Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Hva skal man gjøre når man ikke får hjelp?


Gjest frustrert

Anbefalte innlegg

Gjest frustrert

Hva skal man gjøre når man ikke får hjelp?

 

Fastlegen min tar meg ikke seriøst, og er en arrogant drittsekk.

Psykologspesialisten jeg gikk til gav meg opp og kallte meg for et håpløst tilfelle.

Nevrologen som skulle hjelpe meg med hodepinen jeg har oppå alt det andre (smerter, mangel på glede.) avfeide det hele som stressrelatert, enda jeg ikke stresser i det heletatt.

Psykiateren på legevakten som tok imot meg etter å ha blitt hentet av politiet ved byens bro skulle hjelpe. Men ingenting skjedde.

 

Jeg kommer ingen vei slik det er i dag. Jeg har ikke overskudd nok til å orke å sloss mot systemet. Hva faen skal jeg gjøre?

 

I tilleg har jeg "malt meg inn i et hjørne" når det gjelder utdanning. Har kommet inn på en høyskole som i utgangspunktet skulle være plankekjøring for meg med mine intelektuelle og praktiske ferdigheter, men sliter såpass med motivasjonen at jeg egentlig bare vil slutte og isolere meg helt. Selv om å fullføre utdanningen er den eneste rasjonelle måten å komme dit jeg vil; et hus ute i ødemarken der jeg virkelig får være i fred.

 

Jeg har lyst til å skyte noen. Jeg har lyst til å manipulere og irritere vettet av folk. Jeg begynner rett og slett å gi faen. Jeg er sur og bitter. Hva faen skal jeg gjøre?

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Du sier at du ikke stresser i det hele tatt, likevel virker det på meg som om du er ganske stresset. Å kalle noe stressrelatert trenger ikke være noen avfeining selv om du er uenig, det er heller en begynnelse. Du må være åpen for at ekspertene kan ha rett og at du tar feil, hvis ikke vil jo ikke behandlingen kunne hjelpe med mindre du har hatt helt rett hele tiden. Og hvis så var tilfelle, ville du ikke da være i stand til å komme deg ut av uføret på egen hånd?

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Hei

Uten å kjenne til hva du har prøvd og ikke, så bør du skifte fastlege og få en som tar deg og helseplagene dine på alvor. Der må behandlingen starte. Fastlegen er viktig, og speisielt når man har sammensatte plager som krever koordinering av ulike tiltak.

 

Hvis det er sånn at politet måtte hente deg fra en bro der du var i ferd med å hoppe, så får du åpenbart ikke den helsehjelp du har rett på. Hvis det du skriver er alt du har fått.

 

Det fritt sykehusvalg i Norge, slik at om du opplever at psykologen og nevrologen heller ikke tar plagene dine på alvor, så kan du velge noen andre. På samme måte som med medisiner, må mange prøve litt forskjellige behandlere før man finner en som man passer sammen med.

 

Hvis psykologen din kalte deg et "håpløst tilfelle", så er det etter min mening et overtramp, og du bør vurdere å klage psykologen inn for Fagetisk råd i Norsk Psykologforening. Sånn skal du ikke trenge å høre, og psykologen skal se til at du da får oppfølging hos noen som kan hjelpe deg bedre.

 

Hvis du pga sykdom ikke klarer å studere, bør du få sykemelding, men samtidig beholde plassen til du har kommet deg mer til hektene igjen. Slik unngår du at du mister retten til studieplass og Lånekassen begynner å rentebære eventuelt lån.

 

Å skyte noen løser ingen problem, men gjør situasjonen din enda mer desperat. Samt at du kommer til å påføre uskyldige stor lidelse.

 

Sånn, her har du i alle fall noe å starte med.

 

Lykke til.

 

Mvh

Dag

Lenke til kommentar

Jeg fikk ikke hjelp på legevakten - de avisste meg totalt, altså var det eneste rasjonelle å rømme. Siden det var kaldt så var det relativt smart å passe på at de fant rimelig fort. Altså tok jeg meg en spasertur i retning bybroen. Logisk sett så ville de lete der relativt fort, noe som var greit siden det var minusgrader og jeg var dårlig kledt.

 

Jeg vet at å skyte noen ikke ville medført noe vettugt. På samme måte som jeg vet at det ville vært dumt å trappe opp hos nevnte nevrolog med en øks. Men impulsene er der. Enorm agressjon har jeg slitt med i årevis. Jeg har 0 medfølelse for "uskyldige." Moral er absolutt relativ, og jeg kan gjøre hva faen jeg vil. Men jeg tenker rasjonelt over konsekvensene, og styrer meg når de blir for store.

 

Jeg har tilgode å møte en eneste person i helsevesenet som jeg liker. Jeg forakter mennesker generelt, og jeg orker virkelig ikke å sloss for å få hjelp. Jeg kan jo sitte hjemme og gi faen, så da gjør jeg akkurat det.

