Såpeboksen - Når du har noe du vil si

[Alinoe]

Ja, derfor burde det være en slags "deponering stasjon " for dette.

I så fall foreslår jeg heller en slags "deponeringsstasjon".

[reichspöbel]

Blir bra når røyking er utryddet. Trenden er veldig bra, flere og flere sier nei og blant de yngre er det ikke akkurat lett å finne røykere. Gruppepresset i den yngre generasjonen har gått fra idioter som prøver å presse folk til å røyke, til at folk nå presses til ikke å begynne å røyke. The tide has changed.

Jeg ser ikke hva som er bra med at gruppepresset har snudd. Det er fortsatt idioter som presser folk. Ikke at jeg synes den nåværende trenden er negativ, men målet helliger ikke midlene.

[reichspöbel]

At det er et forbud mot snus på skoler (vgs) er jo veldig forståelig.

Snus har tross alt en 18 års grense, og at en skole ikke tilrettelegger for bruk blant en aldersgruppe som ikke har anledning til bruk er en fair sak.

Det er 18-årsgrense for kjøp, ikke bruk. Men at vgs ikke selger snus er absolutt forståelig

[Isbilen]

Vil forby fortaussykling.

Dette tror jeg ikke er så dumt. Sutrete bilister mister et argument, syklister får et sterkere insentiv til å lære seg trafikkregler, og den kollektive bevisstheten om at veien faktisk ikke er forbeholdt biler vil øke. Samtidig må sykkelsti langs rene bilveier innbakes i veibudsjettet, slik at man slipper å mase og klage for å få det gjennom.

[A-Jay]

Men hva med barn? Skal de tvinges ut i veien fra de er helt små?

 

Jeg er enig i at syklisters rettigheter på veien må styrkes, men det finnes da grenser.

[Isbilen]

Jeg synes ikke syklende barn har noe verken på veien eller fortauet å gjøre. For dem er sykkel først og fremst et leketøy, og de bør holde seg til områder hvor de kan holde på relativt uforstyrret. Generelt bør man nærme seg tenårene før man begynner å sykle i trafikken, med variasjoner etter hvordan forholdene er der man bor. Små barn har ikke trafikkforståelse nok, det har jeg selv smertelig fått erfare.

[Hyperio]

Og når hundeeiere ikke evner å ta opp dritten sin etter bikkjen. Fair nuf om det er på hardangervidden, men blant tettbebygde strøkk.

Det som irriterer meg mest er de som tar opp dritten i en pose, men så gidder de ikke gå å bære på den. Dermed kaster de fra seg posen med dritten inni på gata. DET irriterer meg. De har virkelig ikke skjønt poenget. Har man en ordenltig hund gjør den fra seg utenfor veien/stien slik at folk i 999 av 1000 tilfeller ikke tråkker i den. Da fungerer den som gjødsel og jeg slipper å kjøpe og bruke poser. Vinn-vinn med andre ord.

[Dotten]

Vil forby fortaussykling.

Dette tror jeg ikke er så dumt. Sutrete bilister mister et argument, syklister får et sterkere insentiv til å lære seg trafikkregler, og den kollektive bevisstheten om at veien faktisk ikke er forbeholdt biler vil øke. Samtidig må sykkelsti langs rene bilveier innbakes i veibudsjettet, slik at man slipper å mase og klage for å få det gjennom.

 

Når selv ikke bussjåførene lærer seg dette så ser det stygt ut. Er livsfarlig å sykle i vei om det finnes en buss innen en radius på 100m. Men å sykle fortau blir for tregt, som regel dårlig standard i forhold til vei. Men her i Bergen begynner de jo med endel "gang og sykkelvei", men foretrekker fortsatt å sykle i veien.

 

Jeg synes ikke syklende barn har noe verken på veien eller fortauet å gjøre. For dem er sykkel først og fremst et leketøy, og de bør holde seg til områder hvor de kan holde på relativt uforstyrret. Generelt bør man nærme seg tenårene før man begynner å sykle i trafikken, med variasjoner etter hvordan forholdene er der man bor. Små barn har ikke trafikkforståelse nok, det har jeg selv smertelig fått erfare.

 

Ganske så enig i dette.

[b-real]

Dementspasienter kan kureres.

