Samlivsbrudd

[AA44]

Min kjæreste gjennom nesten 6 år, og min samboer gjennom nesten 5 år har valgt å ta en pause fra meg. Dette kom som ett sjokk på meg, da det ikke er lenge siden vi hadde planlagt å få barn. Jeg har hele tiden vært lykkelig å planlagt fremtide min i mitt eget hode, med hus, barn og ekteskap. Dette har jeg ikke lagt press på henne overhodet med, og har liksom hatt dem for meg selv. Men vi har jo snakket mye om fremtiden, og vært enige i at vi ønsker barn og hus.

 

For 2 uker siden når jeg kom hjem fra jobb klokken 2230 på kvelden, hadde satt meg ned i sofaen med en øl for å slappe litt av da jeg hadde tatt helg. Ser hun på meg og sier "Dette går ikke lengre" Hun mener hun har prøvd for mye, å for lenge å rett og slett mistet motivasjonen sin, at vi har ett rart forhold (hvor vi nødvendigvis ikke finner på alt mulig rart sammen på fritiden, men har noen venner som ikke er felles vi bruker å finne på ting sammen med hver for oss) Hun sier hun har mistet motivasjonen for å fortsette dette forholdet, og at hun ikke har den forelskede følelsen hun hadde for meg før. Jeg er en følsom mann, som har hatt sterke følelser for henne og har perioder hvor jeg oppfører meg som nyforelsket ovenfor henne, øser med gaver, komplimenter og er bare god å snill mot henne, har nok skjemt henne bort. Og hun sier hun tror jeg har samme forventninger til henne, at hun ikke er snill å kjærlig nok med meg. Hun er ikke personen som liker å kysse å klemme hele tiden, hun kan godt gå en periode uten noe som helst slike kjærtegn, mens jeg derimot faktisk trenger litt slikt av og til for å føle meg elsket. Dette har jeg heller ikke sagt til henne, å jeg har heller akseptert at hun er slik, å det gjør meg ingenting siden jeg faktisk elsker denne jenta over alt på vår jord, og jeg forguder henne over alt.

 

Jeg sitter nå alene, hun har vært hos sin mor den siste uken. Og hun vet ikke om hun kommer tilbake, har bare snakket på msn og sms, da hun ikke har villet kommet hjem for å snakke med meg enda. Hun var hjemme sist natt fordi vi begge har sovet svært lite å trengte å sove en natt sammen, når jeg spurte hvorfor hun hadde kommen hjem for en natt svarte hun "fordi jeg trodde du ville det?" og hun ble samtidig skuffet over at vi ikke hadde hatt en fin kveld den kvelden slik hun hadde ønsket, men jeg sitter med tanken om at jeg faktisk ikke visste hvordan jeg skulle oppføre meg når hun kom, jeg klarer ikke stenge ute tankene jeg har rundt dette å late som ingenting.

 

Jeg har sagt til henne at hun må ta den tiden hun trenger, fordi hun sier hun trenger å være alene. Og vet ikke hvor lenge hun trenger dette, hun sier også hun ikke ønsker å be meg sitte i vår leilighet (leier) å vente på henne. Hva mener hun? Er det over? Hun har ikke sagt det er over, men at hun trenger å være alene for en stund, når jeg spør angående dette om hun mener alene litt, eller som singel så svarer hun at hun ikke vet. Hun vet ikke hva hun vil, ho er livredd for å miste meg, men samtidig tror hun ikke vi har noe fremtid sammen. Men hun er veldig usikker.

 

Jeg gidder ingenting, ikke være med venne, såvidt jeg orker dra på jobb, pusse tenner, legge meg, sover som en idiot, og hater å stå opp - værste som finnes er å våkne alene å stå opp til en mørk å tom leilighet alene, komme fra jobb å være alene. Alene over alt, samtidig som jeg ikke har lyst å ha folk rundt meg.

 

Jeg elsker som sagt denne jenta over alt på jord, og vet rett og slett ikke hvordan min fremtid uten henne ser ut.

 

Hva skal jeg gjøre? Jeg vil jo at hun skal komme hjem, å fortsette våre liv, men er samtidig redd jeg ikke vil dette da jeg er såpass såret nå, å at jeg aldri kan glemme dette å kanskje være livredd for å bli like såret igjen.. Jeg ønsker å ha henne hjemme, rundt meg.

 

Er livredd for å høre ordene "Det er slutt". Livredd rett og slett.

 

Har også testet meg hos forskjellige nettsteder, blant annet stanford university sin nettside, og har fått samme resultat overalt "Alvorlig depresjon"

 

Er redd jeg trenger hjelp, har hatt tanker om å dø, samtidig som jeg ikke hadde klart å gjort noe slikt mot verken meg selv eller de rundt meg. Overdriver jeg, eller trenger jeg hjelp?

 

Hvordan har andre i samme situasjon taklet alt dette?

 

Beklager langt innlegg, men ville skrive alt ned nå.

[Neppe]

Jeg tror ikke du kommer til å få noe godt svar på dette forumet, du er eldre enn de fleste som er her og derfor har du også mer livserfaring. For meg virker det som om dere begge er velreflekterte mennesker, og det høres ut som dere kommer til å finne ut av dette sammen, selv om slike ting aldri vil være en hyggelig opplevelse.

 

Noen ganger hjelper det bare å skrive ned det man tenker, iallefall for min del. Det var vel kanskje noe av ditt poeng også? Sjeldent man ser så "seriøse" innlegg på denne delen av forumet. Jeg håper iallefall det løser seg for dere begge, på den ene eller andre måten.

[AA44]

Hei, ser at alderen min er feil på brukeren. Er 25 år, ikke noe eldre enn det. Men uansett om folk er yngre kan de såklart sittet i samme situasjon og hatt samme føleleser.

 

Ja, jeg er meget reflektert. er kanskje problematisk i forhold til dette, blir sittende alene å tenke døgnet rundt, stenger meg inne å bare tenker på alt som har vært, og hvordan en eventuel fremtid vil bli.

[ErikBlodøks]

Du må begynne å endre synsvinkelen på saken. Det er hun som mister deg! Hun vil ha pause, og det må du bare innse og respektere. Vær snill og grei som før. Tenk slik; "jeg prøvde hvertfall, jeg har gjort mitt." . Livet er ikke over, det masse flotte andre jenter der ute. Selv innså jeg det etter det ble slutt mellom meg og ekssamboeren min. Du må bare gi det litt tid. Prøv kansje og se på det som en slags feber Du vil være "syk" nå , men om en stund så er du frisk og rask igjen !

[AA44]

Hei, har nå endret seg litt. Hun har flyttet ut, og vi har eller.. hun har avsluttet forholdet vårt. Hun vil være alene, å hun vil være alene å tenke gjennom hva hun vil med livet sitt.

 

Har ikke noe særlig god følelse rundt alt dette, så har nå startet å lete etter ny leilighet. Har for mye minner her, men er vanskelig å brutalt å pakke alt, alt vi har kjøpt å som jeg aldri har sett for meg at jeg må pakke fordi jeg skal flytte.

[NikkaYoichi]

Been there, done that. Det går over, tro meg.