Såpeboksen - Når du har noe du vil si

[LucarioX]

Har piratpartiet stilt til stortingsvalg tidligere?

 

AtW

 

Nei, men de ligger lavt på målingene. Miljøpartiet fikk først ordentlig oppmerksomhet når de begynte å nærme seg en Stortingsplass. Kystpartiet f.eks har sittet på Stortinget før, og har vært nevnt som blant de største partiene i "andre" kategorien på målingene, men heller ikke de får særlig publisitet i media.

[ATWindsor]

Nei, men de ligger lavt på målingene. Miljøpartiet fikk først ordentlig oppmerksomhet når de begynte å nærme seg en Stortingsplass. Kystpartiet f.eks har sittet på Stortinget før, og har vært nevnt som blant de største partiene i "andre" kategorien på målingene, men heller ikke de får særlig publisitet i media.

Jeg har ikke blitt spurt engang i målingene jeg har vært med i det siste, har bare fått pakken "andre" presentert om jeg skulle svart piratpartiet.

AtW

[Vice]

Vi skal vel presses inn i den amerikanske to-parti modellen etterhvert vi også hvor det blir umulig for noen andre partier å være i nærheten av å hevde seg.

[Camlon]

Vi skal vel presses inn i den amerikanske to-parti modellen etterhvert vi også hvor det blir umulig for noen andre partier å være i nærheten av å hevde seg.

Det vil aldri skje. Grunnen til at ingen partiet kan hevde seg i USA er fordi en stemme på et tredjeparti er en bortkastet stemme. En som stemmer på de grønne i USA har kanskje Demokratene som andrevalg. Om De Grønne vinner 15%, demokratene vinner 40% og republikanerene vinner 45% av stemmene, så ville republikanerene vinne.

 

Om det hadde skjedd i Norge så kunne de grønne og demokratene samarbeide og ta regjeringsmakten.

[jjkoggan]

 

Det vil aldri skje. Grunnen til at ingen partiet kan hevde seg i USA er fordi en stemme på et tredjeparti er en bortkastet stemme. En som stemmer på de grønne i USA har kanskje Demokratene som andrevalg. Om De Grønne vinner 15%, demokratene vinner 40% og republikanerene vinner 45% av stemmene, så ville republikanerene vinne.

 

Om det hadde skjedd i Norge så kunne de grønne og demokratene samarbeide og ta regjeringsmakten.

 

Regjeringsmakt er annerledes I et pariamentariske systemet. Amerikanske politiker kan fungere som mye mer uavhengige. Ron Paul for eksempel stemmer bare som han vill i kongresse, eller som en de facto tredje parti politiker OG presidentens parti har lite å gjøre med partiene i kongresse

[LucarioX]

Jeg har ikke blitt spurt engang i målingene jeg har vært med i det siste, har bare fått pakken "andre" presentert om jeg skulle svart piratpartiet.

AtW

 

Var så vidt jeg vet slik med MDG også tidligere, men når "andre" kategorien vokste ble de målt selvstendig. Uten at kategorien begynner å vokse igjen, er det lite sannsynlig at PP plutselig har blitt mye større.

 

Det vil aldri skje. Grunnen til at ingen partiet kan hevde seg i USA er fordi en stemme på et tredjeparti er en bortkastet stemme. En som stemmer på de grønne i USA har kanskje Demokratene som andrevalg. Om De Grønne vinner 15%, demokratene vinner 40% og republikanerene vinner 45% av stemmene, så ville republikanerene vinne.

 

Om det hadde skjedd i Norge så kunne de grønne og demokratene samarbeide og ta regjeringsmakten.

 

Godt poeng! Viser at det ikke er så sannsynlig at vi går mot et de facto topartisystem, slik flere har hevdet. Kanskje vil AP og Høyre dominere mer en periode, men de mindre partiene forsvinner nok ikke.

[Kakofoni]

http://www.dagbladet.no/2013/08/08/kultur/meninger/hovedkronikk/kronikk/debatt/28590050/

 

En gåte ingen vil løse -- Psykiske helseplager koster Norge 70 milliarder kroner i året. Likevel er det taust om problemet i valgkampen.

