Kommentar: Kjærlighet eller avhengighet?

[Error]

 

Men spill vil jeg si at faktisk er en onde. Ja, klart det er morro i små porsjoner. Vi trenger litt å gjøre når det regner ute, og når man er for sliten til å gjøre noe annet, og dette er likt for spill, tv, internettsurfing og andre lignende aktiviteter.

 

Problemet er bare at det er veldig vanskelig å holde seg til å bare spille litt. Det er veldig gøy, og sakte men sikkert begynner de aller fleste å spille mer og mer. Man får kontakt med "digitale" venner, og glir mer vekk fra de vennene man har i det vanlige liv. Jeg er selv en "gamer" (snart en eks-gamer forhåpentligvis), og dette er noe jeg kjenner til personlig, og jeg har også sett det i stor grad på skole og andre steder. Jeg sier ikke at det skjer med alle, men med mange.

 

...

 

 

Du seier at dei fleste spelar meir og meir? Eg vil berre slenge inn at mine erfaringar er helt motsett. Etter kvart som folk blir eldre, studerer, får jobb og så vidare, er det jo naturleg at ein får mindre tid til hobbyen sin. Akkurat som ein får mindre fritid til alle andre hobbyar. Det du snakkar om her er jo det klassiske skrekkdømet på ein gamer, typisk assosiert med wow og liknande. Det er jo ein del av kjerneproblemet her, dette gjeld ikkje for alle, men kor mange er mange? Og er det på grunn av spelinga i seg sjølv? Kan det vere andre grunnar, der speling blir den lettaste løysinga?

 

Du seier at spel ikkje tar deg nokon stad og at ein berre får midlertidig glede. Eg ser på dette som ei stor motsetning. Diskusjonen om at ein får kunnskap osv. frå speling vil eg ikkje gå inn på her, men eg spelar spel nettopp fordi det gjer meg glede. Akkurat på same måte som om eg skulle hengt med vennar ein kveld, lest ei bok, gått tur på fjellet, sett film eller alle andre ting som eg likar å gjere.

 

For å ta det først, så siktet jeg mest til aldersgruppen jeg ligger på (noe jeg ikke tydeliggjorde i det hele tatt, min feil). Jeg er straks 17, og dette er mine erfaringer fra 10-12 års alderen til 16-17 års alderen.

 

Mine erfaringer tilsier at folk som først starter å "game" spiller mer og mer, og dette gjelder de fleste, bortsett fra de som spiller fotball og kun spiller CoD og selvfølgelig noen andre.

 

Det at spill ikke tar deg noen sted sto i et avsnitt der jeg også skrev at det kan påføre skade. Å ta det ut av kontekst virker ikke gunstig. Forskjellen (mener jeg, utifra mine erfaringer) er at man ikke tar skade av å lese en bok. I enkelte tilfeller kan man bli veldig oppslukt, men uansett hvor tykk boken er så er du ferdig med den på rimelig kort tid.

Et spill derimot (hvis vi går utifra spill som MMORPG's, onlinespill osv som man kan holde på med nær sagt uendelig) er tuftet på å hele tiden gi spilleren mål å oppnå. Dermed er det mye lettere å bli avhengig av dette en de fleste andre medier (muligens med unntak av tv-serier, siden de alltid gir deg en grunn til å se neste episode). Når man i tillegg får et nettverk i spillet, og i mange tilfeller en klan/guild og folk du knytter deg til på en eller annen måte vil jeg tro at det er faktor som får de fleste til å få enda større lyst til å gå tilbake til spillet.

 

Og det er dette som er det "farlige" med spill (som sagt snakker jeg om onlinespill eller andre spill som tar veldig mange timer). Spillutvikleren lager et produkt som er ment for å "hekte" folk. Når du blir hektet blir akkurat den hobbyen (spilling) viktigere enn andre hobbyer, og også i mange tilfeller viktigere enn andre ting som å være med venner og familie. Klart det er gøy, det er det som hekter! Det er ikke som dop at man bare må ha det. Greia er at det er så gøy, at andre hobbyer falmer i forhold. Spilling er det du vil gjøre, fordi det er det morsomste.

 

Så kan man jo si "la meg være i fred, WoW er det jeg synes er morsomst, la meg spille det og ikke plag meg med andre ting." Men selv om WoW eller andre spill er det morsomste du vet om, er det likevel verdt de negative sidene?

 

For meg så har jeg funnet ut at det ikke er det. Jeg har i hele min oppvekst spilt spill, og hatt et sunt forhold til spill, i den grad at det er en hobby på lik linje med andre hobbyer.

