Alle flykter fra meg, hvorfor?

[Gjest charg]

Har alltid slitt med at jeg ikke får meg noen venner, og jeg trenger virkelig hjelp med å finne ut hvorfor.

 

Jeg vet jeg er en drit kjedelig person, da ingen viser et snev av interesse for å være med meg. Jeg er ingen fæl person, stiller opp for alle og vet at folk verdsetter det. Men jeg sliter med å finne på noe i fritiden, i en alder av 21 år har jeg kun en venn som jeg møter maks. en gang i måneden.

 

Jeg vet at jeg er delvis "skadet" i hodet, som for eksempel når det er flere mennesker tilstede, spesielt folk jeg ikke kjenner eller folk jeg ikke bør drite meg ut blant (som f. eks. på jobben), så blir jeg så sykt nervøs og får så angst at jeg stammer, stresser utrolig fælt og har ingen selvkontroll.

 

Når jeg er med nære venner, har jeg absolutt ingenting å si på en måte, jeg føler jeg er totalt uinteressant. (Trolig) av den grunn vil ingen kontakte meg. Alle blir lei av meg. Har hatt en del kjærester og vet at utseendemessig er det ingenting galt med meg, tvert imot vil jeg påstå jeg er kjekk. Men ingen av kjærestene mine holder rett og slett ut i mer enn en måned eller to, og det beviser nok en gang at noe er galt.

 

Man kan jo ikke bare spørre andre "hva er galt med meg?" for ingen vil såre meg, selv om situasjonen er motsatt, for jeg ser ikke mine egne feil og får dermed aldri sjansen til å rette opp. De gangene jeg har forsøkt sier folk "ingenting".

 

Det gjør at jeg lever et meningsløst liv, gruer meg utrolig til helgene og fritid generelt, for jeg vet at jeg kan ligge i senga i fire-fem timer og være totalt ødelagt i min lille helvete. Noen ganger begynner tankene om å gjøre drastiske ting å florere rundt og det gjør meg nervøs. Jeg gikk til legevakta en dag og hadde samtale med legen der om dette, og han henviste meg til psykolog. En måned har gått og jeg har aldri hørt noe. Så jeg spør dere forumfolk, hva kan jeg gjøre? Hvordan finner jeg ut hvem jeg er og hvordan kan jeg få litt mer mening i det grå, kjedelige livet?

[Habitats]

Hei

 

Forstår godt hva du mener. Når det gjelder venner er det ofte et par vitale ting som kreves for at ting skal fungere. Et av dem er felles interesser. Har man ingen felles interesser har man heller ingenting å snakke om. En annen ting er at man må være i stand til å gi av seg selv, og er man en rett ut kjedelig person blir det desto vanskeligere å gjøre dette.

 

Så hva gjør du på fritiden? Har du noen hobby, eller lidenskaper som kan være til interesse for andre? Hvordan ser du for deg at den perfekte vennen din skulle ha vært?

 

Om problemet ligger i at du generelt sett bare er skeptisk, og redd for å ta kontakt med nye mennesker er det ikke stort annet å gjøre med dette enn å hoppe i det. Vet dette høres forferdelig ut, men jeg forteller deg det her basert på egen erfaring. Du vil garantert drite deg ut et par ganger på veien, men hva så?

 

En annen måte å se det på er å vinkle situasjoner fra de andres perspektiv. Hvordan ville du reagert hvis en venn av deg gjorde noe rart eller teit? Antar du mest sannsynlig ikke ville tenkt så mye over det, og dette er garantert tilfellet hos alle andre også. Folk har generelt mer enn ok med å stri med seg selv enn å gå rundt å tenke over slike, ofte irrelevante ting.

[dag1234]

Har alltid slitt med at jeg ikke får meg noen venner, og jeg trenger virkelig hjelp med å finne ut hvorfor.

 

Jeg vet jeg er en drit kjedelig person, da ingen viser et snev av interesse for å være med meg. Jeg er ingen fæl person, stiller opp for alle og vet at folk verdsetter det. Men jeg sliter med å finne på noe i fritiden, i en alder av 21 år har jeg kun en venn som jeg møter maks. en gang i måneden.

 

Jeg vet at jeg er delvis "skadet" i hodet, som for eksempel når det er flere mennesker tilstede, spesielt folk jeg ikke kjenner eller folk jeg ikke bør drite meg ut blant (som f. eks. på jobben), så blir jeg så sykt nervøs og får så angst at jeg stammer, stresser utrolig fælt og har ingen selvkontroll.

