Jesus Kristus - Guds sønn

[dixi]

Så står det i den katolske kirkes katekisme:

 

Faderen blir åpenbart av Sønnen

238. (2443) I mange religioner påkalles Gud som "Far". Guddommen blir ofte holdt for å være "guders og menneskers far". I Israel blir Gud kalt Far fordi Han er jordens skaper.237 Med enda større rett kalles Han Far fordi Han har inngått en pakt og gitt sin lov til Israel, sin "førstefødte sønn" (Ex 4, 22). Han kalles også Far for Israels konge.238 Fremfor alt er Han "de fattiges Far", den foreldreløses og enkens Far, de som står under Hans kjærlige beskyttelse.239

 

239. (370, 2779) Ved å kalle Gud "Far" sier troens språk fremfor alt to ting, nemlig at Gud er alltings første opphav og den høyeste autoritet av alle, og at Han samtidig er full av godhet og kjærlighet overfor sine barn. Guds foreldrekjærlighet uttrykkes også med bildet av Gud som mor,240 noe som sterkere understreker Guds immanens, nærheten mellom Gud og skapningen. Troens språk låner altså uttrykksformer fra den menneskelige erfaring av forholdet mellom foreldre og barn. Foreldrene er jo, i en viss forstand, Guds første representanter for barnet. Men ut fra den samme erfaring vet vi at de menneskelige foreldre er feilbarlige, og at de kan vansire bildet av hvordan en far eller en mor skal være. Da er det på sin plass å minne om at Gud står høyt hevet over menneskelige kjønnsforskjeller. Han er hverken mann eller kvinne, Han er Gud. Han står også over det å være far eller mor i menneskelig forstand,241 selv om alt som kalles foreldre, bærer navn etter Ham:242 ingen er far slik Gud er det.

 

240. (2780, 441-445) Jesus åpenbarte at Gud er "Far" i en til da uhørt forstand: Han er ikke bare Far fordi Han er skaper, Han er evig Far i forhold til sin Sønn, som bare er Sønn i forhold til sin Far: "Ingen andre enn Faderen kjenner Sønnen; heller ikke kjenner noen Faderen unntagen Sønnen, og den Sønnen velger å åpenbare ham for" (Matt 11, 27).

 

241. Derfor er det apostlene bekjenner at Jesus er Ordet som "var hos Gud, og Ordet var Gud" (Joh 1, 1), at "Han er den usynlige Guds bilde" (Kol 1, 15), og "Guds herlighets strålende avglans, Guds vesens rene avbilde" (Hebr 1, 3).

 

242. (465) Etter apostlene og i samsvar med den apostoliske tradisjon, bekjente Kirken i 325, ved det første økumeniske konsil i Nikea at Sønnen er "av samme vesen" som Faderen, det vil si én Gud sammen med Ham. Det annet økumeniske konsil som kom sammen i Konstantinopel i 381, beholdt dette uttrykket i sin omformulering av det nikenske Credo og bekjente "Guds enbårne Sønn, født av Faderen fra evighet, Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen".243

http://www.katolsk.no/kkk/k1_07.htm

[IHS]

Om Jesus er Gud eller om han er Guds sønn

Det er mange som er både far og sønn på en gang, TheaLinnea

 

Dette er ikke noe enten eller spørsmål, som du vil ha det til.

Jeg er både far og sønn, men ser ikke helt hvordan jeg kan være min egen far eller sønn...

Hvem sier at Jesus Kristus er sin egen Far, eller omvendt ?

[Imsvale]

Det følger helt naturlig dersom Jesus er Gud og samtidig Guds sønn – et åpenbart paradoks.

 

 

Høyst problematisk.

[TheaLinnea]

Sa Jesus noen gang at han var Gud? Nei, han gjorde aldri det.