 

Men så kommer andre ting i veien. Puberteten og hormoner kommer inn i bildet. Du føler at alt blir snudd på hodet, vennende dine blir plutselig ikke venner lengre og det er generelt en vanskelig tid for mange. Du får mer lekser, du vil kanskje prioritere jobb, whatever.

Da får du et valg. Skal jeg bruke energi på å skaffe meg nye venner, fortsette med det jeg har drevet med eller finne nye aktiviteter, og mange andre ting eller skal jeg bare utsette det og hoppe inn i en fantasiverden med "fantasivenner"?

 

Dette er vanskelige og tunge valg. Ofte må du se at noe du liker går fra deg (edit: ikke nødvendigvis ment som kjærlighet, men f.eks. også vennskap), du må slite med lekser, du må gå inn i situasjoner hvor det er krysspress osv. Da er det fryktelig mye enklere å ta frem en hobby du har hatt siden du har vært liten, nemlig spill. Du kan bare skru på PC'en, og vips, så er du i en annen verden, hvor venner fortsatt er venner, de tenker fortsatt det samme og de oppfører seg fortsatt likt. I tillegg er det så lett. Du trenger ikke å ringe vennene dine, du trenger ikke å dra på kinoen for å se en film, du trenger ikke å reise opp på fjellet for å gå tur. Du kan bare trykke på knappen og hoppe inn i spillet.

 

Og det er her jeg (og mange andre) blir tatt av avhengigheten, nemlig i puberteten. I starten er spillingen moderat som før, men når alle andre er i fasen med å oppdage sitt nye liv som "voksen" sitter du fortsatt foran PC'en og forandrer deg ikke i det hele tatt. Så går det et år eller to. Vennene dine har nå endret seg i stor grad, og du føler ikke lengre at du kjenner dem. Du er fortsatt gamle deg, som sitter med de samme vennene på internett, som fortsatt er like. Du utvikler deg i liten grad, og det blir enda tøffere å komme seg inn i "det nye voksne livet" igjen. Dette gjør at du returnerer til skjermen, og sånn baller det på seg.

 

Per dags dato har jeg aldri opplevd at noen har blitt avhengig av å gå tur i fjellet, eller av å lese en bok eller av å kaste spyd for den saks skyld. Ja, de synes det er gøy og morsomt, men det er ikke en annen verden. Utviklingen går likt der som når du er med venner, og der ligger forskjellen mener jeg.

 

Det å gå tur i fjellet er heller ikke givende i lengden (hvis du ser bort i fra at du får bedre helse), men det har ikke noen negative sider. Det er ingen som har designet turgåing til å være hektende, til å få deg til å gå tur etter tur, og det kommer heller ikke noen avhengighet snikende som det gjør med spilling.

 

Nå vil jeg til slutt poengtere at dette selvfølgelig ikke gjelder alle, men det gjelder ekstremt mange flere enn andre hobbyer (sjansen for at du blir avhengig av å gå tur i fjellet er lik null, mens sjansen for at du blir avhengig av spill er definitivt til stede), og det er derfor spill blir gjort til syndebukken.

Nei, det gjelder ikke alle, men det gjelder for mange.

Endret 19. oktober 2010 av SirCirdan

[Chr1stian]

Spill tar deg ikke noe sted?

Ikke noe mindre enn fotball?

Skikkelig dyktige spillere tjener til livets opphold, og vel så det.

Det samme kan ikke sies om speidere?

De får venner i speideren.

Ja, det får de som elitespillere også. De er gjerne en del av en klan, lag, gruppe. Dette er kjernen som med alle lagsporter. Spydkasting? Tar deg i hvert fall ingensteds, du får ikke en gang en gruppe, men et team for å hjelpe deg.

At det ikke tar deg noen sted, er som å si at du ikke skal skaffe deg en interesse som ikke ender med at du får en jobb eller tilværelse som gjør at du tjener graps, eller får deg en fantastisk kone. Hvor mange ting kan du si at fører til at du får et flott liv med kone og barn og nyter tilværelsen din?

Jeg kan i hvert fall ikke komme på mange ting.

Et fotballlag gir deg grunnlag til å finne mange venner, men det gjør jo også gaming. Dra på et lokalt LAN? Enten bare med noen venner, eller med mange folk?

 

Mellom jeg var 15 og 18 dro jeg nok på mer enn 100 LAN. Nesten hver helg dro jeg med venner og vi samlet oss hos noen venner og gamet. Ikke like mye om sommeren som høsten og vinteren, men så spiller man heller ikke fotball hele året heller.

