Utroskap - Hvordan ordne opp

[Gjest Drittsekken]

Heisann forum. Nå har det seg slik at jeg har gjort noe av det verste jeg kan tenke meg. Jeg og damen har et langdistanseforhold som selvfølgelig bygger på tillitt. Denne tillitten har jeg tråkket på, skyvd langt ned i grusen og spyttet på ved å være utro med en annen kvinne.

 

Grunnen til at jeg var utro er jeg ikke sikker på, jeg var ikke kåt og hun var ikke pen. Tror bare jeg savnet å få tilbakemeldinger, med andre ord, jeg trengte kjærlighet (selv om det ikke var dette jeg var ute etter). Etter en natt på fylla endte jeg opp med å våkne opp ved siden av denne kvinnen. Hun ble sendt på dør fortere enn svint, og jeg har angret siden.

 

Tok dette opp med damen som jeg regner for kvinnen i mitt liv, og det hele endte opp med at jeg fikk forklart meg halvferdig og hun har ikke snakket med meg siden. Dette skjedde tidligere i dag.

 

Jeg forstår at jeg har ødelagt både for meg og for henne til de grader, men jeg ønsker ikke å slutte forholdet siden jeg er så ekstremt glad i henne. Nå skal det også forstås at jeg er en sterk motstander av utroskap, og at det faktisk hendte meg er noe jeg fremdeles ikke kan helt tro, og jeg skulle ønske alt bare var en vond drøm.

 

Finnes det noen måte for meg å fikse dette på/gjøre det bedre. Jeg ønsker ikke å miste henne, selv om det til slutt vil være opp til henne.

 

Mvh. en kjempetrist, skamfull drittsekk.

[Niqābninja]

Noen ganger så lønner det seg faktisk å holde kjeft.

 

Du sier du er en sterk motstander av utroskap(jeg har fortsatt til gode å se en forkjemper for det, men det er vel en annen sak), du kan ikke tro at du gjorde det og blablabla. Kjærester deler ofte flere av de samme verdiene og synspunktene, så jeg antar at hun også er en sterk motstander av utroskap. Hvordan hadde du reagert dersom hun hadde kommet til deg og sagt det samme som du nå har fortalt henne? Og hvordan kunne hun fikset det? Hadde det vært noen mulighet for en quickfix i det hele tatt?

[Lekr]

Noen ganger så lønner det seg faktisk å holde kjeft.

 

Men når man er utro, så er ikke det en av de gangene. Han gjorde helt rett i å fortelle det, uavhengig av konsekvensene.

[TheWankership]

Du får nok bare anse henne som tapt, men undrenes tid er jo som kjent ikke omme^^

[Gjest Drittsekken]

Noen ganger så lønner det seg faktisk å holde kjeft.

 

Det gjør det helt sikkert, og det hadde sikkert gjort det denne gangen også, til en viss grad. Men da hadde jeg selv ikke kunnet leve med å være uærlig med en kjæreste jeg virkelig bryr meg om. Rett og slett et av standpunktene i livet mitt jeg kan være stolt av. Så mye ærlig som mulig, uahvengig av konsekvenser. Har funnet ut at det somregel lønner seg til slutt.

 

Du sier du er en sterk motstander av utroskap(jeg har fortsatt til gode å se en forkjemper for det, men det er vel en annen sak), du kan ikke tro at du gjorde det og blablabla.

 

Det er jeg, og det vil jeg nok fremdeles være, selv om jeg vil forstå denne siden litt bedre nå. (Ikke at det er riktig det jeg gjorde.) Har selv hatt personer som har vært utro mot meg, og tro meg, jeg vet hvordan det svir.

 

Kjærester deler ofte flere av de samme verdiene og synspunktene, så jeg antar at hun også er en sterk motstander av utroskap. Hvordan hadde du reagert dersom hun hadde kommet til deg og sagt det samme som du nå har fortalt henne? Og hvordan kunne hun fikset det? Hadde det vært noen mulighet for en quickfix i det hele tatt?

 

Hun er mot utroskap, og jeg fikk akkurat det samme spørsmålet av henne senere. Jeg svarte "hadde nok slått opp på flekken, men har fremdeles håp for at du kan tilgi meg". Quickfix er nok ikke mulig nei, men tips til hva man bør gjøre i en slik situasjon (som den utro parten) er alltid velkomne.