TREDVE minutter. Så lang tid bruker nevrokirurg Per Kristian Eide på operasjonen. For pasienten kan den lille halvtimen bety et nytt liv. Et liv der man husker navnet på barnebarna igjen, og kan avslutte en setning uten å ha glemt starten på den. Et liv som ikke forsvinner i den tåken som kalles demens.

Lier, sent på nittitallet: Else Sonja Andersen føler at hukommelsessvikten er i ferd med å omslutte hele livet. Hun har sluttet i jobben som hjelpepleier fordi hun rotet med medisinene. Hun klarer ikke å kjøre bil uten å skjene opp på fortauene. Og denne morgenen kommer endelig tårene.

Else Sonja gråter over alle de små episodene der et navn, et sted eller et ord bare forsvant. Over at ektemannen spøker med at hun er blitt «tjukk i hodet». Hun er jo knapt over pensjonsalderen. Hva er det egentlig som skjer i hjernen hennes?

 

– Voksenvannhode, kaller vi det.

Ved nevrokirurgisk avdeling på Rikshospitalet sitter seksjonsoverlege Per Kristian Eide og blar i papirer. Han er en av landets fremste eksperter på en form for demens som hittil har vært svært lite kjent i befolkningen – til tross for at flere tusen nordmenn kan ha det.

– I praksis innebærer sykdommen at det blir for lite plass for hjernen inne i skallehulen. Vi vet ikke hva som forårsaker det, men vi har sett at måling av hjernetrykket avslører når det er for dårlig plass, forklarer Eide.

 

Symptomene er gjerne hukommelsestap i form av demens, dårlig balanse, inkontinens og en litt apatisk innstilling til livet. Disse utvikler seg gradvis, og ofte over lang tid. Men i motsetning til Alzheimers og andre kjente årsaker til demens, kan voksenvannhode behandles. En enkel operasjon kan bedre eller kurere samtlige symptomer. Flere av pasientene som har fått operasjonen, har flyttet ut av sykehjemmet og hjem til seg selv igjen. Andre har kunnet begynne å jobbe igjen etter lang tids uføretrygd.

 

Et nytt liv

Else Sonja Andersen (74) er en av dem som slapp å leve resten av livet som dement. En akutt forverring av tilstanden førte til at hun fikk time hos en nevrolog, etter å ha slitt med manglende balanse og hukommelsesproblemer i nesten ti år. Fra nevrologen bar det rett til Rikshospitalet., der nevrokirurgene etter å ha målt hjernetrykket opererte inn et lite rør i hodet hennes. Røret drenerer overflødig hjernevæske ned i magen, og lettet dermed trykket i hodet. I løpet av uker kom både den manglende hukommelsen og balansen tilbake. Else Sonja kan bo hjemme alene – og har tatt ansvaret for snømåking både for seg selv og nabohuset.

Hun går på dans hver eneste uke. Nylig var hun ute med en kavaler, for første gang etter at hun mistet ektemannen. Denne mandagen i november slenger hun snø til høyre og venstre.– Gøy at det kom litt snø! Ja, det er jo hobbyen min, dette.

 

– Snømåking?

– Ja, det og sykling. Man må jo holde seg i form.

74-åringen smiler. Hun bobler av energi. Livet er akkurat så godt som det kan være når hodet og kropp fungerer som det skal.

Ties ihjel

I USA anslås det at fem prosent av alle demente i virkeligheten har voksenvannhode. Enkelte mener forekomsten er enda høyere, flere steder nevnes tall helt opp til ti prosent. I Norge er det i dag rundt 70 000 demente – fem prosent av disse utgjør dermed 3 500 mennesker. På sidene til Demensforbundet (en forening under Nasjonalforeningen for folkehelse) står det likevel ikke et ord om voksenvannhode. Da A-magasinet ringer foreningens informasjonsansvarlige Randi Kiil, må hun ta frem notatblokken.

– Oi. Her må jeg notere og snakke med fagfolkene. Voksenvannhode, sa du?

Skal det ha noe med demens å gjøre? Jeg må innrømme at jeg aldri har hørt om det før, sier hun. Og Kiil er ikke alene. Heller ikke i Demenshåndboka, som brukes flittig på de fleste legekontorer i Norge, er voksenvannhode nevnt.

Hvorfor ties det om en form for demens som faktisk kan kureres?

– Ja, det kan du si.

