Markus 16, 9-20 - syvtallsmønsteret i bibelen

[korinterne13]

Noen mener dette ikke hører med til bibelen. Det kan virke som om Gud ikke er enig.

 

http://www.youtube.com/watch?v=--ArCU4jPeQ

[U1ven]

Overskriften fanget meg. Sju er jo et "magisk tall" i eventyr og fortellinger Bingo

 

Hilsen Ateist

[TheaLinnea]

En kan med rette spørre: Hvilken hensikt tjener det å ta slanger i hendene som et ledd i tilbedelsen? Alle de mirakuløse gaver Gud ga Kristi første disipler, for eksempel evnen til å helbrede syke, oppvekke døde, rense spedalske og drive ut onde ånder, tjente svært praktiske formål. (Matt. 10: 8)

 

Det samme gjorde gaven å tale i tunger. På pinsedagen gjorde denne gaven det mulig for jøder som kom fra over 12 forskjellige land, å høre om Guds store gjerninger på sitt eget språk. (Ap. gj. 2: 4—11) Senere skulle denne gaven brukes til oppbyggelse av den kristne menighet. Det var derfor apostelen Paulus understreket at ingen skulle tale på et fremmed tungemål hvis det ikke var noen til stede som kunne tolke det som ble sagt, slik at alle kunne ha utbytte av det. — 1 Kor. 14: 28.

 

Det er også noe annet som må tas i betraktning. Hvis det som står i Markus 16: 17, 18 om å ta slanger i hendene uten å bli skadd, bemyndiger de kristne til å gjøre det, hvordan stiller det seg da med de andre tingene som er nevnt i disse versene? Skulle ikke da Kristi etterfølgere også kunne drikke gift uten å dø av det? Og hva med deres evne til å helbrede folk bare ved å legge hendene på dem?

 

Hvilken slutning får alle disse spørsmålene oss til å trekke? Jo, det må foreligge en feil et eller annet sted. Det er faktisk det nesten alle moderne bibelforskere har kommet til, nemlig at disse ordene — og ikke bare de, men alt det som står i Markus 16: 9—20 — ikke ble skrevet av Markus, men ble tilføyd senere.

 

Hvilket grunnlag har forskerne for å hevde det? De har både ytre og indre beviser.

For det første er det ganske betegnende at to av de eldste og mest pålitelige bibelhåndskrifter, Det vatikanske manuskript nr. 1209 og Det sinaittiske manuskript, ikke inneholder denne delen; begge disse manuskriptene avslutter Markus’ evangelium med vers 8. Det finnes også en rekke gamle håndskrifter som inneholder en kort avslutning på bare cirka ett vers etter vers 8, og andre manuskripter igjen inneholder begge avslutningene. Det er med andre ord noen manuskripter som slutter med vers 8, mens noen har en kort avslutning, andre har en lang avslutning, og andre igjen har tatt med begge avslutningene.

 

I tillegg til dette vitnesbyrdet fra greske håndskrifter, som alle får oss til å tvile på at Markus har skrevet noe videre fra vers 8, er det en rekke av de eldste bibeloversettelser som ikke inneholder de versene det er tale om. Blant disse er gamle syriske, armenske og etiopiske oversettelser. Den kjente bibelhåndskriftautoriteten dr. Westcott sier at «de følgende vers [9—20] er ikke en del av den opprinnelige beretning, men en tilføyelse». Andre kjente forskere som er av samme oppfatning, er Tregelles, Tischendorf, Griesbach og Goodspeed.

 

Kirkehistorikeren Evsebios og bibeloversetteren Hieronymus støtter dette vitnesbyrdet fra greske håndskrifter og oversettelser. Evsebios skrev at den lengste avslutningen ikke fantes i de «nøyaktige avskrifter», for «på dette punkt [vers 8] blir slutten på Markus’ evangelium avmerket i nesten alle avskrifter av Markus’ evangelium». Og Hieronymus skrev i år 406 eller 407 e. Kr. at «nesten alle greske manuskripter har utelatt disse versene».

 

Det er også interessant å se hva New Catholic Encyclopedia (1966), bind 9, side 240, sier om disse versene: «Manuskripttradisjonen tyder på at evangeliet opprinnelig sluttet med 16: 8, men at den lengre avslutningen som er tatt med i Vulgata, senere ble tilføyd, og at den ble alminnelig godtatt i løpet av det femte århundre. . . . Ordvalget og stilen er så totalt annerledes enn ordvalget og stilen i resten av evangeliet at Markus neppe kan ha skrevet det. . . . Markus 16: 1—8 utgjør en tilfredsstillende avslutning på evangeliet, ettersom disse versene viser at Jesu profeti om hans oppstandelse er blitt oppfylt.»

 

Legg merke til at New Catholic Encyclopedia hevder at ordvalget og stilen i Markus 16: 9—20 er så totalt annerledes enn ordvalget og stilen i resten av Markus’ evangelium at Markus neppe kan ha skrevet disse versene. Ja, Markus’ stil er likefram og direkte; avsnittene hans er korte, og overgangene er enkle. Men i denne avslutningen, sier New Catholic Encyciopedia, «har vi en rekke uttalelser som er omhyggelig ordnet, hver med et passende, innledende uttrykk». Den er med rette blitt sammenlignet med et stykke sateng som er blitt lagt sammen med en rull med vadmelsstoff.

 

Så har vi ordvalget. I versene 9 til 20 finnes det ord som ikke forekommer andre steder i Markus’ evangelium, noen ord som ikke forekommer i noen av de andre evangeliene, og noen som ikke forekommer noen andre steder i de kristne greske skrifter. Disse versene består av 163 ord på gresk, og av disse er det 19 ord og to uttrykk som ikke forekommer andre steder i Markus’ evangelium. For å si det på en annen måte — det forekommer 109 forskjellige ord i disse versene, og av disse er det 11 ord og to uttrykk som er særegne for disse versene.

 

Men det som bedre enn noe annet viser at Markus ikke kan ha skrevet disse versene, og at de ikke er noen del av Guds inspirerte Ord, er innholdet. Som allerede nevnt, finnes det ingen beviser for at Kristi etterfølgere kunne drikke livsfarlig gift uten å bli skadd, slik det sies i vers 18. Og når det gjelder det å ta slanger i hendene, er det tydelig at de som gjør det, gjør alt de kan for å hindre at slangene biter, og de holder dem bare i fem minutter om gangen.

