Er mye sliten og lite motivert til å gå på skolen. Trenger tips!

[Gjest Kjenner_seg_igjen]

Ikke hør på folk som sier du må skjerpe deg, at det er din feil og alt det der tullet - det er bare halve sannheten. Jeg har vært i samme situasjon som deg, og har klart å komme meg igjennom det. Jeg tenkte at jeg kan dele mine erfaringer.

 

Det hele startet da jeg begynte på Vg1. Jeg gikk en linje (elektro) som jeg kanskje ikke følte va helt for meg, og var ikke så veldig motivert og engasjert i timene av den grunn. Dette var det året det ble obligatorisk å ha med seg sin egen bærbare maskin på skolen, noe som førte til enda et problem; 70% av hele klassen satt og spillte i mesteparten av timene. Jeg ble lett revet med og så ikke på det som et veldig stort problem siden alle andre også gjorde det.

Det gikk mest i WoW, noe som gjorde at det helst var det jeg drev med når jeg kom hjem ifra skolen også.

 

Jeg la meg seint, og fikk derfor lite søvn. Av og til kunne jeg til og med sitte oppe hele natta og spille, og bare såve vekk dagen når jeg egentlig skulle gå på skolen. Jeg fikk heller ikke noe særlig godt forhold til noen av elevene jeg gikk i klasse med, noe jeg føler har veldig mye å bety.

 

Etter en del samtaler med rådgiver på skolen, endte det opp med at jeg droppet av etter et halvt år, og begynte å jobbe. Jobbet da bare to timer hver dag pga. typen yrke. Året etterpå gikk jeg første året om igjen, og kom inn på noe som var litt lettere å forstå seg på selv om du ikke er så veldig skolemotivert. Miljøet i klassen var supert (alle snakket med alle, og ingen var utenfor), og jeg trivdes veldig godt. Jeg hadde også sluttet å spille WoW fast, bare i perioder på et par måneder om gangen.

 

Ting var bedre ved skolestart, men ble gradvis verre etter som tiden gikk. Det hadde skjedd mye i hjemmet siden jeg sluttet ungdomsskolen, og hele tiden har jeg følt at det har dette som har ligget over meg. Jeg var nesten konstant deprimert, og de eneste gangene jeg ikke følte meg helt tom var når jeg var med venner.

 

Jeg begynte etterhvert å få mye fravær også dette året, og endte til slutt opp med å snakke med skolepsykologen. Dette er det beste jeg har gjort. Å gu så hærlig det var å snakke ut om dette med noen som prøvde å forstå problemet. Han fikk meg også til å føle at jeg ikke var den eneste (noe som er lett å tro), at det er vanvittig mange ungdommer som sliter med depresjoner disse dager. Jeg hadde allerede prøvd å snakke med foreldrene min om det jeg slet med mange ganger, men ingen av dem kunne forstå noe som helst. For å være helt ærlig har jeg heller aldri klart å forklare hva jeg har sletet med. Uansett. Det var en stor lettelse og gjorde det lettere å komme seg på skolen. Jeg kom igjennom dette året med middelmådige karrakterer og en del fravær.

 

Så var det Vg2, dette året gikk enda bedre, men jeg klarte fremdeles ikke å kvitte meg med den vonde vanen. Noen dager da jeg våknet om morgenen, klarte jeg bare ikke å stå opp. Si f. eks. en fredag. Hvis jeg var veldig trøtt i det jeg våknet av alarmen, hadde jeg liksom en forskrudd tankegang at "det er siste dagen i uka, det gjør ikke noe om jeg ikke går på skolen nå", og det er nettopp dette som har vært så vanskelig å vende for meg.

 

Nå er jeg lærling, begynte i år. Har ikke vært borte en eneste dag, og har ikke kommet for sent heller. Av erfaringen jeg har fått av dette her, så tror jeg egentlig bare folk ikke helt klarer å takle press like lett. Det å gå på videregående skole er søren meg ikke bare bare. Du skal plutselig vite hva du skal bli når du blir stor, eller ihvertfall ha en viss formening om det, noen sliter kanskje med miljøet i klassen - det å gå overens med elevene, og kanskje heller ikke være så veldig sosial.

 

Dette ble en veldig rotete post, men jeg prøvde bare å fortelle litt om mine erfaringer. Noe konklusjon har jeg egentlig ikke, fordi problemet løste seg liksom aldri for meg. Jeg ser på jobb som en helt annen ting enn skole, noe som faktisk psykologen sa de fleste ungdommer gjør. Vi tar ting mye mer seriøst når det kommer til jobb enn faktisk det å få seg en utdanning - som er minst like viktig på videregående.

