Hvordan forklarer evolusjonen forelskelse?

[Thitorkin]

Poster i religions forumet, fordi eg gjerne "vil ha en konflikt" mellom vitenskapsfolk og religiøse. Ikke ta det som" vil ha en flame-war mellom religion og vitenskap".

 

Gabbe

[alfred97]

Egentlig et dumt spørsmål. Forelskelse er i bunn og grunn et uttrykk for seksuell tiltrekning. På grunn av at sex har vært mer eller mindre tabubelagt opp gjennom historien, har man konstruert begrepet "forelskelse" som en mer legitim tiltrekningsform, og tillagt denne "dypere" (i betydningen ikke-seksuelle) motiver.

 

Seksuell tiltrekning er åpenbart en stor evolusjonsmessig fordel da den oppmuntrer til å formere seg og på den måten sikre artens overlevelse ved å bringe sine egne gener videre.

[Thitorkin]

Hvorfor blir man da ikke forelsket i alle personer av det motsatte kjønn (sett at du er hetero)?

[geebs]

Sosiobiologisk sett så er nok forelskelse et begrep man bruker for å beskrive et fenomen som gjør at menn og kvinner holder seg relativt monogame. Monogami kan være gunstig for begge parter fordi det gjør at eventuelle avkom har større trygghet når man vokser opp. Mat, vann, losji, noen som viser deg hvordan verden fungerer slik at du ikke brekker armer og bein før du finner ut at gravitasjon er en fin ting. Hvis kvalitet/tilgang på de nevnte øker, øker også sannsynligheten for at avkom overlever og reproduserer neste generasjon. Andre dyrearter viser også monogami. Keiserpingvin er et spesielt søtt tilfelle etter min mening!

 

Forelskelse er noe av det lettere å forklare i evolusjonær psykologi (hvertfall hvis man ikke er så fin på detaljer), men vanskeligere å framstille en testbar hypotese som så ofte i dette feltet.

 

EDIT: Alfred97, det du snakker om er ikke forelskelse, men kåthet/seksuell opphisselse. Dette har enorm evolusjonær verdi i seg selv, men tilsvarer ikke forelskelse som er en mer "kronisk" følelse. Har man sex kan man slutte å være kåt, men man er fortsatt (som regel) forelsket. Så, nei, det var vel egentlig ikke et dumt spørsmål i og med at du ikke klarte å svare på det på en tilstrekkelig måte.

Endret 6. oktober 2010 av EloX

[nostrum82]

Hvorfor blir man da ikke forelsket i alle personer av det motsatte kjønn (sett at du er hetero)?

 

Et mulig svar kan være fordi det er folk man ikke vil blande genene sine med.

[Thitorkin]

Så de eg ikke forelsker meg i vil da vere folk med gener eg ikke trenger eller samme "type" gener som eg har som er bedre?

 

Takk til EloX for lang og informativ post

[geebs]

nostrum82 bygger på Alfreds post som ser ut til å være en feiltolkning, men det er muligens noe i det.

 

De individene man blir tiltrukket av er de man lettere blir forelsket i, dette er ganske rett fram folkepsykologi som det heter. De individene man blir tiltrukket av er de som er fysisk attraktive, og generelt andre som er på samme nivå av fysisk attraktivitet (1). Fysisk attraktivitet kommer av en rekke grunner, for eksempel å vise god helse som reflekterer gode gener osv osv. Et eksempel er symmetriske ansikter. Det viser seg at mennesker har en preferanse for symmetriske ansikter, dette grunnet av at symmetri er et tegn på gode gener, godt immunforsvar og god embryologisk utvikling etc (2). Dette betyr ikke bare at personen vil produsere sunne avkom, men også at han/hun vil være i stand til å ta seg av de.

 

Kilder:

1)Journal of Experimental Social Psychology, Volume 7, Issue 2, March 1971, Pages 173-189

2) Proceedings of the Royal Society of London B, 279: 1759-1763.