Og vi var også på store LAN, over 100 deltakere, ni slike LAN. Ingen TG, though, men dette har vært et mål, og jeg skal garantert dit minst en gang. Med unntak av ett av de LANene, endte det med at vi ble minst én person ekstra i disse "gruppene" som gikk på LAN nesten hver helg. På den perioden vi var flest, var vi rundt 20 stk. Alle møtte selvfølgelig ikke opp hver gang, og av og til kom folk som bare kom noen få ganger, som fulgte med venner. Vi ordnet oss en ordning med det lokale bedehuset her, om at vi fikk lov til å låne et lokale som egnet seg til dette.

Nå er det rundt fem år siden jeg sluttet, men du skal ikke se bort ifra at de fremdeles holder på på akkurat samme måte i dag, uten at jeg har noen idé om dette nå.

 

Det har gjort at jeg har fått mange gode venner, og jeg mistet aldri fokus på skole eller noe lignende, så jeg ender sannsynlig opp som psykolog, som jeg har ønsket siden jeg var 14. Jeg nekter å tro at vi er de eneste som har gjort slik som dette?

 

Tipper du kommer til å bli en bra psykolog. God selvinnsikt og refleksjon over dette emnet ihvertfall.

[Theo343]

bortsett fra de som spiller fotball og kun spiller CoD og selvfølgelig noen andre.

Hvorfor akkurat fotball?

 

Det å gå tur i fjellet er heller ikke givende i lengden (hvis du ser bort i fra at du får bedre helse), men det har ikke noen negative sider. Det er ingen som har designet turgåing til å være hektende, til å få deg til å gå tur etter tur, og det kommer heller ikke noen avhengighet snikende som det gjør med spilling.

Hvis man åpner gluggene, traktene og litt mer av seg sjøl så er det meget givende å ferdes i fjellet.

For meg høres det ut som en betraktning fra en "turgåer" som stort sett bare glaner ned i bakken og venter på at du skal være i "mål".

 

Og jovisst kan man bli avhengig av det, i stor grad og såpass at man flytter til traktene, uten at et spillstudio har stått for designen. Ikke den verste avhengigheten er det heller.

 

Per dags dato har jeg aldri opplevd at noen har blitt avhengig av å gå tur i fjellet, eller av å lese en bok eller av å kaste spyd for den saks skyld. Ja, de synes det er gøy og morsomt, men det er ikke en annen verden.

Ikke?

 

Vel årsaken til at nettopp mange blir "avhengige" av fjellet, sjøen og naturen/friluftsliv som helhet er fordi det helt klart er en annen verden enn den stressende digitaliserte verden man ellers lever i.

 

Ellers er det neppe noenn direkte knytning mellom spilling og asosial adferd. Slike konklusjoner fører bare til uriktig stigmatisering av de som spiller.

Endret 19. oktober 2010 av Theo343

[mathiasm]

Høres ut som om artikkelforfatter føler det er galt å bli stemplet som spillavhengig, når han faktisk var avhengig av dette. Noe som også er veldig naturlig ettersom spill var en av hans største interesser.

 

Virker som om det først og fremst det er definisjonen av spillavhengighet det klages på her, og ikke konsekvensene som eventuelt måtte komme for de som faktisk er "spillavhengige". Konsekvensene av avhenighet av f.eks. nettpoker, eller wow som enten tømmer deg for fritid og sosialt liv eller lommeboka di må være fokus, og ikke folk som har spill som interesse, på lik linje med at noen spiller fotball dagen lang, og kan fødselsdatoen til samtlige eliteseriespillere på rams.

[Yxeflens]

NOVAs rapport om barn og unges spillvaner leter etter en syndebukk og demoniserer spillmediet.

 

<a href="http://www.spillverket.no/artikler/kjaerlighet_eller_avhengighet/78950" title="Kommentar: Kjærlighet eller avhengighet?">Les mer</a>

 

Vel... jeg vet ikke om denne noe premature artikkelen vil hjelpe noe på inntrykket. Som ivrig gamer, far og lærer så ser jeg vel de fleste sidene av sakene som man forsøker å belyse i denne artikkelen. For meg fremstår artikkelen altfor sutrete og de ironiske punktene blir litt barnslig fremfor morsomme.

 

Man kan ikke blankt avvise at det blir for mye spilling for enkelte. En av AKAN-utvalgenes definisjoner på alkoholisme er "om du til stadighet velger å drikke fremfor å gjøre andre sosiale og koselig ting er du alkoholiker". Det er ikke vanskelig å dra paralleller til enkeltes spillvaner. Det er også verdt å tenke over at mennesker ikke er til for å være alene, isolere seg - vi er et flokkdyr. Den kunstige sosialiseringen man får over nett, med eller uten voice chat, kan aldri erstatte ekte mellommenneskelige forhold. Vi trenger det. Faktisk trenger vi det så mye at vi går til grunne uten.

