Er det egentlig rart jeg reagerer?

[Gjest Gjest]

Mann i midten av tjueårene. Lang historie kort, var sammen med dama i 7 år og det ble slutt tilsynelatende på grunn av legning. Visste at hun var bifil og jeg hjalp henne med å forstå den siden av seg selv. Jeg vet at ikke alle gjør det engang, men jeg anså det som noe som ike engang hadde noe med meg å gjøre. Så jeg hadde overhodet ingen grunn til å bli verken sjalu eller usikker på noen som helst. Oppfordret henne til å finne ut av det også og finne seg en venninne og prøve det ut, noe hun syntes var litt rart. Etter noen år følte jeg at det ble mer og mer rare ting. Hun var ikke lenger interessert i de tingene jeg snakket om, eller meg for den saks skyld. Så ble det til slutt slutt mellom oss, med den grunnen at hun måtte finne ut av det der. Flytte litt bort og prøve å komme i kontakt med sin lesbiske/bifile side. Noe jeg hadde full forståelse for. Jeg lot henne bo til meg gratis i flere måneder når hun ikke hadde noe særlig inntekt og når hun da flyttet så var avtalen at tingene hennes skulle stå hjemme hos meg fordi det var enklere for meg, og henne. Siden hun ikke hadde noen plass å ha tingene. Samt at jeg også hadde behov for de tingene, kjøleskap og steikovn osv. I tillegg har jeg tatt vare på katta i mellomtiden.

 

Så finner jeg nå ut da at hun driver og flørter med gutter på den nye plassen hun er. Hun har ikke fortalt det til meg overhodet og jeg trodde jeg var hennes beste venn som visste alt om henne. Hun var til og med på besøk til meg en hel uke for et par uker tilbake og ikke fortalte hun noe da heller. Jeg hadde ikke noe imot det fordi det var jo henne lissom. Men nå er saken en helt annen. For min del var bruddet kjempeenkelt å takle fordi det handlet om legning, noe som ikke hadde overhodet noe med meg personlig å gjøre. Men nå blir saken helt annerledes. Jeg er nå pisse forbanna og har hivd hu ut (hun skulle være på besøk til meg i to uker nå). Jeg måtte også finne ut av flørtinga og alt det der selv btw, hun fortalte ikke en drit. Ikke har hun tatt noen særlig kontakt med meg heller disse månedene hun har vært bort på annen skole. Noe som forsåvidt er forståelig siden det ofte skjer mye når man er på skole. Men alt dette får jeg jo til å føle meg ført bak lyset. At det hele ikke handlet om meg, men om legning. Men "whoops, det handla ikke om det likevel gitt. Men jeg vil gjerne bo hos deg og låne penger av deg og at du skal passe katta mi"..

 

Er det urimelig av meg å reagere? Det har jo vært slutt i snart et halvt år. Men det blit lissom en smack in the face for min del ettersom jeg har tenkt å så lang tid at det hele kun handlet om legning og at hun måtte finne ut av det. Ikke snakk om tapt kjærlighet som sådan. Jeg skjønner jo at hun ikke har følelser for meg lenger, det sier seg jo selv. Men nå blir det hele plutselig mye mer personlig. Også har hun ikke engang fortalt noe om det, det synes jeg er verre egentlig. Når jeg lissom skal være hennes "beste venn". Jeg vil bare glemme henne egentlig, flytte herfra og få fjerna alle tingene hennes og bare glemme det fullstendig og fokusere kun på meg selv fremover.

[Lekr]

Det burde ikke komme som noen overraskelse at hun flørter med andre av motsatt kjønn, selv om hun skulle finne ut av den bifile/lesbiske siden hennes. Forventet du at hun ville komme tilbake til deg?

 

Du må gjerne angre på alt du har gjort for henne, men det beste for deg nå er å prøve å glemme henne.

Endret 2. november 2010 av Lekr

[cozmos]

Eneste grunnen til at du reagerer som du gjør, er vel at hun flørter med gutter istedetfor jenter? Trekanten du hadde sett for deg blir vel ikke helt som du hadde planlagt da?

Endret 2. november 2010 av cozmos

[Gjest gjest_ts]

Det er kun pga at hun flørter med gutter istedet for jenter da. Og nei, jeg ville ikke vært med på noen trekant

 

Anyways, saken er jo at hun brukte masse tid og energi på å overbevise meg om at "det er ikke noe galt med meg, det er bare legningen" og at hun overhodet ikke var interessert i menn. Så er hun plutselig det likevel.. Jeg gjorde også det rimelig klart på forhånd at dersom det hadde handlet om menn så hadde jeg måtte bryte fullstendig fordi da hadde det gjort for vondt. Likevel kom hun på besøk til meg en hel uke, bodde på meg, spiste på meg og lånte til og med flere tusen for å betale skolepenger.. Jeg synes det er ganske egoistisk egentlig.