[Thitorkin]

Interresant, vil da operasjoner som gjør deg symmetrisk i ansiktet virke tiltrekkende?

[geebs]

Mye mulig. Jeg vet hvertfall at det er en populær bildemanipulasjonsteknikk å gjøre ansikter mer symmetriske, spesielt i politiske kampanjer osv.

[Red Frostraven]

Her er beviset for at vi tiltrekkes av det mest gjennomsnittlige utseende som finnes, og på siden så er det også tester for hvordan folk opplever ansiktssymmetrien;

Symmerti er positivt.

 

Dette er også grunnen til at aper liker aper, og elger liker elger.

Vi liker gjennomsnittet av vår egen art.

http://www.faceresearch.org/demos/average

 

Kombiner hvilken som helst 3-5 personer av samme kjønn, og resultatet vil bli mer attraktivt enn hver av individene bildet er bygget opp av.

Altså ser vi etter en person som ser gjennomsnittlig ut når vi ser etter en partner.

 

Gjennomsnitlig -- basert på VÅRE egne observasjoner.

(Må ikke forveksles med "gjennomsnittlig pene", som slettes ikke er gjennomsnittlige men nærmere ytterpunktene enn i midten; penhet er en sirkel hvor sentrum er penest, ikke en linje hvor den ene siden er pen og den andre siden er stygg; Mennesker kan være pene utseendemessig på mange forskjellige måter, og alle har litt forskjellige preferanser.)

 

Merk også at dersom du er en heterofil gutt, så vil ETT bilde av en mann ødelegge utseende på resultatet selv om du blander det med 5 kvinner.

Jeg antar at det samme gjelder for homofile kvinner, og at det motsatte er sant for kvinner og homofile menn.

...

Det eneste jeg lurer på er om en slik "blanding" ødelegger for bifile

 

 

Forelskelse oppstår når vi møter noen som vi tror vi kan få barn sammen med, og det handler om sex like mye som å leve sammen med personen; man vil ha barn sammen med personen man er forelsket i.

 

Forelskelse er ikke noe problem for vitenskapen, da det er en mekanikk som sikrer at de som er forelsket får barn. Så tar etikk, moral og kjærlighet over når foreldrene tar vare på barna.

Merk her at noen fedre forlater kone og barn -- og motsatt så forlater noen mødre fedrene og tar barna med seg.

Det er åpenbart også fordelaktig for den som bryter ut, da vedkommende kan få barn med en person vedkommende liker bedre senere, og man vil ikke ha fler barn med den personen man ikke lengre liker uansett.

(MEN forelskelsen sikret i alle fall minst det første barnet til begge personene, slik at deres gener kommer videre selv om de ikke får flere barn)

 

--------------

 

Men det som ER et problem, for de religiøse, er at de fleste forelskelser går over.

Hadde det ikke vært fantastisk å KUNNE være forelsket i en som man elsker hele livet?

Endret 6. oktober 2010 av Red Frostraven

[NavStar22]

Forelskelse er vel bare elektriske impulser i hjernen. Hva er poenget å bry seg om kjærlighet hvis det ikke er noe annet enn elektriske impulser og kjemiske prosseser?

 

Nei, jeg tror ikke kjærlighet kan forklares vitenskapelig. Hjernen, sjelen og kjærligheten må være noe mere enn bare det materielle tror jeg. Jeg tror bare Gud kan ha skapt oss med ånd og sjel.

Endret 6. oktober 2010 av MySaviourDied4u2

[Mokko]

Jeg skjønner ikke hvorfor alt plutselig mister sin verdi fordi det "bare er hjerneimpulser og kjemiske prosesser". Nei, det finnes ingen sjel, svevende gude-kjærlighets-greie, JA - alt er bare oppi hodene våre, NEI, dette er ingen grunn til at vi ikke skal bry oss om det.

 

EDIT: JA, jeg er virkelig lei av det drittargumentet i alle religiøse debatter.

