Du skal ikke misbruke Guds navn?

[Inaktivbruker_101125]

Grunnen til at jeg reagerte som jeg gjorde, var at du hadde en holdning i posten din som oppfattes særdeles trolleaktig.

 

«Hva om man er usikker på uttalen og kommer i skade for å si "Yivvie"?»

«Må man uttale et av tetragrammene mens man dreper?»

 

Det er åpenbart at slike utsagn svekker seriøsiteten til hele posten, og jeg er sikker på at du innser det.

 

Når dette er ute av verden, så kan jeg gjerne svare, og det forutsetter at vedkommende diskuterer seriøst uten en haug med påstander av lavmål og tullete spørsmål.

 

Det er muklig det er innlysende for deg hva det vil si å gjøre noe i Guds navn, men for meg er det ganske så uklart, så hvis du vet hva det vil si ville jeg sette pris på at du forsøkte å beskrive det med ord.

Greit, det går selvfølgelig fint. Her tar jeg selvsagt utgangspunkt i Bibelen og det er åpenbart at dette svaret ikke kan relateres til andre religioner som ikke har sin støtte etter den bibelske lære.

 

Da det allerede er postet skriftsteder i denne tråden som omhandler emnet har jeg egentlig ikke stort sett mer å si. Ut over det kan man selvfølgelig argumentere for at å drepe i Guds navn er strengt forbudt, da det ikke er Gud som står bak. Ifølge Bibelen har man ikke lov til å drepe og yte vold – nei, tvert imot – man skal fremelske kjærlighet. Kun Gud har myndighet til å drepe. Du har sikkert hørt at ’man skal elske sin neste som seg selv’ og å ’gjøre mot andre det du vil de skal gjøre mot deg’.

 

Under korstogene var det ikke uvanlig å høre utrop som "God wills it!" og "Dieu le veux!", noe som i hvert fall indikerer at de trodde de utførte Guds gjerning når de drepte. (Jeg var naturlig nok ikke tilstede under korstogene, så her må jeg stole på at historiebøkene har gjengitt dette korrekt.)

 

Eller skal man tolke "i Guds navn" som "på vegne av Gud", evt. "på oppdrag fra Gud"?

Jeg vet altså ikke - jeg bare spør.

Tja, egentlig ikke noe å tilføye her, annet at man kan jo spekulere i om Gud støttet disse drapene, da det er stikk i strid med de bibelske verdiene…

 

 

 

 

edit: typo

Endret 20. oktober 2010 av Ishq

[nebrewfoz]

Det er tydeligvis mye lettere å snakke om å gjøre ting "i Guds navn" enn det er å definere hva det egentlig menes med det ....

 

Det er tydeligvis lett å reagere med sinne og irritasjon når noen påpeker slike udefinerbare aspekter også. Ikke spesielt kristelig sinnelag som kommer til uttrykk der, nei.

[Inaktivbruker_101125]

Tja, hvordan vil du at det skal bli definert? Som en punktliste over forbudte gjøremål?

 

Nei, det er nok mer prinsippbasert.

[TheaLinnea]

På hebraisk skrives Guds navn slik: יהוה. Disse fire hebraiske bokstavene, som kalles tetragrammet, leses fra høyre mot venstre og kan gjengis på mange moderne språk ved hjelp av bokstavene JHWH eller JHVH. Guds navn representert ved disse fire konsonantene forekommer nesten 7000 ganger i grunnteksten til «Det gamle testamente» eller de hebraiske skrifter.

 

Dette navnet er en form av det hebraiske verbet hawah´ (הוה), som betyr «å bli», og egentlig betyr det «han lar bli». Han blir Skaper, Dommer, Frelser, livets Opprettholder og så videre for å oppfylle sine løfter. Dessuten står verbet hawạh i en grammatikalsk form som betegner en handling som pågår, som er i ferd med å bli gjennomført. Det indikerer at JHWH fremdeles lar seg selv bli den som oppfyller sine løfter.

 

Tidlig i det andre århundre, etter at den siste av apostlene hadde dødd, begynte det frafallet fra den kristne tro som Jesus og hans etterfølgere hadde forutsagt, å gjøre seg gjeldende for alvor. Hedenske filosofier og læresetninger trengte inn i menigheten. Det oppstod sekter og splittelser, og den opprinnelige rene tro ble fordervet. En sluttet å bruke Guds navn.

 

Etter hvert som denne frafalne kristendom ble utbredt, oppstod behovet for å oversette Bibelen fra grunnspråkene hebraisk og gresk til andre språk. Hvordan gjengav oversetterne Guds navn i sine oversettelser? Vanligvis brukte de det ordet som på deres språk tilsvarer «Herren». En oversettelse på den tiden som øvde stor innflytelse, var den latinske oversettelsen Vulgata, en oversettelse av Bibelen foretatt av Hieronymus til den slags latin som folk talte i det daglige liv. Hieronymus gjengav tetragrammet (JHWH) ved å sette inn ordet Dominus, «Herren».

 

Etter hvert begynte slike nye språk som fransk, engelsk og spansk å dannes i Europa. Men den katolske kirke var imot å oversette Bibelen til disse nye språkene. Så mens jødene, som brukte Bibelen på grunnspråket, hebraisk, ikke ville uttale Guds navn når de så det, hørte de fleste «kristne» Bibelen opplest på latin fra en oversettelse som ikke brukte navnet.