 

Disse versene sier dessuten at de 11 apostlene ikke ville tro de to disiplene som Jesus hadde møtt på veien og åpenbart seg for. Men ifølge Lukas’ beretning sa de 11 og de som var med dem, følgende da de to disiplene fant dem: «Herren er sannelig oppstanden, og er sett av Simon!» — Luk. 24: 13—35.

 

Hvilken slutning kan vi så trekke i betraktning av alt det foregående? Jo, at Markus 16: 9—20 ikke er en del av Guds inspirerte Ord, og det av følgende grunner: 1) Disse versene forekommer ikke i to av de eldste og mest pålitelige greske håndskrifter og mangler også i andre. 2) De forekommer heller ikke i mange av de eldste og beste bibeloversettelser. 3) Slike gamle lærde som Evsebios og Hieronymus stempler dem som uekte. 4) Stilen i disse versene er helt annerledes enn Markus’ stil. 5) Ordvalget i disse versene er annerledes enn Markus’ ordvalg. 6) Og det viktigste — selve innholdet i disse versene er i strid med kjensgjerningene og med resten av Bibelen.

 

Med hensyn til disse tvilsomme versene kan det også bemerkes at de som tilføyde dem, ikke bare gjorde et svært dårlig arbeid, men at de kanskje heller ikke hadde noe grunnlag for det de gjorde. Hvordan det? Det kan være at Markus virkelig avsluttet sitt evangelium med det som nå er vers 8. I betraktning av Markus’ knappe stil er dette ikke umulig, slik det blir påpekt av Evsebios og Hieronymus og i New Catholic Encyclopedia og Aid to Bible Understanding.

Det får alvorlige følger når noen legger noe til Guds Ord og derved ignorerer gjentatte advarsler (5 Mos. 4: 2; 12: 32; Ordspr. 30: 6; Åpb. 22: 18) Men «Herrens ord blir evinnelig». — 1 Pet. 1: 25.

[cuadro]

Videoen fortjener en facepalm.

 

Svaret er forresten 42, hvilket er 7 ganget med 6.

 

Jeg tipper forøvrig at dataene er helt feil. Bruker han originaltekstene? ..

[korinterne13]

En kan med rette spørre: Hvilken hensikt tjener det å ta slanger i hendene som et ledd i tilbedelsen? Alle de mirakuløse gaver Gud ga Kristi første disipler, for eksempel evnen til å helbrede syke, oppvekke døde, rense spedalske og drive ut onde ånder, tjente svært praktiske formål. (Matt. 10: 8)

 

Det samme gjorde gaven å tale i tunger. På pinsedagen gjorde denne gaven det mulig for jøder som kom fra over 12 forskjellige land, å høre om Guds store gjerninger på sitt eget språk. (Ap. gj. 2: 4—11) Senere skulle denne gaven brukes til oppbyggelse av den kristne menighet. Det var derfor apostelen Paulus understreket at ingen skulle tale på et fremmed tungemål hvis det ikke var noen til stede som kunne tolke det som ble sagt, slik at alle kunne ha utbytte av det. — 1 Kor. 14: 28.

 

Det er også noe annet som må tas i betraktning. Hvis det som står i Markus 16: 17, 18 om å ta slanger i hendene uten å bli skadd, bemyndiger de kristne til å gjøre det, hvordan stiller det seg da med de andre tingene som er nevnt i disse versene? Skulle ikke da Kristi etterfølgere også kunne drikke gift uten å dø av det? Og hva med deres evne til å helbrede folk bare ved å legge hendene på dem?

 

Hvilken slutning får alle disse spørsmålene oss til å trekke? Jo, det må foreligge en feil et eller annet sted. Det er faktisk det nesten alle moderne bibelforskere har kommet til, nemlig at disse ordene — og ikke bare de, men alt det som står i Markus 16: 9—20 — ikke ble skrevet av Markus, men ble tilføyd senere.

 

Hvilket grunnlag har forskerne for å hevde det? De har både ytre og indre beviser.

For det første er det ganske betegnende at to av de eldste og mest pålitelige bibelhåndskrifter, Det vatikanske manuskript nr. 1209 og Det sinaittiske manuskript, ikke inneholder denne delen; begge disse manuskriptene avslutter Markus’ evangelium med vers 8. Det finnes også en rekke gamle håndskrifter som inneholder en kort avslutning på bare cirka ett vers etter vers 8, og andre manuskripter igjen inneholder begge avslutningene. Det er med andre ord noen manuskripter som slutter med vers 8, mens noen har en kort avslutning, andre har en lang avslutning, og andre igjen har tatt med begge avslutningene.

 

I tillegg til dette vitnesbyrdet fra greske håndskrifter, som alle får oss til å tvile på at Markus har skrevet noe videre fra vers 8, er det en rekke av de eldste bibeloversettelser som ikke inneholder de versene det er tale om. Blant disse er gamle syriske, armenske og etiopiske oversettelser. Den kjente bibelhåndskriftautoriteten dr. Westcott sier at «de følgende vers [9—20] er ikke en del av den opprinnelige beretning, men en tilføyelse». Andre kjente forskere som er av samme oppfatning, er Tregelles, Tischendorf, Griesbach og Goodspeed.

 

Kirkehistorikeren Evsebios og bibeloversetteren Hieronymus støtter dette vitnesbyrdet fra greske håndskrifter og oversettelser. Evsebios skrev at den lengste avslutningen ikke fantes i de «nøyaktige avskrifter», for «på dette punkt [vers 8] blir slutten på Markus’ evangelium avmerket i nesten alle avskrifter av Markus’ evangelium». Og Hieronymus skrev i år 406 eller 407 e. Kr. at «nesten alle greske manuskripter har utelatt disse versene».

