Gå til innhold
🎄🎅❄️God Jul og Godt Nyttår fra alle oss i Diskusjon.no ×

Media,våpen og loven


isprins

Anbefalte innlegg

Norge har lange tradisjoner med jakt og skytesport for «allmuen», og

med norsk jakt- og skytetradisjon følger et grunnleggende syn på sivile

våpen som redskaper for disse fredelige aktivitetene. Jakt, skyting

friluftsliv, og en kombinasjon av disse, er blant de mest utbredte

fritidssyslene i landet vårt. Justisdepartementet vedtok en ny

forskrift til våpenlov som ikke bare setter meningsløse begrensninger

og hindre i veien for aktive jegere og skyttere, men som også fratar

denne gruppen grunnleggende demokratiske rettigheter.

 

Da snakker jeg om hjemmebesøkparagrafen, denne strider i mot

Grunnloven § 102 og EMK Art.8, selv om Høyesterett har

slått fast det motsatte i Rt. 2004 s. 1723. Dermed omgår man det å

måtte ha en rettslig kjennelse for å foreta en ransakelse bare man

sender ut ett skriftlig varsel minimum 48 timer i forveien.

 

Slik det er lagt opp til nå, kan forvaltningen forby ethvert våpen i

forskrift, uten å legge dette frem for Stortinget. Dette har neppe vært

intensjonen med våpenloven.

 

Utkast til ny våpenforskrift ble sendt ut på høring i august 2005, med

høringsfrist desember samme år. Bak utkastet lå et samarbeid mellom

Justisdepartementet, Politidirektoratet, Våpenrådet og representanter

fra jeger og skytterorganisasjonene i Norge. Hensikten var å

sammenfatte daværende forskrift og en rekke rundskriv til en ny og

enhetlig forskrift for blant annet å sikre jegere og skyttere i ulike

politidistrikter lik behandling av våpensøknader. Fredag 11. juli 2008,

i starten av fellesferien, vedtok Justisdepartementet ny forskrift til

våpenloven — to og et halvt år etter høringsfristen og etter purringer

fra jeger- og skytterorganisasjonene. At beslutningsprosessen rundt et

så gjennomarbeidet dokument skal ta så lang tid fra

Justisdepartementets side er én ting, en helt annen er hvordan

forskriften ble kraftig omgjort uten at noen andre ble informert — før

den tilsynelatende i all hast ble vedtatt.

 

Her har man invitert til samarbeid med landets største faglige tyngde

på feltet, lagt mye tid og ressurser i grunnlaget for å få et så

rettferdig gjennomarbeidet regelverk som mulig, for så å forkaste alt

uten så mye som en begrunnelse eller kommentar til alle som har deltatt

i prosessen de ble invitert inn i. Hvorfor ble Stortinget som

lovgivende forsamling tilsidesatt i en sak justisministeren selv hevder

er så viktig? Det må være greit å anta at både regjeringen og

Stortinget vil ha et så solid beslutningsgrunnlag som mulig i saker av

så stor viktighet. Justisdepartementet har ved et pennestrøk gjort

Politidirektoratet til lovgivende, utøvende og dømmende myndighet i

alle sivile våpensaker. Dette er i strid med maktfordelingsprinsippet

som all vestlig rettspraksis bygger på.

 

Hvorfor skal ansvarsfulle og lovlydige borgere fratas demokratiske

rettigheter som loven garanterer kriminelle?

Legale norske våpeneiere er erklært lovlydige av myndighetene fordi

erverv av våpen bare tillates for personer med god vandel.

 

Det oppfattes som sterkt urettferdig og ikke i tråd med opplevd

virkelighet at politi, politikere og forvaltende organ gjentatte ganger

problematiserer «sivile våpen på avveie».

 

Grepene som Justisdepartementet har tatt, gir direkte konsekvenser for

flere hundre tusen jegere og skyttere. Er det virkelig slik at mange

lovlig ervervede våpen kommer på avveie og brukes i kriminelle

handlinger eller at personer med kriminelle hensikter søker om erverv

av våpen til sine aktiviteter?

