker veldig jeg hadde en jentevenn, for det første, noen å prate med, i tilleg øve meg på å være komfortabel rundt jenter. (Hvordan i helvete skal jeg få til det? :b)

 

Som en nevnte her:

Jeg tror du fokuserer litt vel mye på at du trenger en annen person for å skape et bra liv for deg.

Du må tenke at det bra livet skal komme FØRST, og så kan en kjæreste fylle det ut etterpå!

Da vil heller ikke smerten om hun forlater deg være stor, fordi du har jo et bra liv allerede.

 

Jeg forstår hva du mener, men for meg virker det ikke som det går ann. Jeg er mye alene, jeg tror neppe jeg kan være fullstendig glad eller fornøyd alene.

Altså, for meg, klarer jeg nok å fikse et stabilt og greit nok liv til et visst punkt, hvor alene ikke er nok.

 

Kjæreste er noe jeg tenker og drømmer om hele tiden. Og er mye av grunnen til at jeg fortsetter.

[Maiskornet]

Jeg må jaggu meg svare her jeg.

Da jeg ble sammen med min nåværende forlovede var han lik som deg, kanskje tilogmed litt værre.

Han gikk ikke ut av hybelen sin, droppa ut av skolen, slutta å svare på telefonen og brukte ikke sosiale medier mer. (MSN, epost o.l) Regningene hopa seg opp, siden han ikke gikk på skole lenger fikk han ikke studielån. Regninger og husleia ble ikke betalt.

Ikke bare hadde han sosial angst, men han hadde også tvangshandlinger som kontrollerte dagene. Ikke den beste kombinasjonen.

Han syntes det var kjempepinlig at en ressurs-sterk person var kjempestressa for folk og måtte ta med seg steiner fra folk sine oppkjørsler.

Når dette kom meg for øret, var det slutt. I 24 år hadde disse to tingene fått kontrollere livet hans, nå var det hans tur. Vi gikk ekstra lange turer i butikken, søkte på jobber og jeg fulgta han på intervjuer for å være sikker på at han gikk. Han ringte inkassobyråene for å få fikset betalingsordninger. Han var pent nødt til å skryte av seg selv, høyt, hver gang han hadde vært flink og positiv holdning til hver gang det ikke gikk så bra.

 

Så mitt råd til deg, ta livet ditt tilbake. Mens du tar morgenstellet, se på deg selv inn i øynene og si; "I dag er det DIN dag. I dag er det DU som er best!" (ååh, jeg skjønner - det høres så teit ut, men prøv det. Ikke bare du men ALLE som leser her. Prøv det en morgen. Det skader ikke å prøve. )

Begynn med de minste tingene. Tving deg selv til å gå i butikken litt lenger enn du synes er behagelig, og når du kommer hjem, ros deg selv! "<navn>, nå har du vært kjempeflink!"

 

Å snakke til seg selv høres kanskje kjempeteit ut, men du responderer aller best til deg selv.

 

Det er konstand jobb. Det øyeblikket man slutter å jobbe med det faller man tilbake dit man var å må begynne på nytt. Så vær sta, det er din tur å bestemme. Klart du kan <3

[Pliscin]

Been there ja, tung mørk metallmusikk og knallhard trening var min frelse.

[Schwarzkopf]

Jeg må jaggu meg svare her jeg.

Da jeg ble sammen med min nåværende forlovede var han lik som deg, kanskje tilogmed litt værre.

Han gikk ikke ut av hybelen sin, droppa ut av skolen, slutta å svare på telefonen og brukte ikke sosiale medier mer. (MSN, epost o.l) Regningene hopa seg opp, siden han ikke gikk på skole lenger fikk han ikke studielån. Regninger og husleia ble ikke betalt.

Ikke bare hadde han sosial angst, men han hadde også tvangshandlinger som kontrollerte dagene. Ikke den beste kombinasjonen.

Han syntes det var kjempepinlig at en ressurs-sterk person var kjempestressa for folk og måtte ta med seg steiner fra folk sine oppkjørsler.