 

Sykmelding osv er uaktuelt. Jeg kan ikke miste ansikt på den måten enda en gang. (Avbrøt studiene i fjor-vår, og prøvde å få hjelp. Det virket ikke.)

 

Dette er mitt siste forsøk som student. Rasjonelt sett så har jeg ikke råd til å miste et år til. Går det ikke, så gir jeg faen og tar meg en banal jobb der jeg får nok inn til å klare meg.

 

Alt av følelser er borte, kun agressjon og bitterhet sitter igjen. Det er en umulighet å få hjelp, siden jeg vil komme i konflikt med enhver som kan hjelpe meg. Slik det er nå har jeg så mye agressjon og bitterhet at jeg antageligvis må finne meg en jobb helt uten menneskelig kontakt for å klare å gjennomføre det uten å irritere vettet av andre.

Lenke til kommentar

Hei igjen

Jeg skjønner du er dypt frustrert og nærmest desperat over å være i en prekær situasjon. Det ville jo enhver bli om vi måtte stå i uløslige problem for lenge. At du har en ubehandlet depresjon er jeg ganske sikker på.

 

Likevel synes jeg Isbilen har et viktig poeng. Det kan være du har for store forventinger til hva som er riktig hjelp for deg, og at du reagerer med sinne og avvinsing når du ikke får det du trodde du skulle få. Det kan i så fall være at du får det samme tilbake; at du blir avvist av hjelpeapparatet.

 

For mange helseplager finnes det ikke en perfekt behandling, vi kan ikke fjerne all smerte og motgang som livet gir oss. Men det betyr ikke at det ikke er noe som helst hjelp å få.

 

Da må du også være villig til å ta i mot den behandlingen som tilbys, og samarbeide for å gjøre det beste ut av situasjonen. Det betyr i en del situasjoner også å følge råd du kanskje synes ikke passer. I alle fall ikke der og da.

 

Hvis du er for snar med å forkaste det du mener ikke hjelper, så er det stor risiko for at du går glipp av muligheter til å få det bedre. Kan du klare å bestemme deg for å forsøke å ikke være så rask med å avvise forslag, tror jeg du har komemt et godt stykke på vei.

 

Dag

Lenke til kommentar
Likevel synes jeg Isbilen har et viktig poeng. Det kan være du har for store forventinger til hva som er riktig hjelp for deg, og at du reagerer med sinne og avvinsing når du ikke får det du trodde du skulle få. Det kan i så fall være at du får det samme tilbake; at du blir avvist av hjelpeapparatet.

 

Jeg tror Isbilen sitt poeng er urelevant her fra sidelinjen.

Når helsevesnet ikke gjør jobben sin, så gjør de ikke jobben sin. Hvorfor er urelevant.

Når man må bruke sin sluhet til å tvinge hjelpeapparentet i gang, er det noe gang fra deres side.

Lenke til kommentar
Likevel synes jeg Isbilen har et viktig poeng. Det kan være du har for store forventinger til hva som er riktig hjelp for deg, og at du reagerer med sinne og avvinsing når du ikke får det du trodde du skulle få. Det kan i så fall være at du får det samme tilbake; at du blir avvist av hjelpeapparatet.

 

Jeg tror Isbilen sitt poeng er urelevant her fra sidelinjen.

Når helsevesnet ikke gjør jobben sin, så gjør de ikke jobben sin. Hvorfor er urelevant.

Når man må bruke sin sluhet til å tvinge hjelpeapparentet i gang, er det noe gang fra deres side.

 

Tuller du? Hvordan skal TS kunne gjøre det, da? Mener du kanskje at han skulle hoppet fra broen, eller skutt noen?

 

Det er jo ikke snakk om at helsevesenet ikke gjør jobben sin, men at noen mennesker har tilstander som det er svært vanskelig å behandle for det finnes ikke den perfekte behandling. Da kan TS skifte behandler og gi den en sjanse. Men ikke tvinge frem behandling ved hjelp av sluhet, det kan fort gå veldig galt.

 

Det du kommer med mener jeg er et helt uansvarlig råd.

 

Dag

Lenke til kommentar

Hva skal man gjøre når man ikke får hjelp?

Nevrologen som skulle hjelpe meg med hodepinen jeg har oppå alt det andre (smerter, mangel på glede.) avfeide det hele som stressrelatert, enda jeg ikke stresser i det heletatt.

 

Noe sier meg at du er mer opptatt av å fortelle legene hva som ikke feiler deg, enn å lytte til de som skal hjelpe deg. Hvis du brukte litt mindre tid på å krangle med helsepersonell og heller høre på hva de har å si, så kanskje hjelpen de prøvde å gi deg, faktisk hjalp. Du kan jo be om innleggelse - siden du er suicidal, så burde det være muligheter for å få til en innleggelse.

