er jeg kald?

[Gjest gutt23]

For å gjøre mange historier korte: Et halvt år siden døde foreldrene mine i en bilulykke. Tre besteforeldre har vært borte lenge og den siste døde nå nylig, mens jeg så på. Problemet er, jeg kjente ingenting, ingen følelser, bare et tomt rom. Jeg har aldri vært kjent for å være den som gråter, men det har aldri kommet av følelser. Både jeg, min mor, og min far var enebarn, så jeg er den siste i slekte som står alene. Så jeg tenker: Hva skal jeg gjøre? skal jeg bruke "kaldheten" min til en fordel?

 

Ikke bare det, men for en stund siden dro jeg og en kompis til et strøk i Oslo, og etter mye dritt og masse ting som skjedde, hadde jeg en magnum opp i ansiktet. Nok igjen, jeg brydde meg ikke. Jeg er ikke redd for å dø. Det endte med at jeg, i selvforsvar, tok våpenet hans, slo han i bakken og så vart det jeg som sto der med revolveren peket mot han. Han lå hjelpesløs på bakken. Så sa han at han hadde kjæreste og mange som han hadde kjært, litt som på en film. Og vet du hva? jeg tenkte ikke, brydde meg ikke, bare at jeg gjorde ting som jeg ville og at jeg var drittlei sånne klyser som han. Og jeg trykket avtrekkeren. Et lite klikk kunne høres og det var åpenbart den ikke var ladd. Noe han ikke var fullt klar over selv. Så, jeg hadde skutt han. Drept et uskyldig menneske.

 

Jeg vet ikke hvorfor jeg poster dette på dette temaet, dvs. om det er riktig tema, men uansett.

 

Nei, jeg har ikke innestengte følelser. Jeg har gått utallige ganger til psykolog uten noe svar. Så jeg antar jeg bare er blitt til den kalde jævelen du ikke vil tråkke på tærne, fordi jeg gjør ting som jeg vil, når jeg vil og hvordan jeg vil. Jeg bryr meg ikke om hvem og hvorfor. Det som skjer etterpå er også samme ****. Jeg gjør ting som passer meg, til mine fordeler, uten å tenkte på andre. Psykisk eller fysisk.

 

Jeg bryr meg ikke lenger

[Left Blank]

Ganske umulig å sette noe diagnose på et forum. Men jeg har et par spørsmål om du vil svare på dem..

Hvordan var forholdet ditt til foreldrene dine før? Har du alltid følt en mangel på empati for andre eller er det noe som er nytt? Å miste foreldre så ung er en hard ting, og det kan hende du har problemer med å takle det. Hvis du kan fortelle litt om hvordan ting var for 5/10/15 år siden så kanskje det kan sette lys på situasjonen litt mer.

 

Håper du får det bedre etterhvert.

[Dragonlove]

Enten er du en Kald jævel eller så er du ett forum troll.

 

Men uansett ikke mulig for meg å si, men at du mangler Empati, ja det er en skremmende tanke.

 

Men det er kanske lettere å gi faen i alt og alle når man ikke har familie.

 

Hvorda er det med andre følelser da? har du det eller er du bare en Zombie som går rundt?

[Nyskjerrigperen]

Var du sånn før foreldrene dine døde? og som en annen har sagt her, føler du andre ting? kan jo hende det er din måte å sørge på. Du bare er ikke helt klar over det selv. Ikke alle takler ting på samme måte.

[*F*]

Jeg tviler på TS's historie, bare så det er sagt.

Uansett, er greia sant bør du sperres inne noen år for drapsforsøk.

Endret 24. oktober 2010 av Dj_Evelen

[Niinja47]

Du er han fyren som ville bli leiemorder

[makingFaces]

Det må jo være ganske ekstremt hvis du kan si at du ikke er noe redd for å dø. Likevel handlet du "i selvforsvar", men var det for å berge deg selv eller fordi du ble sinna på han andre fyren? (Som forresten ikke høres ut som en HELT uskyldig og snill person hvis han går rundt med en magnum som han retter mot ukjente folks hoder).

