Militær organisasjon styrt av moral, ikke politikk?

[isaac elric]

Jeg sitter med mange tanker om hvordan verden er, hvordan den bør være og hvordan den kommer til å bli. I det siste har jeg tenkt mye på krig og dens destruktive kraft. Flertallet av oss mener at militær intervensjon kan være nødvendig i visse tilfeller. Å tro og akseptere dette innebærer at man lett kan bli lurt, for nesten hver eneste krig blir framstilt som legitim, og man får sjelden undersøkt de underliggende sannheter og kommet fram til en gjennomtenkt konklusjon før krigen er godt i gang (f.eks. Irak). 2 verdenskrig er et eksempel for de fleste på at krig til tider er nødvendig, vil jeg tro, dog begge sider av konflikten begikk forferdelige forbrytelser (Bombingen av Dresden, Hiroshima).

Jeg akter å studere historie og politikk ved en senere anledning for å kunne forstå disse tingene bedre, men det inntrykket jeg nå sitter med er at nesten hver eneste militære intervensjon fra vestens side handler om å sikre makt og ressurser, forkledd i en kappe av rettferdighet, fabrikerte beviser og feilinformasjon. Jeg er spesielt skeptisk til USA, som jeg vet med sikkerhet har intervenert illegalt overalt i verden for å sikre egen makt og egne økonomiske interesser. Dette begynner nå å bli allmenn kunnskap, dog flertallet fremdeles har det for seg at USA egentlig kun prøver å beskytte seg selv mot terrorisme. Det virker nesten som om alle vi i vesten ikke gjør annet enn å danse etter fela til denne internasjonale bølla i frykt for å selv bli ofre. Jeg synes det er feigt, dog forståelig. Å alliere seg med bølla framfor å selv bli tråkket på virker som en klok beslutning, men all form for ære og anstendighet svinner hen når man velger dette. Denne skolegård analogien handler selvfølgelig først og fremst om individer og ikke nasjoner, så den er ikke helt nøyaktig, som analogier flest. Allikevel, hvor har æren i et slikt tilfelle forsvunnet? Man holder seg utenfor problemer for å sikre kontinuiteten av sin egen komfortable hverdag mens andre daglig blir tråkket på.

 

Så jeg tar meg selv på fersken i å drømme om en uavhengig og internasjonal militær organisasjon underlagt rigide humanistiske prinsipper med et styre som består av de mest utdannende og intelligente menneskene man kan finne i verden. en kandidat som vil delta i styret må testes grundig, og jeg tenker da spesielt på individets evne til empati og medlidenhet. om det stemmer at man kan estimere disse tingene via MRI testing burde dette bli tatt i bruk for å sikre at eventuelle styremedlemmer ikke har psykopatiske eller antisosiale trekk. Organisasjonen bør organiseres på en måte som på best mulig måte er istand til å hindre korrupsjon og innflytelse.

Man kan selvfølgelig aldri unngå å ta det politiske klimaet i betraktning hvis man vil gjøre et forsøk på å forholde seg til realiteten og samtidig seriøst funderer på hvorvidt en slik visjon kan bli virkelig.

 

Kan man oppnå noe slikt uten å falle hen til korrupsjon, løgn og bedrageri?

 

Og kan man få anstendige mennesker til å drepe uten å først dehumanisere dem selv og fienden?

Jeg ser for meg soldater som verdsetter moral, medlidenhet og menneskelighet samtidig som de tar på seg en slik forferdelig byrde, men som allikevel er nødvendig. Kan man drepe uten hat, men med et forståelsesfult og besluttsomt sinn som forstår at fienden også er et følende og tenkende vesen?

 

Jeg vet ikke hvordan en slik organisasjon kan oppstå eller nøyaktig hvordan den bør organiseres, men jeg vet at den bør styres utifra prinsipper som vektlegger det å minimere menneskelig lidelse framfor å sikre økonomiske og politiske interesser.

 

Noen tanker rundt dette?

[Camlon]

 

Jeg akter å studere historie og politikk ved en senere anledning for å kunne forstå disse tingene bedre, men det inntrykket jeg nå sitter med er at nesten hver eneste militære intervensjon fra vestens side handler om å sikre makt og ressurser, forkledd i en kappe av rettferdighet, fabrikerte beviser og feilinformasjon.

Virkelig, hva med Afganistan? Hva med Serbia? Hva med Koreakrigen?

 

 

Jeg er spesielt skeptisk til USA, som jeg vet med sikkerhet har intervenert illegalt overalt i verden for å sikre egen makt og egne økonomiske interesser. Dette begynner nå å bli allmenn kunnskap, dog flertallet fremdeles har det for seg at USA egentlig kun prøver å beskytte seg selv mot terrorisme.