I Bibelen blir han kalt «Guds Sønn». Og han sa: «Faderen . . . er større enn jeg.» (Johannes 10: 34—36; 14: 28) Jesus sa også at det var visse ting som verken han eller englene visste, men som bare Gud hadde kjennskap til. (Markus 13: 32)

 

Jesus bad dessuten til Gud. Ved en anledning sa han: «La din vilje skje, ikke min.» (Lukas 22: 42) Hvis Jesus var den allmektige Gud, hvem var det da han bad til? Han kunne vel ikke be til seg selv? Bibelen sier om hva som skjedde etter Jesu død: «Gud oppreiste denne Jesus.» (Apostlenes gjerninger 2: 32) Det er derfor tydelig at den allmektige Gud og Jesus er to forskjellige personer. Ikke engang etter sin død og oppstandelse og himmelfart var Jesus likestilt med sin Far. — 1. Korinter 11: 3; 15: 28.

[Imsvale]

Så vidt jeg har forstått er det som blir forsøkt poengtert av Kirken selv at Faderen og Sønnen (og Den hellige ånd) er én i essens, men ikke person – hva nå det måtte bety.

[TheaLinnea]

Kirken prøver å poengtere mye rart den. Læren om en treenig Gud er ikke Bibelsk.

En bok om det greske folks historie sier følgende om den holdning til religion som stort sett gjorde seg gjeldende blant romerske keisere i det tredje og det fjerde århundre: «Selv når de som befant seg på den keiserlige trone, ikke var særlig sterkt opptatt av religion, men innrettet seg etter tidsånden, fant de det nødvendig å gi religionen en viktig status innenfor rammen av sine politiske planer for å gi sine handlinger en viss religiøs betydning.» — Istoria tou Ellinikou Ethnous.

 

Konstantin var så avgjort en mann av sin tid. I begynnelsen av sin karriere trengte han en form for «guddommelig» støtte, og den kunne han ikke få av de romerske guder, som hadde mistet mye av sin glans. Verdensriket med dets religion og andre institusjoner var for nedadgående, og det var behov for noe nytt og stimulerende for å bringe dets styrke tilbake. Det greske leksikonet Hidria sier: «Konstantin var spesielt interessert i kristendommen fordi den var til støtte for ham både i hans seier og i reorganiseringen av hans rike. De kristne kirkesamfunn som fantes overalt, ble hans politiske støtte. . . . Han omgav seg med tidens store prelater . . . og han forlangte at de skulle bevare sin enhet.»

 

Konstantin forstod at den «kristne» religion — enda så frafallen og fordervet den var på det tidspunktet — med god virkning kunne benyttes som en gjenopplivende og forenende kraft og være til nytte for ham i hans store planer om å oppnå keisermakt. Han aksepterte de grunnleggende trekk ved den frafalne kristendom for å vinne støtte til å fremme sine egne politiske mål og besluttet seg for å forene folket i én «katolsk», eller universell, religion. Hedenske skikker og høytider fikk «kristne» navn.

 

Siden Konstantin søkte religiøs enhet av politiske grunner, var han snar til å bringe alle dissidenter til taushet, ikke på grunnlag av hva som var den sanne lære, men på grunnlag av hva flertallet fant å kunne godta. De dyptgripende læremessige forskjellene innenfor den sterkt splittede «kristne» kirke gav ham anledning til å gripe inn som en ’guddommelig utnevnt’ brobygger. Gjennom sin kjennskap til donatistene i Nord-Afrika og Arius’ tilhengere i den østlige delen av riket ble han snart klar over at overtalelse ikke var nok til å få i stand en solid og forent religion. Det var i et forsøk på å løse striden med arianerne at han sammenkalte til historiens første kirkemøte.

 

Historikeren Paul Johnson sier følgende om Konstantin: «En av hans viktigste grunner til å tolerere kristendommen, kan ha vært at det gav ham selv og staten anledning til å føre kontroll med kirkens bestemmelser om hva som er rett lære, og tiltakene overfor dem som avviker fra den rette lære.»

 

Hvilken rolle spilte den udøpte keiser Konstantin under kirkemøtet i Nikaia? Encyclopœdia Britannica sier: «Konstantin var selv ordstyrer og ledet aktivt drøftelsene . . . Av frykt for keiseren undertegnet biskopene, med bare to unntak, trosbekjennelsen, og mange av dem gjorde det meget mot sitt ønske.»