 

Hvis du opplever mye opp i gjennom årene som du ikke helt vet hvordan du skal takle, og bare prøver å ignorere det og gjemmer det bak andre ting (som i mitt tilfelle var dataspill), så kan det bygge seg opp en ubevisst følelse av depresjon. Og dette bare baller på seg. I mitt tilfelle var det både ting hjemme og det presset fra skolen som gjorde at jeg ble deprimert, men som jeg allikevel valgte å ignorere og bare "glemme". Du kan faktisk være deprimert uten å ane hvorfor. Hvis du opplevde noe du tok tungt for en stund siden, kan du faktisk kjenne på dette her, uten at du husker hva og hvorfor.

 

Nå vet jeg ikke helt hvor mye av det jeg har skrevet, TS (og andre som leser dette av samme grunn) kan assosiere med seg selv og kjenne seg igjen i. Mange sliter, av vidt forskjellige grunner, men dette er noen av dem. Hensikten med denne posten var egentlig bare for å få andre ungdommer som sliter til å ikke føle seg alene, og å få vekk litt depresjon. Egen innsats og vilje er eneste løsning på problemet, men når det og motivasjon blir sugd ut av deg, er det veldig vanskelig å ta seg selv i nakken - mye lettere sakt enn gjort.

[Jooose]

Ikke hør på folk som sier du må skjerpe deg, at det er din feil og alt det der tullet - det er bare halve sannheten. Jeg har vært i samme situasjon som deg, og har klart å komme meg igjennom det. Jeg tenkte at jeg kan dele mine erfaringer.

 

Det hele startet da jeg begynte på Vg1. Jeg gikk en linje (elektro) som jeg kanskje ikke følte va helt for meg, og var ikke så veldig motivert og engasjert i timene av den grunn. Dette var det året det ble obligatorisk å ha med seg sin egen bærbare maskin på skolen, noe som førte til enda et problem; 70% av hele klassen satt og spillte i mesteparten av timene. Jeg ble lett revet med og så ikke på det som et veldig stort problem siden alle andre også gjorde det.

Det gikk mest i WoW, noe som gjorde at det helst var det jeg drev med når jeg kom hjem ifra skolen også.

 

Jeg la meg seint, og fikk derfor lite søvn. Av og til kunne jeg til og med sitte oppe hele natta og spille, og bare såve vekk dagen når jeg egentlig skulle gå på skolen. Jeg fikk heller ikke noe særlig godt forhold til noen av elevene jeg gikk i klasse med, noe jeg føler har veldig mye å bety.

 

Etter en del samtaler med rådgiver på skolen, endte det opp med at jeg droppet av etter et halvt år, og begynte å jobbe. Jobbet da bare to timer hver dag pga. typen yrke. Året etterpå gikk jeg første året om igjen, og kom inn på noe som var litt lettere å forstå seg på selv om du ikke er så veldig skolemotivert. Miljøet i klassen var supert (alle snakket med alle, og ingen var utenfor), og jeg trivdes veldig godt. Jeg hadde også sluttet å spille WoW fast, bare i perioder på et par måneder om gangen.

 

Ting var bedre ved skolestart, men ble gradvis verre etter som tiden gikk. Det hadde skjedd mye i hjemmet siden jeg sluttet ungdomsskolen, og hele tiden har jeg følt at det har dette som har ligget over meg. Jeg var nesten konstant deprimert, og de eneste gangene jeg ikke følte meg helt tom var når jeg var med venner.

 

Jeg begynte etterhvert å få mye fravær også dette året, og endte til slutt opp med å snakke med skolepsykologen. Dette er det beste jeg har gjort. Å gu så hærlig det var å snakke ut om dette med noen som prøvde å forstå problemet. Han fikk meg også til å føle at jeg ikke var den eneste (noe som er lett å tro), at det er vanvittig mange ungdommer som sliter med depresjoner disse dager. Jeg hadde allerede prøvd å snakke med foreldrene min om det jeg slet med mange ganger, men ingen av dem kunne forstå noe som helst. For å være helt ærlig har jeg heller aldri klart å forklare hva jeg har sletet med. Uansett. Det var en stor lettelse og gjorde det lettere å komme seg på skolen. Jeg kom igjennom dette året med middelmådige karrakterer og en del fravær.