Ved Sykehuset i Vestfold sitter overlege Are Brean, som arbeider med en doktorgrad om sykdommen.

– I USA er det en helt annen oppmerksomhet rundt dette. Der har de egne informasjonsfilmer om voksenvannhode, som vises i reklamepausene på TV. I Norge har det rett og slett vært for liten interesse.

– Vet vi nok om sykdommen?

– Nei. Alderdomssymptomer anses dessverre ikke som prestisjefullt å forske på. I tillegg trodde man i mange år at tilstanden var veldig, veldig sjelden. Dessuten er det sånn at forskning krever midler – og ofte kommer de midlene fra medisinfirmaene. De tjener mye mer på å medisinere pasienter som har Alzheimers, forklarer Brean.

Fastleger svikter

Problemet for mange nordmenn med voksenvannhode er at veien til en diagnose ikke fungerer. De færreste får noen gang vite hva de har. Både blant leger og pårørende er det mange som går ut fra at symptomer som demens og dårlig balanse er noe som hører alderdommen til. At det er noe man må forsone seg med.

– Fastleger tar ikke diagnoser som voksenvannhode alvorlig nok. Mange tar altfor lett på demens generelt.

To timer er gått, og fagfolk fra Demensforeningen er på linjen. Veileder Liv Anita Brekke får et oppgitt drag i stemmen når hun forteller om utredningene som foregår ved norske legekontorer.

 

– Vi hører stadig om personer med demens og pårørende som opplever at fastlegen ikke gir dem en grundig utredning. Altfor mange fastleger har en holdning om at «dette må du regne med, nå som du er over 80 år». Det er fryktelig tøft, både for den syke og pårørende. Og voksenvannhode er jo en tilstand man alltid skal være obs på ved demensutvikling. Det er det ingen tvil om.Ved Rikshospitalet er Per Kristian Eide enig.

– Mange nordmenn med denne lidelsen får ikke hjelp, selv om konsekvensene av voksenvannhode blir dramatiske – både for pasient og pårørende.

– Hvor mange har dere behandlet?

– Ved Rikshospitalet har vi behandlet rundt 130 totalt de seks siste årene.

– Drøyt tyve i året høres ikke mange ut, hvis det er flere tusen som har det?

– Nei. Hittil har vi ikke hatt en god måte å sile ut dem som kan hjelpes av en operasjon. Det har vi nå. Men det største problemet har vært at vi ikke kommer i kontakt med pasientene. Mange primærleger vet dessverre ikke engang at det finnes en form for demens som man kan bli frisk av.

Overlege Are Brean ved Sykehuset i Vestfold er en av dem som har gjort mye for å informere om sykdommen. Han har jobbet med å forbedre diagnoseverktøyet for tilstanden, og har forsøkt å kartlegge hvor mange nordmenn som lider av sykdommen. Han tok utgangspunkt i Vestfold fylke, og gikk gjennom samtlige kjente tilfeller av demens. Konklusjonen var at minst22 personer pr. 100 000 mennesker i Vestfold hadde lidelsen. Det innebærer drøyt tusen mennesker totalt i Norge.

– Men dette er et minimumsestimat. Du kan spørre alle fastleger i Oslo hvor mange forkjølede pasienter de får inn – men det vil fortsatt være mange som går rundt og hoster uten å ta kontakt med legen sin. Det virkelige tallet er med andre ord en god del høyere enn det jeg kom frem til. Og det vil bare stige etter hvert som befolkningen blir eldre, forklarer Brean.

Aldersutviklingen i Norge tyder allerede på at antall demente i Norge vil fordoble seg innen 2050. Det samme vil gjelde pasienter med voksenvannhode.

 

Slapp sykehjem

Hvis disse menneskene holder seg friske i stedet for å havne på et sykehjem, er det store penger å spare for samfunnet. I Lier setter Else Sonja Andersen på ergometersykkelen sin når hun er ferdig med snømåkingen. Da hun ble operert i 2004, hadde hun hatt problemer med hukommelse og balanse i ti år. Lidelsene var kombinert med flere andre problemer, etter blant annet en ulykke.– Uten operasjonen vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Jeg hadde garantert bodd på sykehjem. Og sikkert ikke husket mye. Jeg trodde jo at jeg var i ferd med å bli gæern fordi jeg rotet sånn.