Lenke til kommentar
Gjest frustrert

Jeg forlanger kun å bli tatt på alvor. Det blir jeg ikke. Ingen så langt har vært i nærheten av å fatte hvor ille hodepinen min er. Smertene ellers kan jeg leve med. Men følelsen av å være mentalt handicappet i forhold til den kognitive kapasiteten jeg hadde før den er grusom. Jeg kan knapt lenger lese en bok. Konsentrasjon og prosesseringshastighet er helt fraværende i forhold til hva jeg hadde før. Men jeg er fremdeles over middels, så de tror meg ikke.

 

Psykologer går så langt som at de undersøker om jeg er en fare for meg selv eller andre, så gir de opp.

 

Innleggelse er en praktisk umulighet, både frivillig og tvungen. Sistnevnte vet jeg ender med totalkræsj. Det som skjer er at plagene blir verre, og at det skjer noe med tankeprosessene mine som jeg ikke tør la skje - samtidig som jeg plutselig blir ute av stand til å få i meg næring. Det koker ganske enkelt over med ukonstruktive tankerekker, og jeg vet at resultatet av å la det gå for langt blir feil, og kun gjør alt værre. Det er faen ikke sunt å sitte der og stirre på en vegg mens man febrilsk prøver å stappe hodet fult av tall for å unngå destruktive og farlige tanker. Tviler sterkt at det hadde hjulpet på noe som helst vis å terge på seg andre innlagte, gå løs på de ansatte av ren frustrasjon, eller å hamre løs på inventaret.

 

Maler jeg meg inn i et hjørne uten noen klar utvei går jeg i luften. Jeg må ha en utvei, hvis ikke så våkner agressjonen og sinnet for fult. Det kan jeg ganske enkelt ikke tillate meg. Et fengselsopphold ville vært et rent helvette, og det er resultatet om jeg blir presset så langt at jeg blir nødt til å skade noen.

 

Jeg er ikke suicidal. Jeg vet egentlig ikke om jeg er deprimert, men det må være noe lignende som er galt med meg. Det er rasjonelt å ha matlyst. Men det har ikke jeg. Det er rasjonelt å ha positive følelser av og til. Men det har ikke jeg.

 

Jeg gir litt faen. Hadde jeg fått tilbake de mentale evnene jeg engang hadde, så hadde resten vært til å leve med. Tvert jeg prøver å tenke, så kommer hodepinen. Intens, stikkende hodepine som gjør meg ute av stand til å gjøre noe som helst. Det er hodepinen som gjør at jeg ikke klarer å gjennomføre utdanningen min, selv om det kanskje hadde vært greit om motivasjonen ikke var helt fraværende.

 

At jeg er et vanskelig tilfelle er jeg klar over. Jeg har fått høre det gang på gang, og jeg har aldri liksom passet inn. Greit nok. Men jeg blir frustrert av at helsepersonell ikke tar meg for den jeg er, ei heller tar seg bryet med å prøve å sende meg videre til noen som tåler "vanskelige tilfeller."

Lenke til kommentar

Hei igjen

Så du har vært innlagt, og da ble du dårligere? Hvis det stemmer, kan det være at du i tillegg har en personlighetsforstyrrelse - selv om det ofte er vanskelig å skille mer kroniske depressive tilstander og personlighetsproblem.

 

Ofte blir personlighetsforstyrrelser værre av innleggelse. Og de er en kompliserende faktor ved depresjonsbehandling. Det skyldes at selve behandlingsalliansen ofte er så vanskelig å etablere, og at det ikke oppstår et rimelig stabilt samarbeid mellom behandler og pasient.

 

Det skyldes som regel skader i pasientens evne til å knytte seg til andre og holde fast ved at hjelperne er gode personer selv om de ikke alltid får til å innfri pasientens forventninger.

 

At du ofte kommer i konflikt med hjelperne og føler deg ikke tatt på alvor, styrker også en slik hypotese. Jeg minner om at all diagnostisering skal skje ved personlig undersøkelse, og at det jeg skriver er forslag du kan undersøke nærmere med kvalifissert helsepersonell.

 

Ut fra det du skriver har du en rekke symptom på å være relativt deprimert, og at du nok har vært det så pass lenge at du har tilpasset deg tilstanden. Bare gå inn på wiki eller norsk helseinformatikk: http://nhi.no/forside/, så vil du se hvor mange av symptomene du har.

 

Jeg synes du er svært kategorisk i din beskrivelse av helsepersonell - selv om det er tydelig at du har mange dårlige erfaringer med helsehjelpen du har blitt tilbudt.