 

Med tiden begynte Guds navn å bli brukt igjen. I 1278 forekom det på latin i verket Pugio fidei av Raymundus Martini, som var en spansk munk. Raymundus Martini brukte stavemåten Yohoua. Kort tid etter, i 1303, fullførte Porchetus de Salvaticis et verk med tittelen Victoria Porcheti adversus impios Hebraeos. I dette verket nevnte han også Guds navn. Han stavet det enten Iohouah, Iohoua eller Ihouah. Og i 1518 utgav Petrus Galatinus et verk med tittelen De arcanis catholicae veritatis, hvor han staver Guds navn Iehoua.

 

Navnet forekom første gang i en engelsk bibel i 1530, da William Tyndale utgav en oversettelse av de første fem bøkene i Bibelen. I denne oversettelsen tok han med Guds navn i en rekke vers, og han stavet det Iehouah. I en note i denne utgaven skrev han: «Iehovah er Guds navn . . . hver gang du ser HERREN skrevet med store bokstaver står det Iehovah på hebraisk.» Derved oppstod den praksis som bestod i å bruke Jehovas navn bare i enkelte vers og så skrive «HERREN» eller «GUD» de fleste andre steder hvor tetragrammet forekommer i den hebraiske tekst.

 

I 1611 ble den autoriserte engelske oversettelsen, King James Version, utgitt. Den ble den mest brukte engelske bibeloversettelse. Her forekommer navnet fire ganger i selve teksten. (2. Mosebok 6: 3; Salme 83: 19; Jesaja 12: 2; 26: 4) «Jah» er en poetisk kortform av navnet som forekommer i Salme 68: 5. Og navnet er skrevet helt ut i slike stedsnavn som «Jehovah-jireh». (1. Mosebok 22: 14; 2. Mosebok 17: 15; Dommerne 6: 24) I samsvar med Tyndales eksempel satte imidlertid oversetterne i de fleste tilfelle inn «HERREN» eller «GUD» i stedet for Guds navn. Men hvis Guds navn kunne forekomme i disse fire versene, hvorfor kunne det ikke da også stå i alle de andre tusenvis av vers hvor det står på grunnspråket, hebraisk?

 

Noe lignende skjedde da Bibelen ble oversatt til tysk. I 1534 utgav Martin Luther sin oversettelse av hele Bibelen. Han oversatte direkte fra grunnteksten. Av en eller annen grunn tok han ikke med Guds navn, men brukte erstatninger, for eksempel HERR («HERREN»). Men han var kjent med Guds navn, for i en preken over Jeremia 23: 1—8, som han holdt i 1526, sa han: «Dette navnet Jehova, Herren, tilhører utelukkende den sanne Gud.»

 

I 1543 skrev Luther med karakteristisk åpenhjertighet: «Når de [jødene] nå påstår at navnet Jehova ikke kan uttales, vet de ikke hva de snakker om . . . Hvis det kan skrives med penn og blekk, hvorfor skal det da ikke uttales, noe som er mye bedre enn å skrive det med penn og blekk? Hvorfor påstår de så ikke også at det ikke skal skrives, heller ikke leses eller tenkes? Alt tatt i betraktning er det noe som stinker her.» Likevel rettet ikke Luther på dette i sin oversettelse av Bibelen.

 

De norske bibeloversettelsene av 1904, 1930 og 1978 gjengir Guds navn med enten «Jehova» eller «Jahve» i en fotnote til 2. Mosebok 3: 14 eller 3: 15. I Michelet, Mowinckel og Messels oversettelse gjengis Guds navn de fleste steder med «Jahve». Og pastor Storjohanns oversettelse av Salmene bruker formen «Jehovah».

 

I århundrenes løp gikk bibeloversetterne to forskjellige veier. Noen unngikk konsekvent å bruke Guds navn, mens andre brukte det i stor utstrekning i de hebraiske skrifter, enten i formen Jehova eller i formen Jahve.

 

Når det gjelder det argumentet at det ikke finnes noen andre guder som den sanne Gud må skilles ut fra, er det ganske enkelt ikke riktig. Det finnes millioner av guder som blir tilbedt av mennesker. Apostelen Paulus sa: «Det er jo mange ’guder’.» (1. Korinter 8: 5; Filipperne 3: 19) Selvsagt er det bare én sann Gud, som Paulus sier videre. En stor fordel ved å bruke den sanne Guds navn er følgelig at det skiller ham ut fra alle de falske gudene. Og hvis det er «fullstendig upassende» å bruke Guds navn, hvorfor forekommer det da nesten 7000 ganger i grunnteksten til de hebraiske skrifter?

[Inaktivbruker_101125]

Herlig, informativ og interessant post, TheaLinnea. Takk skal du ha!

[IHS]

Apg 4:12 > Jesu Kristi nasareerens navn....Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved.

[korinterne13]

Regner meg ikke som spesielt relgiøs, men har alltid lurt på hva som egentlig menes med det 2 bud

Det står skrevet at man ikke skal misbruke guds navn? kan ikke dette være så mangt da? vet at de fleste kristne tolker dette som at du ikke skal si herregud, omg osv osv..

 

Jeg ser egentlig dette som veldig usannsynlig at folk gikk rundt for flere tusen år siden å brukte denne typen språk i det hele tatt, "oh my god" er det en annen mening bak dette?

som f.eks å bruke guds navn til å forsvare krig e.l

 

Diskuter!

 

 

 

Det dreier seg om at man ikke skal misrepresentere gud.

Om man kaller seg en guds mann, bør man oppføre seg som en.

 

Vi sliter litt med dette noen og enhver.

 

Bærer man f.eks et kors i et halskjede, bør det synes på hvordan vi opptrer.