Datteren min sa det tilmeg: «Nå er du i ferd med å bli senil, mamma», sa hun.

Else Sonja ser ned i bordet. Det var ikke gode år, de årene som ledet opp mot operasjonen. Ved siden av henne troner fire etasjer med høye pokaler.

 

Den sporty 74-åringen har flere NM-titler i hundekjøring, og en hel hylle med sykkelpokaler. I årene før operasjonen var det likevel utelukket å sitte på en sykkel. Balansen holdt rett og slett ikke. Bilkjøring nyttet ikke.

Kontrasten til i dag er enorm. Else Sonja har gitt ergometersykkelen hedersplassen i stuen, og sykler på den nesten hver dag – både for moro skyld og for å holde kondisjonen oppe. Aller helst sykler hun sammen med sykkelritt på TV-skjermen; da kan hun peise på for mentalt å holde følge med feltet. Er det ikke sykkelritt, nøyer hun seg med Dagsrevyen. Bil kjører hun også. Øyeblikket da hun fikk tilbake sertifikatet var så stort at datteren hennes fortsatt skjelver litt i stemmen når hun snakker om det.

 

– Sertifikatet var beviset på at jeg var som før. At hjernen fungerer akkurat som den skal igjen, forklarer Else Sonja. Hukommelsen er også som den skal. Navn og telefonnumre har hun i hodet. Men årene før operasjonen husker hun fortsatt lite av.

– Ja, det er mye derfra som er borte. Det kommer nok aldri tilbake.

Har kapasitet

På et rom ved Rikshospitalet i Oslo ligger to eldre menn.

Sykehusdraktene deres er åpne over brystet, noen har festet elektroder både over hjertet og i hodet. På en liten skjerm hopper en strek opp og ned. De to mennene er inne for hjernetrykkmåling. På et snaut døgn kan legene se om en operasjon vil hjelpe eller ikke. Er trykkmålingen unormal, er veien kort til operasjonsstuen. Der kan så mange som ni av ti kureres, og resultatet blir bedre jo tidligere sykdommen blir oppdaget. Nevrokirurg Per Kristian Eide følger nøye med på skjermen. Han håper å operere begge i løpet av en uke eller to.

 

– Hvor gamle er de som rammes?

– De er helt ned i under 50 år. Den yngste vi har behandlet, var faktisk bare 28. Men hovedtyngden av pasienter er i 60-årene. Vi snakker om mennesker som kan ha mange gode år igjen, forklarer legen. Etterpå viser han en kort videosnutt på dataskjermen sin. To gamle ben som stavrer seg mot en seng. Pasienten må åpenbart støttes av sykepleiere på begge sider. Og så, en video tatt opp en uke senere. Etter operasjonen går de samme to bena stødig ut av sykehuset – helt uten hjelp.– Det finnes mange flere der ute, og vi har kapasitet til å hjelpe. Vi må bare finne dem.

AFTENPOSTEN

Er rimelig tragisk hvis dementspasienter faktisk kan bli operert og undersøkelsen vil ta ca 1 døgn med noen enkle elektroder på hodet og da dette ikke blir gjort!

Så ufattelig mange som råtner bort på sykehjem og går rundt i sine egne skall og svinner sakte men sikkert bort og er ikke mamma og pappa for de pårørende men en helt fremmed person. Vi er sosiale dyr og vi blir påvirket av våre omgivelser og det å bli plassert på en dementavdeling er ikke bare enkelt og en går rimelig i dørken enkelte av de som ifra før er ganske oppegående.

[Supernisse51]

Nå skal da loven for at det skal bli ulovlig å kjøpe sex i utlandet gå igjennom odelstinget. ”Lovendringen blir vedtatt med de rødgrønnes stemmer. Frp og Høyre vil stemme imot.”

 

Altså det blir nesten helt sikkert at loven går igjennom. Jeg skjønner ikke hvordan i alle dager de skal klare å håndheve denne loven. Eneste måten blir å få inn et direktiv til bankene hvor de rapporterer om at bankortet har blitt brukt til å kjøpe sex med. Men når man betaler med kontanter blir det jo så å si umulig å sjekke dette opp.

 

 

Link til saken: http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/po...icle2781471.ece

Endret 21. november 2008 av Seaman1

[b-real]

Kanskje bare en ren formalitet at loven skal være der?