 

Når jeg er med nære venner, har jeg absolutt ingenting å si på en måte, jeg føler jeg er totalt uinteressant. (Trolig) av den grunn vil ingen kontakte meg. Alle blir lei av meg. Har hatt en del kjærester og vet at utseendemessig er det ingenting galt med meg, tvert imot vil jeg påstå jeg er kjekk. Men ingen av kjærestene mine holder rett og slett ut i mer enn en måned eller to, og det beviser nok en gang at noe er galt.

 

Man kan jo ikke bare spørre andre "hva er galt med meg?" for ingen vil såre meg, selv om situasjonen er motsatt, for jeg ser ikke mine egne feil og får dermed aldri sjansen til å rette opp. De gangene jeg har forsøkt sier folk "ingenting".

 

Det gjør at jeg lever et meningsløst liv, gruer meg utrolig til helgene og fritid generelt, for jeg vet at jeg kan ligge i senga i fire-fem timer og være totalt ødelagt i min lille helvete. Noen ganger begynner tankene om å gjøre drastiske ting å florere rundt og det gjør meg nervøs. Jeg gikk til legevakta en dag og hadde samtale med legen der om dette, og han henviste meg til psykolog. En måned har gått og jeg har aldri hørt noe. Så jeg spør dere forumfolk, hva kan jeg gjøre? Hvordan finner jeg ut hvem jeg er og hvordan kan jeg få litt mer mening i det grå, kjedelige livet?

 

Hei

Slik som du beskriver plagene dine, er jeg ganske sikker på at du er deprimert, og at du nok har vært det så pass lenge at du langt på vei har tilpasset deg tilstanden.

 

Angsten og det sosiale ubehaget du føler virker å være resultat av din lave selvfølelse, dvs depresjonen din, og er ikke selve grunnplagen din.

 

Du virker å ha kommet inn i en vond og selvforsterkende sirkel der du ser etter, og får bekreftet din negative selvoppfatning - noe som dessverre er helt vanlig ved depresjon.

 

Det virker også som om du ikke har gode måter å møte disse plagene/tankene/følelsene dine på, men at du trekker deg unna andre og grubler heller videre over din (manglende) egenverdi. I det lange løp vil du bli veldig nedbrutt av dette. Hvis du i tillegg har en del sinne i deg - som det høres ut som om du har - så kan du bli selvdestruktiv når du blir frustrert nok.

 

Jeg vil anbefale at du tar kontakt med fastlegen din i løpet av kommende uke og får henvisning til psykolog. Det er den anbefalte behandlingen mot depresjon. Det er mye og god hjelp å få for dine plager, og de aller fleste blir helt bra eller mye bedre.

 

Jeg synes for så vidt at Habitats har noen gode poenger når det gjelder å få venner, men jeg tror dine problem stikker dypere og at hans råd ikke er tilstrekkelige for å hjelpe deg ut av din situasjon.

 

Mvh

Dag

[Budeia]

Kanskje det vil hjelpe deg å lese om Aspergers syndrom? Mange som har det faller utenfor sosialt, fordi de har vanskelig for å tolke kroppsspråk og andre udefinerbare signaler. Men det ser ut til at nervøsiteten plager deg mest. Uansett, etter hvert som man blir eldre tar man seg selv mindre seriøst og slapper mer av.

[dag1234]

Hei Frankline

Jeg tenkte litt som du, at det kan være en AS i bunn her, for de er ofte ensomme og blir mer deprimert en "vanlige" for de opplever ofte mye nederlag og har så mange sosiale savn de ikke får dekket.

 

Men jeg tror likevel at hovedproblemet hans er depresjon. Og at den er nooe kronifisert. Han bør i alle fall bli skikkelig utredet og få behandling, for slik han har det, sånn kan det ikke fortsette.

 

Hadde vært kjekt å høre hva han selv tenkte om svarene våre.

 

Dag

[Basusjernet]

Om ingen ting annet virker så kan du jo ta en runde med selv å spørre deg hvorfor du trenger venner i utgangspunktet? Det er strengt tatt ikke nødvendig for å leve et godt liv.

[Bytex]

Angående henvisning til psykolog, her har du nok misforstått litt. Du kommer aldri til å "høre noe" fra noen, det er du selv som skal finne en psykolog og vise han/hun henvisningen fra legen. Hvis du har forsikring som dekker psykolog-timer (noe som er tilgjengelig gjennom Industri Energi fagforeningen f.eks.), kan du sende rekvisisjonen til forsikringsselskapet, så dekker de timene dine.