 

Etter to måneder med hissig religiøs debatt grep denne hedenske politikeren inn og traff en beslutning til fordel for dem som sa at Jesus var Gud. Men hvorfor? «Konstantin hadde egentlig ikke noen som helst forståelse av de spørsmål som ble stilt innen gresk teologi,» heter det i en bok om den kristne læres historie. (A Short History of Christian Doctrine) Det han forstod, var at splittelse på det religiøse område var en trussel mot hans rike, og han ønsket å styrke sitt rike.

 

Angående det endelige dokument som ble trukket opp i Nikaia under overoppsyn av Konstantin, sier den tidligere nevnte boken om det greske folks historie (Istoria tou Ellinikou Ethnous): «Det vitner om Konstantins likegyldighet i lærespørsmål, . . . hans hardnakkete pågåenhet i forsøket på å gjenopprette kirkens enhet for enhver pris, og endelig hans overbevisning om at han som ’biskop for dem som stod utenfor kirken’, hadde det avgjørende ord i ethvert religiøst spørsmål.»

[dixi]

Om Faderen er Gud så må såklart Sønnen også være Gud. Om man tror Jesus bare er et menneske så må det også være synd å tro på Han som frelser. Det er jo bare Gud vi skal tilbe. Og det er greit det, men da er man ikke kristen heller, slik muslimer heller ikke er kristne.

 

Jesus visste at Faderen hadde gitt alt i hans hender, at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. Joh. 13:3

Endret 11. november 2010 av dixi

[Red Frostraven]

Mennesker vokser gjennom celledeling.

 

Så Jesus må ha hatt ett fullstendig sett med DNA, for at cellene hans skulle kunne eksistere med samme farger som våre.

 

Altså må han ha hatt 100% mennesklig DNA, noe som gjør ham til et menneske.

Så kan de kristne mene at sjelen til dette mennesket var gud.

[dixi]

Riktig. Jesus er 100% Gud og 100% menneske.

[TheaLinnea]

Dixi skrev: Om Faderen er Gud så må såklart Sønnen også være Gud.

TheaLinnea: Å må han? Hva begrunner du det med ut i fra Bibelen?

 

Dixi skrev: . Om man tror Jesus bare er et menneske så må det også være synd å tro på Han som frelser

TheaLinnea: Bibelen sier: «Det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker, et menneske, Kristus Jesus, som gav seg selv som en tilsvarende løsepenge for alle.» — 1. Timoteus 2: 5, 6.

 

Jesus, som var et fullkomment menneske her på jorden, ble en løsepenge som nøyaktig erstattet det Adam hadde forspilt — retten til fullkomment menneskelig liv på jorden. Apostelen Paulus kunne derfor med rette kalle Jesus «den siste Adam».

 

Paulus sa også i denne forbindelse: «Likesom alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus.» (1. Korinter 15: 22, 45) Jesu fullkomne menneskeliv var den «tilsvarende løsepenge» som den guddommelige rettferdighet krevde — verken mer eller mindre. Også når det gjelder menneskelig rettsoppfatning, er det et grunnleggende prinsipp at den pris som skal betales, skal svare til den urett som er blitt begått.

 

Men hvis Jesus var en del av en guddom, ville gjenløsningsprisen ha vært uendelig mye høyere enn Guds egen lov krevde. (2. Mosebok 21: 23—25; 3. Mosebok 24: 19—21) Adam, som syndet i Eden, var bare et fullkomment menneske, ikke Gud. For at løsepengen virkelig skulle være i harmoni med Guds rettferdighet, måtte den være av nøyaktig samme verdi — et fullkomment menneske, «den siste Adam». Da Gud sendte Jesus til jorden som en løsepenge, gjorde han derfor Jesus til det som ville tilfredsstille rettferdigheten, ikke til en inkarnasjon, ikke til et gudmenneske, men til et fullkomment menneske, som var «stilt lavere enn englene». (Hebreerne 2: 9; jevnfør Salme 8: 6, 7.) Hvordan kunne en del av en allmektig guddom — Faderen, Sønnen eller den hellige ånd — noen gang ha blitt lavere enn englene?