 

Hilsen

Dag

Lenke til kommentar

I utgangspunktet er jeg nesten helt enig med deg. Det er ikke måte på hvor mye hjelp man får til å være som alle andre. Hjelp til å være seg selv, derimot .. Likevel er man nødt til å bidra selv hvis man skal få det bra, og hvis du bare gir spesialistene en eneste mulighet til å komme innpå deg - at de tar deg på alvor på dine premisser, altså at de gjør det du mener det vil si at de tar deg på alvor, skal det jo ganske mye til for at de treffer blink. Kommunikasjon og samhandling forutsetter at begger parter gir den andre litt spillerom.

 

Hvis behandlerne dine sier rett ut at de ikke tror deg er det ille, men dersom du bare har det på følelsen, kan det ha andre årsaker. Jeg har vært i terapi hos en del psykologer. Flere av dem har virket ganske hjelpeløse og kanskje gitt meg følelsen av at de innerst inne ikke tror meg, men ingen har sagt det rett ut (har forsåvidt aldri løyet i slike samtaler). Uansett er det alltid en grunn til at pasienten sier noe, enten det er løgn eller sannhet.

Lenke til kommentar
Gjest frustrert

Symptomliste sakset fra wikipedia, mine kommentarer i fet skrift+kursiv:

 

 

 

Mood

For the better part of nearly every day, the patient reports a depressed mood or appears depressed to others.[3]

The patient may state that he or she has been feeling sad, depressed, blue, empty, "down in the dumps," hopeless, etc. If the patient is in denial about these feelings, yet appears to be on the verge of tearfulness, manifests a depressed facial expression and disposition, or appears to be overly irritable, these may also indicate the presence of depressed mood. Some people may report physical complaints (i.e., aches, pains, headaches) rather than depressed mood, and physical symptoms without physical cause are often indicators of depression. (See Myalgia and Neuralgia.[4])

Jeg er ikke trist. Jeg føler stort meg stort sett litt likegyldig, eller frustrert. Aldri trist.

Anhedonia and loss of interest

For most of nearly every day, interest or pleasure is markedly decreased in nearly all activities (noted by the patient or by others). (See Anhedonia)[3]

People suffering with depression tend to lose interest in things they once found enjoyable. Activities are no longer enjoyable and there is often a loss of interest in or desire for sex. People who are depressed may say, "I just don't care anymore," or "nothing matters anymore." Friends and family of the depressed person may notice that he/she has withdrawn from friends, or has neglected or quit doing activities that were once a source of enjoyment.[4]

Hele livet har jeg mistet interesse i ting etter kort tid. Nå har jeg prøvd det meste, og nye ting tar jeg lett, men gir opp så fort jeg mestrer de. Kun utfordringer holder meg interessert, og slik har det alltid vært.

Change in eating, appetite, or weight

Although not dieting, there is a marked loss or gain of weight (such as 5% in one month) or appetite is markedly decreased or increased nearly every day.[3]

Changes in appetite take on two manifestations: under- or over-eating.

In the first instance, some people never feel hungry, can go long periods without wanting to eat, may forget to eat, or if they do eat a small amount of food may be sufficient. A reduction in weight is often associated with a melancholic type of depression.

In the second instance, some people tend toward an increase in appetite and may gain significant amounts of weight. They may tend to crave certain types of food such as sweets or carbohydrates. People with seasonal affective disorder (SAD) often crave foods high in carbohydrates. Weight gain is often associated with atypical depression.[4]

Apetitten er helt fraværende. Sånn har det vært så lenge jeg husker. Har bestandig vært syltynn, og spist for lite. Sett meg i en tvungen situasjon jeg ikke tåler, og jeg klarer ikke å stappe inn noe som helst. Har i meg et kurant kostilskudd med vitaminer, mineraler og frukt/grønssaksfiber, så jeg skal ha dekket dagsbehovet for slikt. Hva jeg stapper inn for å holde vekten sier jeg ikke noe om, da det kun resulterer i at flere forumbrukere kommer med høylydte påstander om at jeg kun trenger å fikse kostholdet for å fikse alle problemene mine.

Sleep

Nearly every day the patient sleeps excessively, known as hypersomnia, or not enough, known as insomnia.[3]

Insomnia is the most common type of sleep disturbance for people who are clinically depressed. Waking in the middle of the night and being unable to go back to sleep is known as "middle insomnia"; waking too early as "terminal insomnia", and; having difficulty falling asleep at night is "initial" insomnia. Insomnia is often associated with a melancholic type of depression.

A less frequent sleeping problem is oversleeping (called "hypersomnia"). This may occur in the form of sleeping for prolonged periods at night or increased sleeping during the daytime. Even with excess sleep, a person may still feel tired and sluggish during the day. People with seasonal affective disorder (SAD) may sleep longer during the winter months. Hypersomnia is often associated with an atypical depression.[4]

Sover som normalt, men med en litt forsinket naturlig døgnrytme i forhold til hva som er normalt. (4-12 er ideelt for meg.) Altså får jeg for lite søvn om jeg følger en vanlig 9-5 dag, noe jeg må på den høyskolen jeg nå studerer. Sånn har det vært siden slutten av ungdomsskolen, og det er en stund siden.

