bli ordentlig sett og anerkjent

[Gjest ukjenta]

jeg har et dritastort eksponeringsbehov.

har et behov for at andre skal se meg, den jeg egentlig er.

at noen skal være engasjert og virkelig bruke tid på meg.

helst så mye og så ivrig at jeg mister pusten.

kanskje mest fordi jeg er slik selv.

jeg kan tidvis fortape meg i andre mennesker.

velte meg i deres følelsesliv og iherdig prøve å forstå deres indre.

krampeaktig velte meg skjødesløst i deres tanker.

helt frem til jeg eller de mister interessen for mitt prosjekt.

men saken er, det er aldri noen som prøver å forstå meg.

ikke litt en gang.

hvorfor er det slik?

lever vi i en for narsissistisk verden?

er jeg ikke interessant nok?

ikke pen nok?

 

Irvin D. Yalom skrev en gang:

 

-Vi higer etter velværet ved den absolutte sannhet, fordi vi ikke holder ut trøstsløsheten i en tilværelse uten mening.

 

Hurra for at andre kan uttrykke det bedre enn meg.

Jeg har et umettelig behov for å forstå andre mennesker.

Og jeg skulle bare ønske at det mennesket hadde behov for å forstå meg også;

i en tid hvor det er mest viktig å haste avsted.

[Balthier]

Har det litt på samme måte, men lærer dag for dag.

 

Har mye med tillit å gjøre. Det første du må spørre deg selv er: hvor mye gir du av deg selv?

 

Kommunikasjon gjennom informasjons forplanting og ekstraksjon er en gradvis prossess. Kan nesten se på det som brett i et spill.

 

Jo dypere i spillet du kommer, jo flere friheter kan du ta deg i forplanting av din personlighet og ekstraksjon av andres, hvor målet til slutt er gjensidig forståelse.

 

Det finnes ingen snarveier, ei heller i kommunisering eller knytting av bånd mellom deg og andres psyke.

 

-Balthy

.

[Gjest ukjenta]

har du noe litteratur å anbefale meg?

kanskje jeg skal gå til en terapaut?

så får jeg kanskje stimulert noe av mitt eksponeringsbehov.

aller helst vil jeg selv bli en psykiater.

men er ikke der enda.

[Balthier]

Markens grøde av Knut Hamsun.

 

Omtrent den eneste boken jeg har lest, men still.

[Lilac1]

http://no.wikipedia.org/wiki/Personlighetsforstyrrelse#Histrionisk_personlighetsforstyrrelse

 

Og for all del spør kvalifiserte før dere selvdiagnostiserer

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Histrionic_personality_disorder

 

Denne hadde litt mer kjøtt på beina, men forutsetter stødig engelsk.

Endret 25. oktober 2010 av Lilac1

[Balthier]

hepp, hepp. Her har du litt mere lesning for den genuint interesserte: http://no.wikipedia.org/wiki/Sosiopat

[Gjest ukjenta]

Fytti, nå får dere skjerpe dere. Særlig du Balthier.

Jeg er verken slutty, needy eller totalt grønnsak i det offentlige rom.

Tvert imot: jeg er dannet, tekkelig kledd og fekter meg med sunne fritidssyssler.

 

Tråden ovenfor var sikkert et resultat av at jeg er lei av å måtte være den som engasjerer meg i andre.

Det er alltid slik at jeg er den som engasjerer meg mest.

Aldri noen som plutselig bestemmer seg for å bli bedre kjent med meg.

Og det undrer meg i grunn. At mennesker er så kalde her i Norge.

Har i flere år bodd i utlander, og der var det så mye lettere med mennesker.

De var genuint interessert i deg, de spurte deg ut og engasjerte seg.

Her i Norge gjør folk ikke det.

 

Men å sende meg sosiopati linker vil jeg gjerne ha meg frabedt.

Herlighet.

[Balthier]

Forståelse av det menneskelige sinn, sosiopati inkludert, kan være et verdifullt verktøy i din søken etter forståelse av den menneskelige natur.

 

Biting av min, akk, så ømme hånd må jeg ettertrykkelig be meg frabedt. Ellers vil jeg miste interessen for deg fort som bare det.

[Gjest ukjenta]

Greit, beklager. Jeg trodde nærmest at det var et lite hint i selvforståelse.

At du mente jeg trengte å lese om det for å skjønne at jeg var gæærn!

Og det håper jeg virkelig ikke at jeg fremstår som.

Men skjønner.

All kunnskap er god kunnskap.

[Balthier]

All kunnskap er All kunnskap.

 

Lyset er av. Lyset er på.

 

Er lyset av?

 

Kan du se hva som skjuler seg i mørket?

 

Hva vil påskruvning av dette lyset vise?

 

Hvor vil du finne lykten?

 

Er det virkelig en lykt?

 

Det er slike spørsmål jeg streber etter å besvare.

 

-

 

Søk en terapeut.

[Bandidos-Pelle]

Dette må være tidenes rareste tråd. Ikke noe galt med trådstarter, men jeg setter et spørsmålstegn ved svarene som har blitt gitt.

 

Det fremkommer tydelig i menneskets natur at man har ulik behov for eksponering og anerkjennelse. Alle har det til en viss grad, hvor mye avhenger av de andre tingene på "rangstigen". For eksempelvis; en sulten afrikaner har ikke anerkjennelse som sitt største behov da det er flere andre primære behov foran som ønskes; mat, trygghet og forplanting bla. Ofte kaller man "anerkjennelse" som et slags i-landsproblem pga. man har svært liten eller ingen grad noen "ønsker" om det i u-land. Det er fordi vi, spesielt i Norge, har dekket alle andre behov - da er faktisk anerkjennelse øverst på rangstigen.