 

Dixi skrev: Det er jo bare Gud vi skal tilbe.

TheaLinnea: Ja, det har du helt rett i. Vi skal ikke tilbe Jesus

[dixi]

Hvilket forhold har du da til Johannes sitt evangelium og brev? Der sier jo jesus gang på gang at vi skal følge Han. Jesus er fullt menneske, men også fullt Gud. Han blir ikke en mellomting mellom Gud og mennesker. Har mennesket en sønn vet vi at det også er et menneske. Slik er også Guds Sønn Gud.

 

Jesus sier i Joh.10:30

Jeg og Faderen er ett.

 

Det er det vi tror i treenigheten, og det står også skrevet og sagt av Jesus selv.

 

Jesus sier til ham: Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke Fillip? Den som har sett meg har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen?

Tror du ikke at jeg er i Faderen, og Faderen i meg? De ord jeg taler til dere, taler jeg ikke av meg selv, men Faderen, som blir i meg, han gjør sine gjerninger. Joh. 14:9-10

 

Her sier jo Jesus at om manser Jesus så ser man Gud.

 

Det finns værs hvor man kan lese at Jesus er Guds Sønn og det finns værs hvor mankan lese at Jesus er Gud. Det betyr at BEGGE tingene er rett. Jesus er både Guds Sønn og Gud.

[Imsvale]

Likevel snakker Jesus om Gud i tredje person.

[TheaLinnea]

Hvilket forhold har du da til Johannes sitt evangelium og brev? Der sier jo jesus gang på gang at vi skal følge Han. Jesus er fullt menneske, men også fullt Gud. Han blir ikke en mellomting mellom Gud og mennesker. Har mennesket en sønn vet vi at det også er et menneske. Slik er også Guds Sønn Gud.

 

Jesus sier i Joh.10:30

Jeg og Faderen er ett.

 

Det er det vi tror i treenigheten, og det står også skrevet og sagt av Jesus selv.

 

Jesus sier til ham: Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke Fillip? Den som har sett meg har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen?

Tror du ikke at jeg er i Faderen, og Faderen i meg? De ord jeg taler til dere, taler jeg ikke av meg selv, men Faderen, som blir i meg, han gjør sine gjerninger. Joh. 14:9-10

 

Her sier jo Jesus at om manser Jesus så ser man Gud.

 

Det finns værs hvor man kan lese at Jesus er Guds Sønn og det finns værs hvor mankan lese at Jesus er Gud. Det betyr at BEGGE tingene er rett. Jesus er både Guds Sønn og Gud.

Gud bestemte det slik at «Ordet ble kjød og bodde blant oss, og vi fikk se hans herlighet, en slik herlighet som en enbåren sønn har fra en far; og han var full av nåde og sannhet». (Joh. 1: 14) Gjennom hele Johannes’ beretning blir det deretter understreket av Jesus at hans forhold til Gud var et forhold preget av ubetinget lydighet mot Faderens vilje. (4: 34; 5: 19, 30; 7: 16; 10: 29, 30; 11: 41, 42; 12: 27, 49, 50; 14: 10)

 

Hans beskrivelse av dette fortrolige forholdet når sitt storslagne høydepunkt i bønnen som er gjengitt i det 17. kapittel i Johannes’ evangelium, hvor Jesus sier til sin Far at han har fullført den gjerning som Faderen har gitt ham å gjøre på jorden, og tilføyer: «Og nå, herliggjør du meg, Far, ved din side med den herlighet jeg hadde ved din side før verden var til.» — 17: 5.