Motor activity

Nearly every day others can see that the patient's activity is agitated or slow.[3]

People suffering from depression may be either quite agitated (psychomotor agitation), or very lethargic (psychomotor retardation) in their mannerisms and behavior. If a person is agitated, he or she may find it difficult to sit still, may pace the room, wring his/her hands, or fidget with clothes or objects. Someone with psychomotor retardation will tend to move sluggishly, may move across a room very slowly, avert his/her eyes, sit slumped in a chair and speak slowly, saying little.

In terms of diagnosis, the agitation or slowing down of one's demeanor must be to the degree that it can be observed by others.[4]

Fatigue

Nearly every day the person experiences extreme fatigue.[3]

A decrease in energy and feeling fatigued are very common symptoms for those who are clinically depressed. A person may feel tired without having engaged in any physical activity, and day-to-day tasks become difficult, including getting washed and dressed in the morning. Job tasks or housework become very tiring, and the person finds that his/her work at home, school, or on the job suffers.[4]

Er litt sliten til vanlig, men ikke i så alvorlig grad at det utgjør noe fra eller til.

Self-worth

Nearly every day the patient feels worthless or inappropriately guilty. These feelings are not just about being depressed, they may be delusional.[3]

Depressed people may think of themselves in very negative, unrealistic ways such as manifesting a preoccupation with past "failures", personalisation of trivial events, or believing that minor mistakes prove their inadequacy. They also may have an unrealistic sense of personal responsibility and see things beyond their control as being their fault. Additionally, self-loathing is common in clinical depression, and can lead to a downward spiral when combined with other symptoms.[4]

Ingenting galt med selvbildet eller selvtilliten. Kan, vet, og er verdt mer enn de fleste.

Concentration

Noted by the patient or by others, nearly every day the patient is indecisive or has trouble thinking or concentrating.[3]

A person with depression frequently experiences negative and pessimistic thoughts, and reports that his/her ability to think, concentrate, or make decisions becomes impaired. Memory and distraction problems are common. This problem can be notably pronounced, causing significant difficulty in functioning for those involved in intellectually demanding activities.[4]

Konsentrasjonen er grei i perioder, men tvert jeg bruker den til noe så kommer den ekle stikkende hodepinen. Vonde/negative tanker er ikke et problem, kun det at mine kognitive evner ikke er det de var.

Thoughts of death

The patient has had repeated thoughts about death (other than the fear of dying), suicide (with or without a plan) or has made a suicide attempt.[3]

The frequency and intensity of thoughts about suicide can range from believing that friends and family would be better off if one were dead, to frequent thoughts about committing suicide (generally related to wishing to stop the emotional pain), to detailed plans about how the suicide would be carried out. Less severely suicidal people may have regular thoughts of suicide, while those who are more severely suicidal may have made specific plans and decided upon a day and location for the suicide attempt.[4]

Thoughts of suicide occur mostly when triggered. Thoughts of suicide happen more frequently than normal.

Totalt skivebom for min del. Selvmord er helt uaktuelt og urasjonelt. Ellers så dør jeg når tiden er inne, og vet verdien av å ta hver dag for det den er verdt fram til da.

 

 

Jeg kjenner meg ganske enkelt ikke igjen med symptomene på depresjon. Jeg er ikke deprimert, jeg er bare frustrert. (Forøvrig så var en av psykologene jeg var borti enig i at jeg egentlig ikke var deprimert.)

 

At jeg er en misantrop er jeg fullstendig klar over. Jeg foretrekker dyr over mennesker. En vanskelig oppvekst har gjort meg bitter på både mennesker og samfunnet i sin helhet. Hadde jeg kunnet drepe uten å bli oppdaget så hadde listen vært lang. Men jeg er så rasjonell at jeg ikke tar den risikoen, samtidig som jeg innser at det ville vært relativt uproduktivt samfunnsøkonomisk sett.

 

Min logiske sans er høyt utviklet, og jeg liker gjennomtenkte rasjonelle valg. Som sagt gjentatte ganger tidligere, jeg er ingen fare verken for meg selv eller for andre. Noe som gjør at jeg fort blir nedprioritert - forståelig nok, men det er forskjell på å ikke bli tatt alvorlig, og på å bli nedprioritert.