[Sarah78]

På hebraisk skrives Guds navn slik: יהוה. Disse fire hebraiske bokstavene, som kalles tetragrammet, leses fra høyre mot venstre og kan gjengis på mange moderne språk ved hjelp av bokstavene JHWH eller JHVH. Guds navn representert ved disse fire konsonantene forekommer nesten 7000 ganger i grunnteksten til «Det gamle testamente» eller de hebraiske skrifter.

 

Dette navnet er en form av det hebraiske verbet hawah´ (הוה), som betyr «å bli», og egentlig betyr det «han lar bli». Han blir Skaper, Dommer, Frelser, livets Opprettholder og så videre for å oppfylle sine løfter. Dessuten står verbet hawạh i en grammatikalsk form som betegner en handling som pågår, som er i ferd med å bli gjennomført. Det indikerer at JHWH fremdeles lar seg selv bli den som oppfyller sine løfter.

 

Tidlig i det andre århundre, etter at den siste av apostlene hadde dødd, begynte det frafallet fra den kristne tro som Jesus og hans etterfølgere hadde forutsagt, å gjøre seg gjeldende for alvor. Hedenske filosofier og læresetninger trengte inn i menigheten. Det oppstod sekter og splittelser, og den opprinnelige rene tro ble fordervet. En sluttet å bruke Guds navn.

 

Etter hvert som denne frafalne kristendom ble utbredt, oppstod behovet for å oversette Bibelen fra grunnspråkene hebraisk og gresk til andre språk. Hvordan gjengav oversetterne Guds navn i sine oversettelser? Vanligvis brukte de det ordet som på deres språk tilsvarer «Herren». En oversettelse på den tiden som øvde stor innflytelse, var den latinske oversettelsen Vulgata, en oversettelse av Bibelen foretatt av Hieronymus til den slags latin som folk talte i det daglige liv. Hieronymus gjengav tetragrammet (JHWH) ved å sette inn ordet Dominus, «Herren».

 

Etter hvert begynte slike nye språk som fransk, engelsk og spansk å dannes i Europa. Men den katolske kirke var imot å oversette Bibelen til disse nye språkene. Så mens jødene, som brukte Bibelen på grunnspråket, hebraisk, ikke ville uttale Guds navn når de så det, hørte de fleste «kristne» Bibelen opplest på latin fra en oversettelse som ikke brukte navnet.

 

Med tiden begynte Guds navn å bli brukt igjen. I 1278 forekom det på latin i verket Pugio fidei av Raymundus Martini, som var en spansk munk. Raymundus Martini brukte stavemåten Yohoua. Kort tid etter, i 1303, fullførte Porchetus de Salvaticis et verk med tittelen Victoria Porcheti adversus impios Hebraeos. I dette verket nevnte han også Guds navn. Han stavet det enten Iohouah, Iohoua eller Ihouah. Og i 1518 utgav Petrus Galatinus et verk med tittelen De arcanis catholicae veritatis, hvor han staver Guds navn Iehoua.

 

Navnet forekom første gang i en engelsk bibel i 1530, da William Tyndale utgav en oversettelse av de første fem bøkene i Bibelen. I denne oversettelsen tok han med Guds navn i en rekke vers, og han stavet det Iehouah. I en note i denne utgaven skrev han: «Iehovah er Guds navn . . . hver gang du ser HERREN skrevet med store bokstaver står det Iehovah på hebraisk.» Derved oppstod den praksis som bestod i å bruke Jehovas navn bare i enkelte vers og så skrive «HERREN» eller «GUD» de fleste andre steder hvor tetragrammet forekommer i den hebraiske tekst.

 

I 1611 ble den autoriserte engelske oversettelsen, King James Version, utgitt. Den ble den mest brukte engelske bibeloversettelse. Her forekommer navnet fire ganger i selve teksten. (2. Mosebok 6: 3; Salme 83: 19; Jesaja 12: 2; 26: 4) «Jah» er en poetisk kortform av navnet som forekommer i Salme 68: 5. Og navnet er skrevet helt ut i slike stedsnavn som «Jehovah-jireh». (1. Mosebok 22: 14; 2. Mosebok 17: 15; Dommerne 6: 24) I samsvar med Tyndales eksempel satte imidlertid oversetterne i de fleste tilfelle inn «HERREN» eller «GUD» i stedet for Guds navn. Men hvis Guds navn kunne forekomme i disse fire versene, hvorfor kunne det ikke da også stå i alle de andre tusenvis av vers hvor det står på grunnspråket, hebraisk?

 

Noe lignende skjedde da Bibelen ble oversatt til tysk. I 1534 utgav Martin Luther sin oversettelse av hele Bibelen. Han oversatte direkte fra grunnteksten. Av en eller annen grunn tok han ikke med Guds navn, men brukte erstatninger, for eksempel HERR («HERREN»). Men han var kjent med Guds navn, for i en preken over Jeremia 23: 1—8, som han holdt i 1526, sa han: «Dette navnet Jehova, Herren, tilhører utelukkende den sanne Gud.»

 

I 1543 skrev Luther med karakteristisk åpenhjertighet: «Når de [jødene] nå påstår at navnet Jehova ikke kan uttales, vet de ikke hva de snakker om . . . Hvis det kan skrives med penn og blekk, hvorfor skal det da ikke uttales, noe som er mye bedre enn å skrive det med penn og blekk? Hvorfor påstår de så ikke også at det ikke skal skrives, heller ikke leses eller tenkes? Alt tatt i betraktning er det noe som stinker her.» Likevel rettet ikke Luther på dette i sin oversettelse av Bibelen.

 

De norske bibeloversettelsene av 1904, 1930 og 1978 gjengir Guds navn med enten «Jehova» eller «Jahve» i en fotnote til 2. Mosebok 3: 14 eller 3: 15. I Michelet, Mowinckel og Messels oversettelse gjengis Guds navn de fleste steder med «Jahve». Og pastor Storjohanns oversettelse av Salmene bruker formen «Jehovah».