 

Det er ingen som ringer DEG. Legen finner ikke psykolog for deg. Han kan gi deg en liste med alle i nærområdet med telefonnumre og adresser.

Endret 3. oktober 2010 av Bytex

[Dunsay]

Det er ingen som ringer DEG. Legen finner ikke psykolog for deg. Han kan gi deg en liste med alle i nærområdet med telefonnumre og adresser.

Legen fant psykolog for meg, så akkurat det er nok en regel med unntak.

[waddaf]

1. Bli buddhist

2. ????

3. Profit!

[dag1234]

Det er ingen som ringer DEG. Legen finner ikke psykolog for deg. Han kan gi deg en liste med alle i nærområdet med telefonnumre og adresser.

Legen fant psykolog for meg, så akkurat det er nok en regel med unntak.

 

Hei

Det er nok et unntak, og ikke regelen du her viser til. Reglene er ganske klare, men de følges ikke alltid og noen ganger lar de seg ikke følge heller.

 

Systemet er slik: Hvis legen og pasient ønsker å henvise pasienten til psykolog, så har legen oversikt over alle psykologer i sitt distrikt som har driftsavtale (dvs er under frikortordningen). Legen sender henvisning til psykologen legen mener vil passe best utfra pasientens problem og ressurser.

 

Psykologen skal innen syv arbeidsdager vurdere henvisningen, og avgjøre om pasienten har rett på behandling, og i fall innen hvilken tidsfrist. Helsemyndighetene har laget lister over hvor lenge pasienter med ulike plager skal vente på behndling.

 

Hvis psykologen vurderer at pasienten har rett til behandling og kan ha nytte av den behandling psykologen gir, settes pasienten på venteliste og blir innkalt til time når det er ledig kapasitet. Det kan ta mange måneder, og opp til nærmere ett år. Legen og pasienten får brev fra psykologen om det.

 

Hvis psykologen ikke kan ta i mot pasienten innen "rimelig tid", sender psykologen henvisingen til en sentral pasientkoordinator som har oversikt over alle psykologene i sin helseregion. Psykologen sender kopi av sitt "avslag" til legen og pasient. Pasientkoordinatoren sender henvissningen til en psykolog med kort nok ventetid.

 

Slik er systemet tenkt å fungere. Men noen leger sender henvisning rett til pasientkoordinator, noen sender samme henvising til flere psykologer samtidig, og noen gir pasienten henvisningen i hånden og ber dem finne en psykolog selv. Det er ikke slik det er tenkt å fungere, altså.

 

Så legen henviser, og pasienten blir kontaktet av psykologen - det er regelen.

 

Så finnes det en del psykologer som ikke har avtale om driftstilskudd, og de er ikke underlagt samme regler. Men systemet er relativt likt, legen henviser og psykologen tar kontakt med pasienten, men de er ikke knyttet opp mot pasientkooardinator og den virdereformidling av pasienter som drives der.

 

Håper dette var oppklarende.

 

Mvh

Dag

[Gjest charg]

Hei igjen og takk for mange svar, nå kommer et litt lengre innlegg, håper dere orker å lese.

 

Jeg har lest lenkene dere meg her og lett litt selv også, og det jeg leser skremmer meg, da jeg ser at jeg har veldig mange likhetstrekk med aspergers syndrom.

 

Jeg er omtrent konstant deprimert, forvirret og har angst og fryktelig redsel for egentlig alt. Jeg er redd for autoriteter og sosiale situasjoner, spesielt f. eks. når vi på jobben skal spise kake. Da gjemmer jeg meg bak alle for å ikke være synlig, men selv da er det alt annet enn kos for meg. Alt blir kaos, jeg stresser, blir skikkelig kronglete, snubler gjerne i ting, går på andre osv., og verre blir det når jeg begynner å svette. Jeg tenker hele tiden "ser man svetta?" "faen jeg glemte parfyme idag, lukter jeg vondt?", "buksa var stygg as, æsj jeg kan ikke vise meg" o.l., selv om jeg dusjer hver morgen og går i rene klær. Her og nå er det lett å si at jeg ikke bør tenke slik og bare være meg selv. Men det er lettere sagt enn gjort. Og jeg har tenkt på hvor lenge dette kan ha vart, og jeg vet ihvertfall at dette har vart siden 8. klasse, men også mer, i en alder av 7 år var jeg flau for å gå på fortauet da bilister kunne se meg. Sånn er det per idag også. Jeg ser på bilistene og tenker "ser de på meg?", "kjenner jeg noen? kanskje de tenker at jeg er taper som ikke kjører bil selv" og slikt. Ja, det er teit tanke for noen, men virkeligheten for meg.