 

Og hva så med Jesu forhold til sine disipler? Oppmerksomheten blir stadig rettet mot den rolle Jesus spiller som den eneste kanal Gud benytter for å velsigne både disse og hele menneskeheten. (14: 13, 14; 15: 16; 16: 23, 24) Han blir omtalt som «Guds Lam», «livets brød», «verdens lys», «den gode hyrde», «oppstandelsen og livet», «veien og sannheten og livet» og «det sanne vintre». (1: 29; 6: 35; 8: 12; 10: 11; 11: 25; 14: 6; 15: 1)

 

Det er ved hjelp av illustrasjonen om «det sanne vintre» at Jesus gjør kjent den enestående enhet som rår ikke bare mellom hans sanne etterfølgere og ham selv, men også mellom disse og Faderen. Ved å bære mye frukt vil de herliggjøre sin Far. «Liksom Faderen har elsket meg og jeg har elsket dere — bli i min kjærlighet», er det råd Jesus gir. — 15: 9.

 

Deretter ber han inderlig til Gud om at alle disse elskede, også ’de som ved deres ord kommer til tro på ham’, må være ett med hans Far og ham selv og helliget ved hjelp av sannhetens ord. Ja, hele formålet med Jesu tjeneste blir på en storslagen måte uttrykt i de siste ordene av bønnen til hans Far: «Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og vil gjøre det kjent, for at den kjærlighet som du har elsket meg med, skal være i dem og jeg i forening med dem.» — 17: 20, 26.

 

Selv om Jesus skulle forlate sine disipler i verden, skulle han ikke forlate dem uten at de skulle få en hjelper, «sannhetens ånd». Han gav dem dessuten betimelig veiledning med hensyn til deres forhold til verden og viste dem hvordan de skulle seire som «lysets sønner». (14: 16, 17; 3: 19—21; 12: 36) «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler,» sa Jesus, «og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere.» Til mørkets barn sa han derimot: «Dere er av deres far Djevelen, og dere vil gjøre etter deres fars ønsker. . . . han stod ikke fast i sannheten, for sannhet er ikke i ham.» Jesus sa: «Fatt mot! Jeg har seiret over verden.» — 8: 31, 32, 44; 4: 23; 16: 33.

 

Alt dette har også tilknytning til Guds rike. Jesus kom med følgende vitnesbyrd da han ble forhørt: «Mitt rike er ikke en del av denne verden. Hvis mitt rike var en del av denne verden, ville mine tjenere ha kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er mitt rike ikke herfra.» Som svar på Pilatus’ spørsmål sa han så: «Du sier selv at jeg er en konge.

 

Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden: at jeg skulle vitne om sannheten. Enhver som er på sannhetens side, hører min røst.» (18: 36, 37) Ja, lykkelige er de som lytter og blir «født på ny» for å «komme inn i Guds rike» i forening med Kongen. Lykkelige er de «andre sauer» som lytter til denne Hyrdes og Konges røst og oppnår liv. Det ble skrevet «for at dere skal tro at Jesus er Kristus, Guds Sønn, og for at dere, fordi dere tror, skal ha liv ved hans navn». — 3: 3, 5; 10: 16; 20: 31.

 

Jesus gjenspeiler sin Fars egenskaper, gjør hans vilje og trofast tjener ham i samsvar med hans hensikt på en så fullkommen måte at det å være sammen med Jesus og iaktta ham praktisk talt er som å se Faderen. Men Faderen står over Sønnen, noe Jesus erkjenner: «De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv.» Jesus gir med rette sin himmelske Far æren for det han lærer apostlene.

[abcdefghijklmnopqrstuvwxyz]

Om Jesus er Gud eller om han er Guds sønn

 

Ingen av delene. Faktisk var ikke Jesus engang en ekte person. Bibelen er skrevet cirka 150 år etter hans død. Jesus var den tidens Robin Hood, om du vil.

 

I virkeligheten er han basert på folkeeventyr ifra andre kulturer som predaterer selv gamle testamentet med flere tusen år.