 

I århundrenes løp gikk bibeloversetterne to forskjellige veier. Noen unngikk konsekvent å bruke Guds navn, mens andre brukte det i stor utstrekning i de hebraiske skrifter, enten i formen Jehova eller i formen Jahve.

 

Når det gjelder det argumentet at det ikke finnes noen andre guder som den sanne Gud må skilles ut fra, er det ganske enkelt ikke riktig. Det finnes millioner av guder som blir tilbedt av mennesker. Apostelen Paulus sa: «Det er jo mange ’guder’.» (1. Korinter 8: 5; Filipperne 3: 19) Selvsagt er det bare én sann Gud, som Paulus sier videre. En stor fordel ved å bruke den sanne Guds navn er følgelig at det skiller ham ut fra alle de falske gudene. Og hvis det er «fullstendig upassende» å bruke Guds navn, hvorfor forekommer det da nesten 7000 ganger i grunnteksten til de hebraiske skrifter?

vet jeg ikke har noe med det,men lurer på om du er et johovas vitne?er bare nysjerrig-du trenger ikke svare-jeg er ny her og har ikke følgt med på alle dine innlegg.

[TheaLinnea]

På hebraisk skrives Guds navn slik: יהוה. Disse fire hebraiske bokstavene, som kalles tetragrammet, leses fra høyre mot venstre og kan gjengis på mange moderne språk ved hjelp av bokstavene JHWH eller JHVH. Guds navn representert ved disse fire konsonantene forekommer nesten 7000 ganger i grunnteksten til «Det gamle testamente» eller de hebraiske skrifter.

 

Dette navnet er en form av det hebraiske verbet hawah´ (הוה), som betyr «å bli», og egentlig betyr det «han lar bli». Han blir Skaper, Dommer, Frelser, livets Opprettholder og så videre for å oppfylle sine løfter. Dessuten står verbet hawạh i en grammatikalsk form som betegner en handling som pågår, som er i ferd med å bli gjennomført. Det indikerer at JHWH fremdeles lar seg selv bli den som oppfyller sine løfter.

 

Tidlig i det andre århundre, etter at den siste av apostlene hadde dødd, begynte det frafallet fra den kristne tro som Jesus og hans etterfølgere hadde forutsagt, å gjøre seg gjeldende for alvor. Hedenske filosofier og læresetninger trengte inn i menigheten. Det oppstod sekter og splittelser, og den opprinnelige rene tro ble fordervet. En sluttet å bruke Guds navn.

 

Etter hvert som denne frafalne kristendom ble utbredt, oppstod behovet for å oversette Bibelen fra grunnspråkene hebraisk og gresk til andre språk. Hvordan gjengav oversetterne Guds navn i sine oversettelser? Vanligvis brukte de det ordet som på deres språk tilsvarer «Herren». En oversettelse på den tiden som øvde stor innflytelse, var den latinske oversettelsen Vulgata, en oversettelse av Bibelen foretatt av Hieronymus til den slags latin som folk talte i det daglige liv. Hieronymus gjengav tetragrammet (JHWH) ved å sette inn ordet Dominus, «Herren».

 

Etter hvert begynte slike nye språk som fransk, engelsk og spansk å dannes i Europa. Men den katolske kirke var imot å oversette Bibelen til disse nye språkene. Så mens jødene, som brukte Bibelen på grunnspråket, hebraisk, ikke ville uttale Guds navn når de så det, hørte de fleste «kristne» Bibelen opplest på latin fra en oversettelse som ikke brukte navnet.

 

Med tiden begynte Guds navn å bli brukt igjen. I 1278 forekom det på latin i verket Pugio fidei av Raymundus Martini, som var en spansk munk. Raymundus Martini brukte stavemåten Yohoua. Kort tid etter, i 1303, fullførte Porchetus de Salvaticis et verk med tittelen Victoria Porcheti adversus impios Hebraeos. I dette verket nevnte han også Guds navn. Han stavet det enten Iohouah, Iohoua eller Ihouah. Og i 1518 utgav Petrus Galatinus et verk med tittelen De arcanis catholicae veritatis, hvor han staver Guds navn Iehoua.

 

Navnet forekom første gang i en engelsk bibel i 1530, da William Tyndale utgav en oversettelse av de første fem bøkene i Bibelen. I denne oversettelsen tok han med Guds navn i en rekke vers, og han stavet det Iehouah. I en note i denne utgaven skrev han: «Iehovah er Guds navn . . . hver gang du ser HERREN skrevet med store bokstaver står det Iehovah på hebraisk.» Derved oppstod den praksis som bestod i å bruke Jehovas navn bare i enkelte vers og så skrive «HERREN» eller «GUD» de fleste andre steder hvor tetragrammet forekommer i den hebraiske tekst.

 

I 1611 ble den autoriserte engelske oversettelsen, King James Version, utgitt. Den ble den mest brukte engelske bibeloversettelse. Her forekommer navnet fire ganger i selve teksten. (2. Mosebok 6: 3; Salme 83: 19; Jesaja 12: 2; 26: 4) «Jah» er en poetisk kortform av navnet som forekommer i Salme 68: 5. Og navnet er skrevet helt ut i slike stedsnavn som «Jehovah-jireh». (1. Mosebok 22: 14; 2. Mosebok 17: 15; Dommerne 6: 24) I samsvar med Tyndales eksempel satte imidlertid oversetterne i de fleste tilfelle inn «HERREN» eller «GUD» i stedet for Guds navn. Men hvis Guds navn kunne forekomme i disse fire versene, hvorfor kunne det ikke da også stå i alle de andre tusenvis av vers hvor det står på grunnspråket, hebraisk?

