...

[Wakarimasen]

...

Endret 16. desember 2010 av usedtobesane

[dkny]

Det er ingen fasit her. Mange kommer sikkert til å si "om du fortsatt liker noen etter 3 år" eller noe men jeg er uenig.

 

Jeg har som pekepinn, "om personen du likte ble lam i beina/kroppen, ville du fortsatt da blitt hos kun den personen resten av livet?" Hvis nei, forelska. Hvis ja, ekte kjærlighet. Men then again, that's me.

[Wakarimasen]

Den må jeg si meg enig i. Så det er håp for oss

Endret 14. oktober 2010 av usedtobesane

[Mr. Lurk]

Hadde du elsket den personen hadde du fortalt det.

 

edit: Jeg elsker skrivefeil.

Endret 14. oktober 2010 av Wizzlee

[Wakarimasen]

Kan du godt si.

Men la meg forklare min side av saken først

 

Denne personen er noen jeg ALDRI ville kunne hatt et forhold til og jeg avfant meg med det fra starten av, derfor holdt jeg meg til den mer spøkefulle vennefronten (var ikke noe gode venner). Jeg føler at denne personen har fått meg til å *våkne opp*. Før jeg møtte denne personen var dagliglivet et slit, jeg var dur og grinete HELE tiden. etter at jeg ble forelsket i denne personen har livet forandret seg drastisk. Jeg ble glad og gledet meg til hver eneste dag. Alle andre merket det også på meg. Jeg følte meg levende og glad hver eneste dag. Jeg vet at hvis jeg hadde sagt dette til den personen hadde jeg ødelagt det lille vi allerede hadde. Da ville jeg ikke hatt muligheten til å møte eller snakke med denne personen uten total pinlighet fra begge sider. Jeg tenker fortsatt at om den personen ikke hadde flytta kunne jeg levd resten av livet akkurat slik og hatt et forbanna lykkelig liv!

 

Selv nå, etter at denne personen har flytta føler jeg meg levende. Denne personen har forandret mitt liv uten å vite det. Jeg tenker fortsatt på denne personen hver eneste dag og skulle inderlig ønske at denne personen var her. En del av meg tror at jeg alltid kommer til å ha følelser for denne personen. Men det kan man jo aldri vite.

Det var faktisk godt å få dette ut:).. (jeg er en person som pleier å stenge slikt inne)

 

Uff ble langt dette :S

[Niqābninja]

All kjærlighet er jo ekte kjærlighet. Falsk kjærlighet er jo per definisjon ikke kjærlighet. Det trenger ikke vare livet ut for at det skal være ekte.

 

 

edit: Leif.

Endret 14. oktober 2010 av bazukh

[rockworld]

Har en følelse av at kjærlighet er når to mennesker faller for hverandre når begge personens sosiale og personlige situasjon sier det. Hvor lenge denne varer kommer ann på om disse to personene forandrer seg (eller står stille) i takt. (Hvis ikke andre faktorer spiller inn, altså hvor man bryter forholdsnormene, f.eks utroskap osv).

 

Deretter tror jeg at når noe går dårlig i et forhold så er den ene personen helt ute av takt, eller hvis f.eks de beveger seg i forskjellig retning..

 

Ekte kjærlighet derimot er ikke situasjonsbestemt. Jeg har opplevd det en gang, for mange år siden på avslutningstur med ungdomsskolen. Vi var i hver hvor ende av rommet og når blikket møttes bare frøs alt. Senere satt vi på berget i soveposene våre og snakka om alt. Som vi hadde kjent hverandre for alltid. Det rare er at vi aldri tok kontakt med hverandre igjen. Fra min side var jeg kanskje redd at jeg ville oppdage at det ikke var ekte kjærlighet likevel.

[Gjest Hanne]

Det er vakkert hva dere skriver om kjærlighet, og jeg er forsåvidt enig i termene som blit tatt opp. Men jeg derimot lurer på en annen ting:

 

Kan hjernen lure oss til forelskelse?

Jeg mener, ja- hjerneenzymer etc etc, vi har jo alle hørt det før.

La meg si det på en annen måte:

Nå for tiden går jeg rundt i en slaks liten lykkeurs som følge av nyopptatt kontakt med en fyr.

Jeg elsker det. Følelsene det gir meg. Og jeg hater å ikke ha det slik.

Livet blir så mye mer kjedelig uten å ha noen å tenke på.