 

Jeg har forståelse for at foreldre blir bekymret for poden når livet kun består av spilling,venner uteblir og omfanget av den kroppslige massen bare øker. For; det er ikke slik at selv om det går bra med de fleste av oss så skal vi avfeie problemet helt. Ikke skal man kimse av at en allerede stillesittende generasjon forblir/blir enda mer stillesittende heller. Man blir sliten av å spille. Ikke så mye fysisk, om du ikke er en ivrig tilhenger av bevegelsesspill-trenden, men i hodet. Litt fysisk fostring gjør at du kan konsentrere deg lenger, og etter min mening, kose deg mer med spillopplevelsene like mye som du orker studere/lese mer.

 

Jeg har selv vokst opp i et hjem der spilling har blitt akseptert i alle år. Min far hadde ZX-spectrumen stående da jeg kom til i verden, det har alltids vært en pc tilgjengelig og han "oppdaget", og handlet inn, NESen før jeg visste hva det var. Jeg har i praksis spilt i de 30 årene jeg har vært til, hvertfall siden jeg klarte å bruke en joystick. Jeg har fortsatt spilling som hobby, nå mer som en lett rekreasjonshobby pga tidspresset, men spiller like fullt. Det ble aldri noen besettelse for meg.

Jeg er også blitt far selv, og selv om datteren min er knappe to og et halvt år har vi allerede våre timer med f.eks Eyepet (hun elsker det). Datteren min er nærmest dømt til å vokse opp med en kontroll i hånda. Hjemmet vårt inneholder et utall konsoller, et par pcer og diverse annet gøy. I tillegg må hun "slite" med en spilleglad far OG mor.

 

Vi som voksne begrenser oss selv, men det sier seg selv at veslefrøkna trenger hjelp til begrensningene, og det vil hun få godt inn i tenårene. Spilling skal ikke være en besettelse, men et behagelig avbrekk i hverdagen. Om avbrekket varer en, to eller tre timer har ikke så mye å si, men for barn BØR det meste foregå i kontrollerte former. Har dere noen gang sett et barn som er avhengig av kosebamsen eller smokken sin? Tar du den fra dem kan de skrike til de kaster opp hver gang. Dette er nesten som abstinenser å regne. Det finnes faktisk de som reagerer slik om de ikke får spilt, og det har lite med å gjøre om de har hatt en tøff dag på skolen eller ikke.

 

Vedrørende skole så er holdningen man selv har, som blir sterkt påvirket av de hjemmefra, en stor betydning for hvordan man faktisk har det innenfor nevnte institusjons rammer. Det siste man bør gjøre i en diskusjon som dette er å trekke utdannings-Norge ned i søla sammen med seg, ironi eller ikke. Demonisering av spillmediet vil fortsette en god stund til, og måten å vise at vi er normale mennesker på er rett og slett å oppføre seg normalt. Går vi til angrep på alle som setter søkelyset på et eventuelt problem undergraver vi bare egen sak. Vi bør hvertfall ikke ty til små barnslige stikk - de rammer bare oss selv.

 

Det beste vi kan gjøre er å stille oss til rådighet og ha et kritisk blikk på egen aktivitet. Vi må vise at "vi forstår bekymringen, men er ikke like sikre på at problemet ligger i spillene". I de fleste tilfeller av avhengighet uten avhengighetsdannende midler ligger problemet godt forankret i psyken. For mange av de som føler, eller kanskje til og med er, avhengige av spill(ing) kan det være så enkelt som en flukt fra virkeligheten. Kanskje de ikke har det så greit i det virkelige liv, og lever sitt drømmeliv i f.eks World of Warcraft. Jeg forstår dem. Jeg føler med dem. MEN, de er ikke tjent med å sitte "stengt" inne i en annen virkelighet.

 

Det er bare menneskelig å forsvare sine egne interesser. Selv har jeg mer enn en gang måttet brette opp armene å slå et "slag" for gaming fordi jeg bruker tid på spill fremfor andre ting. Ikke er jeg noen tilhenger av demoniseringen som foregår enkelte steder og/eller av/gjennom enkelte mennesker heller. Det jeg prøver å si er bare at vi vinner mer på å heve oss over kritikken og innse at for noen er det et problem. Vi kan ikke bare gjøre forsøk på å krige oss ut av et hjørne vi ikke sitter i fra før.