Nei, flertallet mener ikke at USA bare prøver å beskytte seg selv mot terrorisme. Bare spør nordmenn hvorfor USA gikk inn i Irak. Du er ikke unik!

 

Det virker nesten som om alle vi i vesten ikke gjør annet enn å danse etter fela til denne internasjonale bølla i frykt for å selv bli ofre. Jeg synes det er feigt, dog forståelig. Å alliere seg med bølla framfor å selv bli tråkket på virker som en klok beslutning, men all form for ære og anstendighet svinner hen når man velger dette. Denne skolegård analogien handler selvfølgelig først og fremst om individer og ikke nasjoner, så den er ikke helt nøyaktig, som analogier flest. Allikevel, hvor har æren i et slikt tilfelle forsvunnet? Man holder seg utenfor problemer for å sikre kontinuiteten av sin egen komfortable hverdag mens andre daglig blir tråkket på.

Hva er du snakker om, Irakkrigen ble stemt ned i FN. Svært mange land var ikke med på USAs krigføring. Norge hjalp ikke USA i krigen i Irak.

 

Mener du at Norge skal bryte sitt diplomatiske forhold til USA. Da spør jeg heller, hva er poenget?

 

Så jeg tar meg selv på fersken i å drømme om en uavhengig og internasjonal militær organisasjon underlagt rigide humanistiske prinsipper med et styre som består av de mest utdannende og intelligente menneskene man kan finne i verden. en kandidat som vil delta i styret må testes grundig, og jeg tenker da spesielt på individets evne til empati og medlidenhet. om det stemmer at man kan estimere disse tingene via MRI testing burde dette bli tatt i bruk for å sikre at eventuelle styremedlemmer ikke har psykopatiske eller antisosiale trekk. Organisasjonen bør organiseres på en måte som på best mulig måte er istand til å hindre korrupsjon og innflytelse.

 

Nei takk! Bare fordi en person har empati betyr ikke det at han gjør gode valg, eller forstår seg på begge sider av saken. I tilegg finnes det empatiske mennesker med helt forskjellige meninger. Hvordan skal man kunne sørge for at alle meninger blir hørt. Skal det følge flertallsprinsippet, så betyr det at vi har flertalsdiktatur. Dette vil bi helt tragisk, og hvis dette hadde blitt gjennomført ville jeg ha meldt meg inn i militæret for å kjempe mot denne militære organisasjonen.

[sosialliberal]

Virkelig, hva med Afganistan? Hva med Serbia? Hva med Koreakrigen?

 

Alle tre kan forklares ut i fra forutsetninger og perspektivet som trådstarter opererer med, dvs. ut i fra variabler slik som makt og ressurser.

 

 

Afghanistan:

 

Afghanistan krigen er kanskje det beste eksemplet som kan forklares ut i fra stormakts motiver. ”Follow the money!”, er en god gammel veiviser for den som ønsker å få et oppriktig svar på hvorfor stormakter eller bedrifter gjør som de gjør.

 

Det finnes etter hvert ganske mange, også vestorienterte medier, som BBC International, og andre, som har hevdet at angrepet var planlagt i lang tid. En rekke uavhengige observatører hadde varslet om en forestående invasjon i Afghanistan i lang tid før 11. september.

 

Det finnes en meget god grunn til at USA skulle ønske å sikre seg kontrollen over Afghanistan, og det handler om olje, ikke Afghanistans olje, men de enorme oljerikdommene i Sentral-Asia. 18. februar 1998 sto John J. Maresca, visepresident for internasjonal saker i oljeselskapet Unocal, fram for en høring om Sentral-Asia i den amerikanske kongressen. Han pekte på både de store forventede olje- og gassforekomstene ved Kaspihavet og på tilsvarende ressurser lenger øst, blant annet det store Dauletabad-feltet i Turkmenistan.

 

I følge Maresca kan oljereservene ved Kaspihavet være på hele 200 milliarder fat. For å få disse olje- og gassmengdene ut på verdensmarkedet trengs det rørledninger. Maresca argumenterte for at de eksisterende og planlagte ledningene vestover ikke er tilfredsstillende. Hans eget selskap, Unocal, hadde, sammen med Exxon, Amoco og Pennzoil, planlagt en rørledning fra Turkmenistan gjennom Afghanistan og fram til uskipingshavna Multan i Pakistan. Han oppfordret den amerikanske regjeringa sterkt til å finne politiske løsninger som kunne gjøre en slik rørledning mulig, noe han mente ville tjene både USAs økonomiske interesser og dets strategiske interesser i regionen.