 

Noe lignende skjedde da Bibelen ble oversatt til tysk. I 1534 utgav Martin Luther sin oversettelse av hele Bibelen. Han oversatte direkte fra grunnteksten. Av en eller annen grunn tok han ikke med Guds navn, men brukte erstatninger, for eksempel HERR («HERREN»). Men han var kjent med Guds navn, for i en preken over Jeremia 23: 1—8, som han holdt i 1526, sa han: «Dette navnet Jehova, Herren, tilhører utelukkende den sanne Gud.»

 

I 1543 skrev Luther med karakteristisk åpenhjertighet: «Når de [jødene] nå påstår at navnet Jehova ikke kan uttales, vet de ikke hva de snakker om . . . Hvis det kan skrives med penn og blekk, hvorfor skal det da ikke uttales, noe som er mye bedre enn å skrive det med penn og blekk? Hvorfor påstår de så ikke også at det ikke skal skrives, heller ikke leses eller tenkes? Alt tatt i betraktning er det noe som stinker her.» Likevel rettet ikke Luther på dette i sin oversettelse av Bibelen.

 

De norske bibeloversettelsene av 1904, 1930 og 1978 gjengir Guds navn med enten «Jehova» eller «Jahve» i en fotnote til 2. Mosebok 3: 14 eller 3: 15. I Michelet, Mowinckel og Messels oversettelse gjengis Guds navn de fleste steder med «Jahve». Og pastor Storjohanns oversettelse av Salmene bruker formen «Jehovah».

 

I århundrenes løp gikk bibeloversetterne to forskjellige veier. Noen unngikk konsekvent å bruke Guds navn, mens andre brukte det i stor utstrekning i de hebraiske skrifter, enten i formen Jehova eller i formen Jahve.

 

Når det gjelder det argumentet at det ikke finnes noen andre guder som den sanne Gud må skilles ut fra, er det ganske enkelt ikke riktig. Det finnes millioner av guder som blir tilbedt av mennesker. Apostelen Paulus sa: «Det er jo mange ’guder’.» (1. Korinter 8: 5; Filipperne 3: 19) Selvsagt er det bare én sann Gud, som Paulus sier videre. En stor fordel ved å bruke den sanne Guds navn er følgelig at det skiller ham ut fra alle de falske gudene. Og hvis det er «fullstendig upassende» å bruke Guds navn, hvorfor forekommer det da nesten 7000 ganger i grunnteksten til de hebraiske skrifter?

vet jeg ikke har noe med det,men lurer på om du er et johovas vitne?er bare nysjerrig-du trenger ikke svare-jeg er ny her og har ikke følgt med på alle dine innlegg.

Nei, det er jeg ikke, men jeg er enig i mye av deres lære.

Årsaken til det er at de baserer sin Tro på Bibelen, noe jeg også gjør.

[Sarah78]

På hebraisk skrives Guds navn slik: יהוה. Disse fire hebraiske bokstavene, som kalles tetragrammet, leses fra høyre mot venstre og kan gjengis på mange moderne språk ved hjelp av bokstavene JHWH eller JHVH. Guds navn representert ved disse fire konsonantene forekommer nesten 7000 ganger i grunnteksten til «Det gamle testamente» eller de hebraiske skrifter.

 

Dette navnet er en form av det hebraiske verbet hawah´ (הוה), som betyr «å bli», og egentlig betyr det «han lar bli». Han blir Skaper, Dommer, Frelser, livets Opprettholder og så videre for å oppfylle sine løfter. Dessuten står verbet hawạh i en grammatikalsk form som betegner en handling som pågår, som er i ferd med å bli gjennomført. Det indikerer at JHWH fremdeles lar seg selv bli den som oppfyller sine løfter.

 

Tidlig i det andre århundre, etter at den siste av apostlene hadde dødd, begynte det frafallet fra den kristne tro som Jesus og hans etterfølgere hadde forutsagt, å gjøre seg gjeldende for alvor. Hedenske filosofier og læresetninger trengte inn i menigheten. Det oppstod sekter og splittelser, og den opprinnelige rene tro ble fordervet. En sluttet å bruke Guds navn.

 

Etter hvert som denne frafalne kristendom ble utbredt, oppstod behovet for å oversette Bibelen fra grunnspråkene hebraisk og gresk til andre språk. Hvordan gjengav oversetterne Guds navn i sine oversettelser? Vanligvis brukte de det ordet som på deres språk tilsvarer «Herren». En oversettelse på den tiden som øvde stor innflytelse, var den latinske oversettelsen Vulgata, en oversettelse av Bibelen foretatt av Hieronymus til den slags latin som folk talte i det daglige liv. Hieronymus gjengav tetragrammet (JHWH) ved å sette inn ordet Dominus, «Herren».

 

Etter hvert begynte slike nye språk som fransk, engelsk og spansk å dannes i Europa. Men den katolske kirke var imot å oversette Bibelen til disse nye språkene. Så mens jødene, som brukte Bibelen på grunnspråket, hebraisk, ikke ville uttale Guds navn når de så det, hørte de fleste «kristne» Bibelen opplest på latin fra en oversettelse som ikke brukte navnet.