[Astralnoise]

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=534207

 

WHYYYYY

 

Russerne skal jo skaffe seg flere hundretalls slike. Hvordan i all verden skal det hjelpe oss med et knippe "bra" fly hvis de blir utdanket i antall som er over det firedobbelte?

Hvis vi ikke skal bruke de i internasjonale operasjoner, aka. skyte turbanmenn.

[reichspöbel]

Vi skal forhåpentligvis ikke gå til krig mot russerene helt alene. Da kunne vi kjøpt så mange fly som helst, men de kan jo tross alt ikke fly på egen hånd.

[reichspöbel]

Jeg skjønner ikke hvordan i alle dager de skal klare å håndheve denne loven. Eneste måten blir å få inn et direktiv til bankene hvor de rapporterer om at bankortet har blitt brukt til å kjøpe sex med. Men når man betaler med kontanter blir det jo så å si umulig å sjekke dette opp.

Man må ikke nødvendigvis håndheve en lov selv om den eksisterer. Lovene er først of fremst der for å kunne brukes - som verktøy politiet kan bruke for å utføre sitt arbeid (som faktisk ikke først og fremst er å håndheve lover, men å holde orden og skape trygghet). Ta for eksempel loven om drikking på offentlig sted. Politiet bryr seg sjeldent om at folk tar seg en øl i parken, men det er en grei lov å ha når noen strekker strikken for langt.

[3Maldini]

Den Italienske mafiaen har ingen eller svært liten inflytelse i Norge.

De som løper rundt med våpen og krever beskyttelsespenger kommer stort sett fra et land i Asia som man ikke nevner fordi man ikke vil bli stemplet som rasist.

 

Jeg vet ikke om italienske mafiaen har stor makt her eller ikke.

Men når han ene (husker ikke navn nå, muligens en av Di Lauro) ble tatt til fange, da ble folk fra Svergie, Danmark, Tyskland osv, tatt til fange, eiendommer til beslag osv.

 

En ting er sikkert dem er jævlig store, og de er de eneste som ikke blir sterk påvirket av finansekrisen, noe som kan skape dem enda mer makt.

[Thlom]

Vil forby fortaussykling.

Dette tror jeg ikke er så dumt. Sutrete bilister mister et argument, syklister får et sterkere insentiv til å lære seg trafikkregler, og den kollektive bevisstheten om at veien faktisk ikke er forbeholdt biler vil øke. Samtidig må sykkelsti langs rene bilveier innbakes i veibudsjettet, slik at man slipper å mase og klage for å få det gjennom.

 

Når selv ikke bussjåførene lærer seg dette så ser det stygt ut. Er livsfarlig å sykle i vei om det finnes en buss innen en radius på 100m. Men å sykle fortau blir for tregt, som regel dårlig standard i forhold til vei. Men her i Bergen begynner de jo med endel "gang og sykkelvei", men foretrekker fortsatt å sykle i veien.

Jeg har ikke syklet noe særlig i Bergen, men jeg så Linda Eide sin dokumentar om sykling på NRK, "Døden bak styret" heter den vel, og sykling i Bergen fremstod jo som direkte livsfarlig. Sykkelveier som plutselig forsvant inn i busslommer, sykkelveier som plutselig stoppet opp, ingen sykkelveier i rundkjøringer og i det hele tatt. Eide var også i en by i Nederland som hadde satset aktivt på å legge til rette for sykling, og forskjellen var enorm. Både i mengden sykkelveier og sykkelstier, trafikkregler som gav syklister rettigheter overfor bilister og det ene med det andre. Om man skal få folk til å sykle i stedet for å kjøre så må det legges til rette. Ikke bare en sykkelvei her og der, men konsekvent hele tiden. Lager man en vei så skal man også lage en sykkelsti, og det holder ikke å bare legge til en halvmeter vei om sykkelstiene forsvinner i busslommer, rundkjøringer og midt i veien fordi det plutselig ikke er nok vei å ta av. Man må tenke like mye på syklisten som bilisten når man planlegger trafikkløsninger.

 

Døden bak styret på nett-tv: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/83265

[Astralnoise]

Jeg har sett en kollisjon mellom sykkel og buss. Det endte i døden, og jeg skal si det var ikke noe særlig pent syn...

