Blitt betatt av feil mann

[Gjest Siri]

Forrige helg var jeg på bursdagsfest med min bestevenninne og hennes stefar var også der. Han er ti år eldre enn oss. Har kjent han noen år.

 

Nå sitter jeg med superangst fordi på den festen etter en del alkohol så sa jeg til han "det er jo noe her, det kjenner jeg jo" og husker også at jeg liksom mimret tilbake med han om små ting fra før av osv. og han sa ingenting sånn sett (ikke som jeg kan huske). Og han er da sammen med moren til min venninne. Og jeg skjønte på festen da jeg så han at jeg liker han bittelitt ekstra enn det jeg burde :( Og siden jeg sa det til han, så nå sitte rjeg med angst og nesten svimer av av skyldfølelse.

 

Jeg er jente i slutten av 20 årene.

 

Jeg har tenkt masse på om jeg skal si det til min bestevenninne, men det vet jeg blir slutten på vårt nære vennskap. Jeg får nesten ikke puste så jævlig har jeg det. Jeg hater meg selv og jeg vet at hvis jeg sier det så setter jeg igang et helvete sikkert for hennes stefar og mor) og hvis jeg ikke sier det så må jeg leve med hemmeligheten og skam og skyldfølelsen.

 

Jeg har overhodet ikke noe lyst å være med han eller ha kontakt med han eller noe som helst og ihvertfall ikke ødelegge noe, jeg bare HATER at jeg fikk de følelsene, eller en bitteliten betatthet vil jeg heller kalle det.

 

Hva burde jeg gjøre? Ødelegge livene til henne stefaren og mora og meg, eller holde kjeft og ha det jævlig?

 

Alt er ødelagt... Jeg hyperventilerer nå kjenner jeg..

[Gjest siri]

ps. hvordan kan jeg fortsette livet med dette inni meg? OG hva om jeg hadde sagt det til henne at jeg kjente på fredag at jeg hadde en bitteliten gnist som ikke skal være der overhodet og at jeg fikk sagt det til hennes stefar at det er noe der..?

 

Og når hun får vite det så klikker hun garantert på meg og så ringer hun sikkert til mora si og mora klikker på han og han kommer etter meg? Jeg orker ikke sitte stille engang, jeg bare går rundt i leiligheten og rister. Alt er ødelagt, pga meg og jævla idiotiske betattheten.

[Bandidos-Pelle]

Følelsene dine er noe du personlig må bearbeide. Hva angår det andre så ville jeg har skyldt på fylla og at du ikke mente det, hvis du blir konfrontert med det.

[Glasskonstruksjon]

Ro ned, du kan ikke velge hvem du blir betatt av, det er ikke din feil Du sier du overhodet ikke har lyst til å være med ham, og da er det jo ikke noe stress. Jeg ville bare fortsatt å være betatt, men holdt det for meg selv. Det går over etterhvert.

[Lindoniel]

Kommer an på livsfilosofien din. Hvorfor skal du fortelle det, ikke fortelle det? Det er ingen grunn til å fortelle det for å lette på din egen smerte; da påfører du bare andre smerte uten virkelig grunn. I tillegg burde du ta i betrakting hvor mye disse personene betyr for deg.

 

Eksempel:

Jeg har noen jeg er kjempeglad i, jeg har gjort noe galt som angår dem, som de ikke vet om. Dette gjør vondt for meg også.

 

Siden jeg er kjempeglad i dem, ønsker jeg ikke å påføre dem smerte. Derfor kan jeg ikke bare fortelle det for å lette min egen smerte. Egen smerte forsvinner etter en stund.

MEN siden jeg personlig har en livsfilosofi som sier at jeg skal være ærlig uansett konsekvenser, så forteller jeg dem det allikevel.

 

Er ikke noe fasit på hva du burde gjøre, men du burde tenke nøye igjennom hvorfor du skal/skal ikke fortelle det, og være klar over konsekvensene.

[Gjest siri]

Jeg har det som prinsipp og filosofi at jeg ikke holder noe sånn skjult hemmelig for de som er nær meg, men om jeg sier dette til henne så kommer både mitt liv, venninna mi sitt liv, stefaren og mora hennes sitt liv til å forandre seg drastisk til det dårlige

 

jeg har hatt kontakt med han idag og han sier han også sa en del ting (men det husker ikke jeg) og at han tydeligvis er betatt av meg og. Men jeg prøvde så godt jeg kunne og si at vi aldri kom til å bli noe av, og at det absolutt ikke var verdt det og at jeg ikke kunne gjøre noe som såra de involverte. Og han sa seg enig sånn sett. Men han virket ikke like opprørt som meg..

 

Dette er bare så vondt.. Jeg tenker at jeg må leve resten av livet med denne hemmeligheten for venninna mi.

 

Hva hadde dere gjort?

[Bandidos-Pelle]

Jeg greier ikke helt å sette meg inn i det emosjonelle her. Du er betatt av en fyr som er stefaren til venninnen din, du sa til han i fylla at du var betatt, han sier i etterkant at han også er betatt, men er enig med deg at dere ikke kan ta det videre.

 

Hvor er "skyldfølelsen" eller de emosjonelle bristene her? Ingen har noe krav om å vite hva du føler om alle og enhver.

[Gjest siri]

Det er bare at jeg føler meg så skyldig for å ha blitt betatt av en som venninna mi ser på som faren sin og som er sammen med moren hennes, også må jeg holde det skjult for henne og nå og stefaren og jeg har liksom en hemmelighet sammen nå siden vi begge liksom har innrømmet det ovenfor hverandre og det føles bare helt for jævlig.

 

jeg vil ikke gå bak ryggen til noen over noe, men nå har jeg altså gått bak ryggen til venninna mi. Jeg hater det Det kjennes ut som utroskap. Helt forferdelig følelse, og dette må jeg skjule for henne resten av livet.

 

klarer bare ikke slippe dette veldige ubehaget. Sliter noe sykt nå

[Kammizez]

Om det var meg hadde jeg nok bare holdt kjeft og prøvd å glemme det. Bare lat som det aldri skjedde, og du vil tilslutt glemme det.

Bare fortsett livet som om ingenting har skjedd.

 

og det du gjorde var jo langt ifra så ille som det kunne blitt. Det var jo ikke en gang noen fysisk kontakt. Så igrunn har du ikke gjort noe galt i det hele tatt, for du kan jo ikke kontrollere følelsene dine.

 

Hadde nok også holdt meg unna stefaren for en liten stund.

[Gjest siri]

Takk for svarene dere, de hjelper mer enn dere aner. Vet ikke helt hva som blir riktig og galt i denne situasjonen, jeg er bare blind av tristhet og klarer ikke helt se klart. Gruer meg til å sove, gruer meg til å våkne for er redd det kommer til å tynge meg ned.

 

Men håper virkelig dette går å leve med, og jeg ville aldri funnet på å gjort noe som helst. Kjenner hvor jævlig det kjennes ut nå, og jeg må bare prøve å bite tennene sammen og fortsette videre, håper jeg får hukommelsestap eller noe slikt.. :S

 

 

Gruer meg sykt mye til å treffe venninna mi igjen og se henne i øynene og bare må late som ingenting. Har et lite håp om at det blir lettere etterhvert.. :S