 

Med tiden begynte Guds navn å bli brukt igjen. I 1278 forekom det på latin i verket Pugio fidei av Raymundus Martini, som var en spansk munk. Raymundus Martini brukte stavemåten Yohoua. Kort tid etter, i 1303, fullførte Porchetus de Salvaticis et verk med tittelen Victoria Porcheti adversus impios Hebraeos. I dette verket nevnte han også Guds navn. Han stavet det enten Iohouah, Iohoua eller Ihouah. Og i 1518 utgav Petrus Galatinus et verk med tittelen De arcanis catholicae veritatis, hvor han staver Guds navn Iehoua.

 

Navnet forekom første gang i en engelsk bibel i 1530, da William Tyndale utgav en oversettelse av de første fem bøkene i Bibelen. I denne oversettelsen tok han med Guds navn i en rekke vers, og han stavet det Iehouah. I en note i denne utgaven skrev han: «Iehovah er Guds navn . . . hver gang du ser HERREN skrevet med store bokstaver står det Iehovah på hebraisk.» Derved oppstod den praksis som bestod i å bruke Jehovas navn bare i enkelte vers og så skrive «HERREN» eller «GUD» de fleste andre steder hvor tetragrammet forekommer i den hebraiske tekst.

 

I 1611 ble den autoriserte engelske oversettelsen, King James Version, utgitt. Den ble den mest brukte engelske bibeloversettelse. Her forekommer navnet fire ganger i selve teksten. (2. Mosebok 6: 3; Salme 83: 19; Jesaja 12: 2; 26: 4) «Jah» er en poetisk kortform av navnet som forekommer i Salme 68: 5. Og navnet er skrevet helt ut i slike stedsnavn som «Jehovah-jireh». (1. Mosebok 22: 14; 2. Mosebok 17: 15; Dommerne 6: 24) I samsvar med Tyndales eksempel satte imidlertid oversetterne i de fleste tilfelle inn «HERREN» eller «GUD» i stedet for Guds navn. Men hvis Guds navn kunne forekomme i disse fire versene, hvorfor kunne det ikke da også stå i alle de andre tusenvis av vers hvor det står på grunnspråket, hebraisk?

 

Noe lignende skjedde da Bibelen ble oversatt til tysk. I 1534 utgav Martin Luther sin oversettelse av hele Bibelen. Han oversatte direkte fra grunnteksten. Av en eller annen grunn tok han ikke med Guds navn, men brukte erstatninger, for eksempel HERR («HERREN»). Men han var kjent med Guds navn, for i en preken over Jeremia 23: 1—8, som han holdt i 1526, sa han: «Dette navnet Jehova, Herren, tilhører utelukkende den sanne Gud.»

 

I 1543 skrev Luther med karakteristisk åpenhjertighet: «Når de [jødene] nå påstår at navnet Jehova ikke kan uttales, vet de ikke hva de snakker om . . . Hvis det kan skrives med penn og blekk, hvorfor skal det da ikke uttales, noe som er mye bedre enn å skrive det med penn og blekk? Hvorfor påstår de så ikke også at det ikke skal skrives, heller ikke leses eller tenkes? Alt tatt i betraktning er det noe som stinker her.» Likevel rettet ikke Luther på dette i sin oversettelse av Bibelen.

 

De norske bibeloversettelsene av 1904, 1930 og 1978 gjengir Guds navn med enten «Jehova» eller «Jahve» i en fotnote til 2. Mosebok 3: 14 eller 3: 15. I Michelet, Mowinckel og Messels oversettelse gjengis Guds navn de fleste steder med «Jahve». Og pastor Storjohanns oversettelse av Salmene bruker formen «Jehovah».

 

I århundrenes løp gikk bibeloversetterne to forskjellige veier. Noen unngikk konsekvent å bruke Guds navn, mens andre brukte det i stor utstrekning i de hebraiske skrifter, enten i formen Jehova eller i formen Jahve.

 

Når det gjelder det argumentet at det ikke finnes noen andre guder som den sanne Gud må skilles ut fra, er det ganske enkelt ikke riktig. Det finnes millioner av guder som blir tilbedt av mennesker. Apostelen Paulus sa: «Det er jo mange ’guder’.» (1. Korinter 8: 5; Filipperne 3: 19) Selvsagt er det bare én sann Gud, som Paulus sier videre. En stor fordel ved å bruke den sanne Guds navn er følgelig at det skiller ham ut fra alle de falske gudene. Og hvis det er «fullstendig upassende» å bruke Guds navn, hvorfor forekommer det da nesten 7000 ganger i grunnteksten til de hebraiske skrifter?

vet jeg ikke har noe med det,men lurer på om du er et johovas vitne?er bare nysjerrig-du trenger ikke svare-jeg er ny her og har ikke følgt med på alle dine innlegg.

Nei, det er jeg ikke, men jeg er enig i mye av deres lære.

Årsaken til det er at de baserer sin Tro på Bibelen, noe jeg også gjør.

 

Årsaken til dette er at du er så dyktig på bibelen-og for all del mange har studert den nøye,men det er jo dette med å ha brukt hele livet på denne forståelsen og også ha en god lærer.Jeg stiller ikke johovas vitner som flinkere til dette sammenlignet med hvem som helst,men de er ofte flinke med å formidle dette til barna sine.

Hvordan har du fått tid til å studere så nøye-er det fordi det opptar deg så ekstremt og du ikke har andre interesser eller er det fordi du har klister hjerne?

[RWS]

Nei, det er jeg ikke, men jeg er enig i mye av deres lære.

Årsaken til det er at de baserer sin Tro på Bibelen, noe jeg også gjør.

Så det finnes altså kristne som ikke støtter seg på hva som står i bibelen? Imponerende... Og hvor hørte de om dette den første gangen?

 

Eller mener du rett og slett at av de 35 000 grenene i kristendommen så er det vitnene som har den beste forklaringen fra bibelen?

