En tråd for oss med psykisk lidelse.

[Sarah78]

MVH Sarah78

Endret 17. mars 2011 av Sarah78

[Elwani]

Hei. Jeg er en gutt på 18 med angst problematikk.

 

Det startet vell egentlig i en alder av 10 år, pga mobbing på skolen var jeg mye "syk". Psykiske problemer gikk over i fysiske problemer, som vondt i magen og vondt i hodet.

Jeg slet på skolen, noe jeg fortsatt bærer preg av.

Når jeg gikk i 5 klasse så sa jeg til min mor at jeg ønsket å ta livet mitt (Dette husker jeg ikke selv, min mor har fortalt meg), og at det å leve var vanskelig. Har vel egentlig aldri vært spesielt deperimert, som jeg selv kan huske, men har mine perioder der "livs gnisten" ikke er der, og jeg sover mye og finner ingen motivasjon i noen ting.

 

Det gikk mye frem og tilbake i et veldig tubulent hjem med en ustabil ste-far som var voldelig og psykopatisk. dette foregikk fra 2 klasse til 7 klasse da min mor skilte seg fra ste-faren min. Men problemene stoppet ikke der: Fordi min gamle ste-far var fast bestemt på å ødelegget livet til meg og min mor, og truet oss, stjal fra oss og sa han skulle drepe min mor, noe som så klart gikk hardt utover min psyke og mine følelser. Man kan vel si at jeg ble "kald".

En dag min ste-far var hjemme hos meg og min mor, og lagde et hælvete, bestemte jeg meg for at jeg ville ta igjen, så jeg tokk en brød kniv og var klar til å stikke han i ryggen, men han gikk før jeg fikk gjort det, noe som kansje var like bra. Vi måtte flykte fra byen jeg var født og oppvokst i, pga han. Vi flyttet til et ukjent sted, der ingen kjente oss og vi kjente ingen, jeg startet på ny skole som også førte med seg en del problemer; Pga angsten jeg hadde for å bli mobbet, var oppmøte på skolen ganske lite, og barnevernet ble koblett inn. Min mor som slet veldig med psykiske problemer og sykdommer, gikk på en del medisiner som barnevernet anså som uforsvarlig (Min mor har ALDRI skadet meg eller mine søsken, og aldri misshandlet oss fysisk eller psykisk, og har alltid stilt opp!) og vi ble tett oppfulgt. Da min mor fikk akutt utmatelses syndrom fikk ho enda mer psykiske problemer, og måtte bli innlagt på psykriatisk avdeling, der hun ble værende 1 år.

 

Mens min mor var innlagt, bodde jeg i fosterhjem, noe jeg opplevde som en positiv opplevelse! Det var et stabilt hjem med god økonomi, min mor var trygdet så vi hadde begrenset med penger, men så klart så var mitt eneste ønske å flytte inn med min mor igjen.

 

Året gikk, og min mor ble bedre og fikk en kommunal leilighet der jeg og hun flyttet sammen. Ho fikk kjæreste og alt begynte å gå bra, men så ble hun alvorlig syk, og vår verden raste sammen.

 

Hun ble innlagt på sykehus akutt, jeg var på skolen når jeg fikk en telefon om at jeg måtte komme til sykehuset, da gikk jeg vg1, og hadde akkurat fått gode venner og bekjent skap i den nye byen etter 3 år.

 

Mitt værste mareritt var blitt virkelighet, min mor skulle dø. Ho var blitt diagnostisert med lunge og hjerne svulst, uhelbredelig og veldig hissig. Vi flyttet tilbake til byen vi har vokst opp i begge to, fordi det var mitt mor ønske å dø her. Jeg mistet venner igjen, men værst av alt, jeg skulle miste min mor.

 

Det tokk kun 3 mnd før min mor døde av kreften, legene sa ho hvertfall kunne leve 1 år med behandling. Hun ble kun 39 år gammel, og jeg satt aleine 16 år gammel på hybel vesiden av gravplassen, det var en tung tid. Min far har aldri vært noe til støtte, og det har jeg merket godt på meg.