 

Jeg har prøvd gjentatte ganger på å få hjelp. Men det virker som om det ikke er noe hjelp å få. Noe som er frustrerende, siden tingenes tilstand gjør at jeg ikke er i stand til å fungere normalt. Ønsker ikke å være normal, men vil fungere godt nok til å få meg en jobb, og midler til å isolere meg. Tviler på at NAV er interessert i å finansiere en bunker ute i ødemarken. Tviler på at NAV ville tålt en intelektuell, bitter stabukk som meg. Men får jeg ikke noen hjelp med problemene mine så ender jeg nok opp med å stange hodet i den veggen.

 

Men hvordan i alle dager klarte du å komme inn på sporet med personlighetsproblemer kun ut ifra det jeg skriver her? Ingen av de jeg har vært borti tidligere har vært i nærheten av å gå bort ifra den forutbestemte konklusjonen "depresjon." (Har hatt mine mistanker selv, men...)

Lenke til kommentar

 

Men hvordan i alle dager klarte du å komme inn på sporet med personlighetsproblemer kun ut ifra det jeg skriver her? Ingen av de jeg har vært borti tidligere har vært i nærheten av å gå bort ifra den forutbestemte konklusjonen "depresjon." (Har hatt mine mistanker selv, men...)

 

Jeg kom på sporet da du stadig var misfornøyd med hjelpen du ble tilbudt, og tenkte dette var dine personlige problem som utspilte seg i møte med hjelpeapparatet. Dette er et kjennetegn ved PF, og kalles projektiv identifikasjon.

 

Så at du ble dårligere ved å være innlagt. Det er vanlig ved PF, og jeg har sett det flere ganger.

 

Du bør utredes med tanke på det. Be om å bli testet med SCID-II, som er en grovsikt for PS-tilstander.

 

Du eer en bitter mann, som du selv sier. Bitterhet er vanskelig å behandle, fordi det langt på vei handler om at personen har bestemt seg for å ikke legge bak seg krenkelser.

 

PF er det etterhvert en god del hjelp å få for, ikke bare psykodynamisk terapi som tidligere, men også kognitiv terapi har en effekt på noen med PF.

 

Jeg er ikke enig i at du ikke er deprimert, btw. Frustrert, irritabel, sint, samme hva du kaller det; går mye ut på det samme i ditt tilfelle tror jeg, og dekker ene hovedkriterium: har vært nedstemt, eller har økt irritabilitet.

 

Håper du har fått noen nye tanker som kan hjelpe deg videre.

 

Mvh

Dag

Lenke til kommentar
Gjest frustrert

Vil en slik diagnose kunne gjøre det lettere for meg på noe som helst vis? Både i forhold til høyskolen jeg går på nå, og i tilfelle jeg må gå veien om nav for å klare å få meg jobb?

 

Sliter mest med stress i forbindelse med gruppearbeid, og at jeg ganske enkelt ikke trives på hybelen, og må være en god del hjemme, noe som ikke er spesielt bra når høyskolen krever 90% oppmøte i flere fag.

 

Om det viser seg at jeg ikke klarer å gjennomføre studiet - er det mulighet for å få sykmelding selv om jeg ikke orker å gå gjennom styret med å forsøke behandling nok en gang? Kaster jo bort både min og andres tid på uproduktive timer hos psykolog/psykiater, men om det er nødvendig så må jeg jo møte opp...

 

Kan en slik diagnose bli brukt imot meg? (Bla. i forbindelse med helsekravene til førerkort klasse C/D, som jeg holder på å ta?) Vil jeg risikere å bli tvunget til behandling?

Lenke til kommentar

Vil en slik diagnose kunne gjøre det lettere for meg på noe som helst vis? Både i forhold til høyskolen jeg går på nå, og i tilfelle jeg må gå veien om nav for å klare å få meg jobb?

 

Sliter mest med stress i forbindelse med gruppearbeid, og at jeg ganske enkelt ikke trives på hybelen, og må være en god del hjemme, noe som ikke er spesielt bra når høyskolen krever 90% oppmøte i flere fag.

 

Om det viser seg at jeg ikke klarer å gjennomføre studiet - er det mulighet for å få sykmelding selv om jeg ikke orker å gå gjennom styret med å forsøke behandling nok en gang? Kaster jo bort både min og andres tid på uproduktive timer hos psykolog/psykiater, men om det er nødvendig så må jeg jo møte opp...

 

Kan en slik diagnose bli brukt imot meg? (Bla. i forbindelse med helsekravene til førerkort klasse C/D, som jeg holder på å ta?) Vil jeg risikere å bli tvunget til behandling?

 

Hei igjen

Nå kan vi ikke ta det for sikkert at du har en PF, kun at det er visse opplysninger som kan tyde på det.

 

Du spør om en slik diagnose kan gjøre det lettere for deg på noe vis. I seg selv så utløser ikke en slik diagnose noen "goder", dette fordi funskjonsnivået kan variere svært fra person til person med disse plagene, og fordi det er funksjonsnivået man vurderer.