 

Men jeg er svært flink i teoretiske ting, for eksempel innen programmering, jeg lærer fort, lærer gjerne mest mulig og tar i bruk kunnskapene på kreative måter.

 

Tilbake til emnet: Hvorfor jeg vil ha venner? Jeg vet ikke. Jeg er forskjellig fra enhver person jeg har møtt, så forskjellig at jeg har vansker med å holde på vennskapet. Men jeg har vært utrolig flink til å se negative sider i andre, og det er fordi jeg vet jeg har vært så forskjellig fra dem at det er vanskelig å finne likheter. Selvfølgelig finner man ingen kopier av seg selv, men det har vært nok til at jeg rett og slett ikke har hatt noe å komme med.

 

Men for å holde depresjonen har jeg utviklet en falsk karakter av meg selv som er en morsom, kul kar. Men innerst inne gråter jeg, og det tror jeg folk oppdager fort.

[dag1234]

Hei charg

Jeg synes du forklarer deg på en veldig god og forståelig måte.

 

Det går selvsagt ikke an å stille noen diagnose på nettet, til det må du undersøkes pesonlig. Men ut fra det du skriver, har jeg fått svekket antakelsen om at du har AS. I fall du likevel har det, er det ikke noen katastrofe. Mange lever gode liv med den tilstanden.

 

Du er i alle fall ganske deprimert, har vært det lenge og har mye selvkritikk og du er for vâr for hva du tror andre mener om deg, dvs du har for mye negativ selvoppmerksomhet. Du opplever deg som forvirret og roter og snubler i ord og handlinger, det følger ofte med.

 

At du opplever andre snakke eller se på deg, kalles selvhenføring og er i seg selv ikke farlig, men ofte plagsomt fordi det forsterker angsten du alt har.

 

At du må ta deg så sterkt sammen er nok med på å forsterke problemene dine; ikke bare har du det ille, du må også bruke krefter på å holde maska.

 

Jeg synes du skal bestille time hos legen din alt nå over helga, og be om å få henvisning til helst DPS. DPS fordi du vil trenge noe utredning som du ikke vil kunne få hos en privatpraktiserende psykolog eller hos fastlegen din.

 

Lykke til, og fortell gjerne hvordan det går med deg etter hvert.

 

Hilsen

Dag

[Gjest Duder]

Ikke for å prøve å stjele tråden fra TS, men skulle tro det var meg du beskrev når du beskriver deg selv. Utenom at jeg er stygg (eller har i hvert fall et noe spesielt og lite flatterende utseende, noe som ikke hjelper så veldig mye på) og aldri har hatt kjæreste eller noen form for jentevenn. Og jeg har store problemer med å ta kontakt med nye folk, så lenge det ikke kommer helt "naturlig", men da er fortsatt problemet å holde samtalen gående. Har hatt noen venner opp gjennom tiden, men alle har bare gitt faen etter hvert virker som, fordi vennene som de har i tillegg er sikkert mye mer interessant og rappkjeftet enn meg. Jeg liker å også skylde på at jeg har "sære" og få interesser, noe som sikkert også skyldes at jeg sitter mye inne alene foran PCen og aldri får noen nære impulser fra andre. Jeg har i hvert fall ikke blitt kjent med noen som interesserer seg for det jeg gjør, bare sånn halvveis.

 

Igjen, ikke for å ta over for TS, men mye av det Habitats og Dag sier stemmer i hvert fall for meg. Jeg sliter nok med depresjon (jeg er aldri direkte ulykkelig, bare til tider føler en stor håpløshet og frustrasjon, men jeg klarer til en viss grad å "styre" følelsene, og å drukne de i musikk, film, spill etc. hjelper også - jeg har tilpasset meg ) Tenker/grubler ofte over situasjonen min, som Dag sier, men det fører aldri noe sted, som ofest bare det samme som går igjen. Selvmord står også i tankene nesten daglig, men ikke i noe så stor seriøs grad at det er et problem - er nesten mer som en intern spøk med meg selv (noe som sikkert viser at jeg er litt skadet i hodet ). Bare at det hadde vært fint å slippe vekk fra dette på en enkel måte, men det kommer nok aldri til å skje. Man skal aldri gi opp så enkelt.