 

Jeg forventet selvfølgelig ikke at hun skulle komme tilbake til meg, men jeg har jo nå gått i et halvt år og tenkt at det ikke var meg som var grunnen til bruddet. Likevel må det jo vært det. Det er ganske sårende. I tillegg var det flere ganger iløpet av forholdet at hun plutselig begynte å grine når vi hadde sex. Det er vanskelig å ikke ta sånt personlig, men hun gjorde det veldig klart gang på gang at det handlet ikke om meg, men om legning og usikkerhet rundt det. Hun tente bare ikke på menn som hun sa. Og plutselig gjør hun det likevel, og forteller ingenting til meg. Enda hun visste at det ville gjøre saken annerledes. Og kom likevel tilbake den uka og lånte penger osv og ville jeg skulle "redde henne" fra situasjonen med problemer med å betale skolepengene.

 

Alt i alt så har jeg jo ingen grunn til å reagere på det med menn osv, men at hun kommer tilbake, sier ingenting og låner penger. Det synes er ille.

 

Uansett, jeg vil bare ha henne vekk og glemme alt det der. Det er egentlig ikke så stort problem heller egentlig, jeg har det bedre uten henne.

[Sapere_aude]

Ut i fra TS sin argumentasjon synes jeg han har mer enn nok grunnlag til å reagere på kjærestens behandling.

Jenten skal ha for at hun gjorde bruddet så glatt som mulig, men det blir feil når hun må lyve for å få det til.

[Gjest gjest_ts]

Det jeg føler jeg også. Hun visste jo at sålenge det handlet om legning så hadde jeg ikke noe imot det. Faktisk oppfordret jeg henne til å finne ut av det med legning helt fra begynnelsen av. Og det er ikke så mange som gjør det heller. Heller er det ikke så mange som er med på å la eksen bo til seg gratis over flere måneder heller. Så jeg føler jeg har vært snill nok egentlig.

 

Uansett, jeg må bare bli ferdig med henne. Veldig dumt egentlig at det måtte bli sånn. Vi hadde det kjempefint etter bruddet også og pratet om alt rundt det, så det skulle bli så enkelt som mulig for oss begge. Så plutselig skjer det her, uten at hun forteller om det. Og forventer samme snille behandling av meg likevel, enda hun vet at saken har forandret seg. Det kaller jeg uærlig.

[ZenMuch]

Jeg syns du overreagerer ang flørtingen med andre gutter. Hun er singel og gjør akkurat som hun selv vil, har jo heller ingen meldeplikt til deg.

 

At du er (dum)snill og la henne bo gratis, betale for henne samt passe katten så er det jo din skyld det. Kansje hun har funnet ut at hun fremdeles er bifil.

 

Nei, kom deg over henne

[Kenny Bones]

Delvis enig i både trådstarter og de andre her. Hun har ingen meldeplikt som sådan, men jeg også reagerer litt på at det kan virke som om hun har bevisst utnyttet deg for egen vinning.

 

Edit: Kom deg over henne, ikke bruk mer tid og energi på det.

Endret 3. november 2010 av Kenny Bones

[Sapere_aude]

Holder i utgangspunktet med TS, velvilje, støtte og tillit bør (jeg mener skal, men for ordens skyld sier vi bør) gjengjeldes.

 

Det at hun kan ha kommet til at hun er bifil er selvsagt en mulighet det må tas høyde for her, jeg vet (ikke av egen, men av en som står meg nær) sin erfaring at det kan være veldig vanskelig å vite hva man egentlig føler når man er usikker på sin egen legning.

 

Dette har kasnkje ikke TS tenkt på? Det bør uansett tas med i tankerekken, siden situasjonen da sikkert har vært gankse forvirrende for jenten og først i etterkant har innsett at hun er bifil.

 

Er enig med dere som sier at han må komme seg over henne, det er jo slik en kommer seg gjennom livet, men regner med samtlige vet at følelser ikke er noe en kan slå av og på. Den slags kan vare lenge, men det mildnes jo med tiden, som oftest.

[Gjest gjest_ts]

Jeg har jo følt i lang tid at hun hadde mistet følelsene for meg. Det var jo en periode for et par år siden da hun var gjennom en sånn periode. Men det gikk over og hun sa at hun visste hva hun følte for meg og at hun aldri ville vært sammen med meg om hun ikke hadde følt noe for meg. Og at det var legning hun var usikker på.

 

Når det ble slutt hadde hun kontakt med ei jente som hun holdt på litt med. Hun fortalte jo det meste om det og jeg ga råd tilbake. Ville hun skulle føle seg trygg på det hele.