Men nettopp derfor lurer jeg på om hvorvidt dette er nøye kalkulert fra min side.

Finne et tilfeldig men tilgjengelig offer, helst skal situasjonen være litt vanskelig- nærmest som et prosjekt, og så kaster jeg uti fiskegarnet med den vissheten at jeg er 90% garantert napp.

Når jeg så har fått napp, nyter jeg livet. Det tar tid å innfri tillit. Det er også en side som gir kikk. Jeg simpelthen elsker alle delene av et slikt prosjekt.

 

Jeg kaller det for et prosjekt. Er det litt ille?

Men så kan det også være at jeg fisker i den dammen hvor det er mest sannsynlig er at jeg får napp. Frykten for avvisning kan være så stor at jeg unngår andre tjern og hav.

Og kanskje jeg tenker for mye over resten av stegene så teknisk for å rasjonalisere?

For på den måten å beskytte meg følelsesmessig?

 

Aner ikke lenger. Aner ingenting.

Hjernen er den flinkeste til å spille oss et puss.

 

 

 

 

Men hva tenker dere? Virker dette fremmed for dere?

Alle svar mottas med takk.

[Sitronsaft]

Jeg tror ikke din tankegang er helt fremmed for jenter, Hanne. Har selv en god venninne som tenker på samme måten. Det kan kanskje virke litt utspekulert, men det er også realistisk. Å prøve seg på en annen person vil jo alltid være et slags prosjekt, men jeg tror det er mindre vanlig at gutter tenker på den måten. Men at du tenker på det som et prosjekt kan i mine øyne vise at du har god selvtillit.

 

Interessant diskusjon, forresten. Jeg har selv mange ganger lurt på hva kjærlighet faktisk er. Og TS' problemstilling om hvorvidt man må nå en viss alder for å oppleve "ekte" kjærlighet er også interessant. Forutsett at kjærlighet er en tilstand som kan måles hos et menneske, tror jeg at et veldig ungt menneske ville hatt lettere for å innbille seg at h*n hadde kommet i denne tilstanden uten å egentlig gjøre det. Dog tror jeg ikke det fins noen slik målbar tilstand (I så fall, hva skulle kriteriene vært? Hva skulle måles? Hva er "akseptable" nivåer av de målbare elementene?), ergo kan alle mennesker oppleve kjærlighet. Jeg har fått med meg at det foregår visse kjemiske reaksjoner i hjernen når man angivelig er forelsket, men dette blir jo ikke nøyaktig å måle etter. Reaksjonene kan være vanskelig å måle, de kan være ulike hos alle mennesker, de kan utløses av andre ting enn av kjærlighet for én person, osv osv. Det er så mange feilkilder.

 

Alt vil oppleves slik man har forutsetninger for å oppleve noe etter kunnskapsnivå, alder, fysisk utvikling etc. Og kjærlighet er bare et navn. Som Shakespear (Julie i "Romeo & Julie) en gang sa:

 

"What's in a name? That which we call a rose

By any other name would smell as sweet."

 

Formålet med denne tråden er altså å finne en definisjon for kjærlighet? Jeg tror ikke det fins noen. Kjærlighet er et uttrykk for noe abstrakt som oppleves ulikt for hvert enkelt individ, ja, en følelse. Det blir feil å sette en eksakt definisjon på hva kjærlighet er, synes jeg. Noe jeg synes er litt frustrerende, da jeg gjerne skulle visst om det om jeg faktisk elsket noen. Men det er vel bare sånt man vet..

Endret 17. oktober 2010 av Sitronsaft

[DrHawkins]

alle mennesker er forskjellige

vi har forskjellig tankegang, forskjellig dna, forskjellige følelser for hva de liker av mat, drikke, anything

vi har forskjellige grenser som vi setter for oss selv og alt

 

så ekte kjærlighet er ganske så individuelt hva er for noe

 

hos noen kan det være galt alt det som har blitt skrevet her og hos andre er det helt rett.

 

hos meg handler det ikke om jeg ville ha vært med personen livet ut selv dersom om hun hadde blitt lam eller hjerneskada eller lignende men heller om jeg trives rundt denne personen

om jeg liker hva denne personen gjør av seg, hva ho liker av mat, drikke

hvilke type følelser og grenser har ho ovenfor det og det emnet

hvor åpen kan man egentlig være med denne personen

 

kommer alle disse tilrette der de passer meg til at vi kan leve i harmoni og ikke så mye krangling og slike ting så er det ordentlig kjærlighet mens hvis det er mye krangling og provosering eller kanskje ikke men småting som irriterer som mat eller drikke eller andre ting så er det ikke ordentlig kjærlighet.