[dixi]

Fra katolsk.no

 

Hvis evangeliene virkelig var usanne og oppdiktede, hva ønsket så deres forfattere å oppnå ved denne løgnen? Deres beretninger brakte dem ingen verdslige fordeler. Tvert imot, deres forkynnelse ga dem motstandere, skjellsord, lidelse og død. –Hvis de var klar over at Jesus bare var et vanlig menneske, hvorfor skulle de så – etter at alt håp var ute ved hans død – oppdikte en oppstandelse? Hvis de ikke trodde på det de selv forkynte, hvorfor skulle de da bedra verden med oppstandelsesløgnen isteden for å la den traurige historien om Jesus fra Nasaret gå i glemmeboken?

 

Dette spørsmålet ble tatt opp til diskusjon av Eusebius av Cæsarea en gang mellom 314 og 318. I sin Demonstratio Evangelica peker han på at hvis evangeliene er oppdiktet, må en sammensvergelse ha funnet sted mellom apostlene og alle de øvrige som ga vitnesbyrd om Jesu undre. For å belyse dette nærmere legger han dem følgende ord i munnen: «Kjære venner, dere og jeg er alle mennesker som kjenner ham, den der bedrageren av i går, denne bedrageriets mester, som vi har sett lide døden.. Kom, la oss rotte oss sammen og bli enige om å gi verden en løgnhistorie, som vi utklekker sammen: La oss si at vi har sett ham gi blinde synet, noe som ingen av oss noensinne har sett, og døve hørselen, noe som ingen av oss noensinne har hørt om. La oss si at han helbredet spedalske og oppvekket døde. Og da hans død nå er kjent og vi ikke kan skjule det mer, la oss komme bort fra denne vanskeligheten ved å vise litt besluttsomhet, idet vi frekt bærer vitnesbyrd om at han etter sin oppstandelse fra de døde, bodde og spiste sammen med oss. La oss være frekke og besluttsomme og fullføre vårt vanvittige foretagende like inn i døden. Det er ikke noe komisk ved dette å dø for ingenting. Og hvorfor skulle vi mislike dette - uten noen som helst fornuftig grunn – å bli hudstrøket og ut-stå kroppslig tortur, skam og fornærmelser for det som er usant? La oss se en oppgave i dette. La oss fortelle de samme løgnene og oppdiktede beretningene, som ikke nytter noen, verken oss selv eller de som vi bedrar eller ham som vi gjør til Gud med våre løgner. La oss heller ikke begrense vårt arbeid bare til folk av vår egen rase, men la oss gå ut til alle folk og fylle jorden med våre løgner. Og selv om vi ikke overbeviser noen, så har vi i hvert fall den tilfredsstillelse at vi til gjengjeld for våre løgner, kan ta på oss straffen for vårt bedrageri.» Eusebius slutter med å spørre: «Er dette troverdig? » Og vi kan stille samme spørsmål i dag. Er en slik form for resonnement - for så å sette det ut i livet - mulig for normale mennesker?

 

Anbefaler deg å lese hele her: http://www.katolsk.no/artikler/kvspbvom.htm

[RWS]

Fra katolsk.no

 

Hvis evangeliene virkelig var usanne og oppdiktede, hva ønsket så deres forfattere å oppnå ved denne løgnen?

Mens alle de som sier at de er usanne og oppdiktede selvfølgelig jobber for satan, som seff har en ond agenda bak det hele? joda, til og meg jeg skjønner den logikken der...

 

Nå skjøt du deg selv i foten syntes jeg, for klart at de som skrev disse evangeliene hadde en agenda, du er vel ikke dummere enn at du skjønner det du også? Det var jo keiseren som bestilte dette jo.... og siden det meste av spor om hva som faktisk skjedde er visket ut av kirken selv trenger en ikke å være einstein for å forstå at det i aller høysete grad ligger en agenda bak evangeliene...

[TheSoapmaker]

Om Jesus er Gud eller om han er Guds sønn

Alle de kristne jeg har møtt mener at Jesus er Gud OG guds sønn. Så la oss si at han er begge deler. Med andre ord: Han er sin egen sønn!