 

Men når man er utro, så er ikke det en av de gangene. Han gjorde helt rett i å fortelle det, uavhengig av konsekvensene.

 

Takk for støtte i denne saken. Det betyr ikke så mye uansett, jeg vet jeg må leve med konsekvensene, men vil fremdeles prøve å få det til å virke mellom oss.

 

Du får nok bare anse henne som tapt, men undrenes tid er jo som kjent ikke omme^^

 

Det ønsker jeg ikke å gjøre enda "it aint over till its over". Men når det er sagt, så har jeg sagt til henne at hvis hun føler at et eventuellt videre forhold bare vil være destruktivt for henne, så må hun for all del ikke forbli sammen med meg. Jeg har gjort denne tabben selv, men som du sa, enn i litt andre ordelag, det er vel lov å håpe.

[makingFaces]

Noen ganger så lønner det seg faktisk å holde kjeft.

 

Men når man er utro, så er ikke det en av de gangene. Han gjorde helt rett i å fortelle det, uavhengig av konsekvensene.

 

Det hadde jo i hvert fall vært utrolig mye verre for henne (og ham også) hvis hun skulle finne det ut på annet vis senere. Nå vet hun i det minste at TS er ærlig på godt og vondt.

[Cazzo Grande]

Selv om det var galt av deg å være utro, har du gjort alt rett siden. Aksepter at hun muligens vil gå fra deg, og vær ærlig. Det er alt du kan gjøre, nå må henne rett og slett ta en beslutning.

[Vikestart]

Det er nå slik at så lenge andre mennesker er innvolvert så nytter det ofte ikke med hva du følte der og da eller hvordan du gjorde det. Tingen er at det skjedde, og det gjør henne vondt. Selvfølgelig kan det lette litt på det hvis hun får vite at det var under spesielle omstendigheter, men handlingen er fortsatt grunnleggende den samme; utroskap - sex/roting med en annen person bak ryggen på partner.

 

God bruk Empati kan være et godt hjelpemiddel her. Sett deg inn i hennes følelser. Forestill deg hvordan det ville vært hvis rollen din og hennes hadde vært byttet om på slik at hun ble synderen, men bare oppi hodet ditt. Bruk det til å "navigere" deg selv bedre.

 

Det er dumt å begynne å mase og unnskylde seg også. Stå frem og si hva du har gjort. Si det rett ut sånn som det er og at du hater deg selv akkurat nå for det du har gjort. Begynner du med "Ja, men jeg var full og..." og "men det er ikke som du tror" så kan det fort bli verre. Vær ordentlig ydmyk, ærlig og mer uselvisk.

 

Men hun burde høre deg fult ut, og ikke bare halvveis. Uansett om du har vært utro, så fortjener du i hvert fall å få si det du har å si. Hun kan ikke vite om du har info som kan forandre situasjonen drastisk. Det vet man ofte ikke før man hører eller ser det.

[Kakko]

*snipp*

Endret 27. august 2012 av Kakko

[MRN]

Et stort pluss til deg, Trådstarter, for at du sa ifra. Ikke hør på alle de andre tøffe ung-guttene i forumet, du gjorde det riktige med å si ifra.

 

Men, skulle du få deg ei ny dame, så har du valget om å ikke fortelle det. Da kan du høre på "Hold kjeft"-klubben, eller ta ditt eget valg.

 

Men nå applauderer jeg deg.

[Patton]

Et stort pluss til deg, Trådstarter, for at du sa ifra. Ikke hør på alle de andre tøffe ung-guttene i forumet, du gjorde det riktige med å si ifra.

Å fortelle sannheten er heller ikke alltid så voksent, men noen ganger rett og slett naivt. Etter min erfaring, så vokser man fra seg denne "sannheten til enhver pris"-holdningen som ofte preger yngre folk. Man skal alltid bære konsekvense med det man gjør. Å fortelle f.eks. utroskap ved første anleding blir ofte mest gjort for å lette på sin egen samvittighet, ikke fordi den andre parten "fortjener å vite det". Egentlig er dette også en form for ansvar avskrivning, fordi man dytter byrden over på sin egen partner, istedenfor å bære med den tunge samvittigheten selv.