 

Det er også interessant å se hva New Catholic Encyclopedia (1966), bind 9, side 240, sier om disse versene: «Manuskripttradisjonen tyder på at evangeliet opprinnelig sluttet med 16: 8, men at den lengre avslutningen som er tatt med i Vulgata, senere ble tilføyd, og at den ble alminnelig godtatt i løpet av det femte århundre. . . . Ordvalget og stilen er så totalt annerledes enn ordvalget og stilen i resten av evangeliet at Markus neppe kan ha skrevet det. . . . Markus 16: 1—8 utgjør en tilfredsstillende avslutning på evangeliet, ettersom disse versene viser at Jesu profeti om hans oppstandelse er blitt oppfylt.»

 

Legg merke til at New Catholic Encyclopedia hevder at ordvalget og stilen i Markus 16: 9—20 er så totalt annerledes enn ordvalget og stilen i resten av Markus’ evangelium at Markus neppe kan ha skrevet disse versene. Ja, Markus’ stil er likefram og direkte; avsnittene hans er korte, og overgangene er enkle. Men i denne avslutningen, sier New Catholic Encyciopedia, «har vi en rekke uttalelser som er omhyggelig ordnet, hver med et passende, innledende uttrykk». Den er med rette blitt sammenlignet med et stykke sateng som er blitt lagt sammen med en rull med vadmelsstoff.

 

Så har vi ordvalget. I versene 9 til 20 finnes det ord som ikke forekommer andre steder i Markus’ evangelium, noen ord som ikke forekommer i noen av de andre evangeliene, og noen som ikke forekommer noen andre steder i de kristne greske skrifter. Disse versene består av 163 ord på gresk, og av disse er det 19 ord og to uttrykk som ikke forekommer andre steder i Markus’ evangelium. For å si det på en annen måte — det forekommer 109 forskjellige ord i disse versene, og av disse er det 11 ord og to uttrykk som er særegne for disse versene.

 

Men det som bedre enn noe annet viser at Markus ikke kan ha skrevet disse versene, og at de ikke er noen del av Guds inspirerte Ord, er innholdet. Som allerede nevnt, finnes det ingen beviser for at Kristi etterfølgere kunne drikke livsfarlig gift uten å bli skadd, slik det sies i vers 18. Og når det gjelder det å ta slanger i hendene, er det tydelig at de som gjør det, gjør alt de kan for å hindre at slangene biter, og de holder dem bare i fem minutter om gangen.

 

Disse versene sier dessuten at de 11 apostlene ikke ville tro de to disiplene som Jesus hadde møtt på veien og åpenbart seg for. Men ifølge Lukas’ beretning sa de 11 og de som var med dem, følgende da de to disiplene fant dem: «Herren er sannelig oppstanden, og er sett av Simon!» — Luk. 24: 13—35.

 

Hvilken slutning kan vi så trekke i betraktning av alt det foregående? Jo, at Markus 16: 9—20 ikke er en del av Guds inspirerte Ord, og det av følgende grunner: 1) Disse versene forekommer ikke i to av de eldste og mest pålitelige greske håndskrifter og mangler også i andre. 2) De forekommer heller ikke i mange av de eldste og beste bibeloversettelser. 3) Slike gamle lærde som Evsebios og Hieronymus stempler dem som uekte. 4) Stilen i disse versene er helt annerledes enn Markus’ stil. 5) Ordvalget i disse versene er annerledes enn Markus’ ordvalg. 6) Og det viktigste — selve innholdet i disse versene er i strid med kjensgjerningene og med resten av Bibelen.

 

Med hensyn til disse tvilsomme versene kan det også bemerkes at de som tilføyde dem, ikke bare gjorde et svært dårlig arbeid, men at de kanskje heller ikke hadde noe grunnlag for det de gjorde. Hvordan det? Det kan være at Markus virkelig avsluttet sitt evangelium med det som nå er vers 8. I betraktning av Markus’ knappe stil er dette ikke umulig, slik det blir påpekt av Evsebios og Hieronymus og i New Catholic Encyclopedia og Aid to Bible Understanding.

Det får alvorlige følger når noen legger noe til Guds Ord og derved ignorerer gjentatte advarsler (5 Mos. 4: 2; 12: 32; Ordspr. 30: 6; Åpb. 22: 18) Men «Herrens ord blir evinnelig». — 1 Pet. 1: 25.

 

 

I salme 91, vers 13 står det "på løve og hoggorm skal du trå, du skal tråkke ned unge løver og slanger"

 

Vi skal ikke ta dette bokstavlig. Slangene representerer satan og hans demonhær i himmelrommet. Giften er våpenene de bruker for å lede oss bort fra sannheten.

 

Jeg tror på en Gud som skapte universet. Da tror jeg også at han klarer å styre hva som skal være med i boken sin, uavhengig av hvem han bruker til sekretær.

 

Har du sett filmsnutten?

 

Du holder et imponerende foredrag som de fleste teologer vil nikket annerkjennende til. Problemet med teologer er at de ikke har tro. Dermed forstår de ikke når guds ord blir levende i hverdagen vår.

 

Jeg har ingen problemer med at ateister fnyser av bibelske sannheter, men når folk som åpenbart er kristne prøver å vri ordet i sin favør blir det bare hyklerisk.

 

Alle skal ikke kunne helbrede, tale i tunger, drive ut onde ånder osv.Kun de som har fått en nådegave. Vi er alle forskjellige deler på Kristi legeme. Hver har sin oppgave. Noen har fått store oppgaver, andre små. Problemet er at noen vil at alle andre skal være den samme delen på legemet som de selv er. Dermed har satan oppnådd det han vil, nemelig å spre oss som alle skulle tilhørt samme menighet.

[geebs]

Eh, bibelske "sannheter" ja... morsomme de.

 

Hvor tøff hadde ikke verden vært hvis alle som ramset opp Bibelsitater i stedet brukte den tiden på filosofi og vitenskap! Hvis den posten ovenpå hadde vært referanser til vitenskapelige studier eller filosofiske publikasjoner hadde jeg hvertfall vært imponert til tusen. Tyvärr...

[korinterne13]

Videoen fortjener en facepalm.

 

Svaret er forresten 42, hvilket er 7 ganget med 6.

 

Jeg tipper forøvrig at dataene er helt feil. Bruker han originaltekstene? ..

 

Han bruker nok de greske originaltekstene ja.

[Thitorkin]

I salme 91, vers 13 står det "på løve og hoggorm skal du trå, du skal tråkke ned unge løver og slanger"

 

Vi skal ikke ta dette bokstavlig. Slangene representerer satan og hans demonhær i himmelrommet. Giften er våpenene de bruker for å lede oss bort fra sannheten.

