Får tårer i øynene vær gang jeg møter en person.

[Gjest Crw]

Hei,

 

Jeg er en gutt på 14. Når jeg møter noen kjente/slektinger..(slektininger:ikke når jeg treffer et barn alene), og når jeg møter venner.., Dette kan f.eks. skje hvis jeg skal et sted også plutselig møter jeg noen jeg kjenner, jeg får tårer spessielt vis jeg er alene og møter flere venner eller bare en.

 

Men uansett så skjer det hele tiden. Prøver å få stoppet det. Men skjer også spessielt når jeg bare ser fremmede som ser på meg(når jeg f.eks. jogger aleine.)

 

Men når jeg jogger med venner sammen, skjer det ikke.

 

Jeg prøver å bli kvitt dette, hvordan?

Har dette skjedd deg?

[Magiii]

Har samme problemet, men ikke like "voldsomt". Jeg er en litt sjenert gutt og det hender at jeg får tårer i øynene når jeg blir "redd" på en måte.

 

Eksempel; Var veldig forelsket i en jente da jeg gikk på ungdomskolen, vi snakket veldig mye med hverandre på nettet, men på skolen og ellers da vi så hverandre turte vi så vidt å hilse på hverandre. Det gikk alltid greit å se på henne, men da jeg innså at jeg måtte hilse på henne ble jeg redd og fikk tårer i øynene. Litt dårlig forklart, men håper du skjønte det.

 

Dette skjedde på videregående også med de jentene jeg var forelska i da. Så med andre ord skjer det som oftest når jeg møter på personer som jeg er litt redd for å snakke med..

[Gjest CRW]

Eller jo, det du beskriver her ligner litt meg også. Jeg tror jeg er litt sjenert for å snakke med folk, eller se.. dem se på meg..på en måte.

[Magiii]

Eller jo, det du beskriver her ligner litt meg også. Jeg tror jeg er litt sjenert for å snakke med folk, eller se.. dem se på meg..på en måte.

 

Jeg er over 20 år nå og det samme skjer fortsatt, så tror nok bare du må leve med dette. Jeg er fortsatt sjenert, men var veldig sjenert da jeg var yngre, spesielt på ungdomskolen. Du blir mindre og mindre sjenert jo eldre du blir, tipper jeg.

[Gjest CRW]

OMG: Se på meg.::GLEM "PÅ EN MÅTE" (edit, skrev feil)

[Gjest CRW]

Dette skjer spessielt når jeg jeg er ute. Ikke når jeg er hjemme.

Takk om lov, at det ikke bare er meg

[Gjest medlem-1432]

Kan hende dem har på seg en parfyme ol som du har en allergisk reaksjon på.

[Gjest CRW]

Nei, det skjer da jeg ser dem komme mot meg kanskje de er 15 meter unna, eller 10. så får jeg tårer..også når jeg møter dem. så jeg prøver oftest å sjule tårene vi å lage en type grimase med ansiktet.

[Sitronsaft]

Kan absolutt ingenting om dette, men kan det være du har en eller anne form for ekstrem prestasjonsangst? Kanskje forventningene til at du skal si noe, oppføre deg osv i situasjoner hvor du er med andre mennesker, blir for mye for deg. Har du vurdert å snakke med lege/fastlege? Virker for meg som at dette har psykiske årsaker (og ikke at du f.eks. har en fysisk reaksjon mot noe du er allergisk mot).

 

Du sier du ikke får denne reaksjonen når du er alene med et barn. Dette bygger opp om min teori (eller en lignende teori), fordi barnet ikke forventer noe av deg, og det har egentlig ikke noe å si hva du gjør eller sier.

[Gjest CRW]

Hmmm..tror det blir vannskelig å fortelle foreldrene mine. Det blir pinlig..også etterpå fortelle fastlegen blir hvertfall pinlig..Fordi da må jeg fortelle hele historien til legen..imens Pappa hører på

[Sitronsaft]

Faren din trenger ikke høre på, du kan snakke med legen alene så vidt jeg vet. Det burde du.

 

Uansett, jeg foreslår du prøver å snakke med foreldrene dine om dette. Du kan ikke gå rundt og ha dette problemet resten av livet om det er noe du kunne gjort for å gjøre det bedre.

