Sosial utvikling for Høyt fungerende autist

[Gjest Rocket_murrfish]

Heisann!

 

Jeg er da en 20 år gammel fyr som sliter en del sosialt. Problemet mitt er ikke at jeg ikke har venner, eller folk å være med, for jeg prøver vær eneste helg å finne på noe artig å gjøre med folk. Men problemet mitt ligger mer til grunne når jeg faktisk er sammen med dem. Med kamerater på tomannshånd kan jeg snakke veldig lenge og få i gang mange dype og filosofiske diskusjoner, men jeg sliter med generell small-talk og faktisk ha uformelle og artige kødde-samtaler og ander ting jeg vil dekke iløpet av dette inlegget.

 

Jeg kan lett sitte med bestekameratene mine og ha problemer med å finne noe å snakke om, eller være med en person en hel kveld og ikke kommet med noe morsomt å si. Humoren bringer meg også mot en annen ting jeg selv har merket. Jeg forstår allmenn humor relativt dårlig og ting feks 99% av belkningen ser på som morsomt kan jeg sitte og si hæ? hva var artig med det? Så grunnet dårlig forståelse av allmenn humor, har jeg utviklet min spesielle humor.

Jeg kan lett komme opp med en helt random ting som jeg synes tilfredstiller mitt humor behov i en viss grad, men som veldig få skjønner. Bare de som kjenner meg godt forstår en del av denne humoren, men folk jeg nylig har møtt kan bare glemme det og synes jeg lett er merelig. Grunnet dårlig smalltalk og humor-ferdigheter har jeg derfor problemer med å snakke og diskutere med personer jeg nylig har møtt. Selv noen jeg har masse til felles med kan jeg slite å snakke med.

 

Litt backstory

Da jeg var liten hadde jeg en liten utgave av syndromet autisme/asperger aka. høytfungerende autist/asperger og var mye for meg selv, var merkelig, hadde sterke interresser innen spesielle fag og var dårlig sosialt. Fra 5-7 klasse hadde jeg ingen personer å være med på skolen.

 

På ungdomsskolen forbedret det seg mye og jeg fikk to bestevenner som hadde noe av de samme problemene og vi kom jævla godt overrens og er fortsatt venner den dag i dag. Jeg fikk tidlig også vite at jeg hadde syndromet autisme og leste en del om dette. Da jeg begynte på videregående mistet jeg kontakt med vennene mine fra ungdomsskolen da vi alle begynte på ulike linjer.

 

Jeg var ikke bevisst på mine sosiale problemer da jeg hadde det hyggelig og gøy med kameratene mine på ungdomsskolen (når jeg tenker tilbake skjønte de nok min spesielle humor og vi kom derfor godt overrens på mange måter). I starten av videregående merket jeg at mange hadde problemer med å bli godt kjent med meg og jeg fant meg ofte i situasjonen av å ikke si noe til de jeg hang best med, og jeg prøvde sjeldent å finne på noe med dem utenom skolen eller diskutere ulike interesser.

 

Jeg var ganske sjenert samtidig som jeg ikke visste hvordan jeg skulle oppføre meg sosialt. Rundt februar samme skoleår hadde jeg ettervært store selvmordstanker grunnet problem med en jente jeg var forelska i brøt kontakt, søvnproblemer, sosiale problemer på skolen og hele pakka. Jeg kjørte på med å drikke frostvæske og håpet dette tok knekken på meg, noe det ikke gjorde og jeg kom i kontakt med BUPA og psykolog osv.

 

De kom inn i livet hjemme og hjalp til og gjorde alt generelt mye bedre, men det var ikke noe stor forandring på seg selv som person. Kan nevne at denne tiden gikk jeg ned 20kg, men det sosiale var stort sett det samme. Da jeg tok videregående om igjen var jeg nok en av de beste, fikk mange gode karakterer og var klassens nerd, men min daglige rutiner var: skole, trene, spise sunt, lekser og så spille dataspill resten av kvelden.

 

For meg ble dataspilling en del av livet mitt og sosiale ting var for meg lite viktig, men jeg holdt litt kontakt med en av bestevennene mine innimellom. Halvveis i andre klasse på videregående startet jeg å se på anime og spille wow (yea, ikt ftw) og ble enda mer oppslukt. Men på en måte var jeg mye mer sosial enn det jeg hadde vært før da og jeg fikk god kontakt med de andre i klassen, men jeg følte aldri for å sosialisere utenfor rommet mitt. Her kom også dype diskusjoner innenfor tema jeg for meste kunne har for færre personer og jeg fikk ingen ordentlige samtaler.