 

Jobbet sammen med en slikt jehovas vitne en gang og etter å ha tatt ham på fersken i å lyve så det rant av ham da vi fersket ham for nasking fra kaffe pengene våre fikk vi andre høre at vi ikke var levende mennesker i hans øyne. Vi pustet bare, men var ikke levende, for når den store våte kristne dagen kom, altså dommedag, så ville vi få lide pinefullt i helvette i evigheter mens han, løgneren og synsbedereomsegselv personen, ville sitte i himmelens saler sammen med gud og se på oss arme syndere der vi pintes og angret på at vi ikke hadde hatt den rette troen.... Så du får ha meg litt unnskyldt for at jeg ikke er speiselt glad i vitner, for alle de jeg har støtt på i livet har vært noen einstøinger som tydligvis trodde de var hevet over alle andre i sin religiøse enfoldighet.... Så den gjengen har jeg ikke mye til overs for... Makan til selvopptatt gjeng!

Endret 22. oktober 2010 av RWS

[Inaktivbruker_101125]

Tviler sterkt på at det var et vitne du traff på der, RWS... De forkaster læren om helvete, samt at de alle skal til himmelen.

Endret 22. oktober 2010 av Ishq

[RWS]

Tviler sterkt på at det var et vitne du traff på der, RWS... De forkaster læren om helvete, samt at de alle skal til himmelen.

Vel, jeg jobbet meg fyren i 6 år og vet at han blandt annet var med på byggingen av rikets sal, så det ville vært veldig rart om han ikke var et vitne... Det er mulig han brukte det for liksom å skremme oss, men det var ikke helvette som skremte mest, men hans totale likegyldighet ovenfor mennesker som ikke delte hans over bevisning... Fyren ble ihvertfall kontrollør på sine gamle dager og TO ganger tok han med seg jule gratiale til de som jobbet under ham med seg hjem (og han måtte to ganger hjem og hente det for å slippe politi anmeldelse...), så du kan vel trygt si at fyren overhodet ikke var et godt eksempel for noen sekt, men han er ikke det eneste vitnet jeg har vært borti som var uærlig heller. Nå hold riktignok de kjeft om hvor de kunne tenkt seg å sende oss, men de hadde et meget lettsindig forhold til hva som var sant og ikke ihvertfall... Mulig at jeg setter listen på slikt litt høyere når det kommer til religiøse personer enn hos andre, men det er de jo jammen med på selv da...

 

Så jo, dette var høyst definitivt vitner ja. Det er jeg hundre prosent sikker på dessverre! At de ikke er representative for vitner får stå sin prøve, men de har ihvertfall farget hva jeg syntes om dem ganske kraftig!

 

PS: Jeg kan gi deg noen hårreisende eksempler fra pinse menigheten også, men det var vitnene som kom på banen... Tror ikke noen av sektene av de 35 000 grenene har så mye rent mel i posen som de skal ha det til jeg... Statistikken sier jo det samme, da det er like mange religiøse som gjør noe galt som andre, til tross for alle de fine rådene i de ti bud og dens like....

Endret 22. oktober 2010 av RWS

[Sarah78]

Tviler sterkt på at det var et vitne du traff på der, RWS... De forkaster læren om helvete, samt at de alle skal til himmelen.

 

Men paradis på jorden er det jo bare di vitnene som det ikke er plass til i himmelen som skal leve på-hva skjer da med di andre? di bare dør?

Dette er jo ikke så galt i grunn...

religionene i verden (basert på antropologi)er slik i de deler av verden man ønsket å bli ferdig med livet fordi man anså det som et slit og et ork som man hadde lite nytte av oppnådde man en endelig død,men der det var bedre kår så håpet man på evig liv.

Selvdød er av alle sett på som egoistisk da det anses som hver enkelts oppgave å bedre kårene til våre etterkommere.

[Inaktivbruker_101125]

 

 

Vel, jeg jobbet meg fyren i 6 år og vet at han blandt annet var med på byggingen av rikets sal, så det ville vært veldig rart om han ikke var et vitne... Det er mulig han brukte det for liksom å skremme oss, men det var ikke helvette som skremte mest, men hans totale likegyldighet ovenfor mennesker som ikke delte hans over bevisning... Fyren ble ihvertfall kontrollør på sine gamle dager og TO ganger tok han med seg jule gratiale til de som jobbet under ham med seg hjem (og han måtte to ganger hjem og hente det for å slippe politi anmeldelse...), så du kan vel trygt si at fyren overhodet ikke var et godt eksempel for noen sekt, men han er ikke det eneste vitnet jeg har vært borti som var uærlig heller. Nå hold riktignok de kjeft om hvor de kunne tenkt seg å sende oss, men de hadde et meget lettsindig forhold til hva som var sant og ikke ihvertfall... Mulig at jeg setter listen på slikt litt høyere når det kommer til religiøse personer enn hos andre, men det er de jo jammen med på selv da...

 

Så jo, dette var høyst definitivt vitner ja. Det er jeg hundre prosent sikker på dessverre! At de ikke er representative for vitner får stå sin prøve, men de har ihvertfall farget hva jeg syntes om dem ganske kraftig!

 

PS: Jeg kan gi deg noen hårreisende eksempler fra pinse menigheten også, men det var vitnene som kom på banen... Tror ikke noen av sektene av de 35 000 grenene har så mye rent mel i posen som de skal ha det til jeg... Statistikken sier jo det samme, da det er like mange religiøse som gjør noe galt som andre, til tross for alle de fine rådene i de ti bud og dens like....