 

Jeg sliter med sykdoms angst (AkA Døds angst. Redd for å få en sykdom som kan drepe meg, og går derfor ALDRI til legen, ikke engang om jeg vet at det ikke er noe farlig. Er noe i kroppen som sier stopp av seg selv). Fra jeg var 16 har jeg hatt hyppige angst anfall, enkelte veldig ille, og noen ganske lette. Nå er det nesten 1 år siden sist gang jeg hadde et ordentlig angst anfall, men sliter fortsatt med tanker og lege skrekk.

 

Fikk god hjelp på sykehuset, av en kreft sykepleier som kunne avkrefte alt av symptomer og tegn jeg hadde på at jeg også hadde fått kreft (Er kun kreft jeg er redd for), hun tokk blod prøver av meg, sjekket meg og var snill. Har nå ingen kontakt med henne lengere.

 

Psykologisk oppfølging har jeg hatt veldig lite av, fordi jeg føler at psykologen jeg har fått ikke er flink med angst, mer med brutale opplevelser. Å se min mor dø var noe av det værste jeg har opplevd i hele mitt liv, og oppi mitt 16 år gammle hodet var alt så mye mer dramatisk en det egentlig var, noe han hjalp meg å bearbeide.

 

Litt tilbake i tid igjen: Når min mor fikk vite at hun hadde kreft, fikk min mormor vite 2 uker etterpå at ho også hadde fått kreft, brystkreft derav, og vi fikk beskjed om at dette kunne behandles og ho kom til å bli frisk, den gang ei.

 

Min mormor sa, når min mor døde "Du våger ikke å dra fra meg, jeg skal komme etter deg, stå og vent ved porten så er jeg ikke langt unna". Det gikk troll i ord, og min mormor døde på sykehuset midt i min mors begravelse, og derme var 2 av mine støttespillere i livet borte, mine 2 eneste støtte spillere..

 

Jeg har fått økonomisk støtte av barnevernet til leilighet, og har flyttet en del rundt i byen jeg bor i, men blir aldri fornøyd med leiligheten, fordi alt minner meg om ting jeg har gjort med mamma eller mormor.

 

Har nå startet på Videregående igjen, og går VG2 transport linja, og er helt klar for å fullføre. Men som sagt tidligere så har jeg hatt ganske mange problemer med skolen, noe som fortsatt forfølger meg. Har fått flere bekjente nå en jeg hadde før, og blitt forlovet, noe som har hjulpet meg på lang veg med angst anfallene jeg hadde.

 

Det som jeg blir plaget mest av nå, er bak tanken om at kansje noe er galt med meg, og kansje jeg er syk; og tanken på ting jeg burde ha gjort som jeg ikke gjorde mens min mor var på døds leie. Vi viste at ho levde på lånt tid, men jeg oppførte meg som om ho skulle leve i hvertfall 40 år til.

 

Kommer ikke på mer å skrive, kommer kansje mer senere; Takk for at dere leste.

[dag1234]

Veldig sterk historie, og takk for at du deler den med oss, Elwani. Synd du ikke har fått mer hjelp for angstproblemene dine. Du virker som en ekstraordinært sterk gutt som har møtt uvanlig store påkjenninger. Veldig bra at du ikke har blitt knekt av alt du har måttet forholde deg til.

 

Lykke til og stå på.

 

Vennlig hilsen

Dag

[Elwani]

Kommer nok til å legge til litt mer etterhvert som tunge tanker kommer.

Tusen takk for støtten Dag.

[Sarah78]

Til Elwani:

Tusen takk for at du delte historien din,Jeg har også slitt med selvmord tanker,men jeg var 15 da jeg begynte å tenke på dette og 17 da jeg seriøst gjorde et forsøk.Heldigvis var dette ikke nøye planlagt,da hadde nok kjangsen for at jeg ikke hadde vert her i dag vert større.Husker fremdeles magekrampene og panikken som tok meg da jeg skjønte jeg ikke ville dø.(piller)

Men du skriver dette med selvmordstanker kom allerede i 10 års alder og det er veldig ungt.Men du har vert tøff!Håper du er flink til daglig å plukke frem de positive minnene-det er di vi må holde fast på.

For å fungere mer normalt har jeg satt igang mitt eget lille selvdisiplin prosjekt der babysteps er viktig.Så får jeg ta en ting om gangen.Føler også at denne tråen er til hjelp,bare det å sette ord på ting og dele det med andre,noe som ikke hvem som helst er interessert i å høre om.Og jeg vil jo ikke virke selvopptatt.