 

HOggorm i midtøsten!?!?

[TheaLinnea]

Trådens tema er om versene i Markus 16:9-20 er en del av Guds inspirerte Ord..

korinterne13 skriver:

Jeg tror på en Gud som skapte universet. Da tror jeg også at han klarer å styre hva som skal være med i boken sin, uavhengig av hvem han bruker til sekretær.

 

Hvorfor står ikke disse versene i de eldste og mest pålitelige bibelhåndskrifter?

Det vatikanske manuskript nr. 1209 og Det sinaittiske manuskript, inneholder ikke denne delen; begge disse manuskriptene avslutter Markus evangelium med vers 8.

Dette handler om oversettelser av Bibelen, ikke om man har tillit til hvem Gud brukte til å skrive sitt inspirert Ord ( jeg setter ikke spørsmålstegn ved Guds valg av skribenter, men jeg setter spørsmålstegn ved oversettelser som muligens tilføyer vers i Bibelen)

 

Nei, jeg har ikke sett filmsnutten,

Jeg forholder meg til mer seriøse kilder enn youtube.

 

korinterne13 skriver:

Jeg har ingen problemer med at ateister fnyser av bibelske sannheter, men når folk som åpenbart er kristne prøver å vri ordet i sin favør blir det bare hyklerisk.

 

Vri ordet i sin favør? Var den siktet til meg?

I så fall utdyp din påstand

 

Til ditt siste avsnitt;

Hva var hensikten med de mirakuløse gavene?

Hvorfor blei de gitt til de første kristne?

Hva handler kap 13 om og hva er det Paulus sier i 1. Korinter 13: 8?

Endret 18. oktober 2010 av TheaLinnea

[TheaLinnea]

I salme 91, vers 13 står det "på løve og hoggorm skal du trå, du skal tråkke ned unge løver og slanger"

 

Vi skal ikke ta dette bokstavlig. Slangene representerer satan og hans demonhær i himmelrommet. Giften er våpenene de bruker for å lede oss bort fra sannheten.

 

HOggorm i midtøsten!?!?

Det står ikke noe om hoggorm i oversettelsen jeg bruker

[korinterne13]

I salme 91, vers 13 står det "på løve og hoggorm skal du trå, du skal tråkke ned unge løver og slanger"

 

Vi skal ikke ta dette bokstavlig. Slangene representerer satan og hans demonhær i himmelrommet. Giften er våpenene de bruker for å lede oss bort fra sannheten.

 

HOggorm i midtøsten!?!?

Det står ikke noe om hoggorm i oversettelsen jeg bruker

 

Jeg har Norsk studiebibel 1988 oversettelse.

[dixi]

I salme 91, vers 13 står det "på løve og hoggorm skal du trå, du skal tråkke ned unge løver og slanger"

 

Vi skal ikke ta dette bokstavlig. Slangene representerer satan og hans demonhær i himmelrommet. Giften er våpenene de bruker for å lede oss bort fra sannheten.

 

HOggorm i midtøsten!?!?

Det står ikke noe om hoggorm i oversettelsen jeg bruker

 

Jeg har Norsk studiebibel 1988 oversettelse.

 

Det står akkurat det samme som min. Norsk Bibel A/S 1988 års utgave, og det står i 1919 utgaven.

Endret 18. oktober 2010 av dixi

[korinterne13]

Trådens tema er om versene i Markus 16:9-20 er en del av Guds inspirerte Ord..

korinterne13 skriver:

Jeg tror på en Gud som skapte universet. Da tror jeg også at han klarer å styre hva som skal være med i boken sin, uavhengig av hvem han bruker til sekretær.

 

Hvorfor står ikke disse versene i de eldste og mest pålitelige bibelhåndskrifter?

Det vatikanske manuskript nr. 1209 og Det sinaittiske manuskript, inneholder ikke denne delen; begge disse manuskriptene avslutter Markus’ evangelium med vers 8.

Dette handler om oversettelser av Bibelen, ikke om man har tillit til hvem Gud brukte til å skrive sitt inspirert Ord ( jeg setter ikke spørsmålstegn ved Guds valg av skribenter, men jeg setter spørsmålstegn ved oversettelser som muligens tilføyer vers i Bibelen)

 

Nei, jeg har ikke sett filmsnutten,

Jeg forholder meg til mer seriøse kilder enn youtube.

 

korinterne13 skriver:

Jeg har ingen problemer med at ateister fnyser av bibelske sannheter, men når folk som åpenbart er kristne prøver å vri ordet i sin favør blir det bare hyklerisk.

 

Vri ordet i sin favør? Var den siktet til meg?

I så fall utdyp din påstand

 

Til ditt siste avsnitt;

Hva var hensikten med de mirakuløse gavene?

Hvorfor blei de gitt til de første kristne?

Hva handler kap 13 om og hva er det Paulus sier i 1. Korinter 13: 8?

 

 

Ok, filmsnutten er med Dr. Chuck Missler. Tro meg, du finner ikke en mer seriøs bibellærer enn ham.

 

Den varer ikke lenge. Bare se den.

 

Du vil gjerne ha det til at nådegavene har tatt slutt. Nådegavene tar slutt når vi står ansikt til ansikt med Kristus. Da skal også kunnskapen slik vi kjenner den i dag ta slutt. Har kunnskapen tatt slutt?

 

Gud stadfester sitt ord med tegn og under. Det skjer her i vesten, men er langt mer vanlig ute på misjonsmarkene. Det skjer tusenvis av helbredelsesmirakler hver dag ute på misjonsmarkene.

 

Det som står skrevet er til vår lærdom slik at vi skal forstå når vi selv opplever åndens kraft i hverdagen. Når apostlene oppdaget at også hedningene ble åndsdøpt og talte i tunger tok de det umiddelbart som et vitnesbyrd om at de også hadde del frelsesplanen.

 

Når vi ser at helbredelser er helt vanlig skal vi ikke gi satan æren for det, men gud.

 

Da Jesus åpnet øynene på to blinde sa han: det blir som dere tror.