 

Får du noen spesielle tanker/følelser når du møter andre? Noe som kan hjelpe oss å finne ut hva det er som får deg til å gråte? Blir du redd, ønsker du å gjemme deg, er du bekymret for noe, er det noe du synes er ubehagelig/ekkelt? Hva som helst.

[Gjest CRW]

Ja, jeg blir på en måte sjenert/beskymret. For å møte noen..Feks, vis jeg møter den gamle læreren min(har møt hun)

hun er egentlig ganske snill, men jeg blir på en måte redd/sjenert/beskymret for å snakke og at hun ser meg. (skjedde en gang, men jeg prøvde å få avsluttet samtalen så fort som mulig.)

[Gjest CRW]

Bump

[Matsemann]

Jeg forstår hva du mener, da jeg selv opplevde det slik da jeg var yngre. Når jeg var med venner, eller i helt normale situasjoner, var alt greit. Ble jeg kastet ut i noe jeg ikke helt trivdes med, ble øynene våte.

 

Det er på måte en ond sirkel, fordi man blir våt i øynene fordi man blir nervøs/er sjenert, men det at øynene er våte gjør igjen at man ikke tør helt ta blikkontakt, vil gjemme ansiktet litt osv.

 

Problemet mitt forsvant gradvis i løpet av starten på videregående. Ble mer selvsikker, mindre sjenert og mer utadvendt. Så ikke frykt at det er der for alltid.

 

Jeg vil i hvert fall si det henger sammen med sjenerthet (eller lignende), og den beste måten å få det til å gå over på er å kaste seg uti de situasjonene der du får tårer i øynene, og bare gi faen i hva andre mener. Da skal du se øynene ikke reagerer.

 

Dessuten, man føler øynene sprenges med tårer osv., men det er virkelig ikke så veldig synlig for andre. Bare lat som ingenting, så forsvinner det fort.

[Gjest CRW]

TakK for tipset

Men det skjer også når jeg f.eks er ute i friminuttet(sentret..ute..etc) også har det gått 5 min siden timen startet. og jeg glemte det helt. Da får jeg helt sjokk. Da skynner jeg meg(løper..går kjempe fort) med tårer i øynene.

eller om jeg har glemt at vi har time.. også har timen starta.

[Konformisten]

Denne "sykdommen" (som noen skal ha det til) kalles sjenanse. Siden du er 14, kan man nok regne med at det blir bedre om et år eller to. Sjenanse er ikke noe man går til fastlegen for å kurere, siden det hører til personligheten. Men det går sikkert an å jobbe med det på ulike måter. Ellers må man nok bare lære seg å leve med det, og akseptere seg selv

[Sitronsaft]

Var en gang på barneskolen (var vel på rundt din alder TS) hvor jeg syklet til skolen, og jeg skjønte etter hvert at jeg kom for sent. Jeg husker at jeg fikk en kraftig gråteklump og hele blikket ble tåkete av tårer. Fikk helt panikk for at jeg kom til å komme for sent til timen.

 

I dag ville jeg sagt "jaja, blir en anmerkning det da" og aldri i verden fått tårer for noe slikt.

 

Denne hendelsen, og hendelsen du beskriver med å ikke rekke timen etter friminuttet, kan ha noe med frykt for konsekvenser å gjøre, tror jeg. Høres kanskje opplagt ut, men. Det kan bety at du tar ting litt for alvorlig. Noe som også gjelder menneskene du møter. Det gjør ingenting om du kommer for sent til timen én gang. Det gjør heller ingenting at du ikke har en lang historie eller en vits å fortelle om du møter nye mennesker. Det er mange som ikke er så flinke til å snakke med fremmede, eller vennene sine, til og med. Det er ikke noe å bli redd eller bekymret for.

 

Som en ganske ung gutt har du sikkert en frykt for mye rart, som jeg også hadde i den alderen. Dette kan sikkert i mange tilfeller føre til tårene som du beskriver. Men det vil nok gå over, skal du se, etter hvert som du blir litt eldre. Det du kan prøve å gjøre er rett og slett å si "Dette er ikke farlig" eller "Det har ikke noe å si" om du føler deg sperret inne i et hjørne og ikke vet hva du skal gjøre, eller om du er redd for konsekvensene etter noe du har gjort. For det er som oftet sannheten, det er ikke farlig og det har ingen betydning.

Endret 15. november 2010 av Sitronsaft