 

Det finnes selvfølgelig idioter i alle trossamfunn. Jeg bare tvilte på at han var et vitne siden jeg absolutt aldri har møtt på et uhøflig og uhyggelig vitne i mine 17 leveår, samt faktumet at de forkaster de læresetningene han truet med.

 

Men paradis på jorden er det jo bare di vitnene som det ikke er plass til i himmelen som skal leve på-hva skjer da med di andre? di bare dør?

Dette er jo ikke så galt i grunn...

religionene i verden (basert på antropologi)er slik i de deler av verden man ønsket å bli ferdig med livet fordi man anså det som et slit og et ork som man hadde lite nytte av oppnådde man en endelig død,men der det var bedre kår så håpet man på evig liv.

Selvdød er av alle sett på som egoistisk da det anses som hver enkelts oppgave å bedre kårene til våre etterkommere.

Nei, det er ikke det at det går tomt. Noen spesielt utvalgte på 144.000 skal til himmelen, mens alle andre (også de som er døde nå) skal leve evig på en paradisisk jord. Det står mer på websidene deres.

Endret 22. oktober 2010 av Ishq

[RWS]

religionene i verden (basert på antropologi)er slik i de deler av verden man ønsket å bli ferdig med livet fordi man anså det som et slit og et ork som man hadde lite nytte av oppnådde man en endelig død,men der det var bedre kår så håpet man på evig liv.

Selvdød er av alle sett på som egoistisk da det anses som hver enkelts oppgave å bedre kårene til våre etterkommere.

Personlig ser jeg ikke noen som helst grunn til at en gud skal legge de stakkarslige få minutttene vi skal tilbringe her på jorden som noen rettesnor for et liv i evigheten... Blir bare dumt det... Og dessuten, er ikke fyren allemktig og VET allerede hva som vil skje? Hva er så vitsen?

Endret 22. oktober 2010 av RWS

[Sarah78]

 

 

Vel, jeg jobbet meg fyren i 6 år og vet at han blandt annet var med på byggingen av rikets sal, så det ville vært veldig rart om han ikke var et vitne... Det er mulig han brukte det for liksom å skremme oss, men det var ikke helvette som skremte mest, men hans totale likegyldighet ovenfor mennesker som ikke delte hans over bevisning... Fyren ble ihvertfall kontrollør på sine gamle dager og TO ganger tok han med seg jule gratiale til de som jobbet under ham med seg hjem (og han måtte to ganger hjem og hente det for å slippe politi anmeldelse...), så du kan vel trygt si at fyren overhodet ikke var et godt eksempel for noen sekt, men han er ikke det eneste vitnet jeg har vært borti som var uærlig heller. Nå hold riktignok de kjeft om hvor de kunne tenkt seg å sende oss, men de hadde et meget lettsindig forhold til hva som var sant og ikke ihvertfall... Mulig at jeg setter listen på slikt litt høyere når det kommer til religiøse personer enn hos andre, men det er de jo jammen med på selv da...

 

Så jo, dette var høyst definitivt vitner ja. Det er jeg hundre prosent sikker på dessverre! At de ikke er representative for vitner får stå sin prøve, men de har ihvertfall farget hva jeg syntes om dem ganske kraftig!

 

PS: Jeg kan gi deg noen hårreisende eksempler fra pinse menigheten også, men det var vitnene som kom på banen... Tror ikke noen av sektene av de 35 000 grenene har så mye rent mel i posen som de skal ha det til jeg... Statistikken sier jo det samme, da det er like mange religiøse som gjør noe galt som andre, til tross for alle de fine rådene i de ti bud og dens like....

 

Det finnes selvfølgelig idioter i alle trossamfunn. Jeg bare tvilte på at han var et vitne siden jeg absolutt aldri har møtt på et uhøflig og uhyggelig vitne i mine 17 leveår, samt faktumet at de forkaster de læresetningene han truet med.

 

Men paradis på jorden er det jo bare di vitnene som det ikke er plass til i himmelen som skal leve på-hva skjer da med di andre? di bare dør?

Dette er jo ikke så galt i grunn...

religionene i verden (basert på antropologi)er slik i de deler av verden man ønsket å bli ferdig med livet fordi man anså det som et slit og et ork som man hadde lite nytte av oppnådde man en endelig død,men der det var bedre kår så håpet man på evig liv.

Selvdød er av alle sett på som egoistisk da det anses som hver enkelts oppgave å bedre kårene til våre etterkommere.

Nei, det er ikke det at det går tomt. Noen spesielt utvalgte på 144.000 skal til himmelen, mens alle andre (også de som er døde nå) skal leve evig på en paradisisk jord. Det står mer på websidene deres.

tja for å gjøre meg litt vanskelig og vi et øyeblikk tenker at vitnene har rett i det meste så kan jeg jo si det er mulig at dommedag har vert og vi lever i paradis på jorden?det skjer jo mye elendighet,men gud synes kanje det er godt nok i og me at alt var verre før?

(dette er bare et innspill uten mål og mening)

[Inaktivbruker_101125]

Nei, vitner mener at vi lever i endetiden -- altså like før Guds inngripen. http://no.wikipedia.org/wiki/Jehovas_vitner

[Sarah78]

Nei, vitner mener at vi lever i endetiden -- altså like før Guds inngripen. http://no.wikipedia.org/wiki/Jehovas_vitner

 

jada jeg har sjønt det,men er det ikke litt rart å anta at dommedag er noe som skal skje men ikke har sjedd-siden jorden likevel skal eksistere etter dommedag.

jaja det er mye rart med tro i det hele,men jeg lurer faktisk.

[geebs]

jaja det er mye rart med tro i det hele,men jeg lurer faktisk.

You said it, sister!