 

 

Synes dette er en god artikkel. Psykisk helse er sykt viktig for politikerne våre, men ingen tør si noe om det. Det er et ganske grunnleggende spørsmål: Hvorfor blir folk syke? Hva skal vi gjøre med det?

[ATWindsor]

Skal man gjøre noe burde man kanskje satse på forskning . Man aner jo knapt hva man driver med innen klinisk psykologi og psykiatri .

AtW

[Kakofoni]

Skal man gjøre noe burde man kanskje satse på forskning . Man aner jo knapt hva man driver med innen klinisk psykologi og psykiatri .

AtW

Dette er jo en fullstendig drøy påstand. Psykologisk forskning vet mye om tiltak som bedrer psykisk helse; artikkelforfatteren nevner f.eks. mobbing. Norge er jo en verdensener på mobbefeltet og Dan Olweus' forskning har vist til massevis av tiltak som vil kunne bedre den psykiske helsen til tusenvis av barn. Det er klart at det trengs mer forskning, men vi står jo ikke hjelpeløse.

 

Dessuten er påstanden din også sneversynt. Du får det til å fremstå som om klinisk psykologi er det eneste feltet som kan gjøre befolkningen friskere. Man kan også spørre seg hvorfor vi stiller flere diagnoser -- i stedet for å se på individene, så kan vi snu 180 grader og se på samfunnet. Kanskje er klinikkene og psykiaterne del av en institusjon som ofte (ikke alltid) må behandle naturlige individer som samfunnet ikke klarer å dra nytte av.

 

Og uansett så er det største problemet at ingen av politikerne tør å snakke om dette. De prater bare om "symptombehandling", og ikke hvordan de har tenkt å gjøre færre syke.

[ATWindsor]

Dette er jo en fullstendig drøy påstand. Psykologisk forskning vet mye om tiltak som bedrer psykisk helse; artikkelforfatteren nevner f.eks. mobbing. Norge er jo en verdensener på mobbefeltet og Dan Olweus' forskning har vist til massevis av tiltak som vil kunne bedre den psykiske helsen til tusenvis av barn. Det er klart at det trengs mer forskning, men vi står jo ikke hjelpeløse.

 

Dessuten er påstanden din også sneversynt. Du får det til å fremstå som om klinisk psykologi er det eneste feltet som kan gjøre befolkningen friskere. Man kan også spørre seg hvorfor vi stiller flere diagnoser -- i stedet for å se på individene, så kan vi snu 180 grader og se på samfunnet. Kanskje er klinikkene og psykiaterne del av en institusjon som ofte (ikke alltid) må behandle naturlige individer som samfunnet ikke klarer å dra nytte av.

 

Og uansett så er det største problemet at ingen av politikerne tør å snakke om dette. De prater bare om "symptombehandling", og ikke hvordan de har tenkt å gjøre færre syke.

 

Det er kanskje litt overdrevet, men ikke så langt fra sannheten som man skulle ønske, se på debatten rundt DSM-5 feks. Psykologisk terapi er i det store og det hele ikke vist å være effektivt over bare å snakke om noen når det forskes på. Man kjenner svært lite til mekanismene bak, man vet ikke hvilken type bedring som er viktig, og selve diagnosene kan også diskuteres. Det er ett fagfelt med liten utvikling.

 

AtW

[Kakofoni]

Det er kanskje litt overdrevet, men ikke så langt fra sannheten som man skulle ønske, se på debatten rundt DSM-5 feks. Psykologisk terapi er i det store og det hele ikke vist å være effektivt over bare å snakke om noen når det forskes på. Man kjenner svært lite til mekanismene bak, man vet ikke hvilken type bedring som er viktig, og selve diagnosene kan også diskuteres. Det er ett fagfelt med liten utvikling.