 

Hvis du er av dem som sliter pga diagnosen, så kan du nok få fritak for visse obligatoriske krav, eller få spesiell tilrettelegging i løpet av studietiden. Det må vurderes i forhold til hver enkelt situasjon og utfordring du står overfor. Fritak fra gruppearbeid og oppmøteplikt kan være sånn tilrettelegging. Det må selvsagtt dokumenteres av lege/psykolog.

 

Sykemmelding kan du få. Det vurderer fastlegen utfra hva du til enhver tid makter. Tilrettelegging via nav er på samme måte; du kan ha krav på hjelp ut fra en konkret vurdering av hva du klarer og hva du trenger hjelp til.

 

Diagnosen spiller ingen rolle i forhold til førerkort, og den gir ikke grunnlag for tvangsbehandling.

 

Ellers så gjelder jo at ingen diagnose gjør noe lettere for noen. I utgangspunktet er jo en diagnose en betegnelse på noen vansker man kan ha.

 

Dag

Endret av dag1234
Lenke til kommentar
  • 2 uker senere...

dag1234: har tenkt litt over det du har skrevet anngående muligheten for PF.

 

Kjenner meg alt for godt igjen i beskrivelsen av schizoid personlighetsforstyrrelse:

 

De symptomene jeg kjenner meg igjen i er markert med fet tekst, symptomliste fra ICD-10:

Emotional coldness, detachment or reduced affection.

Limited capacity to express either positive or negative emotions towards others.

Consistent preference for solitary activities.

Very few, if any, close friends or relationships, and a lack of desire for such.

Indifference to either praise or criticism.

Taking pleasure in few, if any, activities.

Indifference to social norms and conventions.

Preoccupation with fantasy and introspection.

Lack of desire for sexual experiences with another person.

 

Tabellen til Salman Akhtar er skummel, siden det er få momenter jeg ikke kjenner meg igjen i. Splittet opp siden forumet mangler en god tabellfunksjon:

Overt

 

Self-Concept

compliant

stoic

noncompetitive

self-sufficient

lacking assertiveness

feeling inferior and an outsider in life

 

Interpersonal Relations

withdrawn

aloof

have few close friends

impervious to others' emotions

afraid of intimacy

 

Social Adaptation

prefer solitary occupational and recreational activities

marginal or eclectically sociable in groups

vulnerable to esoteric movements owing to a strong need to belong

tend to be lazy and indolent

 

Love and Sexuality

asexual, sometimes celibate

free of romantic interests

averse to sexual gossip and innuendo

 

Ethics, Standards, and Ideals

idiosyncratic moral and political beliefs

tendency towards spiritual, mystical and para-psychological interests

 

Cognitive Style

absent-minded

engrossed in fantasy

vague and stilted speech

alternations between eloquence and inarticulateness

 

Covert

 

Self-Concept

cynical

inauthentic

depersonalized

alternately feeling empty, robot-like, and full of omnipotent, vengeful fantasies

hidden grandiosity

Interpersonal Relations

exquisitely sensitive

deeply curious about others

hungry for love

envious of others' spontaneity

intensely needy of involvement with others

capable of excitement with carefully selected intimates

 

Social Adaptation

lack clarity of goals

weak ethnic affiliation

usually capable of steady work

sometimes quite creative and may make unique and original contributions

capable of passionate endurance in certain spheres of interest

 

Love and Sexuality

secret voyeuristic interests

vulnerable to erotomania

tendency towards compulsive perversions

 

Ethics, Standards, and Ideals

moral unevenness

occasionally strikingly amoral and vulnerable to odd crimes, at other times altruistically self sacrificing

 

Cognitive Style

autistic thinking

fluctuations between sharp contact with external reality and hyperreflectiveness about the self

autocentric use of language.

Reagerte også på denne spørsmålslisten, siden svarene mine åpenbart ikke er helt normale.

Do you have close relationships with friends or family? If yes, with whom? If no, does this bother you?

Nei. Selv ikke de nærmeste får innsyn i mine tanker og planer.

Do you wish you had close relationships with others?

Nei. Prøvde det engang, og det endte ikke bra.

Some people prefer to spend time alone, others prefer to be with people. How would you describe yourself?

Trives best alene, og vet det går galt om jeg ikke får mange timer hver dag alene.

Do you frequently choose to do things by yourself?

Ja, så lenge jeg har den valgmuligheten velger jeg det.

Would it bother you to go a long time without a sexual relationship? Does your sex life seem important or could you get along as well without it?

Nei. Bare tanken på å slippe noen så nært innpå meg er skremmende.

What kind of activities do you enjoy?

*blank for å forbli anonym*

Do you confide in anyone who is not in your immediate family?

Nei, aldri.

How do you react when someone criticizes you?