 

Så var det Vg2, dette året gikk enda bedre, men jeg klarte fremdeles ikke å kvitte meg med den vonde vanen. Noen dager da jeg våknet om morgenen, klarte jeg bare ikke å stå opp. Si f. eks. en fredag. Hvis jeg var veldig trøtt i det jeg våknet av alarmen, hadde jeg liksom en forskrudd tankegang at "det er siste dagen i uka, det gjør ikke noe om jeg ikke går på skolen nå", og det er nettopp dette som har vært så vanskelig å vende for meg.

 

Nå er jeg lærling, begynte i år. Har ikke vært borte en eneste dag, og har ikke kommet for sent heller. Av erfaringen jeg har fått av dette her, så tror jeg egentlig bare folk ikke helt klarer å takle press like lett. Det å gå på videregående skole er søren meg ikke bare bare. Du skal plutselig vite hva du skal bli når du blir stor, eller ihvertfall ha en viss formening om det, noen sliter kanskje med miljøet i klassen - det å gå overens med elevene, og kanskje heller ikke være så veldig sosial.

 

Dette ble en veldig rotete post, men jeg prøvde bare å fortelle litt om mine erfaringer. Noe konklusjon har jeg egentlig ikke, fordi problemet løste seg liksom aldri for meg. Jeg ser på jobb som en helt annen ting enn skole, noe som faktisk psykologen sa de fleste ungdommer gjør. Vi tar ting mye mer seriøst når det kommer til jobb enn faktisk det å få seg en utdanning - som er minst like viktig på videregående.

 

Hvis du opplever mye opp i gjennom årene som du ikke helt vet hvordan du skal takle, og bare prøver å ignorere det og gjemmer det bak andre ting (som i mitt tilfelle var dataspill), så kan det bygge seg opp en ubevisst følelse av depresjon. Og dette bare baller på seg. I mitt tilfelle var det både ting hjemme og det presset fra skolen som gjorde at jeg ble deprimert, men som jeg allikevel valgte å ignorere og bare "glemme". Du kan faktisk være deprimert uten å ane hvorfor. Hvis du opplevde noe du tok tungt for en stund siden, kan du faktisk kjenne på dette her, uten at du husker hva og hvorfor.

 

Nå vet jeg ikke helt hvor mye av det jeg har skrevet, TS (og andre som leser dette av samme grunn) kan assosiere med seg selv og kjenne seg igjen i. Mange sliter, av vidt forskjellige grunner, men dette er noen av dem. Hensikten med denne posten var egentlig bare for å få andre ungdommer som sliter til å ikke føle seg alene, og å få vekk litt depresjon. Egen innsats og vilje er eneste løsning på problemet, men når det og motivasjon blir sugd ut av deg, er det veldig vanskelig å ta seg selv i nakken - mye lettere sakt enn gjort.

Endelig, posten jeg har ventet på. En som forstår hvordan det er!

 

Har det akkurat likt som du hadde det. Til og med delen med wow. Alle vennene mine (har godt med venner. De fleste som jeg er med på skolen og kanskje ut noen ganger.) spiller wow. Vi er en gjeng kanskje 27 stk. som jeg spiller med veldig mye, er ikke med det annet enn in game og på skolen.

 

Timene jeg er på skolen går veldig sent. Kjenner alle i klassen men det er ikke noen "kompisser" der.

 

Jeg føler egentlig at jeg lever en annen person sitt liv, når jeg tenker over det. Alt jeg har gjort har jeg hengt meg på andre sine ideer og drømmer. Jeg gikk 2 år på friiddret som jeg ikke likte så godt, med en kompis som elsket det. Etter det gikk jeg 3 år på fotball (tilsammen 7 år) som jeg heller ikke likte så altforgodt, igjen sammen med noen kompisser. Jeg heide på Liverpool fordi fetteren min heide på det.

 

Da jeg skulle velge en linje på videregående var det læreren som satte opp en liste for meg og jeg bare sa "ok". Jeg droppa ut VG1, er nå 17 og går for andre gang. Den siste gangen var det mine foreldre som sa jeg skulle henge meg på Bygg og Annleg. Jeg gjorde det.

 

Jeg føler ikke noe spesielt glede i hverdagene utenom "in-game" eller når jeg er med kompisser (som i bunn og grunn bare blir mindre og mindre). Alt er så dønn seriøst!

 

Det skal ikke være lett, nei.