AtW

Jeg ser liksom ikke helt hvordan endringsmodeller i psykoterapi har så mye med dette å gjøre, for å være ærlig. Og hva mener du jeg skal se på med debatten rundt DSM-5? Det er selvsagt mye kontroverser rundt dette (og de kraftigste kommer jo gjerne fra psykologer og psykiatere selv), men DSM er ikke toppen av dagens kunnskap om mennesket. Det er et verktøy for å standardisere behandling og en byråkratisk rettesnor som bestemmer behandling og økonomisk støtte. Selvsagt reflekterer manualen mye psykologisk forskning (og den blir brukt til forskning), men svært mye er rett og slett kun en beskrivelse av lidelser i befolkningen, organisert etter visse kriterier.

 

Dette her handler jo ikke om psykoterapi, men kan godt se at det handler om diagnostikk. ADHD er jo et godt eksempel; tilstanden finnes jo utvilsomt, men hvor kommer lidelsen fra? Uansett, spørsmålet burde være hvordan vi får velfungerende og ikke-lidende samfunnsmedlemmer, ikke hvem som er de syke. Det finnes massevis av tiltak for god psykisk helse, og det er blitt gjort mye forskning både på sårbarhetsfaktorer og hardførhetsfaktorer. Skal vi fortsette å knote med DSM og studere underliggende mekanismer for alle disse kategoriene (i ånd av å "behandle sykdommene som de kommer") i stedet for å diagnostisere samfunnet og gjennomføre gode tiltak (i ånd av å "forebygge sykdommene som kan komme"), så vil DSM-6 og -7 og -8 bare vokse og vokse, og stadig mer menneskelig individualitet vil presses inn i psykopatologien.

Endret 8. august 2013 av Kakofoni

[ATWindsor]

Du synes ikke det er ett tankekors at for de fleste ting så har psykologisk terapi ikke noen verifiserbar effekt i det hele tatt, utover det at det hjelper å snakke med noen? Og ja, mange kliniske psykologer og psyikiatre innser problemene med fagfeltet selv, det er ikke overraskende, det er mange oppgående individer i feltet. Kontroversen rundt viser hvor lite solid grunnlag man har for disse diagnosene, man aner stort sett ingenting om mekanismene bak, og ikke engang diagnosene er særlig "sikre"

 

ADHD er ikke noen utvilsom tilstand, der som de fleste andre tilstander, en gradering av hvor godt man passer inn i samfunnet, uten klare grensesnitt. Det er ikke bare å "gjennomføre gode tiltak", når man knap nok aner hva man egentlig gjennomfører tiltak imot.

 

AtW

[Simen1]

Hvis denne vaksinen holder mål i en utvidet studie så er det intet mindre enn revolusjonerende:

 

TV2/BBC/Science: Forskere med historisk gjennombrudd: Kan ha løst malaria-koden

[Fasces]

Hvis denne vaksinen holder mål i en utvidet studie så er det intet mindre enn revolusjonerende:

 

TV2/BBC/Science: Forskere med historisk gjennombrudd: Kan ha løst malaria-koden

 

90 % av dødsfallene er i Afrika, av totalt 660,000 anslåtte rammes stort sett barn under 5 år (2010).

 

Hvor ille er det at det første jeg tenker på, er at en løsning på dette problemet bare medfører større miljømessige utfordringer med tanke på at befolkningsvekst bare kommer til å akselererer desto mer?

[Kakofoni]

Du synes ikke det er ett tankekors at for de fleste ting så har psykologisk terapi ikke noen verifiserbar effekt i det hele tatt, utover det at det hjelper å snakke med noen? Og ja, mange kliniske psykologer og psyikiatre innser problemene med fagfeltet selv, det er ikke overraskende, det er mange oppgående individer i feltet. Kontroversen rundt viser hvor lite solid grunnlag man har for disse diagnosene, man aner stort sett ingenting om mekanismene bak, og ikke engang diagnosene er særlig "sikre"

 

ADHD er ikke noen utvilsom tilstand, der som de fleste andre tilstander, en gradering av hvor godt man passer inn i samfunnet, uten klare grensesnitt. Det er ikke bare å "gjennomføre gode tiltak", når man knap nok aner hva man egentlig gjennomfører tiltak imot.

 

AtW

Jeg synes strengt tatt det du skriver her er stråmenn og tåkelegger problemstillingen. Dette handler ikke om psykoterapi eller DSM. Dette handler om forebygging av mentale helseproblemer. Det finnes massevis av forskning innenfor dette feltet; man vet mye om hva som funker.