 

Så ble det slutt og hun gjorde det klart at det handlet om legning. Og dermed var det greit for meg. Men så ser hun en fyr og da er hun plutselig ikke 100% lesbisk lenger. Ergo, det handlet jo om mangel på følelser for meg i utgangspunktet. Og det føler jeg hun burde vært ærlig om. Istedet for å pakke det inn og samtidig ta imot goder fra meg i form av alt fra støtte til husly, mat, tjenester og ikke minst penger. Min teori er jo at hun mistet følelsene for meg for mange år siden, for jeg har hatt en mistanke om det hele tiden. Og hver gang jeg har tatt det opp så har hun sagt at "hun vet ikke", men at hun aldri har ville vært sammen med meg om det ikke hadde vært følelser inn i bildet. Samtidig tok hun jo bruddet svært godt hun også, så det er tydelig at hun ikke har vært ærlig over ganske lang tid. Og det er vel hovedsaklig DET jeg reagerer på i bunn og grunn når jeg tenker meg om. Jeg vil ikke bli lurt lissom.

[DeadManWalking]

Merkelig er det. Men uansett hvor mye ild og vann du går igjennom for partneren din, så kan vedkommende når som helst knuse deg som et insekt.

[Blowbob]

Hun bruker sin seksuelle legning for å ikke såre deg, samtidig som hun kan utnytte deg. No offense, men du er ganske naiv.

 

For ditt eget beste, så burde du hive kjerringa på dør.

[*F*]

På en annen side er det jo bare en fordel for TS at ting som kjøleskap og slikt står igjen.

Om jeg var TS og fornøyd med hvitevarene ville jeg fåreslått at jeg kunne beholde XX av det mot at hun ikke betalte tilbake pengene hun lånte f.eks.

Winwin for begge.

[Lilac1]

Ut i fra TS sin argumentasjon synes jeg han har mer enn nok grunnlag til å reagere på kjærestens behandling.

Jenten skal ha for at hun gjorde bruddet så glatt som mulig, men det blir feil når hun må lyve for å få det til.

 

Grøss, er jeg den eneste som mener at en kjæreste har krav på å høre sannheten etter X antall år? Å bli løyet til av kjæresten i en sånn situasjon etter sju år er bare forkastelig.

[Gjest Gjest_ts]

Kan jo oppdatere litt her. Har forklart henne alt dere oppsummerer helt på slutten der. Og hun forstår i grunn ikke hva hun har gjort galt. Fordi hun har ikke visst opp og ned på seg selv. Det skal sies at hun har slitt en god del med diverse problemer osv. Og det med legning har også plaget henne. Hun vet fortsatt fint lite om hva hun vil med livet sitt, hvem hun liker, hva hun liker osvosv. Hun har heller ikke truffet "en annen" som sådan som hun forteller det. Hun har bare møtt en hun synes er kjekk. Jeg mener jo at hun må ha mistet følelsene for meg for lenge siden. Og da bør man være helt ærlig om det. Men hun sier som sagt at hun ikke har visst opp-ned på noe som helst. Så sa jeg at uavhengig av hva årsaken var så ble effekten den samme. Altså, hun såret meg, helt uavhengig av om hun mente det, visste om det eller ikke. Og som sagt, ikke fordi hun treffer andre, det vil jeg jo at hun skal gjøre. Men jeg liker helst ikke å være i et forhold på feil premisser. Ihvertfall ikke etter så lang tid. Jeg overreagerte nok en del, mest fordi det jeg hadde mistenkt i årevis viste seg å være sant. Likevel forstår hun lissom ikke hva som er galt i det. Hun sa jo på ett tidspunkt at hun aldri ville vært sammen med meg dersom hun ikke hadde hatt følelser for meg. Og jeg tviler på at følelsene bare er borte sånn vips uten videre. Hun møter ei jente hun blir betatt av, vi gjør det slutt fordi hun merker at hun ikke klarer å sjonglere på noe sånt i praksis. Så flytter hun og plutselig treffer en fyr hun synes er kjekk? I løpet av så kort tid? Slik jeg ser det er det umulig at følelsene for meg bare forsvant SÅ kjapt. Ihvertfall ettersom jeg hadde mistenkt det i årevis og følt at hun ikke hadde følelser for meg. Idét øyeblikket hun sluttet å tenne på meg burde det ringt ei bjelle. Det sa jeg til henne også, men "visste ikke opp-ned på seg selv". Sett fra hennes ståsted forstår jeg jo at det var vanskelig. Hun var og er kjempeglad i meg. Og vi hadde jo vært sammen veldig lenge. Og frykten for å møte virkeligheten med legning, komme ut av skapet, flytting, borte fra et trygt hjem osv var litt skremmende. Men sånt må man bare møte.