 

Vennlig hilsen en far, lærer og ikke minst; Gamer (jupp, med stooor `G`)

Endret 19. oktober 2010 av Yxeflens

[Theo343]

Vel... jeg vet ikke om denne noe premature artikkelen vil hjelpe noe på inntrykket. Som ivrig gamer, far og lærer så ser jeg vel de fleste sidene av sakene som man forsøker å belyse i denne artikkelen. For meg fremstår artikkelen altfor sutrete og de ironiske punktene blir litt barnslig fremfor morsomme.

Til å være skrevet av en 17 åring synes jeg den var meget godt skrevet.

 

En av AKAN-utvalgenes definisjoner på alkoholisme er "om du til stadighet velger å drikke fremfor å gjøre andre sosiale og koselig ting er du alkoholiker". Det er ikke vanskelig å dra paralleller til enkeltes spillvaner

Derav er samfunnet fult av avhengige mennesker til en eller annen form for hobbyaktivitet. Muligens et mye større problem enn den gemene hop er klar over.

 

Fokuset på slike ting som dette blir altfor populistisk i mine øyne. Det er likefult viktig, men formen er også vitig. De blir et altfor stigmatiserende fokus på "problemgruppen" etc.

 

Det er også verdt å tenke over at mennesker ikke er til for å være alene, isolere seg - vi er et flokkdyr. Den kunstige sosialiseringen man får over nett, med eller uten voice chat, kan aldri erstatte ekte mellommenneskelige forhold. Vi trenger det. Faktisk trenger vi det så mye at vi går til grunne uten.

Her må man også være intelligent nok som menneske til å forstå at ingen er like. Det er helt klart store individuelle forskjeller i hvor stor grad den enkelte er avhengig av de samfunssatte rammene for "normal sosialisering". Man går som regel altfor raskt og bus på med å si at noe er usunt/unormalt uten å ta den gjeldende persons faktiske behov i betraktning.

 

En stor uting i slike "klassifiseringer" er at man er for glad i det å putte folk i skuffer utfra en ferdig innstilt linjal som skal gjelde for alle. Dette synes jeg fremstår som mindre intelligent.

 

LAN aktivitet være meget positivt da man får sosialisering med likesinnede. På samme måte som kara i båtklubben, golfklubben osv. Dvs. hvis det ikke bidrar til avhengighet på samme måte som en pokerklubb for pokeravhengige.

 

 

EDIT:

Ellers er jeg enig i det meste du skriver.

Endret 19. oktober 2010 av Theo343

[Yxeflens]

Stor bommert

Endret 19. oktober 2010 av Yxeflens

[Yxeflens]

Her må man også være intelligent nok som menneske til å forstå at ingen er like. Det er helt klart individuelle forskjeller i hvor stor grad den enkelte er avhengig av sosialisering. Man går som regel altfor raskt og bus på med å si at noe er usunt/unormalt uten å ta den gjeldende persons faktiske behov i betraktning.

 

En stor uting i slike "klassifiseringer" er at man er for glad i det å putte folk i skuffer utfra en ferdig innstilt linjal som skal gjelde for alle. Dette synes jeg fremstår som mindre intelligent.

 

Ellers må da LAN aktivitet være meget positivt da man får sosialisering med likesinnede. På samme måte som kara i båtklubben, golfklubben osv.

 

Det er på ingen måte ment som noen fasit. Det er ingen tvil om at spilling kan være en sosial aktivitet. For meg er spilling et lite høydepunkt i hverdagen hver gang jeg benytter meg av muligheten. De jeg hadde i tankene da jeg skrev var unge, i utvikling, som blir sittende alene og spille i stedet for å omgås jevnaldrende, og dermed går glipp av den dynamiske utviklingen de kan/bør oppleve i samspill med andre. Uansett hvordan vi blir født så trenger vi andre for å utvikle oss som mennesker.

 

Denne diskusjonen foregår på grunnlag av en smal del av befolkningen. Jeg kan nesten ikke generalisere i forhold til en hver gamer; jeg er jo en selv. Og, som du sier: vi er forskjellige.

[Theo343]

Det var i grunn en av de bedre artiklene jeg har lest på lenge her inne. Rett og slett fordi den setter fokus på et problem som ikke bare handler om spillavhengighet men også hvordan de negative betraktningene disse menneskene tildels feilaktig utsettes for, som er et like stort problem og fører til en ugunstig stigmatisering.

 

Det er for liten takhøyde i samfunnet.

 

Ellers enig i at foreldre har en viktig rolle i oppdragelsen rundt alt barnet omgås.