[abcdefghijklmnopqrstuvwxyz]

Hvis evangeliene virkelig var usanne og oppdiktede, hva ønsket så deres forfattere å oppnå ved denne løgnen? Deres beretninger brakte dem ingen verdslige fordeler.

 

Semantikk og antagelser. Det samme kan sies om selvmordsbombere. Det betyr ikke at de har rett.

[TheaLinnea]

Om Jesus er Gud eller om han er Guds sønn

Alle de kristne jeg har møtt mener at Jesus er Gud OG guds sønn. Så la oss si at han er begge deler. Med andre ord: Han er sin egen sønn!

Jesus visste at han ikke var jevnbyrdig med sin Far, Jesus kom gang på gang med slike uttalelser som disse: «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre.» (Johannes 5: 19) «Jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, som har sendt meg.» (Johannes 6: 38) «Min lære er ikke min egen, den er fra ham som har sendt meg.» (Johannes 7: 16) «Jeg kjenner ham (Gud), for jeg kommer fra ham, og han har sendt meg.» (Johannes 7: 29)

 

Den som sender, er større enn den som blir sendt. Den som blir sendt, er en underordnet, en tjener. Det er Gud som sender, og det er Jesus som blir sendt. De er ikke samme person. Som Jesus uttrykte det: «Tjeneren er ikke større enn sin herre, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham.» — Johannes 13: 16.

 

Jesus selv sa: «Faderen . . . er større enn jeg.» (Johannes 14: 28) Vi bør tro Jesus, for han visste selvfølgelig hvordan hans forhold til hans Far var. Apostelen Paulus visste også at Gud er større enn Jesus, og han sa: «Sønnen (Jesus) selv (skal) underordne seg under Gud.» (1. Korinter 15: 28) Det fremgår også av Paulus’ uttalelse i 1. Korinter 11: 3: «Kristi hode er Gud.»

 

Jesus erkjente at han hadde en Gud som var større enn han var, da han sa til disiplene: «Jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» — Johannes 20: 17.

 

Etter at Jesus var død, lå han i graven i omkring tre dager. Hvem var det som oppreiste ham? Ettersom han var død, kunne han ikke oppreise seg selv. Og hvis han ikke var ordentlig død, kunne han ikke ha betalt løsepengen for Adams synd. Apostelen Peter forteller hvem som oppreiste Jesus: «Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens veer.» (Apostlenes gjerninger 2: 24)

[Romeren]

Jesus visste at han ikke var jevnbyrdig med sin Far, Jesus kom gang på gang med slike uttalelser som disse: «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre.» (Johannes 5: 19) «Jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, som har sendt meg.» (Johannes 6: 38) «Min lære er ikke min egen, den er fra ham som har sendt meg.» (Johannes 7: 16) «Jeg kjenner ham (Gud), for jeg kommer fra ham, og han har sendt meg.» (Johannes 7: 29)

 

Og han som sa dette sa og "Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre." (Joh 13,34) Hvem andre enn Gud gir bud?

 

Jeg tenker du understreker Jesu stilling som menneske. Vi er ikke uenige i det. Derfor står det og i Hebreerbrevet: "Men vi ser at Jesus, som for en kort tid var stilt lavere enn englene, er kronet med herlighet og ære, fordi han led døden. Slik skulle han ved Guds nåde smake døden for alle.(Heb. 2,9)

 

Men det er mer - nemlig hva som er på begge sider av denne "korte tid". Det er ikke som menneske Jesus kommer med nye bud, sier vi skal følge ham (Mat. 9,9), eller tro på ham (Joh. 14, 1), men som Gud.

 

Vi har én vi skal følge og én vi skal tro på - følger vi Jesus følger vi Gud og tror vi på Jesus tror vi på Gud. "Én Herre, én tro, én dåp", for å sitere Paulus (Efes 4,5).

 

Derfor er vår utfordring å ta innover oss både de tekstene som skiller mellom Faderen og Sønnen, og dem som med all tydelighet setter likhetstegn mellom dem. For det finnes begge deler.

Endret 14. november 2010 av Romeren