 

I midten av sommeren samme året sluttet jeg å spille dataspill generelt. Jeg begynte å få trangen for å sosialisere mer og tok god kontakt med venner og bekjente jeg ellers hadde hatt dårlig kontakt med. Jeg startet også å lete etter en dame og fikk en, hun bodde flere timer borte da, MEN DET FUNKET! Med henne fikk jeg god kontakt og vi hadde det artig og hyggelig mange artige og dype samtaler, men i lange løp følte jeg at vi gjorde det samme om igjen, det utviklet seg ikke og det varte ikke lenger enn etter sommeren i år. Når jeg i tillegg var med andre personer, klarte jeg ikke oppføre meg som jeg vanligvis gjorde, siden denne speiselle humoren min var noe vi hadde sammen og noe jeg alltid har problemer med å utrykker med andre som ikke skjønner den.

 

Siden vi hadde for det meste kontakt via nettet var det vanskelig å finne på noe med andre kamerater og jeg ble en del tøffel til slutt og lot henne kontrollere hva jeg gjorde med andre sosialiserte jeg lite med andre kamerater rundt. Etter å ha slått opp begynte jeg å sosialisere mye mer igjen. Vær eneste helg hadde jeg noe å gjøre med kamerater, og jeg var ute nesten vær dag, med mindre jeg var hjemme og spilte gitar.

Men når jeg var med flere kamerater samtidig eller noen jeg ikke kjente så godt var det vanskelig siden de ikke skjønte humoren min og siden det ble vanskeligere med dype samtaler på tomannshånd. Jeg føler meg også som en nikkedukke når jeg møter nye personer og selv om de forteller mye interresant vet jeg ikke helt hvordan jeg svarer på det. ANdre ting jeg har fått høre er at jeg ikke har noe bra kroppspråk, stemmen min er ganske monoton hele tiden, annsiktsutrykket mitt er det samme og jeg har dårlig innlevelse i det jeg sier. Aka. Robot!

 

 

Jeg føler jeg kan gi så mye mer av meg selv men vet ikke hvordan jeg gjør dette og jeg ser på autismen som en miniversjon av meg selv som sitter med en slegge på den sosiale delen av hjernen min. Får jeg ikke endret det sosiale ved meg selv føler jeg at jeg like gjerne kan bolte meg inne på gutterommet og studere gitar og musikk.

Så en av tingene jeg STERKT vil forandre ved meg er å fortså mennesker mer sosialt. Ha muligheten til å sitte ved siden av bestekameraten min og snakke om mange artige ting, ha forståelse for andres humor så jeg å kan komme med artige kommentarer, snakke i grupper med folk på en normal måte, kunne diskutere felles interesser med andre uten å dette ut av samtalen og ha uformelle samtaler med eks fremmede.

 

 

Jeg ved det er mulig å skaffe disse ferdighetene gjennom å lære dem, ingen får automatisk sine ferdigheter. En sosial ferdighet er noe man som oftest får gjennom gener og er da mer rustet til å behandle og utvikle seg sosialt ute i livet og ved ulike situasjoner. Mens jeg føler sterkt jeg ikke har fått disse genene og autismen har stoppet en normal sosial utvikling og det er noe jeg har lyst til å utvikle!! Bootcamps for eksmepl er for å utvikle sine sosiale ferdigheter med jenter osv og etter vært komme til et punkt hvor sjekking og flørting skjer naturlig og ikke statisk. Liten quote: "Mennesker med autisme har sosiale vansker og ofte mangler intuisjon om andre som mange tar for gitt."

 

 

Etter å ha vært veldig åpen her om det som for det meste har påvirket livet mitt, er det noe spesiell hjelp for å utvikle seg sosialt? Noe kurs etc? For meg funker selvlæring veldig dårlig da jeg altfor fort går inn på et tema og kan lett tenke for mye og forvirre meg selv. Et eksmepel er selvlæring av gitarspilling; jeg har flere ganger sittet oppe til kl 3 en vanlig jobb hverdag og letet etter en sang jeg bør kunne spille for å utvikle meg på en bra måte, ikke for enkel, ikke for vanskelig. Må ikke spille en sang for ofte, osvosv. Så jeg liker strukturert oppsett/lærling bedre enn selvlært, eller lete etter det jeg kaller den sosialen nøkkelen ved hjelp av å eksperimentere selv.