 

Det var i gang diskusjoner med Taliban om en slik rørledning, og i følge andre kilder var et par representanter for Taliban flere ganger i USA for å forhandle om prosjektet. Unocal er for øvrig det selskapet som samarbeidet med Haliburton, et selskap der daværende visepresident Dick Cheney var toppsjef (CEO), om et meget omstridt oljeprosjekt i Burma. I dag forsikrer Unocal om at selskapet ikke lenger har noen planer om å bygge noen oljeledning gjennom Afghanistan.

 

Dersom USA nedkjemper Taliban-regimet og innsetter et pro-vestlig regime, vil naturligvis situasjonen være en annen. Da vil prosjektet kunne trekkes fram igjen fra skuffen, og Marescas drømmer om blant annet å forsyne det store indiske markedet kan virkeliggjøres. Den 10. oktober 2001 kunne pakistanske aviser fortelle at den amerikanske ambassadøren til Pakistan var blitt orientert om at man hadde begynt å se på planene for denne rørledningen på nytt "i lys av den aktuelle internasjonale situasjonen" (The Frontier Times).

 

I et foredrag for The Cato Institute holdte Dick Cheney et foredrag 23. juni 1998. Dette var mens han ennå var toppsjef i Haliburton og hadde aksjer i selskapet. Han sa:

 

"Herren har ikke sett sitt snitt til å plassere olje og gass bare der hvor det finnes demokratisk valgte regimer som er vennlig innstilt overfor USA. Innimellom må vi operere i områder der man etter andre standarder ikke ville sette sin fot. Men vi går dit det er forretninger."

 

Og Herren har funnet det for godt å plassere store mengder olje og gass i Sentral-Asia. Og da må USA dit på en eller annen måte.

 

For USA er det helt sentralt å skaffe seg best mulig politisk kontroll over disse ressursene. USA er fullstendig avhengig av import av olje og gass, og med Bush og Cheneys aggressive energipolitikk var landet enda mer avhengig av å sikker tilførsel av petroleum fra utlandet. For det ironiske er jo at Bush og Cheney gjennom sin politikk for mer bruk av olje og gass og gjennom sin avvisning av Kyoto-avtalen har lagt opp til at USA må være på jakt etter stadig mer olje og gass utenfor sine egne grenser. Det er ikke bare slik at de gjennom å trampe på Kyoto-protokollen truer framtidas klima på kloden. Ved å nekte å begrense USAs energiforbruk, legger de opp til at USA vil være enda mer uforsonlig i kampen om å sikre seg sikker og langsiktig tilgang på olje. Make no mistake, som Bush liker å si, disse herrene er oljeindustriens folk, de skylder oljekapitalen at de nesten ble lovlig valgt til de embetene de har, og det er ingenting som tyder på at dette har vært en dårlig investering.

 

Cheney fortsatte sitt foredrag med å klage over at USAs sanksjoner mot Iran gjorde det vanskelig for amerikanske selskaper å delta i kappløpet om oljerikdommene i denne regionen. Han mente at dette ikke rammet Iran i noen særlig grad, men at det derimot rammet amerikanske selskaper.

 

Å føre olje og gass fra Kaspihavet gjennom Iran er den aller mest nærliggende løsninga. Den er økonomisk og praktisk den enkleste, siden ledningsnettet for det meste ligger der allerede. Men geopolitisk vil det bety at Iran får langt større makt over en livsnerve til Vestens økonomi. Strategene i Pentagon og Det hvite hus liker ikke den tanken noe særlig. Derimot ville en rørledning gjennom det vestre Afghanistan og ut gjennom Pakistan kunne være bortimot ideell. Det forutsetter at Afghanistan kommer under kontroll av et pro-vestlig regime, og sannsynligvis forutsetter det at USA sikrer seg militærbaser i landet.

 

Men om dette lykkes, vil USA ha forrykket maktbalansen i Sentral-Asia kraftig til sin fordel i forhold til de strategiske konkurrentene Russland og Kina. Det snakkes ikke mye om det akkurat nå, men gitt at Kina lykkes i å holde sin økonomiske vekst oppe, vil landets økonomi gå forbi USAs i rein størrelse i god tid før 2020. Et slikt Kina vil være en alvorlig rival for USA, og et slikt Kina vil være avhengig av olje fra Sentral-Asia. Kontrollen over Sentral-Asia er derfor et nøkkelspørsmål i den framtidige kampen om verdensherredømme.

 

I dette store spillet ofrer man gjerne afghanske bønder. Og så lenge man kan få naive politikere og mediefolk til å tro at dette handler om kampen mot terrorisme, kan man gjøre dette uten særlig motstand.