 

Dessuten, hvorfor må personer som lider ha en psykiatrisk diagnose for å få hjelp? Hvilke konsekvenser har det å sykeliggjøre normale menneskelige utfordringer? For meg ser DSM ut til å være et resultat av et samfunnsmessig effektivitetspress, og det virker som det tjener byråkratiet snarere enn menneskene (slike utsagn bør selvsagt diskuteres!). Mental helse er et samfunnsproblem, og problemet er at politikere ikke vil ta i det med ildtang.

Endret 9. august 2013 av Kakofoni

[ATWindsor]

Jeg synes strengt tatt det du skriver her er stråmenn og tåkelegger problemstillingen. Dette handler ikke om psykoterapi eller DSM. Dette handler om forebygging av mentale helseproblemer. Det finnes massevis av forskning innenfor dette feltet; man vet mye om hva som funker.

 

Dessuten, hvorfor må personer som lider ha en psykiatrisk diagnose for å få hjelp? Hvilke konsekvenser har det å sykeliggjøre normale menneskelige utfordringer? For meg ser DSM ut til å være et resultat av et samfunnsmessig effektivitetspress, og det virker som det tjener byråkratiet snarere enn menneskene (slike utsagn bør selvsagt diskuteres!). Mental helse er et samfunnsproblem, og problemet er at politikere ikke vil ta i det med ildtang.

 

Klinisk psykologi og DSM innbefatter ganske sentrale deler av hvordan man forholder seg til psykisk helse. Det er ganske merkelig å mene at så viktige og storedeler av det psykiske helsevernet er å "tåkelegge problemstillingen", det er helt sentrale pilarer i hvordan systemet fungerer i dag. Og hvor mye vet man? Hvordan forebygger man feks bipolar lidelse på en god måte seller schizofreni?

 

Det er fagfeltet som må rydde opp og finne ut av hvordan ting bør gjennomføres teknisk, at politikere ikke blander seg opp i det er bare bra.

 

AtW

[Kakofoni]

Klinisk psykologi og DSM innbefatter ganske sentrale deler av hvordan man forholder seg til psykisk helse. Det er ganske merkelig å mene at så viktige og storedeler av det psykiske helsevernet er å "tåkelegge problemstillingen", det er helt sentrale pilarer i hvordan systemet fungerer i dag.

Sånn du har argumentert nå, er det nesten som at du sier "psykiatri og klinisk psykologi har lav validitet (ref. psykoterapi og DSM-5), derfor burde ikke politikere snakke om mental lidelse". Mental helse er ikke bare et klinisk problem, men et samfunnsproblem. Dessuten sier DSM-5 lite om lidelse, den bare deler den opp i forskjellige kategorier.

 

Og hvor mye vet man? Hvordan forebygger man feks bipolar lidelse på en god måte seller schizofreni?

Det er komorbiditet mellom narkotikabruk og disse lidelsene (som for øvrig er de vanskeligste og mest alvorligste lidelsene i psykiatrien), og det virker som den kausale linken her er biokjemisk (altså rusmidlene). Rusmisbruk knyttes blant annet til stress i familien (ofte misbruk) og prenatalt miljø (slik som mye annet). Lidelse er et biopsykososialt problem, og i overført betydning også historisk-politisk. Det er ikke bare et spørsmål om sosialt miljø, men også politisk makt. Å definere galskapen er et maktmiddel -- det er grunnlaget bak deinstitusjonaliseringen av klinikkene for en 20-30 år siden. En politisk beslutning i høy grad, og utvilsomt positivt for befolkningen.