 

Alle forslag er åpne og jeg tar det med åpne armer!

[Nalenu]

Jeg leste allt, vanskelig å komme med svar her. Høres ut som det er vanskeligere for deg å finne likesinnede som deler samme humor og intresser.

 

Jeg har et forslag uansett, kanskje gå ut på byen i helgene, finn og oppsøk fester.

I mitt tilfelle har jeg skaffet meg en omgangskrets via den måten. Ikke at du trenger å drikke i menger når du er ute, ta deg en øl fordi du vil vere sosial og ikke vere sosial fordi du vil ta deg en øl

[€uropa]

Du kan prøve å se de sosiale ferdighetene på samme måte som gitarspillet. Som du leter etter en ny sang, kan du lete etter en ny sosial ting å prøve. Fortsett å prøve til du mestrer det. Det blir ikke perfekt med en gang, men du spiller vel ingen sang på gitaren perfekt den første gangen du prøver den, heller.

[Gjest SCwirl]

http://www.succeedsocially.com/

Grei side å sjekke ut.

 

"Kunsten å lese tanker" er en bok av Henrik Fexus.

Handler om å lese kroppspråk og hvordan man bruker kroppspråk selv.

 

 

Høres ut som du lider av NLD.

"Non-verbal Learning Disorder" på engelsk, eller "Nonverbale lærevansker" på norsk.

 

Lider av dette selv. Kjenner meg ihvertfall veldig, veldig godt igjen i historien din.

Stikkord er "Kroppspråk." En med NLD har vansker for å lese kroppspråk og ansiktsuttrykk.

Samt å føle "stemningen" i en sosial setting. Dette fører naturligvis til en dårlig utviklet forståelse av sosiale normer.

 

 

Sjekk det ut på Wikipedia.

Eller NLDforeningen.no

[€uropa]

Du må være bevisst på deg selv og erfaringene dine. Du sier at du har hatt venner før og hatt perioder da du alltid hadde noen å være sammen med. Jeg tror at du har brukt mye tid på å tenke på at du er ensom og at du savner å ha venner. Men tenk etter: hva var det som gjorde at du fikk venner den gang? Er det noe annerledes i dag? Bruk logikken og foruften din og tenk over hva som er likt og hvordan andre ting har forandret seg.

 

Du kan bli god i ethvert spill. Du må bare lære deg reglene og skaffe erfaring gjennom mengdetrening.

[Gjest Rocket_murrfish]

http://www.succeedsocially.com/

Grei side å sjekke ut.

 

"Kunsten å lese tanker" er en bok av Henrik Fexus.

Handler om å lese kroppspråk og hvordan man bruker kroppspråk selv.

 

 

Høres ut som du lider av NLD.

"Non-verbal Learning Disorder" på engelsk, eller "Nonverbale lærevansker" på norsk.

 

Lider av dette selv. Kjenner meg ihvertfall veldig, veldig godt igjen i historien din.

Stikkord er "Kroppspråk." En med NLD har vansker for å lese kroppspråk og ansiktsuttrykk.

Samt å føle "stemningen" i en sosial setting. Dette fører naturligvis til en dårlig utviklet forståelse av sosiale normer.

 

 

Sjekk det ut på Wikipedia.

Eller NLDforeningen.no

 

Takk for informasjonen, SCwirl! Har oppklart VELDIG mye. Har nå lest en del om NLD, sammenligninget det med autisme osv. Synes det er mange fler kjennetegn hos meg ved NLD enn autisme. Kommer opp opp med noen Quoter jeg har funnet.

 

NLD involves deficits in perception, coordination, socialisation, non-verbal problem-solving and understanding of humour, along with well-developed rote memory.

 

Dårlig forståelse av humor har jeg nevnt; mange opplever jeg er ganske klomsete og har dårlig koordinasjon; og som nevnt dårlig sosiale evner. Nedenfor kommer en annen god utfyllende tekst jeg fant som sier jævla mye for meg:

 

På det sosiale feltet har NLD visse fellestrekk med Aspergers syndrom. I motsetning til barn med autismeforstyrrelser så har personer med NLD imidlertid et like sterkt ønske om å ha venner og kontakt som andre har. De merker bare at det ikke fungerer. En dårlig selvfølelse på det sosiale er ofte resultatet.