 

Det eneste du spør om er hva du skal gjøre. Som coax skriver er det temmelig umulig å stille diagnose på et forum, men jeg personlig ville vel brukt "kaldheten" til min "fordel" når det gjaldt å takle vonde ting. Men sliter du kanskje også med å bli glad/oppstemt over ting? Kan du velge hva du vil føle, eller føler du bare ingenting i det hele tatt?

[Lionel_Luthor]

er jeg kald? rett emnetittel burde heller være: har jeg blitt en psykopat..

 

Du er hvertfall ikke langt unna..

[trollhatt]

Det må jo være ganske ekstremt hvis du kan si at du ikke er noe redd for å dø.

 

Hvorfor det? Jeg kan med hånda på hjerte si at døden er jeg ikke det spor redd for/skremt av.

 

Forøvrig drar jeg kjensel på noe av det samme i meg selv om TS, men ikke så langt til at jeg hadde handlet således i en lignende situasjon med skytevåpen.

 

Så ja, jeg vil si du.. og jeg for den saks skyld er kald.

 

- "Just because i dont care, doesnt mean i dont understand."

[makingFaces]

Det må jo være ganske ekstremt hvis du kan si at du ikke er noe redd for å dø.

 

Hvorfor det?

 

Fordi overlevelsesinstinktet liksom skal være hinsides vår fatteevne intenst?

[Lionel_Luthor]

Det må jo være ganske ekstremt hvis du kan si at du ikke er noe redd for å dø.

 

Hvorfor det?

 

Fordi overlevelsesinstinktet liksom skal være hinsides vår fatteevne intenst?

 

Overlevelse instinktet har alle.. Uansett om man frykter døden eller ikke.. Men det går ikke på tanke, men på instinkt.

[makingFaces]

og det instinktet pleier å gjøre at det føles litt ubehagelig å være i en situasjon som truer livet, f eks å stå med en magnum rettet mot huet.

[dkny]

*post*

 

Først litt kritikk, så noen råd:

Skjerp deg, det er hardt, men dette skjer med mange andre barn også, det at foreldrene forsvinner når de er små. For eksempel i Afrika der det er sult og sykdommer. Kanskje det at du er så "kald" bare er en livsløgn for at situasjonen din skal gi mening for deg selv?

 

 

 

Mitt råd:

Forestill deg hvordan livet ditt, og spesielt deg selv, hadde vært om foreldrene dine hadde levd og du hadde hatt en oppvekst med dem og deres kjærlighet. Så setter du deg det som mål, og går skritt for skritt den retningen.

 

Du føler vel også at du har mistet familielivet..men det kan du jo fortsatt få. Få deg en trygg jobb, kjæreste, unger, latter, så vil du oppleve alt på nytt med det livet du savnet som liten. Det er ikke for sent.

 

Jeg tror du selv kan hjelpe deg mer enn psykologer kan, jeg tror du bygger et slags skjold med vilje mot andres råd fordi du liksom skal være så følelsesløs og ugjennomtrengelig. Svaret og motivasjonen finnes i deg selv. Prøv å åpne deg og spill på lag med dem, istedet for mot dem.

 

Lykke til! Du er et menneske du og, du har rett på det livet du vil ha. Håper du begynner å gå i riktig retning.

Endret 24. oktober 2010 av dkny

[nnys]

Kanskje du er litt nihilistisk av deg.

Endret 25. oktober 2010 av Frk. Snasen

[Gjest gutt23]

Det må jo være ganske ekstremt hvis du kan si at du ikke er noe redd for å dø. Likevel handlet du "i selvforsvar", men var det for å berge deg selv eller fordi du ble sinna på han andre fyren? (Som forresten ikke høres ut som en HELT uskyldig og snill person hvis han går rundt med en magnum som han retter mot ukjente folks hoder).

 

Det eneste du spør om er hva du skal gjøre. Som coax skriver er det temmelig umulig å stille diagnose på et forum, men jeg personlig ville vel brukt "kaldheten" til min "fordel" når det gjaldt å takle vonde ting. Men sliter du kanskje også med å bli glad/oppstemt over ting? Kan du velge hva du vil føle, eller føler du bare ingenting i det hele tatt

 

Det er ikke bare snille folk i Oslo heller. det fins strøk med "slemme" folk der. og til en annen over meg: Det er ike drapsforsøk når du handler i selvforvsar. Og hva skal han gjøre? Anmelde meg? Si at han sannsynligvis en smuglet revolver som jeg tok fra han og kastet den vekk etterpå.