 

som dkny skreiv så er det ingen fasit på dette pga det er veldig individuelt på person til person hva kjærlighet er for noe.

men å si ekte kjærlighet blir galt nettopp pga det ikke finnes fasit/universalt svar på dette emnet

men å si styrken på kjærligheten blir mer riktig

 

[Gjest ukjønnet]

Forelsket i forelskelsen, heter det vel.

Avstandsforelskelse er noe av det samme.

Savnet etter noen er større enn det å faktisk være med noen.

På sikt, vel og merke.

Nesten litt tragiromantisk.

Men dessverre det som fenger mest.

Vi liker å gjøre det vanskelig for oss selv, gjør vi ikke?

 

Jeg, for eksempel, liker å skrive om kjærlighet på diskusjon.no, i håp om at min romanse skal komme over det skrevne og skjønne at det er meg.

Så vil min utvalgte bli smigret over at jeg bretter ut om mine innerste tanker forkledd bak en virtuell fasade. At jeg tenker så mye på vedkommende at jeg søker råd hos andre.

 

Det ville iallefall smigret meg.

Det ingen av dere vet er at jeg aldri har holdt rundt min nåværende flørt.

Vi har aldri sagt rett ut at vi liker hverandre. Til det er det for skjørt.

For nytt og diffust.

Men det er så deilig. Og det sitrer i kroppen. Jeg tenker på penetrering av kropp og sinn.

Vil inn overalt. Forstå personens indre.

Kjenne hjerteslagene slå heftig og brutalt.

Kjenne frykten, og beseire den.

 

Jeg håper så inderlig at vi kan treffes en dag. Og jeg håper at vedkommende leser dette og ser min kjærlighet. For vi later tross alt som ingenting. Kamuflerer oss bak musikk og felles kjente.

[Sitronsaft]

-snip-

Under andre omstendigheter ville jeg sikkert sendt deg en pm ^^,

 

Forelsket i forelskelsen ja. Den har jeg vært utsatt for selv. Det samme gjelder avstandsforelskelsen. I en alder av 14 var jeg så dypt forelsket i en jente som bodde i Stavanger (jeg bor i Bergen) at det gjorde vondt, og jeg hadde aldri møtt henne. Men det var litt deilig også.

 

Jeg har en teori om at kjærlighet blir mindre og mindre givende etter hvert som man blir eldre. At den er best når man er ung og uerfaren.

[Erigon]

Ekte kjærlighet er vel når man er så glad i noen at man vil gjøre alt for at de skal ha det bra, om det så betyr at man må holde seg unna. Altså uselvisk.

[Gjest ukjent]

Ekte kjærlighet er vel når man er så glad i noen at man vil gjøre alt for at de skal ha det bra, om det så betyr at man må holde seg unna. Altså uselvisk.

 

 

Suffer in silence. Ja, du har rett.

Absolutt så rett. Det å forvente at vedkommende skal gjengjelde interessen bunner egentlig i ren egoisme. Særlig om personen en ytrer kjærligheten mot ikke har godt av den, eller ikke ønsker den. Du har virkelig rett.

Uff. Ok. Tatt til etterretning.

[Nesa_til_Nuffene]

Kjærligheten er vakker.. Men den kan også gjøre veldig vondt..

Det fineste er nesten lengselen...

Lengte etter den personen.. men hva skjer når du ikke lengter lenger å har den personen.. Skummel tanke syns nå jeg.

[Gjest ukjønnet]

-snip-

Under andre omstendigheter ville jeg sikkert sendt deg en pm ^^,

 

Forelsket i forelskelsen ja. Den har jeg vært utsatt for selv. Det samme gjelder avstandsforelskelsen. I en alder av 14 var jeg så dypt forelsket i en jente som bodde i Stavanger (jeg bor i Bergen) at det gjorde vondt, og jeg hadde aldri møtt henne. Men det var litt deilig også.

 

Jeg har en teori om at kjærlighet blir mindre og mindre givende etter hvert som man blir eldre. At den er best når man er ung og uerfaren.

 

 

Aner ikke hva pm er haha

 

Men jeg er enig med sistnevnte. Jeg tror også kjærligheten er best når en er ung.

Da er den ubesudlet og ren. Fri for kalkulerende dømmeevne og skjulte motiver.