[dixi]

Versene 9-20 mangler i noen av de eldste håndskrifter derfor er det noen som tolker at de er av en senere tilføyelse, men disse versene finnes i flere andre håndskrifter og blir brukt av Tatian og Irenæus som levde i 2. århundre.

Hva enten ordene er av Markus eller en annen så utgjør de under alle omstendigheter en del av kanon.

[TheaLinnea]

Versene 9-20 mangler i noen av de eldste håndskrifter derfor er det noen som tolker at de er av en senere tilføyelse, men disse versene finnes i flere andre håndskrifter og blir brukt av Tatian og Irenæus som levde i 2. århundre.

Hva enten ordene er av Markus eller en annen så utgjør de under alle omstendigheter en del av kanon.

Markus 16: 8 slutter med ordene: «Og de sa ikke noe til noen, for de fryktet.» Noen har ment at denne avslutningen er for brå til at evangelieberetningen opprinnelig kan ha endt slik. Men hvis man tar Markus’ vanlige stil i betraktning, behøver man ikke nødvendigvis trekke en slik konklusjon.

 

Også bibeloversetteren Hieronymus og historieskriveren Evsebios fra 300-tallet er av den mening at den autentiske beretningen slutter med ordene «for de fryktet». – Hieronymus, brev 120, spørsmål 3, slik det er gjengitt i Corpus Scriptorum Ecclesiasticorum Latinorum, Wien og Leipzig 1912, bd. LV, s. 481; Evsebios, «Ad Marinum», I, ifølge Patrologia Græca, Paris 1857, bd. XXII, sp. 937.

 

I mange håndskrifter og gamle oversettelser blir det føyd til en lang eller en kort avslutning etter disse ordene. Den lange avslutningen (som består av tolv vers) står i Codex Alexandrinus, Codex Ephraemi Syri rescriptus og Codex Bezae Cantabrigiensis. Den står også i den latinske oversettelsen Vulgata, i Syrus Curetonianus og den syriske oversettelsen Peshitta. Men den står ikke i Codex Sinaiticus, Codex Vaticanus (ms. 1209), Syrus Sinaiticus og den armenske oversettelsen.

 

Enkelte senere håndskrifter og oversettelser inneholder den korte avslutningen. Codex Regius fra 700-tallet e.v.t. har med begge avslutningene, og den korteste står først. Hver av avslutningene innledes her med en bemerkning om at disse passasjene blir brukt i visse kretser, men ingen av dem blir tydeligvis anerkjent som ekte.

 

Bibeloversetteren Edgar J. Goodspeed har kommet med følgende kommentar angående den lange og den korte avslutningen på Markusevangeliet: «Den korte avslutningen passer mye bedre til Markus 16: 8 enn den lange, men ingen av dem kan betraktes som en opprinnelig del av Markusevangeliet.» – The Goodspeed Parallel New Testament, 1944, s. 127.

[TheaLinnea]

Trådens tema er om versene i Markus 16:9-20 er en del av Guds inspirerte Ord..

korinterne13 skriver:

Jeg tror på en Gud som skapte universet. Da tror jeg også at han klarer å styre hva som skal være med i boken sin, uavhengig av hvem han bruker til sekretær.

 

Hvorfor står ikke disse versene i de eldste og mest pålitelige bibelhåndskrifter?

Det vatikanske manuskript nr. 1209 og Det sinaittiske manuskript, inneholder ikke denne delen; begge disse manuskriptene avslutter Markus’ evangelium med vers 8.

Dette handler om oversettelser av Bibelen, ikke om man har tillit til hvem Gud brukte til å skrive sitt inspirert Ord ( jeg setter ikke spørsmålstegn ved Guds valg av skribenter, men jeg setter spørsmålstegn ved oversettelser som muligens tilføyer vers i Bibelen)

 

Nei, jeg har ikke sett filmsnutten,

Jeg forholder meg til mer seriøse kilder enn youtube.

 

korinterne13 skriver:

Jeg har ingen problemer med at ateister fnyser av bibelske sannheter, men når folk som åpenbart er kristne prøver å vri ordet i sin favør blir det bare hyklerisk.

 

Vri ordet i sin favør? Var den siktet til meg?

I så fall utdyp din påstand

 

Til ditt siste avsnitt;

Hva var hensikten med de mirakuløse gavene?

Hvorfor blei de gitt til de første kristne?

Hva handler kap 13 om og hva er det Paulus sier i 1. Korinter 13: 8?

 

 

Ok, filmsnutten er med Dr. Chuck Missler. Tro meg, du finner ikke en mer seriøs bibellærer enn ham.

 

Den varer ikke lenge. Bare se den.

 

Du vil gjerne ha det til at nådegavene har tatt slutt. Nådegavene tar slutt når vi står ansikt til ansikt med Kristus. Da skal også kunnskapen slik vi kjenner den i dag ta slutt. Har kunnskapen tatt slutt?

 

Gud stadfester sitt ord med tegn og under. Det skjer her i vesten, men er langt mer vanlig ute på misjonsmarkene. Det skjer tusenvis av helbredelsesmirakler hver dag ute på misjonsmarkene.

 

Det som står skrevet er til vår lærdom slik at vi skal forstå når vi selv opplever åndens kraft i hverdagen. Når apostlene oppdaget at også hedningene ble åndsdøpt og talte i tunger tok de det umiddelbart som et vitnesbyrd om at de også hadde del frelsesplanen.

 

Når vi ser at helbredelser er helt vanlig skal vi ikke gi satan æren for det, men gud.

 

Da Jesus åpnet øynene på to blinde sa han: det blir som dere tror.

De mirakuløse gavene er nevnt i 1 Korintierne 12: 4—11. Der viser apostelen at ånden ikke virket på samme måte på alle medlemmer av menigheten, men at den ga seg til kjenne på forskjellige måter. Derved ble menigheten som et hele rustet til å holde fast ved den rette lære og den rene gudsdyrkelse, til å forkynne det gode budskap og undervise i det og til å holde stand mot frafallet. La oss se på de forskjellige gavene og hensikten med dem.

 

Den første som blir nevnt, er «visdoms tale». Å ha visdom vil si å ha evnen til å bruke sin kunnskap og forståelse på en vellykket måte for å nå bestemte mål. Denne visdom var ikke en visdom som var blitt tilegnet gjennom erfaring, men en mirakuløs visdom, som satte den som fikk denne gaven, i stand til å hjelpe menigheten når den skulle treffe vanskelige avgjørelser. — Ap. gj. 13: 1—5.