 

Dette er selvsagt avhengig av hvilken type forhold man har, og spesielt hvor lenge man har vært sammen. En god dialog er alltid viktig, og problemer i forholdet bør løses så snart som mulig. Hvis man har et veldig stabilt forhold og har en veldig uheldig utskjeielse i form for utroskap hvor ingen følelser er involvert, og hvor bare de 2 involverte vet om utroskapet, så er ikke alltid at man ønsker å vite sannheten.

[Lekr]

Patton: det du helt har glemt å ta med i din vurdering er at den andre kan finne ut at man har vært utro.

 

Og hvis man da har rukket å gifte seg og stiftet familie, og så finner ut at man har levd på en løgn, så er det ikke mye som er verre enn det.

 

Så det eneste riktige å gjøre er å fortelle at man har vært utro. Både for den andre, og for seg selv.

[Patton]

Patton: det du helt har glemt å ta med i din vurdering er at den andre kan finne ut at man har vært utro.

Jeg gjentar hva jeg sa:

... Hvis man har et veldig stabilt forhold og har en veldig uheldig utskjeielse i form for utroskap hvor ingen følelser er involvert, og hvor bare de 2 involverte vet om utroskapet, så er ikke alltid at man ønsker å vite sannheten.

 

 

Og hvis man da har rukket å gifte seg og stiftet familie, og så finner ut at man har levd på en løgn, så er det ikke mye som er verre enn det.

 

Så det eneste riktige å gjøre er å fortelle at man har vært utro. Både for den andre, og for seg selv.

Så, for å sitere kona : "hvis du skulle plutselig være utro én gang, så vær ikke så egoistisk og fortell dette meg bare for å lette på din egen samvittighet". Det finnes ingen "eneste riktig". Hvis jeg hadde vært utro i hytt og pine, ja da er det noe grunnleggende gale med forholdet, og jeg burde manne meg opp og slå opp/skille meg med en gang. Men det finnes gråsoner, hvor det ikke er en klippeklar fasit på hva man skal gjøre. Man lever hele tiden på en løgn, noen er små, andre er større. Å ligge med en tilfeldig brudepike på brylluppsnatta er ikke noe man burde holde tett om, egentlig er da allerede noe veldig, veldig galt. Hvis man derimot har f.eks. en jobbkrise, er drita, på firmatur og søker trøst hos den veldig hyggelige, flørtende totalt ukjente jenta er dette noe annet. Kanskje er man lykkelig gift, og bare omstendighetene og et svakt øyeblikk fikk deg til å gjøre noe veldig dumt. Å fortelle sannheten her gjør alle bare en bjørnetjeneste. Den viktigste sannheten er at hjertet er tro til partneren, og at man har en gjensidig forståelse for hverandre.

Endret 13. oktober 2010 av Patton

[Lekr]

Det er gjerne en viss sannsynlighet for at kjæresten får vite det selv om det bare er du selv og den andre som vet om det.

 

Den man har vært utro med kan plapre, det samme kan man selv om man er god og full e.l. Man kan snakke i søvne, andre KAN ha fått det med seg osv.

 

Og i tillegg til hva du potensielt kan utsette kjæresten for vil alle som eier samvittighet måtte leve med en jævlig følelse av å lure kjæresten.

[Leiferen]

Noen ganger så lønner det seg faktisk å holde kjeft.

 

Men når man er utro, så er ikke det en av de gangene. Han gjorde helt rett i å fortelle det, uavhengig av konsekvensene.

 

Du kan ikke vite at det i alle tilfeller er den rette/beste løsningen. For noen kan det være det, men for andre kan det være en bedre løsning for alle parter at det forblir usagt.

Har du lest Vildanden av Ibsen? Ikke alltid best at sannheten kommer fram om alle mulige ting.

[Lekr]

Noen ganger så lønner det seg faktisk å holde kjeft.

 

Men når man er utro, så er ikke det en av de gangene. Han gjorde helt rett i å fortelle det, uavhengig av konsekvensene.