Endret 19. oktober 2010 av Theo343

[Yxeflens]

 

Derav er samfunnet fult av avhengige mennesker til en eller annen form for hobbyaktivitet. Muligens et mye større problem enn den gemene hop er klar over.

 

Fokuset på slike ting som dette blir altfor populistisk i mine øyne. Det er likefult viktig, men formen er også vitig. De blir et altfor stigmatiserende fokus på "problemgruppen" etc.

 

 

 

For å dra sammenligningen helt ut: Om det først har gått så langt at man er alkoholiker har det gått veldig, veldig langt. Vi snakker ikke om en fest på lørdag.

 

Uansett så er det jo hos problemgruppen fokuset BØR ligge. Alle vi andre takler det jo helt greit. Det er jo ikke slik at man behøver å ta fra alle gleder fordi noen sliter.

 

Skal innrømme at jeg kanskje burde valgt noe annet å sammenligne med enn alkoholisme, men det var bare en analogi på et diskusjonsforum.

 

Jeg må ha blingset, for jeg fikk dessverre ikke med meg at forfatterinnen bare var 17 år.

 

Edit (igjen): Ellers virker ikke NOVAs rapport noe å bekymre seg nevneverdig over.

Endret 19. oktober 2010 av Yxeflens

[Theo343]

Det er absolutt viktig å sette fokus på noe som virker å bli en voksende ulempe for mange. Debatt og bevistgjøring og ikke minst utveksle erfaringer og løsninger.

 

Derimot er det viktig å ha et konstruktivt fokus på det. Fremfor det som mange liker "de feite", "de svake", "de syke", "de fattige", "den nye folkesykdommen vi kan lage overskrifter av" osv. Jeg er ikke automatisk for at hele denne hopen skal kategoriseres som syke og/eller abnormale, derimot har de en utfordring de kan hjelpes med.

 

På den annen side synes jeg det er et vesentlig større problem i samfunnet som det bør settes fokus på. Og det er den lille takhøyden vi tross alt fortsatt har for folk som er noe "annerledes" enn A4 malen. Dette forsterker de aller fleste problemer av denne art og jeg er rimelig sikker på at mange skyves inn i slike mønstre fordi de ikke inkluderes og godtas i fellesskapet.

 

Får vi løst det problemet i samfunnet skal jeg ta en stående skål for menneskeheten.

Endret 19. oktober 2010 av Theo343

[Yxeflens]

Det er absolutt viktig å sette fokus på noe som virker å bli en voksende ulempe for mange. Debatt og bevistgjøring og ikke minst utveksle erfaringer og løsninger.

 

Derimot er det viktig å ha et konstruktivt fokus på det. Fremfor det som mange liker "de feite", "de svake", "de syke", "de fattige" osv.

Jeg er ikke automatisk for at hele denne hopen skal kalles syke og abnormale, derimot har de en utfordring de kan hjelpes med.

 

Absolutt enig i det. Var ikke meningen å stemple hele gruppen som feite, svake eller syke. Sakens kjerne er at det for noen få er et problem, og selv om problemet er relativt lite så kan vi ikke bare løfte teppet og skyve det under.

 

Et problem i selve debatten er at man har ganske lite å sammenligne med. Hvertfall ikke noe som kan gi mennesker som ikke spiller assosiasjoner som gir mening.

[Theo343]

Jeg mener heller ikke at man skal skyve det/dem under et teppe, det håper jeg virkelig ikke hva jeg sier fremstår som.

 

Jeg er også enig i at vi har en bekymrende utvikling i overvektighet (som nevnes på siden i ditt innlegg), men jeg er ikke så sikker på at den enkelte i hvert tilfelle skal ha hele skylden for det.

 

Jeg er av den oppfatning at vi trenger sterkere sentral styring/initiativ for å få orden på fedme situasjonen. Få orden på søppelmaten vi tilbys i butikkene. Få vekk brusautomater og sjokoladeautomater på steder de ikke har noe å gjøre etc. Still krav til komunene om å opprette trimgrupper/gruppetilbud for mennesker som ikke nødvendigvis føler det særlig komfortabelt å stå på utstilling hos Sats eller lignende steder. Innfør "strekk og tøy timen" i arbeidstiden slik som en del andre land har etc.

 

Ta folkehelsa på alvor, forstå at forskjellige mennesker trenger forskjellige tilbud, og lag disse tilbudene fremfor bare å preike om det og overlate folk til seg selv.