 

 

Koreakrigen:

 

Koreakrigen, til tross for at den hadde mandat fra FN, var, og kommer alltid til å bli, USAs krig, der USA ble ledet av stormaktspreferanser. Vi snakker om en kamp om herredømmen over den ideologiske kampen mot kommunismen. Den vestlig-kapitalistiske ideologien, og levemåten, måtte vinne over kommunismens planøkonomi. Hvorfor? Velig enkelt; USA i tiden var en av de største eksportører i verden, noe som de fremdeles er. Det betyr at frihandel og frimarkedet er den beste måten å drive USAs økonomi. Med isolasjonisme tjener ikke USA penger, dermed blir deres egne ”gains” betydelig svekket. Selvsagt handlet USA ut i fra egne preferanser når de bestemte seg for involvering i Korea, det var Eisenhowers ”roll-back” teori som skulle sikre at Øst-Asia ikke havnet under Sovjets interessesfære, og dermed fjerne en god del av USAs eksportmarked. Krigen handlet lite om å hjelpe den sørkoreanske befolkningen, men om økonomi og penger. Det er klart at demokratisering av Korea tjener USAs interesser, men demokratisering hadde ikke noen verdi i seg selv. Det som var av verdig, og fremdeles er av verdig, er at landene med et demokratisk styresett er mer tilgjengelig for å handle med USA, noe som fremdeles er et viktig variabel i USAs økonomiske tankegang.

 

Dermed; det å si at Koreakrigen ikke kan forklares ut i fra stormaktsmotiver, som inneholder variabler slik som maktposisjon og økonomi, blir for enkelt. Det er ikke tvil, ikke hvert fall ikke for meg, at USA opptrer først og fremst ut i fra egne interesser, måtte det være maktposisjon eller økonomi, før de i det hele tatt tenker på en involvering i fremmede land.

 

 

Serbia:

 

Det å ha fullstendig kontroll over Balkan har alltid vært geopolitisk og geostrategisk viktig fra mer eller mindre alle imperier opp i gjennom historien. Både Athen, Venezia, Ungarn, Det habsburgske riket, Det ottomanske riket, Sovjet og Tyskland, har vist hvor viktig det er å kontrollere Balkan. Ved å kontrollere Balkan kontrollerer man det meste av handel som foregår mellom Asia og Europa. Balkan har alltid vært et veikryss der Europa møter Asia, og er den eneste landeveien for handel mellom disse to kontinenter. Venezia i middelalderen var en simpel bystat som tjente seg søkkrike, og ble etter hvert en av de største og mest innflytelsesriket aktører under middelalderen og gjennom renessansen, nettopp ved å kontrollere viktige sjø- og landruter på Balkan. En krig mellom Det habsburgske riket og Det ottomanske riket værte i nærmest 600 år nettopp på bakgrunn av hvem som skulle kontrollere Balkan. Det er ikke uten grunn, eller tilfeldighet, at første verdenskrig startet nettopp her.

 

Situasjon er ikke annerledes i dag. Det å kontrollere Balkan i dag er like viktig som det var under middelalderen, renessansen, opplysningstid, romantikken, og moderne tid. I postmoderne tid er det nettopp tilgang og kontroll over nye oljeledninger fra Kaukasus, over Balkan og ut i Europa, som er viktige, ikke minst fordi Vesten ikke ønsker å bli for avhengig av russisk olje. Det foreligger mange planer om en slik utbygging, nettopp for å sikre oljeresurser til Vesten. En slik oljeledning kan enten gå direkte til Vest-Europa eller svinge ned til Hellas og videre drive supplering av olje til de amerikanske skip som ligger og dupper i middelhavet. Spesielt er dette aktuelt i dagens verden på bakgrunn av uroligheter i Midt-Østen der USA har mange interesser.

 

Den tidligere bosniske presidenten Alija Izetbegovic bekreftet, ved en anledning, at kravet fra amerikanere var om å etablere amerikanske baser i Bosnia for minst 25 år hvis USA skulle gå aktivt inn i konflikten på bosnisk side. Som de fleste vet, i hvert fall de fleste som har litt peiling om konflikten på Balkan på 1990-tallet, holdte USA seg helt utenfor denne krigen frem til 1995 når de gikk tungt inn med Richard Holbrooks ”shuttel diplomacy” og bombing av serbiske stillinger, etter å ha ligget på lat siden i nesten fire år. Grunnen: Alija Izetbegovic med sin bosniske regjering lovet USA baser i minst i 25 år i Bosnia hvis USA blir mer involvert i konflikten.

 

I dag har USA fullstendig kontroll over Balkan: de har baser i Bosnia og Kroatia, er tilstedet i Kosovo og Makedonia, og har fra før baser i Hellas og Tyrkia gjennom NATO. Det er ikke vanskelig å regne 2+2 i dette tilfellet, og komme med en rasjonell konklusjon hva de egentlig vil oppnå på Balkan.

Endret 23. oktober 2010 av statsviter