Gode nyheter forresten:Vi skal gifte oss

[dag1234]

Sarah78

Du er modig du og, som deler din historie med oss, synes jeg.

 

Men det var ikke like lett å lese førsteposten din som Elwani sin. Det er som om du har litt for mye på hjertet, og så kommer det i meste laget på en gang. Kanskje du skulle valgt ut noen tema eller en viss epoke, og heller stykket historien din opp over flere poster, så hadde det gjerne vært lettere for meg å følge med.

 

Hilsen

Dag

[Sarah78]

Sarah78

Du er modig du og, som deler din historie med oss, synes jeg.

 

Men det var ikke like lett å lese førsteposten din som Elwani sin. Det er som om du har litt for mye på hjertet, og så kommer det i meste laget på en gang. Kanskje du skulle valgt ut noen tema eller en viss epoke, og heller stykket historien din opp over flere poster, så hadde det gjerne vært lettere for meg å følge med.

 

Hilsen

Dag

Takk for positive tilbake melding

[Elwani]

Så bra Sarah at dere skal gifte dere, lykke til !

[Gjest anonym]

Hei, jeg er en mann i 30årene. Har slitt med psykiske problemer siden jeg var 14-15 år. Ble mobbet mye i skolen og hadde dermed få venner, hadde vel 1 eller 2 jeg kunne stole på. Ble veldig deprimert da jeg bynnte på videregående skole i nabobyen og kjennte ingen i klassen. Jeg kom fra landet og ble dermed sett på som en snåling. Hadde andre interesser og hobbyer enn de i klassen, holdt meg dermed mye for meg selv og haddde vansker med å stole på folk.

 

Da jeg var 18-19 år begynte jeg å høre stemmer uten å skjønne hvor de kom fra, dette plaget meg mye men jeg var redd for å si det til noen for jeg var redd for at de ikke ville tro meg. Dissse plagene fortsatte til jeg var ca 20 år, da jeg hadde fått meg jobb og egen leilighet, ting såg egentlig veldig bra ut.

 

Hadde bodd for meg selv ca 1-1/2 år da jeg ble rammet av en dyp depresjon med angst, hadde og i denne perioden hallusinasjoner og vrangforestilinger. Søkte da min fastlege om råd i henhold til depresjon, nevnte ingen ting om stemmene da jeg ikke viste hvordan han ville reagere. Fikk utskrevet antidepressiva og angstdempende medisin. Gikk på det ca ett halvt år før jeg turde å fortelle om stemmene.

 

 

Ble da startet opp med antipsykotisk medisin i tilegg til antidepressiva. Etter ca ett halvt år var jeg så sliten, hørte stemmer hele tiden og følte at jeg ble overvåket. Hadde nå store vansker med å møte opp på jobb, etter en måned toppet det seg og jeg ble innlagt på akutt-psykiatrisk avdeling, først på lukket så ble jeg etterhvert flyttet over til en åpen avdeling. Den foreløbige diagnosen var psykose.

 

Etter medisinjustering og ett sykehusopphold var det tilbake til hverdagen, jeg fungerte fortsatt ikke i jobb, gikk til samtaler 2-3 ganger i uka.

 

Etter hvert såg ting ut til å gå i rett retning, stemmene ble svakere og jeg ble mer sosial av meg, så kom den store nedturen i vinter. Jeg ble innlagt under frivillig tvang til observasjon og utredning. Etter ca 3 måndeder fikk jeg diagnosen paranoid schizofreni. Det ble prøvd flere typer medisin, går nå på en kombinasjon av disse. Har ennå ikke blitt symptomfri, det er det ikke sikkert at jeg blir heller sier psykologen min. Jobber 2 halve dager i uka nå og det er nok sånn situasjonen er nå, Nav stresser hele tidn med at jeg må forsøke full jobb, men jeg vet jeg ikke klarer det nå. Er veldig tungt å leve med en diagnose som er tabu-belagt og ingen vil snakke om.

[dag1234]

Hei Anonym.

Sterk historie du forteller, må jeg si. Og bra det går så pass godt med deg.

 

Jeg synes ikke du skal la deg stresse av nav til å komme raskere i mer arbeid. Hvis du synes det er vanskelig å ta dette opp med nav direkte, så kan du jo la psykologen din ta den praten med dem.

 

Hilsen

Dag