Endret 6. oktober 2010 av Mokko

[geebs]

Forelskelse er vel bare elektriske impulser i hjernen. Hva er poenget å bry seg om kjærlighet hvis det ikke er noe annet enn elektriske impulser og kjemiske prosseser?

 

Nei, jeg tror ikke kjærlighet kan forklares vitenskapelig. Hjernen, sjelen og kjærligheten må være noe mere enn bare det materielle tror jeg. Jeg tror bare Gud kan ha skapt oss med ånd og sjel.

Hva er det du ikke skjønner med filosofi og vitenskap? Jeg har sett dine andre poster og jeg, og andre mye bedre enn meg, har lagt fram fantastiske måter å forstå hvordan moderne vitenskap og filosofi forklarer hjerne/sinn forholdet. Som det ble nevnt i en av trådene: The mind is what the brain does. Du presenterer usakelig mangefulle og innsiktsløse argumenter, tilsvarende til: hvis verden bare er atomer og molekyler, hvorfor skal vi bry oss om den? Hvordan en følelse oppstår er fullstendig annerledes enn hvordan den føles. Sistnevnte er noe som ikke kan, med vår nåværende forståelse, studeres objektivt da selve opplevelsen er fullstendig subjektiv. De fleste mennesker har ingen problemer med å akseptere at sinne eller seksuell opphisselse har en evolusjonær bakgrunn, men når det kommer til kjærlighet stiller så mange seg på bakbeina. Hvordan du ser på kjærlighet, hva opphavet til følelsen var, eller hvordan kjemien bak det fungerer reduserer IKKE hvordan den oppleves eller hva du føler for en person. Kanskje ikke et perfekt eksempel, men ta en solnedgang. At dette kun er fotoner hvor mye av lyset har blitt absorbert og mye reflektert, det at dette forårsaker "excitation" og "inhibition" for nervecellene dine (kan ikke de norske ordene da jeg studerer i Storbritannia, beklager det) og dette regulerer nerveaktiviteten som sender informasjonen videre til V1 - den delen av hjernen som driver med mesteparten av synprossessering, har ingenting med hvordan det føles. Opplevelsen er generelt den samme uansett om du vet det eller ikke, og hvis noe så bidrar denne kunnskapen til tilleggsfølelser av ydmykhet og ærefrykt. Sanseopplevelsen er lik for deg nå som det var en eksakt kopi av deg som levde for 30 000 år siden (kun for illustrative formål).

 

Du må legge fra deg den forferdelige vanen du har av å blande inn teologi i filosofi. Filosofi er et felt som avanserer på grunn av deling av ideer og kritikk av disse ideene. Dette er helt ulikt teologi hvor man som en grunnregel vokser opp med ideen å ikke kritisere noens tro. Filosofi er et ekstremt intellektuelt felt, og hvis du er interessert så er det masse å hente. Du kommer ingen vei av å sitte å quasi-filosofere på alle disse teologiske konseptene. Utforsk de virkelige konseptene slike filosofer har gjort før deg, vær åpen for å endre mening om slike ting som sinn. Hilary Putnam er en av mine helter. Han endrer mening oftere enn folk flest vasker bilen, og dette står det enorm respekt av. Dette er noe som er usedvanlig umenneskelig. De aller fleste mennesker endrer ikke oppfatning av noe etter de fyller 20 år.

 

Så, for å oppsummere: Hjernen skaper sinnet, også følelser. Dette er fakta, deal with it. Slutt med tullefilosofi, les filosofisk litteratur, moderne litteratur. Det er fantastisk hvor mye man har endret konsensusen de siste 50-60 åra. Vær åpen for å endre mening. Jeg mener ikke teologisk sett, dette er kanskje for mye å håpe på, men for Abrahams skyld, filosofi er som vitenskap. Hvis noen presenterer argumenter som viser at du tar feil: BYTT MENING! Arguments from Ignorance fungerer ikke i filosofi, du kan IKKE si: Jeg kan ikke forklare hvordan det skjer, derfor må det være en overnaturlig supergud som bryr seg om hvordan vi oppfører oss og hvem vi gnir kjønnsorganer med som har gjort at det er slik, og det kan IKKE forklares naturlig. Hvordan du burde konkludere er: Jeg kan ikke forklare hvordan det skjer, men kanskje noen andre kan. Og hvis de ikke kan, så kanskje noen andre kan i framtiden. La oss ikke spekulere for mye og holde oss til hva vi vet.