Ved nærmere ettertanke kanskje har de yngre kanskje et helt hjerte som ikke er blitt såret enda. Derfor den oppriktige naiviteten og det initiativrike pågangsmotet.

 

Skulle ønske jeg fortsatt var slik. Ikke gammel og pinglete.

[Sitronsaft]

"Fri for kalkulerende drømmeevne og skjulte motiver," den likte jeg ^^ Alt ses liksom ut fra et egoistisk perspektiv i dag. Snakker så klart ikke for alle andre, men jeg har da en viss peiling på hva det går i. Tror fåtallet tenker "hvordan kan jeg gjøre denne personens liv bedre?" om de finner en person de får sansen for. Det heller mer i retning av "Hva kan denne personen gjøre for meg, for å gjøre mitt liv bedre?" tror jeg. Satt litt på spissen, er så klart ingen som bevisst tenker på denne måten (håper jeg). Kanskje det er her ekte kjærlighet kommer inn, når vi en dag tenker det førstnevnte.

 

PM står for "personlig melding", altså at brukerne her på forumet kan sende hverandre meldinger for "four eyes only", akkurat som man kan på facebook og de fleste andre nettsamfunn.

[Gjest ukjønnet]

"Fri for kalkulerende drømmeevne og skjulte motiver," den likte jeg ^^ Alt ses liksom ut fra et egoistisk perspektiv i dag. Snakker så klart ikke for alle andre, men jeg har da en viss peiling på hva det går i. Tror fåtallet tenker "hvordan kan jeg gjøre denne personens liv bedre?" om de finner en person de får sansen for. Det heller mer i retning av "Hva kan denne personen gjøre for meg, for å gjøre mitt liv bedre?" tror jeg. Satt litt på spissen, er så klart ingen som bevisst tenker på denne måten (håper jeg). Kanskje det er her ekte kjærlighet kommer inn, når vi en dag tenker det førstnevnte.

 

PM står for "personlig melding", altså at brukerne her på forumet kan sende hverandre meldinger for "four eyes only", akkurat som man kan på facebook og de fleste andre nettsamfunn.

 

 

Men hvordan skal en greie det? Å fremelske andre mens en setter lokk på egne behov?

La oss si avstandsforelskelse.

Og la oss si at de er venner i tillegg.

Tidvis sklir vennskapet over i gråsonene, der hvor ting kan ble sagt som de egentlig ikke er tøffe nok til å si. Så må de hente seg inn igjen. Late som ingenting og helst ikke se hverandre på en stund. Hun liker ham mer enn omvendt. Han makter ikke å ha noe mer seriøst.

Hans premisser setter standardet på vennskapet.

Det må være dritvanskelig. Å være den som må svelge sin forelskelse.

For her er vi ikke over på å elske.

Og her kommer vel spørsmålet mitt, forkledd som en påstand:

 

Det er lettere å elske på avstand, enn å være forelsket på avstand.

 

For når en er forelsket, eier man ikke den tyngden det å elske ofte gir.

Forelskelsen kan bli bittersøtt og resultere i giftige piler om den ikke blir gjengjeld.

Forelskelsen er så flytende, mens det å elske er som fløyelspurpur.

 

Sagt atter en gang på en annen måte: å elske er en form for altruisme.

Forelskelse er noe flytende og vagt og kortsiktig.

Men desto heftigere i virkningene.

 

 

Derfor det er så vanskelig å være avstandsforelsket, men enklere å elske på avstand.

 

Noen som kan si seg enig?

[Sitronsaft]

For å ha noe standpunkt angående påstanden din havner man tilbake til start, nemlig hva er definisjonen på å "elske" og hvor går skillet mellom å være forelsket og å elske. Det er vel dette diskusjonen i utgangspunktet går ut på. Du legger frem et helt nytt emne, nemlig avstandsforelskelse.

[Gjest avstandsforelskelse]

For å ha noe standpunkt angående påstanden din havner man tilbake til start, nemlig hva er definisjonen på å "elske" og hvor går skillet mellom å være forelsket og å elske. Det er vel dette diskusjonen i utgangspunktet går ut på. Du legger frem et helt nytt emne, nemlig avstandsforelskelse.

 

 

Beklager jeg burde ha lest trådstarterens poster.

Men ja, jeg fører vel dette et steg hen mot avstandsforelskelse.

Kanskje mest fordi jeg befinner meg der.

 

Mhm.