Det er langt mer nærliggende å anta at

våpen stjålet fra Forsvaret eller smuglet inn fra utlandet vil bli

brukt i kriminelle handlinger.

 

Det er ingen nyhet eller overraskelse at det er mulig å få

tak i ulovlige våpen selv om det i realiteten er meget vanskelig, og det

sporer enda en tanke:

 

Hvorfor ser vi aldri tiltak mot våpen flyten i det illegale markedet og

i kriminelle miljøer?

Så langt har ingen forklaring på dette, utover en

politisk nedprioritering, verken vært synlig eller sannsynlig. Vi har

fått begrensninger og forbud mot bæring av kniv etter voldsepisoder og

trusler der kniv har vært brukt, men fått en økning i omfang og

utbredelse etter innskjerpingene. Siden tiltakene åpenbart ikke

fungerer etter hensikten er det kanskje på tide å behandle årsaker,

ikke symptomer. Problemene maskeres av et tilsynelatende friskt ytre,

mens tilstanden på innsiden forverres. Fordelen er muligens at det ikke

lenger er så synlig, og gir sikkert enkelte en bedre følelse.

Om ikke annet.

 

Akkurat det samme prinsippet er gjeldende for skytevåpen i privat,

lovlig eie, som lenge har vært angrepet som et problem fra

myndighetenes side, mens tilgjengelig statistikk peker i helt motsatt

retning.

 

Det er underlig at innsatsen mot våpenrelatert kriminalitet rettes mot

en samfunnsgruppe som beviselig ikke forårsaker problemene.

 

Den nye våpenforskriften ser ut til å være et produkt av en langvarig,

bevisst fremmedgjøring av flere hundre tusen jegere og skyttere, uten

at myndigheten har redegjort for grunnlaget og hvordan det er brukt i

beslutningsprosessen. I beste fall strider dette mot prinsippet om at

lover, forskrifter og reguleringer som ikke adresserer reelle behov,

skal avvises. Det er kanskje derfor saken ble styrt utenom Stortinget,

hastig vedtatt av departementet og presentert i media av justisminister

Knut Storberget.

 

Når militære våpen kan stjeles fra militærlagre og

pistoler i følge medias skremselspropaganda kan kjøpes for noen

hundrelapper på annethvert gatehjørne i Oslo, er det helt åpenbart at

noe er ute av kontroll.

 

Men det er ikke den gamle, norske våpenkulturen. Den er omtrent som før

og arves fra generasjon til generasjon. Våpen behandles med

forsiktighet og respekt. Derfor skjer det nesten oppsiktsvekkende få

ulykker i forbindelse med jakt, til tross for at jegerne blir flere og

flere og dessuten yngre og yngre.

 

Men fordi våpenbruk i forbindelse med kriminalitet får så stor

oppmerksomhet, er faren overhengende for at politi og myndigheter

starter noe som ligner en kriminaliseringsprosess av våpen og

våpeneiere generelt.

 

Dette er meget uheldig, da jegere og skyttere blir mistenkeliggjort og

fremmedgjort i forhold til befolkningen forøvrig. Det skapes et

feilaktig og helt unødvendig inntrykk av at dette representerer et

problem som man bør frykte og søke å begrense. Det er nærliggende å

anse at jegere og skyttere er blitt til «den gode fiende», et

samfunnsproblem politikere og byråkrater kan vise handlekraft mot og

bruke ressurser på med bred støtte i en befolkning som for det

vesentligste ikke berøres av reglene og som forledes til å tro at dette

er et samfunnsproblem verdt å bekjempe.

 

Slik avledes oppmerksomheten fra hovedproblemet: at det alltid vil

finnes hensynløse og brutale kriminelle som skaffer seg midler til å

gjennomføre sine voldshandlinger på tross av samfunnets innsats for å

trygge borgerne. Samfunnet kan ikke garantere borgernes sikkerhet i en

hver sammenheng og mot en hver fare, men ved å bekjempe den gode fiende

gir man inntrykk av at det gjøres en stor og viktig innsats for å øke

trygghet og velferd. Resultatet er at lovlydige borgere må tåle

rettighetstap og tap av frihet uten noen rasjonell grunn.