Endret 19. oktober 2010 av Theo343

[Yxeflens]

 

 

På den annen side synes jeg det er et vesentlig større problem i samfunnet som det bør settes fokus på. Og det er den lille takhøyden vi tross alt fortsatt har for folk som er noe "annerledes" enn A4 malen. Dette forsterker de aller fleste problemer av denne art og jeg er rimelig sikker på at mange skyves inn i slike mønstre fordi de ikke inkluderes og godtas i fellesskapet.

 

Får vi løst det problemet i samfunnet skal jeg ta en stående skål for menneskeheten.

 

Jeg syntes nesten det er vanskelig å finne A4-malen blandt den oppvoksende generasjon. Det kan være et tegn på at det begynner å bli noen år siden jeg var tenåring, men de er langt mer indiviualister i stil og oppførsel nå enn før. Skal vel sies at gjengmentalitet i enkelte tilfeller fortsatt fenger, og at massesugesjon fortsatt er en kraft å regne med.

Vi voksne derimot har fortsatt en mal vi gjerne vil passe inn i.

 

"Utvisning" fra felleskapet har vært et problem så lenge det har funnets mennesker. Jeg vil påstå at det aldri har vært sterkere fokus på saken enn det er nå. Integrering er vel det mest brukte ordet i politikken, ikke bare i innvandrerdebatten. Å kunne ha sin egen identitet og fungere i samfunnet er viktig for de fleste. Jeg kan personlig ikke se noen grunn til at vi ikke har plass til alle.

[Theo343]

Unge har vel alltid vært litt i opprørsrollen og ønsker å skille seg ut. Men det er klart det har blitt noe større toleranse ift. eks. seksualtiet og den slags. (et område det har skjedd mye men som ikke behøver å dras inn her)

 

Jeg har dog generelt sett inntrykk av at det er mye prat og liten praksis, selv om vi prater mer om det enn før. De samme menneskene som fører sakene kan i neste tilfelle oppvise en helt annen intolerant oppførsel i praksis. Det virker ikke som et ekte engasjement i mange tilfeller, da ville det skjedd mer ift. prat. Det ligner i mange tilfeller mer på "stemmesanking", "dette er det nye hippe å stå for" fremfor et ekte engasjement.

 

I det voksne liv viser det seg eks. i alt fra hvem som får en stilling, lønnsforhøyelse, får prioritet i videreutdanning, blir forfremmet etc. Vi er fortsatt et like diskriminerende samfunn som vi var for 30 år siden etter min mening.

 

Faktisk virket man mindre diskriminerende på enkelte områder for 30 år siden.

Endret 19. oktober 2010 av Theo343

[Yxeflens]

Jeg mener heller ikke at man skal skyve det/dem under et teppe, det håper jeg virkelig ikke hva jeg sier fremstår som.

 

Jeg er også enig i at vi har en bekymrende utvikling i overvektighet (som nevnes på siden i ditt innlegg), men jeg er ikke så sikker på at den enkelte i hvert tilfelle skal ha hele skylden for det.

 

Jeg er av den oppfatning at vi trenger sterkere sentral styring/initiativ for å få orden på fedme situasjonen. Få orden på søppelmaten vi tilbys i butikkene. Få vekk brusautomater og sjokoladeautomater på steder de ikke har noe å gjøre etc. Still krav til komunene om å opprette trimgrupper/gruppetilbud for mennesker som ikke nødvendigvis føler det særlig komfortabelt å stå på utstilling hos Sats eller lignende steder. Innfør "strekk og tøy timen" i arbeidstiden slik som en del andre land har etc.

 

Ta folkehelsa på alvor, forstå at forskjellige mennesker trenger forskjellige tilbud, og lag disse tilbudene fremfor bare å preike om det og overlate folk til seg selv.

 

Jeg tror vi er langt enigere enn jeg først fikk inntrykk av. Jeg får skylde på tunge øyelokk

 

Mener heller ikke at hvert individ skal sitte med skyldfølelse for/ få skylden for at ting kanskje ikke gikk helt som de håpet, men at noen har et større anlegg for å havne ute i situasjoner som anses som prøvelser her i livet. Kall det gener, uflaks eller hva som helst annet. Enkelte må nesten ha litt hjelp for å komme videre. Og, som du sier, problemene man eventuelt sitter med er individuelle og må behandles deretter.

[Yxeflens]

Jeg har inntrykk av at det er mye prat og liten praksis, selv om vi prater mer om det enn før. De sammen menneskene som fører sakene kan i neste tilfelle vise en helt annen oppførsel i praksis. Det virker ikke som et ekte engasjement i mange tilfeller da ville det skjedd mer ift. prat.