 

Det er jo det problemet mange har med ADHD; det er en påvisbar tilstand (a priori), men lidelsen og påfølgende medikalisering av den er problematisk. Her har vi en rekke individer som ikke føler samfunnet tar høyde for dem, og de blir definert som "syke" og dopet ned. Det er en legitim kritikk at diagnostiseringen av mennesker egentlig er "lidelser" hos samfunnet, ikke individene. Dermed er psykisk lidelse ikke bare et tema for studiet av individet (psykologi), men også et tema for studiet av makt (politikk). Her burde politikerne ha mye de skulle sagt. Jeg synes faktisk det er en litt vulgær tanke å gjøre sjelslivet til et helseanliggende, og kan minne litt om hvordan seksualitet har blitt behandlet (og til en viss grad behandles i dag) opp gjennom historien. Ikke at det ikke finnes lidelse, eller at den ikke må behandles, bare at vi kunne vært litt mer selvkritiske til vår tendens til å sykeliggjøre den.

 

Jeg kan gjøre som Siri Gullestad i disse tider og sitere Freud: "much has been gained if we succeed in turning your hysterical misery into common unhappiness."

 

Men nå har jeg vippet meg selv av pinnen, tror jeg. Et viktig poeng er i hvert fall at lidelse er lidelse, og DSM søker å dele den opp og forklare dets enkeltkomponenter. Heldigvis trenger vi ikke ta så stor stilling til den psykiatriske hakkespettboken, for vi har mye grunnleggende kunnskap om hvordan lidelse oppstår, og vi har dermed kunnskap om hvilket jordsmonn som skal til for at mennesker trives. Sunne tilknytningsfigurer, gode sosiale relasjoner, adaptiv kognisjon i møte med motstand, løsningsorientering og utholdenhet, realistiske målsetninger, besluttsomhet, selvtillit og selvfølelse, perspektiv, håp, affektbevissthet og fysisk trening er alle faktorer som er knyttet til hardførhet i møte med lidelse (hvilken som helst). Intervensjoner finnes (selvsagt i varierende grad).

 

Det er forøvrig ikke så mye et spørsmål om hvor mye myndighetene skal blande seg inn. Sånn jeg ser det er det oftere et spørsmål om hvor mye myndighetene skal slutte å blande seg inn. Som du kanskje merker, problematiserer jeg mye og ikke bare kommer med konkrete løsninger. Det er fordi jeg etterlyser en debatt.

Endret 9. august 2013 av Kakofoni

[del_diablo]

90 % av dødsfallene er i Afrika, av totalt 660,000 anslåtte rammes stort sett barn under 5 år (2010).

 

Hvor ille er det at det første jeg tenker på, er at en løsning på dette problemet bare medfører større miljømessige utfordringer med tanke på at befolkningsvekst bare kommer til å akselererer desto mer?

 

Flere vil du av sult etter hvert, så nei. Lurer på hva som vil erstatte malaria bortsett fra sult forresten. Dehydrasjon?

[Simen1]

Hvor ille er det at det første jeg tenker på, er at en løsning på dette problemet bare medfører større miljømessige utfordringer med tanke på at befolkningsvekst bare kommer til å akselererer desto mer?

Hvis du betrakter høy barnedødlighet som bra så må det vel være ennå bedre å opprette en bataljon for barnedrap? Jeg regner med du ser et "lite" etisk dilemma ved å holde en sånn vaksine tilbake.

 

Jeg ser av avataren din at du sikkert er over middels interessert i temaet og da vet du sikkert også at det ikke er antall mennesker, men summen av miljøbelastninger som er problemet. Ulike mennesker har ulik miljøbelastning. Også blant folk som lever trygge og gode liv med lav barnedødelighet er det grupperinger med langt lavere miljøbelastning enn verstingene.

 

Rent psykologisk virker høy barnedødelighet sånn at man føler at man trenger mange barn for å sikre seg og familien en fremtid. All historikk viser at fødselsraten synker når barnedødeligheten synker. Har du noen grunn til å tro at det ikke vil skje med de landene som opplever størst folkevekst nå også? En malaria-vaksine vil ikke bare føre til lavere barnedødlighet men også lavere fødselsrater. Befolkningsmengden vil stabilisere seg.