 

Denne trenden har man sett en stund; to eksempler på dette er

Politidirektoratets rundskriv som i praksis forbyr erverv av enhver

rifle i kaliber 12.7x99, eller enhver pistol/revolver med

kulekaliber over 11.25mm/0.455".

 

Især dette siste rundskrivforbudet virker nokså meningsløst for mange

sportsskyttere, siden slike ekstremt grovkalibrete enhåndsvåpen enten

vil være gamle våpen kun av historisk interesse, eller vil være meget

vanskelig å håndtere til og med for rutinerte skyttere. Det er også

komplisert å få tak i ammunisjon til slike "håndkanoner". Ekstremt

grovkalibrete og fysisk store kortvåpen er med andre ord særdeles

dårlig egnet til voldsbruk sammenlignet med for eksempel en stjålet

militær tjenestepistol og vil i praksis kun være egnet for sports-

eller rekreasjonsskyting for spesielt interesserte.

 

Det siste utslaget av trenden til å legge restriksjoner på lovlydige

våpeneieres erverv av egnete jakt- eller sportsvåpen så man i

forbindelse med fremleggingen av ny våpenforskrift den 11. juli i år.

Et utkast til ny våpenforskrift ble sendt ut på høring i august 2005,

med høringsfrist i desember 2005. Høringsutkastet ble generelt godt

mottatt av jeger- og skytterorganisasjonene fordi det la grunnlaget for

en mer enhetlig behandling av våpensøknader til ulike politikammer.

 

Et moment i dette høringsutkastet var innføringen av en

"jaktvåpengarderobe" på inntil åtte jaktvåpen for jegere innført i

jegerregisteret, uten å dokumentere nærmere behov. Så lenge jegeren

hadde den nødvendige kompetanse og var funnet skikket til å inneha

våpen, var det jegeren selv som skulle vurdere sitt "behov" for egnete

fritidsredskaper. Etter to og et halvt år og purringer fra jeger- og

skytterorganisasjonene blir en kraftig justert versjon av forskriften

vedtatt – på en fredag ettermiddag i sommerferiesesongen. Det føles

lett å henfalle til konspirasjonsteorier. En av de viktigste endringene

i forhold til det to og et halvt år gamle høringsutkastet er frafall av

bestemmelsen om jaktvåpengarderobe etter første gangs våpensøknad. I de

plutselig vedtatte forskriftene er det nå en øvre grense på seks

jaktvåpen, med mindre man kan dokumentere "et meget kvalifisert behov".

 

Legale norske våpeneiere er i utgangspunktet mer lovlydige enn

gjennomsnittet av befolkningen fordi erverv av åpen kun tillates for

personer med god vandel. Legale norske våpeneiere er også pinlig klar

over at en voldsdom eller uhell med skytevåpen; med meget stor

sannsynlighet vil medføre at eventuelle våpenkort blir tilbakekalt, og

man vil da ikke kunne bedrive en hobby som for enkelte er en hel

livsstil.

 

Det oppfattes derfor sterkt urettferdig og ikke i tråd med opplevd

virkelighet at politi og politikere gjentatte ganger problematiserer

"sivile våpen på avveie".

 

Enhver legal våpeneier i plikter i dag å oppbevare alle våpen i ett

FG-godkjent sikkerhetsskap. Allerede i dag er med andre ord faren for

våpentyveri fra personer med mange våpen betydelig lavere enn faren for

våpentyveri fra en gjennomsnittlig eier av ett eller to jaktvåpen. Det

er derfor meget vanskelig å forstå hvorfor en person som eier seks

jaktvåpen skal være en større fare for samfunnet enn en person som eier

åtte jaktvåpen. Jegere som eier "mange" (flere enn tre-fire) jaktvåpen

er ivrige utøvere av sin fritidsaktivitet og vil – som personer med

andre fritidsinteresser – være interessert i å kunne anskaffe sterkt

spesialiserte verktøy for sin fritidsaktivitet, verktøy som egner seg

særlig godt til smalt avgrensete oppgaver.