Endret 7. oktober 2010 av EloX

[KarlRoger]

Forelskelse er en god måte å få i gang et forhold på, og et godt forhold legger grunnen for kjærlighet. Et par som bryr seg om hverandre, eller bare i det hele tatt er et par (istedenfor at mannen stikker av) får tryggere og sunnere barn. Evolusjon.

 

Forelskelse er vel bare elektriske impulser i hjernen. Hva er poenget å bry seg om kjærlighet hvis det ikke er noe annet enn elektriske impulser og kjemiske prosseser?

 

Nei, jeg tror ikke kjærlighet kan forklares vitenskapelig. Hjernen, sjelen og kjærligheten må være noe mere enn bare det materielle tror jeg. Jeg tror bare Gud kan ha skapt oss med ånd og sjel.

Hvorfor skulle Gud være mer ansvarlig for kjærlighet enn f.eks. Satan (sex er visst synd i en del religiøse miljøer, så da er det vel for dem Satan som frister oss når vi blir forelsket osv.)?

Endret 7. oktober 2010 av KarlRoger

[Thitorkin]

Hvis vi forelsker oss i gjennomsnittspersonen, er det da derfor forelskelse går over når man møter nye personer fordi da forandres også gjennomsnittet?

 

 

Endret 7. oktober 2010 av Gabbe

[RWS]

Forelskelse er vel bare elektriske impulser i hjernen. Hva er poenget å bry seg om kjærlighet hvis det ikke er noe annet enn elektriske impulser og kjemiske prosseser?

Hva er det nettopp en hel del forums deltagere har skrevet over her? Vi BRYR oss jo, så hvor du får det fra at det ikke er noe å bry seg med hvis det bare er elektriske impulser er meg en gåte, for jeg bryr meg, jeg forelsker meg og jeg ser stadig vekk folk som forelsker seg rundt meg også og det sier meg at de bryr seg. Du er bortimot en av de aller mest uærlige kristne jeg har vært borti, fordi du rett og slett tillegger dine EGNE meninger mye mer kraft og innhold enn du tillater alle andres argumenter å ha og du er derfor uærlig! Sjønner du det?

 

 

Nei, jeg tror ikke kjærlighet kan forklares vitenskapelig. Hjernen, sjelen og kjærligheten må være noe mere enn bare det materielle tror jeg. Jeg tror bare Gud kan ha skapt oss med ånd og sjel.

 

Det du egentlig sier at følgende:

Grunnen kan ikke være X og når den ikke er X så MÅ den være Y.

Y må være sant fordi det ikke kan være X....

 

Du TROR, du vet ikke. Her sitter det altså flinke folk og skriver side opp og side ned med akkurat forklaringer, men nei, bedre å gripe til noe som ikke gir forklaring i det hele tatt.... Hvem er det egentlig du prøver å overbevise? Deg selv?

 

Men et lite spørsmål til deg MySaviourDied4u2:

 

Hvis gud har implantert sjelen og den er "åndelig" og derfor ikke underlagt elektriske eller kjemiske reaksjoner, hvordan kan da magnetfelt og kjemikaler ødelegge/lamme hjernen? Har du tenkt over det?

Endret 7. oktober 2010 av RWS

[Red Frostraven]

Forelskelse er vel bare elektriske impulser i hjernen. Hva er poenget å bry seg om kjærlighet hvis det ikke er noe annet enn elektriske impulser og kjemiske prosseser?