 

Vedkommende syklet på veien. Nedover en bakke som hadde en sving, og helt nederst var det et gatekryss med hus så det var umulig å se om det kommer trafikk. Frontkollisjon.

I say no more.

[Aiven]

Vil forby fortaussykling.

Dette tror jeg ikke er så dumt. Sutrete bilister mister et argument, syklister får et sterkere insentiv til å lære seg trafikkregler, og den kollektive bevisstheten om at veien faktisk ikke er forbeholdt biler vil øke. Samtidig må sykkelsti langs rene bilveier innbakes i veibudsjettet, slik at man slipper å mase og klage for å få det gjennom.

 

Når selv ikke bussjåførene lærer seg dette så ser det stygt ut. Er livsfarlig å sykle i vei om det finnes en buss innen en radius på 100m. Men å sykle fortau blir for tregt, som regel dårlig standard i forhold til vei. Men her i Bergen begynner de jo med endel "gang og sykkelvei", men foretrekker fortsatt å sykle i veien.

Jeg har ikke syklet noe særlig i Bergen, men jeg så Linda Eide sin dokumentar om sykling på NRK, "Døden bak styret" heter den vel, og sykling i Bergen fremstod jo som direkte livsfarlig. Sykkelveier som plutselig forsvant inn i busslommer, sykkelveier som plutselig stoppet opp, ingen sykkelveier i rundkjøringer og i det hele tatt. Eide var også i en by i Nederland som hadde satset aktivt på å legge til rette for sykling, og forskjellen var enorm. Både i mengden sykkelveier og sykkelstier, trafikkregler som gav syklister rettigheter overfor bilister og det ene med det andre. Om man skal få folk til å sykle i stedet for å kjøre så må det legges til rette. Ikke bare en sykkelvei her og der, men konsekvent hele tiden. Lager man en vei så skal man også lage en sykkelsti, og det holder ikke å bare legge til en halvmeter vei om sykkelstiene forsvinner i busslommer, rundkjøringer og midt i veien fordi det plutselig ikke er nok vei å ta av. Man må tenke like mye på syklisten som bilisten når man planlegger trafikkløsninger.

 

Døden bak styret på nett-tv: http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/83265

Sykler en god del i Oslo og det er mye av den samme dritten her. Når man sykler gjelder det å aldri stole på at en bilist bryr seg, ellers så kan man fort ligge klistret til asfalten i sitt eget blod. De aller, aller fleste er jo snille og greie, men endel kan ikke trafikktreglene for syklister (samme som for biler) og mange kan desverre miste konsentrasjonen og ikke få med seg en syklist.

Endret 21. november 2008 av AvieN

[A-Jay]

Sykler en god del i Oslo og det er mye av den samme dritten her. Når man sykler gjelder det å aldri stole på at en bilist bryr seg, ellers så kan man fort ligge klistret til asfalten i sitt eget blod.

Samme i Trondheim. Når man ferdes i sentrum får man følelsen av at byen er bygd for biler heller enn sykler. Men så er det ikke så rart heller, E6 går jo tvers gjennom sentrum. Håper det blir langt bedre forhold for syklister og fotgjengere når de får fullført avlastningsvegen og tungtrafikken kan ledes utenfor sentrum.

 

Men det finnes visse hederlige unntak, Øya og Bakklandet har veldig bra sykkeltraseer like utenfor sentrum. Men så snart man svinger innom sentrum blir ting langt mer vanskelig.

 

Egentlig synes jeg man kunne gjort følgende i de tre-fire største byene i Norge: Bygge gode ringveier og svære parkeringsplasser for biler langs kollektivårene (park-and-ride), så kunne man sperre av sentrum for biler (selvsagt med unntak for busser, vareleveranser og handikappede). Det ville nok blitt bittelitt irriterende for de som har vokst fast i bilsetet med matpakken i passasjersetet, men forholdene ville blitt radikalt bedret for fotgjengere og syklister.

Endret 21. november 2008 av A-Jay

[Isbilen]

Når jeg sykler her i byen tenker jeg ikke så mye på hva som er fortau, vei og sykkelsti, da hadde det gått ille. Jeg holder heller fokus på hva jeg til enhver tid har vikeplikt for. Stort sett prøver jeg å holde meg i kjørebanen, da kan jeg tenke bil, og det er stort sett det greieste. I sentrum er det ikke noe problem å holde følge med trafikken heller.