 

Som et eksempel kan man bruke storviltjakt. En rifle spesielt tilpasset

postjakt etter hjort om kvelden og morgenen vil gjerne ha en tung pipe,

stort og lyssterkt kikkertsikte og kanskje en lyddemper for å skåne

omgivelsene og jegeren for støy. En slik rifle vil egne seg særdeles

dårlig til reinsdyrjakt, der jegeren ofte kan måtte gå mange kilometer

hver dag og bære tungt. En optimal reinsdyrrifle vil dermed være

relativt lett, med et moderat kikkertsikte og kan gjerne være kamret

for et flattskytende kaliber. En rifle særdeles tilpasset jakt i tett

skog – enten for en hundefører ved elgjakt med hund eller for en enslig

smygjeger – bør være kort, hendig, utstyrt med grove, raske siktemidler

og gjerne kamret i et grovt kaliber med moderat hastighet. Vi ser altså

at en jeger som jakter på kun to arter storvilt kan se et behov for tre

ulike storviltrifler.

For en ivrig jeger vil derfor seks spesialiserte

jaktvåpen kunne være et meget lite tall.

 

Vi jegere og skyttere føler oss mistenkeliggjort og gradvis

redusert til useriøse og kriminelle — bare fordi vi jakter og skyter og

ikke er til sjenanse for noen.

 

Det mest uhyggelige er at vi faktisk

diskrimineres i forhold til alle som velger å ikke holde seg på riktig

side av loven. Hadde vi derimot begått en kriminell handling, ville vi

vært sikret alle demokratiske rettigheter i forhold til lover og

forskrifter vi ikke får som lovlydige borgere. Det er bekymringsfullt

at samfunnet vi lever i og bidrar til, utvikler seg slik.

 

Det er den tunge kriminaliteten som må tas tak i, og de alvorlig

kriminelle får tak i våpen enten våpnene hentes fra utlandet eller

militære lagre.

 

Mot dem hjelper hverken registreringsplikt eller

hjemmeundersøkelser hos lovlydige våpeneiere.

 

Det hele handler om å styre, regulere og kontrollere. De færreste

mennesker som har en opplevelse av å være frie individer liker tanken

på å bli kontrollert. Det lar seg være i trafikken, i forhold til

naturen, skytevåpen eller andre ting som gir oss en opplevelse av

glede.

 

Likevel aksepterer vi kontroll hvis vi har en opplevelse av at

den beskytter oss mot fare. Hvis man ikke har et forhold til jakt og

skyting vil jeg tro at det ikke skal mye propaganda til før man

oppfatter våpentettheten i Norge som en trussel.

 

Og selv om man ikke oppfatter det som en direkte trussel kan man

likevel velge å finne en strengere kontroll fornuftig. Sånn for

sikkerhets skyld.

De fleste gir uansett blaffen i om vi får anledning

til å drive med jakt og skyting fordi det ikke angår nettopp dem.

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Enig med del_diablo, her var det mykje tekst som nemner litt om korleis det er i dag og korleis trådstarter ønsker at det skal være i framtida, men lite informasjon om nøyaktig kva du refererer til. Eit google søk på "hjemmebesøkparagrafen" gir meg berre 5 treff, der 3 er fra forum der trådstarter har skrevet, 1 treff som er bloggen til trådstarter og 1 treff på ei svært enkel side som kaller seg Norsk Våpeneierforbund. Altså ingen troverdige tredjepartskilder som vi kan bruke til å gjere oss opp ei meining om denne "hjemmebesøkparagrafen" faktisk er grunnlovsbeskridande (noke den per definisjon ikkje er når høgsterett har bestemmt seg for det).

 

Så litt meir diskusjon rundt tema og litt mindre lufting av fustrasjon takk.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...