 

I det voksne liv viser seg eks. i alt fra hvem som får en stilling, lønnsforhøyelse, får prioritet i opplæring, blir forfremmet etc. Vi er fortsatt et like diskriminerende samfunn som vi var for 30 år siden etter min mening.

 

Faktisk virket man mindre diskriminerende på enkelte områder for 30 år siden.

 

Tror du har rett i at vi kanskje var mindre diskriminerende før. Det kan jo også ha noe med at vi ikke hadde så mange menneskelige "varianter" før? Verden var litt gråere, mens vi nå bader i farger.

 

Politikere er vel ikke viden kjent for handling, nei. Det er stort sett grasrota som må ta det store løftet når jobben kommer, og vi er nok ikke flinke nok.

Et godt tegn er hvertfall at sosialteamene på skolene rundt omkring rustes kraftig opp for tiden. Det foregår også lengre prosjekter med fokus på å akseptere andre, psykisk helse, rus osv osv (hvertfall herover). Men samtidig må man få lov til å være tenåring, på godt og vondt.

[Theo343]

Tror også vi er rimelig enige på områdene og personlig har jeg gått langt over hva jeg burde ift. klokkeslett her nå. Apropo styring og kontroll.

 

Ellers tror jeg at de mange variasjonene vi nå er så tolerante for egentlig godt passer innenfor enkelte normer vi alltid har hatt, mens mange av de samme grupperingene fortsatt diskrimineres, som før.

Endret 19. oktober 2010 av Theo343

[Yxeflens]

Tror også vi er rimelig enige på områdene og personlig har jeg gått langt over hva jeg burde ift. klokkeslett her nå. Apropo styring og kontroll.

 

Hehe. Samme her.

 

Takk for en konstruktiv debatt. Ikke overveldende mange av dem å finne på nett.

[SiriHo]

Hoi!

 

Jeg skal ikke kaste meg så voldsomt inn i debatten, men det er et par ting jeg har lyst til å kommentere:

 

 

 

Høres ut som om artikkelforfatter føler det er galt å bli stemplet som spillavhengig, når han faktisk var avhengig av dette. Noe som også er veldig naturlig ettersom spill var en av hans største interesser.

 

Har du noe belegg for å si at jeg har vært spillavhengig? Jeg har aldri hatt problemer med å løsrive meg fra skjermen om jeg ønsket, ikke latt det gå ut over karakterene mine på skolen, og jeg har hatt venner å treffe om jeg ville det. Jeg har riktignok vært hakket mindre sosial av meg enn gjennomsnittet, men jeg kan ikke si at det har kommet som en konsekvens av spillinteressen min.

Jeg har vært brennende opptatt av spill siden jeg var barn, på lik linje med folk som har stor interesse for film, litteratur eller fotball. Jeg har derimot aldri latt spillingen gå ut over livet mitt på en negativ måte, og det er blant annet den store interessen for spill som sørget for at jeg har en jobb i dag.

 

Synes du virker en smule forutinntatt når du velger å definere stor interesse som avhengighet, særlig når du også antar at jeg må være mann.

 

Man kan ikke blankt avvise at det blir for mye spilling for enkelte.

 

Det har jeg heller ikke gjort, spillavhengighet kan være et stort problem for enkelte, og det nevner jeg også i saken. Kommentaren handler *ikke* om at det ikke finnes spillavhengighet, men om NOVAs nokså innholdsløse rapport som baserer seg på svak statistikk og viser dårlig forståelse for mediet, samtidig som den prøver hardt å trekke sammenhenger den egentlig ikke kan påvise.

 

LMH sa det på en grei måte tidligere i tråden:

"Oppsummert: Det slår meg korleis fleire spørsmål er vinkla på ein måte som antar at spel er eit onde i utgangspunktet."

 

... og det gjelder ikke bare de syv spørsmålene, men forsåvidt hele rapporten. Anbefaler å lese den hvis det stadig er uklart hva jeg sikter til. Enig i at spillavhengighet er et alvorlig og viktig tema, men rapporten det er snakk om her er dessverre ikke et eksempel på god forskning. Trist å se at skattepengene våre går til noe som ligner mer på en svertekampanje enn god og innsiktsfull informasjonsformidling.

 

Temaet er viktig og bra, selve rapporten er gjørme.

 

Til å være skrevet av en 17 åring synes jeg den var meget godt skrevet.

 

Vet ikke hvor du har det tallet fra, men det er en god stund siden jeg var 17.

 

 

 

 

Ellers takk for alle hyggelige tilbakemeldinger, det er sånt som gir en lyst til å skrive mer.

Endret 19. oktober 2010 av SiriHo