 

Hva foreslår du? Ta en prat med skolerådgiveren?

 

Hva var det som fikk deg til å "skjerpe" deg andre året? Andre fag? Gøyere timer? Nye venner!

[Jooose]

Slik løser vi problemene i huset:

Mamma ignorerer alt og alle og hvis hun sier no er det: "gidd ikke mer", "er helt tom".

Pappa blir sur og kjefter uannset hva jeg sier.

 

Det er tydeligvis jeg som er problemet, uannset. Det jeg har lyst til er å få fritak fra gym, i alle fall fram til jul. Har snakket med lærerne og de sier jeg ikke har noen grunn til å få fritak, ved mindre jeg snakker med psykolog. Har laget en annen tråd om gym, men jeg spør? Er det virkelig ikke grunn nok til å få fritak fra gym til de andre fagene sitter, når gymmen gjør at jeg ikke kommer meg på skolen? Jeg aner ikke hva det er med gym, men jeg blir helt nervøs og har nesten lyst til å grine bare jeg tenker på det. Enda så matcho som jeg er. Jeg er så nervøs for gymmen at jeg gjør hva som helst for å slippe. Enda jeg ikke har problemer med å dusje eller være i aktivitet foran folk.

 

Slik jeg ser det, så burde foreldrene være der og støtte en som er skolelei. De gjør det bare verre. (Missforstå meg rett. De har alltid vert der for meg og de var de beste foreldrene jeg kunne tenke meg for ikke så lenge siden.)

 

Det blir jo faktisk ikke noe lettere når jeg har en skyldfølelse inni meg hele tiden.

 

Faen gjør jeg? Tror dere virkelig ikke det er mulig for meg å flytte vekk, og klare meg på egenhånd nermere skolen?

[Gjest pingo]

Jeg kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver. Spesielt gym! jeg har heller ikke problemer med å være aktiv med andre eller dusje med andre, men likevel har jeg ikke vært der en eneste gang i år. Og selvom jeg har legeerklæring og melding fra psykolog bryr de seg ikke. Jeg skjønner heller ikke helt hva det er med den gymmen, men noe er det. Vet ikke hvor gammel du er nå, men jeg flytta langt bort fra foreldra mine når jeg var 17 (selvom de er fantastiske og vi er gode venner) og det hjalp endel. selvom det også er tungt å bo for seg selv, pga at man må plutselig vokse opp og være ansvarlig, så har det ikke vært noe problem. Man tenker plutselig anderledes.

 

Det med fravær depresjoner og wow, men wow har hjulpet meg med å slappe av og legge depresjonen litt på vent til tider, noe man trenger! men så lenge man ikke fortrenger det. Om man er deppa burde man alltid ha noen å prate med, ikke bare venner men også en utenforstående som psykolog osv. Jeg har vært deppa siden jeg begynte på barneskolen pga. en psykisk lidelse som jeg ikke før i år fant ut at jeg hadde, men har hatt mamma som psykolog hele denne tia og kjenner meg selv ut og inn nå, og har blitt veldig sterk av alt jeg har måttet gå igjennom. Det er også derfor lærerne og andre på skolen ikke klarer å skjønne at jeg sliter, de sier bare at jeg ser så oppegående og resurrssterk ut og at hvordan kan man være så sterk mens man er deppa og sliter? og jeg skjønner ikke at de ikke ser det, for man blir ikke sterk om man bare alltid har hatt det fint. lærere ser bare overflaten av ting, og spesiellt resten av skolevesenet. jeg skjønner veldig godt at så mange sliter, det forventes jo at vi skal være roboter.

 

Det jeg alltid får tilbake om jeg prøver å forklare meg, eller er borte fordi jeg har hatt det jævelig er: "Men alle har det vanskelig iblandt, men må bare presse seg litt hardere" og det gjør meg jævlig forbanna. det er lett for en frisk og gla og positiv person å si (som lærern min, som forteller om når hun føler seg litt dårlig så bare legger hun seg og drar seg opp av senga dagen etter og da er det bra igjen. sånn har hun det noen dager i halvåret sier hun) Hvordan skal hun noen gang kunne forstå? hun aner jo ikke at det finnes en dypere psykologisk verden. hun er jo virkelig en robot.

[Jooose]

Har ikke vert på på en stund.

 

Pingo: Veldig fint innlegg du hadde der. Det at du ser deg mye igjen i slik jeg har det, gymmen attpåtil, og at det fins andre som har vert i gjennom det samme som meg - Hjelper en god del.