Går i forsvar tvert, og gir tilsynelatende faen. I ettertid kan det hende jeg tar til meg eventuelle nyttige tilbakemeldinger, men jeg vil aldri innrømme at jeg har gjort noe feil.

How do you react when someone compliments you?

Reagerer ikke på ros. Det er uproduktivt, og jeg vet allerede at jeg ligger godt over gjennomsnittet i det meste.

 

Ser dette ut til å stemme såpass at det er vits i å få det undersøkt skikkelig?

 

Om det viser seg at det kan være noe sånt som "feiler" meg, kan jeg da få ordnet en sykmelding i noen måneder mens jeg får tenkt over hva jeg gjør videre?

Lenke til kommentar

...Er du tvillingbroren min foreldrene mine solgte, eller?????? :ermm:

 

Du er en blåkopi. B.l.å.k.o.p.i. (hver eneste setning, faktisk) Eller jeg er. :w00t:

 

Anywayz, ikke heng deg så mye opp i disse statistiske psykiatriboksene. Det er en blindgate. Hvis du undersøker litt nøyere, vil du kanskje finne at covert antisocial vil passe, og du vil finne narsissistiske trekk som passer. Søk på megaupload etter psykiatriboka til theodore millon, den så jeg ble anbefalt av ass.legene i psyk på et amerikansk nettforum, og da vil du se hvor mye overlapp det er. Du vil kanskje også se at cyklotymi passer godt.

 

Kan ikke helt se hva det skal gi deg av positivt innhold og selvkarakterisere deg som schizoid.

 

For min egen del, så kan jeg spekulere i hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt, men jeg har ingen quick fix. Jeg er mer narsissistisk enn andre mennesker. Jeg er mer sårbar for å ikke være flink, god, best. Jeg ser på livet som en konkurranse. At jeg ikke har klart å leve opp til egne forventinger ved gitte anledninger, og at det ikke er en tilstand som kan gjennopprettes (f.eks vitnemål-snitt) gir en plausibel forklaring på manglende mål og mening: hva gjør jeg nå?, lissom.

 

At jeg er misunnelig på de som gjør det bra, at jeg ikke føler meg bra nok, og at jeg ikke ønsker å forsterke følelsen av å være mindreverdig ved å måtte være den som ber om å få kontakt med andre mennesker, at jeg ønsker å bli så god i noe at mennesker skal ta kontakt med meg, det forklarer fint hvorfor jeg trekker meg unna folk i privat sammenheng, men ikke nødvendigvis på jobb, med folk som jeg uansett må ha kontakt med, eller folk jeg har et veldig nært forhold til, som også kjenner alle disse tankene inngående.

 

"Indifference to social norms..", er du i en outsider-posisjon som over, så er du heller ikke i samme grad avhengig av, og tilbøyelig til å fortelle deg selv at samfunnets konvensjoner er naturlover, og at alt er godt og du må være god så folk kan være gode mot deg. Jo høyere grad av misnøye og forakt, jo mer indifference to social norms.

 

Det jeg gjør, er at jeg ikke konstruerer avanserte forklaringer, jeg reduserer. Og jeg nøyer meg heller ikke med en statistisk "merkelapp" uten etiologi.

 

Jeg mener å kunne redusere de ekstreme trekkene mine til

- narsissisme

- eksklusjon, ensomhet

- forakt, misnøye

- manglende måloppnåelse

 

Klarer du å gjenkjenne noen mønstre hos deg, "gjest?"

Lenke til kommentar

Hei igjen

PF er ikke noen diagnose man skal stille på seg selv, men man må gå til en spesialist for å få stilt den. Det er stor grad av overlapp mellom PF-diagnosene, slik at han man én er det stor sannsynlighet for at man har flere.

 

Sykemelding får du ut fra hvor dårlig du til en hver tid er, og PF gir ikke automatisk noen sykemelding. Men ta det opp med behandleren din.

 

Hilsen

Dag

Lenke til kommentar

Du bør også ha i mente, gjest, at dersom du går til en offentlig behandler, så vil du nok få en mappe som vil være synlig for sykehuspersonell. Det er ikke alle som får tilgang til å lese, og tilgang logges, men du vil hver eneste gang du kommer inn på sykehuset, være i kategorien psykiatrisk tilfelle, og hvordan de ser på sykdommen din, vil kunne påvirkes av dette. Dessuten er de fleste stedene i Norge dritsmå, og det er ikke alle som klarer å passe munnen sin. Jeg ville tenkt meg litt om før jeg søkte hjelp. Dersom du virkelig har en PF, eller mer korrekt, en ansamling av personlighetstrekk av mer ekstrem natur, så er dette ofte noe som vanskelig lar seg behandle. Jeg ville da gjort et pubmed-søk for å se om det fins noen behandlingsmodaliterer som er gode. Jeg ville visst mest mulig selv, før jeg kastet meg til ulvene.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...