 

Utfordringen er egentlig ikke verdens folketall for det stabiliserer seg nok rundt 10 milliarder mot 2100, men å redusere summen av miljøbelastninger. Jo lavere gjennomsnittlig miljøbelastning per person er, jo flere tåler planeten. For 100 år siden var vi 1,7 milliarder på planeten og ville med den tidens miljbelastning per person sprengt jordas kapasitet allerede ved en dobling, altså rundt 1970. Det skjedde som kjent ikke og jorda tåler nå langt flere på grunn av en rekke miljøriktige valg (som ofte har hatt økonomiske og politiske motiver som går hånd i hånd med miljøet)

[Fasces]

Hvis du betrakter høy barnedødlighet som bra så må det vel være ennå bedre å opprette en bataljon for barnedrap? Jeg regner med du ser et "lite" etisk dilemma ved å holde en sånn vaksine tilbake.

 

Jeg ser av avataren din at du sikkert er over middels interessert i temaet og da vet du sikkert også at det ikke er antall mennesker, men summen av miljøbelastninger som er problemet. Ulike mennesker har ulik miljøbelastning. Også blant folk som lever trygge og gode liv med lav barnedødelighet er det grupperinger med langt lavere miljøbelastning enn verstingene.

 

Rent psykologisk virker høy barnedødelighet sånn at man føler at man trenger mange barn for å sikre seg og familien en fremtid. All historikk viser at fødselsraten synker når barnedødeligheten synker. Har du noen grunn til å tro at det ikke vil skje med de landene som opplever størst folkevekst nå også? En malaria-vaksine vil ikke bare føre til lavere barnedødlighet men også lavere fødselsrater. Befolkningsmengden vil stabilisere seg.

 

Utfordringen er egentlig ikke verdens folketall for det stabiliserer seg nok rundt 10 milliarder mot 2100, men å redusere summen av miljøbelastninger. Jo lavere gjennomsnittlig miljøbelastning per person er, jo flere tåler planeten. For 100 år siden var vi 1,7 milliarder på planeten og ville med den tidens miljbelastning per person sprengt jordas kapasitet allerede ved en dobling, altså rundt 1970. Det skjedde som kjent ikke og jorda tåler nå langt flere på grunn av en rekke miljøriktige valg (som ofte har hatt økonomiske og politiske motiver som går hånd i hånd med miljøet)

 

Det jeg tenker er vel egentlig at en befolkningseksplosjon kan medføre større "netto lidelse", dersom noe slikt kunne kvantifiseres. Miljøbelastning er en direkte konsekvens av befolkningsstørrelse - man kan selvsagt ha større befolkning og mindre ressursbruk, men dette ligger ikke nær vår natur. Med den veksten vi ser i dag, med en økning fra 2 milliarder til 7 milliarder på 85 år, går vi en ganske dyster fremtid i møte dersom befolkningene skal stabilisere seg selv etter at levestandarden har gått opp på naturlig vis. Altså, stabilisering kan eller vil skje langt i etterkant av nedgang i barnedødelighet, og jeg lurer på om vi vil se flere humanitære katastrofer som direkte følge av denne økningen, som vil være svært mørke. Faunaen i landene der malaria er et stort problem vil det uansett gå svært dårlig med etter som menneskene sprer seg mer utover - dette er en gjenganger, og vi ser resultatet av slik ekspansjon i Europa i dag. Hvor mange land som har en befolkning over bæreevne for matproduksjon er ellers interessant, da det ikke eksisterer noen garanti for at flyt av mat via handel vil være en konstant. Én dårlig avling på verdensbasis som følge av gudene vet hva kan bety en katastrofe ulikt noe vi har sett i menneskets historie.

 

10 milliarder er for øvrig langt fra et fint tall å tenke seg, det er godt med litt plass. Barnedrap og barnedødelighet er for øvrig ikke noe jeg jubler over, men jeg skulle likt å se mer satsing på bærekraftige befolkningsøkninger i parallell med utvikling av vaksiner. Det betyr prevensjon og utdanning, primært for jenter, som i for eksempel Norge heldigvis er oppgradert til noe mer enn babyfabrikker.

 

Dette er nok ikke det mest sammenhengende innlegget, men kanskje du forstår at alt jeg gir uttrykk for, er en generell bekymring. Det er klart det er lett å sitte på toppen av sivilisasjon og se ned, jeg skulle bare ønske det var bredere fokus, og at vi levde på en planet med større rom for andre arter.