[Gjest gutt23]

Var du sånn før foreldrene dine døde? og som en annen har sagt her, føler du andre ting? kan jo hende det er din måte å sørge på. Du bare er ikke helt klar over det selv. Ikke alle takler ting på samme måte.

 

når jeg tenker over det har jeg følt noe form for enten empati eller sympati for noen andre. det har heller aldri vært sånn. jeg anter jeg fant det ut da bilulykken inntraff

[Gjest gutt23]

Jeg tviler på TS's historie, bare så det er sagt.

Uansett, er greia sant bør du sperres inne noen år for drapsforsøk.

 

Takk for din mening. Og drapsforsøk? har du egentlig peiling på reglelverket? ikke at jeg kan det heller, men jeg vet ihvertfall at du blir ikke drapssiktet i selvforsvar. heller ikke når ingen sier fra

[Gjest gutt23]

Ganske umulig å sette noe diagnose på et forum. Men jeg har et par spørsmål om du vil svare på dem..

Hvordan var forholdet ditt til foreldrene dine før? Har du alltid følt en mangel på empati for andre eller er det noe som er nytt? Å miste foreldre så ung er en hard ting, og det kan hende du har problemer med å takle det. Hvis du kan fortelle litt om hvordan ting var for 5/10/15 år siden så kanskje det kan sette lys på situasjonen litt mer.

 

Håper du får det bedre etterhvert.

 

les nederest. la inn noe om det som var før. og nei, jeg hadde ikke problemer med dem. vi hadde det helt fint, som en hel vanlig familie

[ToYBoi]

Det er ikke selvforsvar å skyte noen som ligger nede og er hjelpesløse Hadde han dog dratt frem enda en pistol mens han lå på gulvet, kunne du skutt han i selvforsvar. Hadde han kun sparket deg i beinet når han lå nede, kunne du ikke skutt han ettersom selvforsvaret hadde vært mye værre enn angrepet. Har man sitt eget liv i fare, kan man gjøre alt for å hindre at det går tapt, er det ingen utvei kan man drepe. Men når fyren ligger nede på gulvet og du retter pistolen mot han er ikke ditt liv i fare lenger. Det var det da han rettet pistolen mot deg, men ikke nå lenger. Derfor kan du ikke skyte han i selvforsvar, med mindre han fortsatt har en pistol i trynet ditt.

 

Og tenk på det her: Det var kun dere to i leiligheten, ingen vitner. Hvordan skal juryen vite om det var i selvforsvar, eller kun et drap? Spesielt når han ligger på gulvet når du skyter han. Selvfølgelig blir du dømt for drap.

[Gjest gutt23]

Det er ikke selvforsvar å skyte noen som ligger nede og er hjelpesløse Hadde han dog dratt frem enda en pistol mens han lå på gulvet, kunne du skutt han i selvforsvar. Hadde han kun sparket deg i beinet når han lå nede, kunne du ikke skutt han ettersom selvforsvaret hadde vært mye værre enn angrepet. Har man sitt eget liv i fare, kan man gjøre alt for å hindre at det går tapt, er det ingen utvei kan man drepe. Men når fyren ligger nede på gulvet og du retter pistolen mot han er ikke ditt liv i fare lenger. Det var det da han rettet pistolen mot deg, men ikke nå lenger. Derfor kan du ikke skyte han i selvforsvar, med mindre han fortsatt har en pistol i trynet ditt.

 

Og tenk på det her: Det var kun dere to i leiligheten, ingen vitner. Hvordan skal juryen vite om det var i selvforsvar, eller kun et drap? Spesielt når han ligger på gulvet når du skyter han. Selvfølgelig blir du dømt for drap.

 

det var ikke en leilighet. det var i bakgata av en pub. og det var fire vitner. min venn og tre av hans. og jeg trosset hva han sa. bra for han den var uladd.