Når dette kom meg for øret, var det slutt. I 24 år hadde disse to tingene fått kontrollere livet hans, nå var det hans tur. Vi gikk ekstra lange turer i butikken, søkte på jobber og jeg fulgta han på intervjuer for å være sikker på at han gikk. Han ringte inkassobyråene for å få fikset betalingsordninger. Han var pent nødt til å skryte av seg selv, høyt, hver gang han hadde vært flink og positiv holdning til hver gang det ikke gikk så bra.

 

Så mitt råd til deg, ta livet ditt tilbake. Mens du tar morgenstellet, se på deg selv inn i øynene og si; "I dag er det DIN dag. I dag er det DU som er best!" (ååh, jeg skjønner - det høres så teit ut, men prøv det. Ikke bare du men ALLE som leser her. Prøv det en morgen. Det skader ikke å prøve. )

Begynn med de minste tingene. Tving deg selv til å gå i butikken litt lenger enn du synes er behagelig, og når du kommer hjem, ros deg selv! "<navn>, nå har du vært kjempeflink!"

 

Å snakke til seg selv høres kanskje kjempeteit ut, men du responderer aller best til deg selv.

 

Det er konstand jobb. Det øyeblikket man slutter å jobbe med det faller man tilbake dit man var å må begynne på nytt. Så vær sta, det er din tur å bestemme. Klart du kan <3

 

Du høres ut som ei skikkelig bra dame. Godt at det finnes mennesker som deg, og jeg er sikker på at kjæresten din er evig takknemlig for det du har gjort for ham.

Endret 11. november 2010 av NoMoreMrniceguy

[MilKman']

Jeg må jaggu meg svare her jeg.

Da jeg ble sammen med min nåværende forlovede var han lik som deg, kanskje tilogmed litt værre.

Han gikk ikke ut av hybelen sin, droppa ut av skolen, slutta å svare på telefonen og brukte ikke sosiale medier mer. (MSN, epost o.l) Regningene hopa seg opp, siden han ikke gikk på skole lenger fikk han ikke studielån. Regninger og husleia ble ikke betalt.

Ikke bare hadde han sosial angst, men han hadde også tvangshandlinger som kontrollerte dagene. Ikke den beste kombinasjonen.

Han syntes det var kjempepinlig at en ressurs-sterk person var kjempestressa for folk og måtte ta med seg steiner fra folk sine oppkjørsler.

Når dette kom meg for øret, var det slutt. I 24 år hadde disse to tingene fått kontrollere livet hans, nå var det hans tur. Vi gikk ekstra lange turer i butikken, søkte på jobber og jeg fulgta han på intervjuer for å være sikker på at han gikk. Han ringte inkassobyråene for å få fikset betalingsordninger. Han var pent nødt til å skryte av seg selv, høyt, hver gang han hadde vært flink og positiv holdning til hver gang det ikke gikk så bra.

 

Så mitt råd til deg, ta livet ditt tilbake. Mens du tar morgenstellet, se på deg selv inn i øynene og si; "I dag er det DIN dag. I dag er det DU som er best!" (ååh, jeg skjønner - det høres så teit ut, men prøv det. Ikke bare du men ALLE som leser her. Prøv det en morgen. Det skader ikke å prøve. )

Begynn med de minste tingene. Tving deg selv til å gå i butikken litt lenger enn du synes er behagelig, og når du kommer hjem, ros deg selv! "<navn>, nå har du vært kjempeflink!"

 

Å snakke til seg selv høres kanskje kjempeteit ut, men du responderer aller best til deg selv.

 

Det er konstand jobb. Det øyeblikket man slutter å jobbe med det faller man tilbake dit man var å må begynne på nytt. Så vær sta, det er din tur å bestemme. Klart du kan <3

 

Dette er faktisk noe av det beste jeg har noen gang lest på et forum. Knallbra sagt!

Det er mennesker som deg som gjør verden til et bedre sted og gir de som er på bunnen initiativ til å starte et nytt liv.

Creds!

[€uropa]

Se på http://www.succeedsocially.com/ . Jeg har sett gjennom siden og jeg er enig i alt denne personen sier. Han nevner også mye av det jeg gjorde selv for å få et sosialt liv.