 

 

Zarac, ja, jeg kan lett lære dette på egen hånd og reflektere over erfaringene jeg gjør og "spille sangen om og om igjen". Men tenk deg at jeg plukker opp gitaren og skal lære en ganske vanskelig solo, som må øves 100 ganger for å spilles perfekt. Istedenfor å øve kun på soloen som varer 45 sekunder, øver jeg på hele sangen som varer 5 minutter.

Okay, øver jeg kun på soloen blir det 75 minutter. Men jeg skal ikke bare spille soloen, jeg skal ta med helheten, så jeg må øve på HELE sangen. Det blir over 8 timer, rundt 6 ganger så mye.

 

Poenget mitt er, hvis jeg prøver å øve på alt, tar det jeg sliter med innimellom og lære av disse erfaringene, møter jeg disse situasjonene mye mer sjeldent enn det jeg ønsker og resultatet er istedenfor å lære meg og bli bedre sosial på ett år, tar dette kanskje 5 ganger så lang tid.

 

 

Men tenk etter: hva var det som gjorde at du fikk venner den gang? Er det noe annerledes i dag? Bruk logikken og foruften din og tenk over hva som er likt og hvordan andre ting har forandret seg.

 

1. På ungdomsskolen hadde ene kameraten min Asperger, andre problemer med angst grunnet mobbing.

2. Bestekameraten min forstår humoren min i en viss grad og vi kan ha det gøy bassert på dette.

3. Dype filosofiske diskusjoner, eller felles interesser som musikk med noen jeg har nå. Har tatt laaaang tid å danne dette forholdet og det er fortsatt merkelig kommunikasjon mellom oss.

 

 

Høres ut som det er vanskeligere for deg å finne likesinnede som deler samme humor og intresser.

 

Jeg har ikke lyst til å isolere meg med folk som har samme problemet.

[Sarah78]

Høres ut som det er vanskeligere for deg å finne likesinnede som deler samme humor og intresser.

 

Jeg har ikke lyst til å isolere meg med folk som har samme problemet.

Det er heller ikke nødvendig-ingen er like enten de deler diagnosen din eller ikke. Men du kan kansje prøve å finne noen som har interesse av å filisofere?

Du finner kansje ut at den personen deler andre interresser også,men jeg sjønner det ikke er enkelt.

[€uropa]

Jeg forstår frustrasjonen din. Men det finnes ingen snarveier. Du må rett og slett bare lære deg det. Det er helt normalt at det tar lang tid å bygge seg opp en vennekrets, i hvert fall hvis man har vært utenfor veldig lenge. Du vil merke resultater ganske fort hvis du gjør noe riktig. Bare i det små i begynnelsen, men det er en start. Etter hvert vil det gå fortere og lettere.

[Gjest SCwirl]

Sosial interaksjon er noe som krever øvelse. Ganske likt alle andre gjøremål.

 

Gitar. Å lese. Å skrive. Å spille dataspill. Matematikk.

Alt man gjør mye og øver seg på, kan en bli flink til.

 

Dette er ihvertfall filosofien jeg har konstatert for meg selv.

Øver daglig på sosial interaksjon, og mange av mine subjekter

er etterhvert blitt gode venner. Jeg vurderer å studere

sosialantropologi sammen med filosofien. Det kunne vært interessant

å ha mennesker i sosiale miljøer som spesialfelt. Kanskje litt ironisk..

[Gjest SCwirl]

Glemte å nevne..

 

NLD Betyr jo Non-verbale Lærevansker. Dette innebærer at en med

denne diagnosen har problemer med alt annet enn det verbale.

For min del har dette resultert i at jeg har et godt utviklet vokabular.

 

Det er ofte jeg har brukt et ord i dagligtale, så er det én eller flere som

ikke forstår dette ordet. Det er ikke alltid lett å lese at mennesker ikke

forstår hva jeg snakker om.

 

Vanskeligheter med å lese hint i ansiktsuttrykk og å føle stemningen i en

sosial situasjon er slik jeg definerer det. Man kan tenke seg å gå igjennom livet uten å forstå når noen viser et ansikt for å fortelle deg hva de synes om dine handlinger. eller ord.

Man får aldri vite hva riktig oppførsel og hvilke ord som er riktige i hvilke situasjoner.

 

He was a cool guy, but a little strange.

[FlinkeFreddy]

Hmm, leste ikke hele tråden kan man si... Men for hva det er verdt: https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=1223246

[PosteMonopolet]

Kjenner meg ein del igjen i denne historia. Anbefaler deg forresten å registrere deg på forumet på www.autismesiden.no, der er det mykje nyttig info, og mange i same situasjon.