 

Jeg har ikke enda vert i en gymtime. Har fått brev om at jeg stryker, men mer enn det har jeg ikke fått.

 

Har nå rundt 20 fraværsdager. Får 10 av dem vekk pga et virus.

 

Har funnet ut hva jeg vil neste år, og det tror jeg kommer til å hjelpe meg veldig. Brenner ikke for det jeg går på nå. Selvfølgelig er det gøy å bygge ting foreksempel en vegg eller mure opp en pipe osv. men når det kommer til alle 20 navnene på en takrenne og alle faguttrykkene blir jeg bare helt emo.

 

Foreldrene mine er veldig skuffet over meg. De er mye sur pga. meg og mange sier jeg bare skal slutte på skolen. Jeg blir veldig irritert over dette fordi jeg vil komme meg videre, men jeg trenger hjelp. Nå når jeg har funnet min motivasjon som er IKT-Servicefag tror jeg at jeg kommer til å klare meg veldig mye bedre.

 

Karakterene mine ligger på rundt 4. Har ikke hatt noen framføringer av ca. 2 stk i år pga skulk og sykdom.

 

Når vi hadde foreldrekonferanse snakket læreren om hvor flink alle andre er og hvor udugelig jeg er.. Han nevnte ikke noen av de femmerene jeg hadde i faget hans. "Ellers er du en stille gutt.." <- var det mest positive jeg fikk.

Han nevnte også det faktumet at jeg skulker en god del.

 

Det jeg har lyst til er å klare resten av året med minimalt fravær. Jeg er skikkelig klar for å gjøre en innsats. Jeg vet også at når jeg våkner i morgen er all den motivasjonen jeg går med nå, og omtrent alle andre kvelder, er borte.

 

Situasjonen min er dypere enn jeg framstiller den. Den er veldig innviklet og jeg klarer ikke sette helt fingen min på mye av det.

 

Skal prøve i morgen å sette på vekkerklokken ca. 40 minutter før skolen begynner, si til mamma at jeg kommer meg på skolen av meg selv. Ta en dusj, spise frokost, gå til bussen og rocke skoledagen fullt ut. Klarer jeg dette vet jeg at jeg er godt på vei.

 

Veldig greit å skrive her egentlig. Får mange fine svar og er takknemlig for det. Betyr en del for meg.

 

Har snakket med en kompis og vi sitter ganske likt nedi driten når det gjelder skulking og slikt.

Endret 29. november 2010 av Jooose

[Gjest pingo]

vet veldig godt hvor innviklet og vanskelig det blir, alle sier bare "men det er bare å gå på skolen det" mm:P hadde det vært så enkelt hadde vi vel gjort det. Jeg har legeerklering på depresjoner ol. og nå har endelig skolen annerkjent det, etter 2 1/2 år. har man legeerklæring får man plutselig hjelp. Hvis du er deprimert burde du prøve å dra til en psykolog og si det, du aner ikke hvor mye det har å si med det papiret! mye av fraværet blir gyldig da. Men det er bare et tips etter erfaring.

 

Men det er jo kjempebra at du har funnet ut noe du vil til neste år, det er ganske bra motivasjon. Har vært ikt lærling et år selv og det er en ganske bra jobb om man liker data. vi drev nesten bare å spilte og lekte hver dag:P lyssverd turneringer f.eks, drit gøy.

 

Hjelper ikke foreldra dine da? Det er jo dems jobb å skaffe hjelp fra skolen, spessielt om du er under 18. Da kan de klandre seg selv. ikke meningen å være så frampå, men det er faktisk sant. Blir litt sur av sånne foreldre.

 

Det med motivasjon om morgenen er en hard nøtt og knekke, sliter faktisk med det i dette øyeblikket, hehe. Skulle dratt for over en time sia, men vurderer å være hjemme, aner ikke hvorfor, det er jo bare sånn depresjon fungerer.

[€uropa]

For å ha en god fysisk helse, er det viktig å ha en god psykisk helse. Da er det viktig at du får den sosiale omgangen du trenger for ikke å føle deg ensom. Det er også en god motivasjon å ha venner på skolen som du ser fram til å prate med hver dag. Hvis du ikke har noen gode venner i klassen din, så kan du finne venner andre steder på skolen. Ei jente du liker, kan også være en god motivasjon. Hvis skolen er et du trives, vil hodepinen din etter hvert forsvinne.