 

Den neste gaven som blir nevnt, er «kunnskaps tale». Denne kunnskapen var ikke kunnskapen om Gud og Kristus, en kunnskap som alle kristne måtte ha for å kunne være disipler. (Joh. 17: 3; Rom. 10: 14) Det var en mirakuløs kunnskap, som skulle oppveie mangelen på eksemplarer av skriftene. Den gjorde dem også på mirakuløst vis oppmerksom på situasjoner som hadde innvirkning på menighetens ve og vel. — Ap. gj. 5: 1—11.

 

Den neste var «tro». Dette kunne ikke være den tro som alle kristne måtte ha, for tro på Gud og hans Sønn og på gjenløsningsofferet var en av hovedbetingelsene for å kunne bli en kristen. (Rom. 10: 10; Ap. gj. 2: 38, 39) Det var en mirakuløs tro som var inngytt av ånden, en ubrytelig overbevisning som satte dem som hadde den, i stand til å overvinne hindringer som var som fjell, og til å tilskynde menigheten til med kraft og nidkjærhet å fortsette urokkelig i forkynnelsen av det gode budskap.

 

Så var det gaven til «å helbrede» og gjøre andre «undergjerninger». (Ap. gj. 3: 1—8; 5: 12—16; 13: 6—12) Disse gavene tjente som tegn for de vantro, som kraftige beviser for at menigheten hadde Guds ånd, og for at denne ånd hjalp menigheten i dens gjerning.

 

Den ’profetiske’ gaven innbefattet foruten å tale om Guds storslåtte ting den inspirerte evnen til å tale nøyaktig om ting som skulle komme. Denne evnen til å kunne forutsi begivenheter ser imidlertid ut til hovedsakelig å ha vært begrenset til ting som ville berøre menigheten på den tiden, slik at den ble i stand til å klare den forutsette situasjon. Et eksempel på dette var den hungersnøden som inntraff på keiser Klaudius’ tid, en hungersnød som den kristne profeten Agabus hadde forutsagt. — Ap. gj. 11: 27—30.

 

Evnen til å «prøve ånder» eller «skjelne mellom inspirerte uttalelser» var til beskyttelse for menigheten. På den tiden fantes det profeter som overbrakte inspirerte budskaper fra Gud, og noen av dem reiste omkring, for eksempel Barnabas, Silas og Paulus. Ved hjelp av denne gaven til å skjelne mellom inspirerte uttalelser ville menigheten bli beskyttet mot falske profeter. Hvis det kom slike falske profeter til menigheten, kunne det medlem av menigheten som hadde denne gaven, identifisere dem. På den måten ville menigheten vite om den skulle gi akt på «de inspirerte uttalelser» eller ikke. — 1 Joh. 4: 1.

 

«Tunger» og «tydning av tunger» var av stor betydning når det gjaldt å få det gode budskap spredt til Asia, Europa og Afrika og til øyene i havet. Denne gaven tjente også som et tegn for dem som var utenfor den kristne menighet. (1 Kor: 14: 22) Ettersom Paulus var en apostel som var sendt ut for å forkynne for folkeslagene, reiste han mer enn de øvrige apostlene og traff mennesker som talte mange forskjellige språk og dialekter. Det var uten tvil derfor han hadde fått så rikelig av denne gaven. Som han sa: «Jeg taler mer med tunger enn I alle.» — 1 Kor. 14: 18.

[korinterne13]

Trådens tema er om versene i Markus 16:9-20 er en del av Guds inspirerte Ord..

korinterne13 skriver:

Jeg tror på en Gud som skapte universet. Da tror jeg også at han klarer å styre hva som skal være med i boken sin, uavhengig av hvem han bruker til sekretær.

 

Hvorfor står ikke disse versene i de eldste og mest pålitelige bibelhåndskrifter?

Det vatikanske manuskript nr. 1209 og Det sinaittiske manuskript, inneholder ikke denne delen; begge disse manuskriptene avslutter Markus’ evangelium med vers 8.

Dette handler om oversettelser av Bibelen, ikke om man har tillit til hvem Gud brukte til å skrive sitt inspirert Ord ( jeg setter ikke spørsmålstegn ved Guds valg av skribenter, men jeg setter spørsmålstegn ved oversettelser som muligens tilføyer vers i Bibelen)

 

Nei, jeg har ikke sett filmsnutten,

Jeg forholder meg til mer seriøse kilder enn youtube.

 

korinterne13 skriver:

Jeg har ingen problemer med at ateister fnyser av bibelske sannheter, men når folk som åpenbart er kristne prøver å vri ordet i sin favør blir det bare hyklerisk.

 

Vri ordet i sin favør? Var den siktet til meg?

I så fall utdyp din påstand

 

Til ditt siste avsnitt;

Hva var hensikten med de mirakuløse gavene?

Hvorfor blei de gitt til de første kristne?

Hva handler kap 13 om og hva er det Paulus sier i 1. Korinter 13: 8?

 

 

Ok, filmsnutten er med Dr. Chuck Missler. Tro meg, du finner ikke en mer seriøs bibellærer enn ham.

 

Den varer ikke lenge. Bare se den.

 

Du vil gjerne ha det til at nådegavene har tatt slutt. Nådegavene tar slutt når vi står ansikt til ansikt med Kristus. Da skal også kunnskapen slik vi kjenner den i dag ta slutt. Har kunnskapen tatt slutt?

 

Gud stadfester sitt ord med tegn og under. Det skjer her i vesten, men er langt mer vanlig ute på misjonsmarkene. Det skjer tusenvis av helbredelsesmirakler hver dag ute på misjonsmarkene.

 

Det som står skrevet er til vår lærdom slik at vi skal forstå når vi selv opplever åndens kraft i hverdagen. Når apostlene oppdaget at også hedningene ble åndsdøpt og talte i tunger tok de det umiddelbart som et vitnesbyrd om at de også hadde del frelsesplanen.

 

Når vi ser at helbredelser er helt vanlig skal vi ikke gi satan æren for det, men gud.