 

I bunn og grunn vil ikke mennesket gjøre NOE SOM HELST med mindre man får en personlig gevinst ut av det. Å gi penger til Røde Kors er ikke bare å gi penger til et veldedig formål, det gir en personlig gevinst i form av god selvfølelse. Du er interessert i andre mennesker fordi du føler du får noe igjen for det, dette er det mange som er enige i, undertegnede for øvrig. Jeg er genuint opptatt av mennesker, jeg er vanvittig god på navn, ting jeg har pratet med folk tidligere om (ukevis, måneder tidligere), jeg husker sær- og karaktertrekk. Det er selvsagt svært sjeldent du møter likesinnede, men det er bare noe du må leve med.

 

Trøst deg med at du har en god egenskap, dette har ingenting med sosiopati å gjøre - du kan godt lese masser av lektyre for å skjønne det bedre, men det gir deg ikke noen grunnleggende forståelse for hvorfor ikke folk er "som deg". Dette har med sosial forståelse å gjøre, samfunnet flommer over av folk som i liten grad har forståelse på det området.

 

Det er svært lite tips på hvordan dette kan forbedres, det bare er slik (iaf i Norge, jeg har ikke voldsom kunnskap til det her utenlands, men jeg kan ikke se noe annet enn at dette muligens er kulturelt betinget også, dvs. at det er nok det samme å oppleve i lignende kulturer i Europa).

[Balthier]

Dette må være tidenes rareste tråd. Ikke noe galt med trådstarter, men jeg setter et spørsmålstegn ved svarene som har blitt gitt.

 

Trøst deg med at du har en god egenskap, dette har ingenting med sosiopati å gjøre - du kan godt lese masser av lektyre for å skjønne det bedre, men det gir deg ikke noen grunnleggende forståelse for hvorfor ikke folk er "som deg". Dette har med sosial forståelse å gjøre, samfunnet flommer over av folk som i liten grad har forståelse på det området.

 

Det er svært lite tips på hvordan dette kan forbedres, det bare er slik (iaf i Norge, jeg har ikke voldsom kunnskap til det her utenlands, men jeg kan ikke se noe annet enn at dette muligens er kulturelt betinget også, dvs. at det er nok det samme å oppleve i lignende kulturer i Europa).

 

 

Det var en veldig pen måte å si drit og dra på :>

[MathiasT-S]

Jeg har alltid vært sånn, klarer å kontrollere til en viss grad da. Jeg prøver alltid å forbedre meg..lykkes ikke alltid til det da, dessverre

[Nihilist1]

Tråden ovenfor var sikkert et resultat av at jeg er lei av å måtte være den som engasjerer meg i andre.

Det er alltid slik at jeg er den som engasjerer meg mest.

Aldri noen som plutselig bestemmer seg for å bli bedre kjent med meg.

Dersom du har talenter du kan utvikle, som samtidig er noe du har høy interesse for, så er sjansene gode for at du vil kunne oppleve at folk ønsker kontakt med deg.

 

Dersom du en gang da opplever at folk gir deg oppmerksomhet, så er det en mulighet for at du vil reagere positivt på dette. Dersom jeg fikk oppmerksomhet for noe jeg gjorde bra, så ville jeg allikevel bare sagt fuck off. Det du ikke kan oppnå, det er det best å late som om du ikke bryr deg noe om. Får du ikke den oppmerksomheten du vil ha, så lat som om du ikke bryr deg om mennesker. Bedre det enn å åpent måtte innrømme at du har mindreverdighetsfølelser og misunnelse.

 

That is life.

[Gjest ukjenta]

Takk for dere to andre som tok dere bryet med å svare.

Jeg likte deres innskytelse.

Tror jeg har anlegg på den fronten, bare jeg klarer å sette lokk på meg selv.

Jeg mener, det er tidvis vanskelig å skulle ofre andre så mye omtanke,

om vedkommende ikke ser meg gjennom all sine sorger og bekymringer.

Det er vel et slaks Mor Theresa kompleks: jeg elsker å være betydningsfull overfor andre,

men om det ikke blir anerkjent kan jeg føle meg snutt.

Ganske uforløst og dårlig. Men det blir min kamp- å bli en forløst hjelper.

[Lilac1]

hepp, hepp. Her har du litt mere lesning for den genuint interesserte: http://no.wikipedia.org/wiki/Sosiopat

 

Dette er ikke akkurat for fagstoff å regne, Sosiopat er et vidt og misbrukt begrep.

 

Fytti, nå får dere skjerpe dere. Særlig du Balthier.

Jeg er verken slutty, needy eller totalt grønnsak i det offentlige rom.

 

Ikke klag på at folk ikke gir deg svarene du ikke har tenkt deg ut selv.

Måten du ordlegger deg på gjør meg sikrere på at du har en personlighetsforstyrrelse som en lege/terapeut kan utrede.

Endret 25. oktober 2010 av Lilac1

[Vargan]

Det er vel et slaks Mor Theresa kompleks: jeg elsker å være betydningsfull overfor andre,

men om det ikke blir anerkjent kan jeg føle meg snutt.

 

Jeg tror ikke Mor Theresa brydde seg om annerkjennelse...

 

Jeg anbefaler at du får deg en henvisning til en psykolog hvor du kan få gjennomført en eller fler personlighetstester.

 

Mitt syn på deg,- du bryr deg faktisk ikke om andre. Du bryr deg om hva andre synes om deg. Du vil også ha noen i livet ditt, ikke for å gi deg komplimenter, men for å bekrefte dit syn på deg selv.