 

Du kan ikke vite at det i alle tilfeller er den rette/beste løsningen. For noen kan det være det, men for andre kan det være en bedre løsning for alle parter at det forblir usagt.

Har du lest Vildanden av Ibsen? Ikke alltid best at sannheten kommer fram om alle mulige ting.

 

Jeg kan ikke vite at det alltid vil gi det beste resultatet, men på grunn av faren for at utroskapen kommer fram vil det være et enormt sjansespill å ikke fortelle sannheten.

 

Som sagt, så kommer det i tillegg til at man piner seg selv ved å late som ingenting og fortsette som før.

 

Selv ville jeg ha blitt fortalt om det hvis en kjæreste hadde vært utro, selv om jeg hadde blitt knust der og da. Hvis jeg valgte å ikke dumpe henne, hadde jeg i hvert fall kjent til sannheten.

 

Jeg har selvsagt lest Vildanden, og jeg vet hvilke konsekvenser det fikk for Hjalmar og Hedvig at han fikk vite at hun kanskje ikke var datteren hans. Men jeg står fast ved at det i utgangspunktet er best å fortelle sannheten.

[Patton]

Noen ganger så lønner det seg faktisk å holde kjeft.

 

Men når man er utro, så er ikke det en av de gangene. Han gjorde helt rett i å fortelle det, uavhengig av konsekvensene.

 

Du kan ikke vite at det i alle tilfeller er den rette/beste løsningen. For noen kan det være det, men for andre kan det være en bedre løsning for alle parter at det forblir usagt.

Har du lest Vildanden av Ibsen? Ikke alltid best at sannheten kommer fram om alle mulige ting.

 

Jeg kan ikke vite at det alltid vil gi det beste resultatet, men på grunn av faren for at utroskapen kommer fram vil det være et enormt sjansespill å ikke fortelle sannheten.

 

Som sagt, så kommer det i tillegg til at man piner seg selv ved å late som ingenting og fortsette som før.

 

Selv ville jeg ha blitt fortalt om det hvis en kjæreste hadde vært utro, selv om jeg hadde blitt knust der og da. Hvis jeg valgte å ikke dumpe henne, hadde jeg i hvert fall kjent til sannheten.

 

Jeg har selvsagt lest Vildanden, og jeg vet hvilke konsekvenser det fikk for Hjalmar og Hedvig at han fikk vite at hun kanskje ikke var datteren hans. Men jeg står fast ved at det i utgangspunktet er best å fortelle sannheten.

Da får vi vel konkludere at vi har et litt forskjellig syn på saken. Har full forståelse og respekt for ditt synspunkt dog

[Gjest Drittsekken]

Heisann, dette blir en liten bump ser jeg, men tenkte jeg skulle komme med en oppdatering. Det har seg nemlig slik at vi fremdeles er sammen, dog er det ikke det samme som før, og det forventer jeg ikke at det blir på en god stund heller. De vonde tankene og følelsene dukker opp når man snakker om visse tema, og hun blir fort lei seg. Dette er selvfølgelig forståelig, og jeg gjør så godt jeg kan for å bygge opp den tilliten som har forsvunnet. Siden vi bor langt fra hverandre, har jeg foreslått at når jeg f.eks. går ut, ringer henne eller sender meldinger til visse tidspunkt (som hun bestemmer), som en slags buffer som hjelper slik at hun kan ha det bra, eller i det minste ikke trenger å bekymre seg, og i tillegg kan ligge der til hun får tillit nok til meg at jeg ikke trenger å gjøre dette lenger.

 

Jeg har også spekulert og spekulert i grunnen til at jeg faktisk var utro, og kom frem til at det må ha vært en kombinasjon av seksuell frustrasjon (uten sex i ca 6mnd), og en misforståelse mellom meg og henne som ledet til at jeg ble veldig forvirret i forhold til hvor vi stod som par. Dette er igjen ingen unnskyldning for å være utro, men det sliter veldig både på min og hennes psyke å ikke finne årsaken bak det som skjedde.

 

Tenkte at jeg skulle gjøre tråden om til en erfaringstråd, der dere kan spør, og jeg svarer. I tillegg vil jeg prøve å dele erfaringer om dette "as I go along", slik at andre kan ta lærdom av min situasjon.