 

Da Jesus åpnet øynene på to blinde sa han: det blir som dere tror.

De mirakuløse gavene er nevnt i 1 Korintierne 12: 4—11. Der viser apostelen at ånden ikke virket på samme måte på alle medlemmer av menigheten, men at den ga seg til kjenne på forskjellige måter. Derved ble menigheten som et hele rustet til å holde fast ved den rette lære og den rene gudsdyrkelse, til å forkynne det gode budskap og undervise i det og til å holde stand mot frafallet. La oss se på de forskjellige gavene og hensikten med dem.

 

Den første som blir nevnt, er «visdoms tale». Å ha visdom vil si å ha evnen til å bruke sin kunnskap og forståelse på en vellykket måte for å nå bestemte mål. Denne visdom var ikke en visdom som var blitt tilegnet gjennom erfaring, men en mirakuløs visdom, som satte den som fikk denne gaven, i stand til å hjelpe menigheten når den skulle treffe vanskelige avgjørelser. — Ap. gj. 13: 1—5.

 

Den neste gaven som blir nevnt, er «kunnskaps tale». Denne kunnskapen var ikke kunnskapen om Gud og Kristus, en kunnskap som alle kristne måtte ha for å kunne være disipler. (Joh. 17: 3; Rom. 10: 14) Det var en mirakuløs kunnskap, som skulle oppveie mangelen på eksemplarer av skriftene. Den gjorde dem også på mirakuløst vis oppmerksom på situasjoner som hadde innvirkning på menighetens ve og vel. — Ap. gj. 5: 1—11.

 

Den neste var «tro». Dette kunne ikke være den tro som alle kristne måtte ha, for tro på Gud og hans Sønn og på gjenløsningsofferet var en av hovedbetingelsene for å kunne bli en kristen. (Rom. 10: 10; Ap. gj. 2: 38, 39) Det var en mirakuløs tro som var inngytt av ånden, en ubrytelig overbevisning som satte dem som hadde den, i stand til å overvinne hindringer som var som fjell, og til å tilskynde menigheten til med kraft og nidkjærhet å fortsette urokkelig i forkynnelsen av det gode budskap.

 

Så var det gaven til «å helbrede» og gjøre andre «undergjerninger». (Ap. gj. 3: 1—8; 5: 12—16; 13: 6—12) Disse gavene tjente som tegn for de vantro, som kraftige beviser for at menigheten hadde Guds ånd, og for at denne ånd hjalp menigheten i dens gjerning.

 

Den ’profetiske’ gaven innbefattet foruten å tale om Guds storslåtte ting den inspirerte evnen til å tale nøyaktig om ting som skulle komme. Denne evnen til å kunne forutsi begivenheter ser imidlertid ut til hovedsakelig å ha vært begrenset til ting som ville berøre menigheten på den tiden, slik at den ble i stand til å klare den forutsette situasjon. Et eksempel på dette var den hungersnøden som inntraff på keiser Klaudius’ tid, en hungersnød som den kristne profeten Agabus hadde forutsagt. — Ap. gj. 11: 27—30.

 

Evnen til å «prøve ånder» eller «skjelne mellom inspirerte uttalelser» var til beskyttelse for menigheten. På den tiden fantes det profeter som overbrakte inspirerte budskaper fra Gud, og noen av dem reiste omkring, for eksempel Barnabas, Silas og Paulus. Ved hjelp av denne gaven til å skjelne mellom inspirerte uttalelser ville menigheten bli beskyttet mot falske profeter. Hvis det kom slike falske profeter til menigheten, kunne det medlem av menigheten som hadde denne gaven, identifisere dem. På den måten ville menigheten vite om den skulle gi akt på «de inspirerte uttalelser» eller ikke. — 1 Joh. 4: 1.

 

«Tunger» og «tydning av tunger» var av stor betydning når det gjaldt å få det gode budskap spredt til Asia, Europa og Afrika og til øyene i havet. Denne gaven tjente også som et tegn for dem som var utenfor den kristne menighet. (1 Kor: 14: 22) Ettersom Paulus var en apostel som var sendt ut for å forkynne for folkeslagene, reiste han mer enn de øvrige apostlene og traff mennesker som talte mange forskjellige språk og dialekter. Det var uten tvil derfor han hadde fått så rikelig av denne gaven. Som han sa: «Jeg taler mer med tunger enn I alle.» — 1 Kor. 14: 18.

 

Det er jo dette jeg har sagt før. Legemet har forskjellige lemmer.

[TheaLinnea]

Hvorfor har de mirakuløse åndens gaver opphørt?

Gud støttet sterkt opp om det gode budskap om frelse gjennom sin Sønn, Jesus Kristus. Hvordan gjorde han det?

Paulus som skrev til kristne som hadde vært underlagt Moseloven, viste hvordan Gud gjorde dette, da han sa: «Gud vitnet med, både ved tegn og under og mangehånde kraftige gjerninger og utdeling av den Hellige Ånd etter sin vilje.» (Heb. 2: 1—4) Ja, ved disse ting viste Gud tydelig at han nå handlet med den nye, kristne menighet, som var blitt opprettet under den nye pakt, og at han hadde tatt bort sin gunst fra den jødiske ordning under lovpakten.

 

Denne «utdeling av den Hellige Ånd» omfattet mange mirakuløse gaver. Apostelen Paulus omtalte disse mirakuløse gavene og sa at de skulle opphøre i sin tid. (1 Kor. 13: 8) I dag er vi ikke vitne til at Guds ånd virker gjennom enkeltpersoner på slike oppsiktsvekkende, mirakuløse måter, slik at de blir i stand til å utføre mirakuløse helbredelser, tale forskjellige tungemål som de aldri har lært, uttale inspirerte profetier og så videre. Hvorfor ikke? Hvis disse gavene var nødvendige for menigheten den gang, hvorfor er de det da ikke nå?

 

Grunnen til dette er at selv om Guds ånd virker like mye til velsignelse for den kristne menighet i dag som den gjorde den gang, og derved setter den i stand til å fullføre sin tjeneste, dekker den nå mange av menighetens behov på en annen, mer omfattende og varig måte. Hvordan det? For å få svar på dette er det nødvendig å undersøke nærmere hva som var hensikten med de gavene som ble gitt den gang, og hva de utrettet.