 

Første gang jeg skriver noe om meg selv, men ble litt inspirert av TS siden det virker som problemene våre er ganske like. Og for meg er bare det å skrive dette innlegget "vanskelig" fordi jeg har store problemer med å sette ord på ting, og også redd for at andre skal synes at det jeg skriver er feil. Men det får jo bare stå til, om det så bare blir skit det jeg skriver eller ikke.

 

(Kan vel nevne at psykologen jeg går til ikke er funnet gjennom lege, men gjennom familie/bekjent. Han driver også med motiveringsforedrag og -kurs for bedrifter, noe som også merkes litt i timene, på både godt og vondt. Men han er utdannet og jobber som psykolog opprinnelig selvfølgelig.)

Jeg har nå vært til psykolog to ganger, så føler liksom ikke helt at det har hjulpet så ekstremt mye ennå, men to timer er jo sikkert ikke nok tid til å finne en løsning. Men ser at det kan hjelpe etter hvert å få synspunkter og råd fra en "utenforstående", og som får deg inn på (positive) tanker og løsninger du ikke har tenkt på selv. Jeg er veldig "skal gjøre og tenke alt selv" og er nok litt vanskelig å overbevise, men føler jeg har fått en del gode råd allerede, selvom jeg ikke husker alt her og nå. Sikkert mye obvious som sikkert høres teit ut, men uansett, skriver noe av det jeg kommer på nå. Jeg er ikke noe ekspert, men dette er noen få av de rådene jeg har fått som jeg synes høres fornuftig ut.

 

Holdningen du har til deg selv er kanskje det viktigste av alt. Tenker man bare negativt om seg selv blir det vanskelig å utrette noe. Alle mennesker har negative sider som de tenker på, men det er ikke noe man må fokusere på. Finn dine (og andres) positive sider og jobb ut fra det. Ikke alltid gå rundt å tenk på smådetaljer om utseende ditt eller væremåte, jo mer du tenker på det jo tydeligere blir de mest sannsynlig for andre også.

 

Ikke bli sittende inne konstant selvom du egentlig ikke har noe å gjøre, tving deg selv ut, om det så bare er å gå en tur i naturen, byen eller whatever. Sitter du inne med deg selv og tankene dine hele tiden, blir du bare mer og mer nedbrutt, fordi du er din egen sjefskritiker(, som psykologen sier). Ingen andre har så mye negativt å si om deg som du selv, og som ser lett over det positive, selvom du kanskje ikke synes det selv. Du kommer deg ikke vekk fra tankene, men får i hvert fall litt miljøforandring.

 

Mengdetrening, selvom det jo er vanskelig å jobbe med når du ikke har noen å snakke med. Kommunikasjon kan og må øves og jobbes med, noe som ikke skjer når en sitter inne alene. Som Habitats sier er det beste sikkert av og til å bare hoppe i det. Finne en ny aktivitet der en kan møte folk eller noe. Komme seg ut av comfort-zonen.

 

Men dette er jo bare noen råd som det er fint å ha, men å finne løsningen på hvordan en kan putte de til nytte er jo det vanskelige. Jeg har ikke funnet løsningen i hvert fall, så er vel like langt, men kanskje du klarer det. En skulle selvfølgelig ønske det finnes en mirakelkur, men det gjør det jo ikke. Må nok bare jobbe med en selv, ikke gi helt opp uansett hvor jævlig håpløst det kan se ut. (Og psykolog er mest sannsynlig verdt å prøve ut.)

 

Ikke sikkert dette hjelper en døyt, men fikk i hvert fall meg selv til å tenke litt :>

[dag1234]

Hei

Jeg synes du også skriver veldig godt Duder.

 

Du har hatt vansker i lang tid, og du har forstått at det ikke er noen lettvint vei ut av disse, men at du må jobbe systematisk med å bedre situasjonen din.

 

Denne jobbingen må skje på flere områder samtidig; både bli mer klar over hvordan du trykker deg selv lengre ned, og å bygge opp en bedre måte å møte de negative tankene og følelsene på. Du har også forstått at du har psykisk godt av fysisk trenig, og at du noen ganger må utfordre grensene dine.

 

Liker veldig godt holdningen din. Den viser at selv om du synes du har store problem, så har du ikke mistet motet; det er avgjørende for å komme gjennom vanskene dine.

 

Jeg synes det er en del nyttig i boken: "Lykketyvene" av Torkil Berge og Arne Repål - to av landest fremste eksperter på depresjon og depresjonsbehandling. Ikke alt passer for alle, men mange vil finne mye nyttig der. Jeg anbefaler den til alle som er deprimert selv, eller som kjenenr noen som er det.

 

Hilsen

Dag