 

Nei, jeg tror ikke kjærlighet kan forklares vitenskapelig. Hjernen, sjelen og kjærligheten må være noe mere enn bare det materielle tror jeg. Jeg tror bare Gud kan ha skapt oss med ånd og sjel.

 

Bevisstheten og livet er bare elektriske impulser i hjernen og kjemiske reaksjoner.

Hva er poenget med livet dersom det bare er biologiske prosesser?

 

Verden er bare energi i en stabil form. Hva er poenget med verden?

 

Likevel er verden, bevisstheten og livet alt vi kjenner til.

Det er komplisert, og jeg synes livet og verden er interessant -- selv om jeg for lengst har godtatt at alt som skjer og alle mine meninger er basert på uforanderlige konstanter, og følelsene mine basert på ren kjemi, mens instinktene (som driver følelsene mine) og hjernen min (som driver tenkingen og selvbevisstheten) er programert av millioner av år med evolusjon.

 

...

"Vi er bare de mest intelligente skapningene som vi kjenner til".

Pffft.

[Mokko]

Og om personlighet og "sjel" er utenfor hjernen, hvordan har det seg at personlighet og alt som har med dette å gjøre kan påvirkes av hjerneskader og lignende?

[Red Frostraven]

Hvis vi forelsker oss i gjennomsnittspersonen, er det da derfor forelskelse går over når man møter nye personer fordi da forandres også gjennomsnittet?

 

Tja.

Som nevnt så er ikke utseende en skala fra 1 til 10, men et komplisert (subjektivt) flerdimensjonalt rutenett hvor 0,0,0,0,0(,0,0(...)) er det absolutt peneste man kan forestille seg.

Hvordan kan man da skille en 4,2,3,4,3 fra en 3,3,4,1,4?

Begge er like pene på hver sin måte. (Eksempelvis)

 

Forelskelsen går over etter en stund, fordi man enten har klart å ha sex med vedkommende og kanskje får barn og lever sammen med vedkommende, og dersom vedkommende ikke liker DEG er det biologisk sett svært viktig for mennesker at forelskelsen avsluttes.

 

Forelskelsen sikrer at folk blir sammen, og den sikrer at folk skilles fordi man ikke lengre liker hverandre, og den sikrer at folk skilles fordi man liker noen andre, og den sikrer at (normale) folk som er ulykkelig forelsket ikke blir sinnsyke stalkere.

 

Det er en ren biologisk prosess som demper rasjonelle tanker til fordel for instinktene.

(Man går over på autopilot.)

Endret 7. oktober 2010 av Red Frostraven

[RWS]

Det er en ren biologisk prosess som demper rasjonelle tanker til fordel for instinktene.

(Man går over på autopilot.)

Derfor var det en meget morsom og utrolig lærerik prosess å forelske seg i godt voksen alder (I min kone nummer to), for nå var jeg KLAR over at jeg så forbi "feil", "mangler" osv pga av jeg var forelsket (Jeg brukte rasjonalitet "paralellt", så og si...)som en sekstenåring overhodet ikke er klar over...

 

På den andre siden var jeg også VELDIG bevisst på hva jeg var ute etter når jeg forelsket meg i voksen alder og veldig tydelig på hva jeg glatt kunne overse som mindre viktige på områder jeg i min ungdom la stor vekt på...

 

Så forelskelse som ung og forelskelse som godt voksen er langt på vei samme ting, men akk så mye mer gøy som voksen, for da kan du mentalt ta frem pop kornet og bare sitte der å nyte, (og le deg ihjel), av din egen forelskelse på helt andre plan enn du er bevisst på som ung og ny forelsket...

 

Det er noe jeg faktisk unner alle å oppleve... He he.. Du skjønner bedre at dette ER kun elektriske og kjemiske reksjoner da... (Pluss at du som godt voksen i langt større grad klarer å tenke når k*ken står... )