 

Når vi leser beretningen om den virksomhet som apostlene og deres medarbeidere utførte, en beretning som hovedsakelig er nedskrevet i Apostlenes gjerninger, kan den kraft og styrke som blir tilkjennegitt ved den hellige ånds virksomhet, ikke annet enn gjøre inntrykk på oss. Fra pinsedagen i år 33 e. Kr. ble ’troende vunnet for Herren, menn og kvinner i hopetall’. (Ap. gj. 5: 14)

 

Under Paulus’ første misjonsreise, som varte bare ett og et halvt år, reiste han og Barnabas gjennom Kypern og Lille-Asia. (Apostlenes gjerninger, kapitlene 13 og 14) I løpet av denne korte tiden opprettet de den ene menigheten etter den andre og utnevnte lokale menn til å føre tilsyn med dem. Noen menigheter ble tydeligvis opprettet i løpet av ganske kort tid. På en senere tur oppholdt Paulus seg omkring ett og et halvt år i den store byen Korint, hvor han fant mange disipler. — Ap. gj. 18: 11.

 

Hvorfor var åndens virksomhet så kraftig at det i løpet av kort tid ble lagt hundreder, ja, tusener til den kristne menighet i dens første tid?

Det var fordi det var forholdsvis få år til å opprette, bygge opp og styrke menigheten. I sin lignelse om hveten og ugresset hadde Jesus vist at denne kraftige virksomhet ville være av begrenset varighet. Den ville opphøre når «folkene sov», det vil si, når apostlene ’sov inn’ eller døde. Når dette skjedde, ville «syndens menneske», som det var blitt forutsagt skulle komme, ikke lenger bli holdt tilbake, og det store frafall, opprøret mot den sanne apostoliske lære og gudsdyrkelse ville utfolde seg med stor styrke. (Matt. 13: 24—30, 36—43; 2 Tess. 2: 3—8) Apostlene arbeidet derfor utrettelig for å bygge opp menigheten slik at den kunne bli en «sannhetens støtte og grunnvoll» som kunne stå seg mot frafallets stormbølge, som nesten ville komme til å overskylle den. — 1 Tim. 3: 15; 4: 1; Ap. gj. 20: 29, 30; 2 Pet. 2: 1—3.

 

Men hvorfor var åndens mirakuløse virksomhet nødvendig?

I det første århundre var det sjelden at til og med en jøde hadde en fullstendig samling av de bokruller som inneholdt de hebraiske skrifter. Blant hedningene var disse skriftene så å si ukjent. Hva evangeliene og brevene i de greske skrifter angår, var det bare noen få eksemplarer i omløp. Ingen av de bibelske bøkene var inndelt i kapitler og vers, slik de er i dag. Bibelske oppslagsverk og bibelske ordbøker eksisterte ikke. Det er derfor tydelig at det var nødvendig at menigheten fikk hjelp av Gud på en overnaturlig måte. Det var logisk at Guds ånd ville virke på en slik måte at alle de kristne disiplenes behov for bibelsk kunnskap og veiledning ble dekket.

[G]

1. Her har noen brukt mye tid på å telle ord og dele på 7 ja. Han nevner i videoen ingenting om alle andre tall han har talt opp som ikke gikk an å dele på 7.

 

2. Hva om kodetallet 7 allerede fra starten av bibelens nedskrivning ble forstått å skulle være gjeldende, og at alle som skrev ting siden, sørget for å følge systemet. Eventuellt, at de som silet i alskens bibelskrifter (de som dannet kirken) også tok hensyn til 7. Menneskene kan ha designet det slik selv.

 

3. Bibelen skal forsvares og forsvares i all evighet. Og folk vrir hjernene sine som svamper i nye påfunn for dette formålets skyld. Hva med å se på hva som faktisk står skrevet, og ta tak i det som ikke gir noen nyttige budskap, og faktisk forkaste noe av det som står skrevet der. Jeg tror menneskeheten hadde vært tjent med en opprydding i bibelen. En kan sikkert skrote en del av det som står skrevet, uten at jeg skal komme å si dette: "den mengden eller en slik mengde, eller en slik". En må jo lese hva som står, før en skroter noe. Når mange nok har vridd hjernene sine på denne måten, og kommet fram til sine bidrag av hva de vil beholde, så kunne en laget en samling av det folk enes om, men da med litt brutal måte. For eksempel: 84 prosent måtte enes om hvert avsnitt skulle inkluderes eller ei. Fordi 84 kan deles på 7 og du får ett annet magisk tall 12. :!:

 

Så stod en igjen med noe nytt. Det hadde vært interessant det, kanskje. :!: En kunne også laget en samling av det som noen få ville ha med, men som ble silt bort. Det hadde gjerne vært ennå mer interessant, kanskje.

[korinterne13]

Denne «utdeling av den Hellige Ånd» omfattet mange mirakuløse gaver. Apostelen Paulus omtalte disse mirakuløse gavene og sa at de skulle opphøre i sin tid. (1 Kor. 13: 8) I dag er vi ikke vitne til at Guds ånd virker gjennom enkeltpersoner på slike oppsiktsvekkende, mirakuløse måter, slik at de blir i stand til å utføre mirakuløse helbredelser, tale forskjellige tungemål som de aldri har lært, uttale inspirerte profetier og så videre.

 

 

Jeg forstår at de åndelige gaver ikke finnes i din menighet, men har du virkelig ingen anelse om at de er virksomme i andre menigheter, og ute på misjonsmarkene?

 

Du må jo lese hele krinterne 13 for å se sammenhengen, ikke bare trekke ut noen få ord.

 

Tungene og de profetiske gaver skal opphøre når kunnskapen forgår. Det er når vi står ansikt til ansikt med jesus.

 

Det står skrevet at... i de siste tider vil jeg utøse min ånd over alt kjød....

Når endte de siste tider. Med paulus?

 

For meg virker det som om du skriver av fra en teologisk lærebok. Jeg oppfordrer deg til å

vende deg bort fra menneskers doktriner, nullstille alt du har lært til nå, og la den hellige ånd lære deg bibelen.

 

Ikke stol på hverken teologer elle meg. Alt du lurer på er forklart et annet sted i bibelen.