Sosial angst og kjæreste?

[Gjest Christin]

Heisann folkens. 

 

Jeg lurte altså på åssen en kombinerer sosial angst med å få seg kjæreste.

 

Sett at en person har sosial angst og har brukt de siste fem årene på å holde seg inne. Kanskje han får noe besøk av gamle venner en sjelden gang.

Mer takler han ikke.

Han føler seg trygg der han bor, men takler ikke å utfordre seg selv på andre måter.

Han nærmer seg 25 år. Såvidt jeg vet har han ikke mange saftige kvinnehistorier bak seg.

Nå er det en jente som plutselig er blitt keen på ham.

Mer av tilfeldighet. Hun kjente ham også for lenge siden. Syntes han var søt da også. Er nå flyttet tilbake og kom på å tenke på ham.

Ja, hun tenker faktisk rimelig mye på ham.

Så mye at det verker litt.

Og knopper seg litt i brystvortene og det suger i magen.

Hun møtte ham forleden dag og rødmet mer enn han gjorde.

Skulle nesten trodd det var hun som led av sosial angst.

 

Skamfull gikk hun hjem og tenkte på at dette var et vanskelig prosjekt.

Han takler jo ikke nærværet hennes. Bare tanken på å få henne på besøk blir han sliten av. Hun kan aldri holde rundt ham. Ingen kan holde rundt ham. Savner han det noensinne?

Å bli holdt rundt og føle samhørighet?

Tenk om han må gå hele livet uten å kunne dele av seg selv?

Hun småløper nå. Det er kaldt og hun har høye hæler.

Det verker i lungene men hun fortsetter å løpe.

 

Det er nesten som om hun ønsker ham desto mer, bare fordi han er så ungåelig.

Hun vet at det er en oppriktig kjærlighet hun kan gi.

Hun ønsker å elske ham. Være god og trygg og forståelsesfull.

Bare synd at han aldri vil la henne.

 

Eller vil han det?

Er det forenelig med sosial angst og hele date-prosessen?

Hvordan legger en frem noe slikt for de som frykter deg mer enn de verdtsetter en?

 

 

 

Jeg er jo ikke ønsket.

 

Jeg lurer på en ting. Håper det er noen her som kan svare.

Spørsmålet er noe sært, men dere får være overbærende med meg, ettersom jeg selv ikke har en slik sosial angst som dere beskriver.

 

Men saken er at jeg har fått øynene opp for en fyr som virker superålreit. Eller, egentlig kan jeg ikke vite det helt sikkert. Han har tross alt sosial angst og gjemt seg de siste fem årene. Det er bare noe ved ham som vekker følelser. En slaks forelskelse, jeg tenker på ham hele tiden. Jeg har lyst å være nær ham, men det går jo ikke. Vi kjente hverandre noe fra før, da vi var tenåringer, så helt fremmed er vi heller ikke fra hverandre.

 

Jeg tar meg selv i å granske mine følelser for ham. For hva om jeg bare er keen på ham fordi jeg vil leke Mor Theresa. At jeg vil redde ham. Være den utvalgte som får bety noe for ham.

Jeg kjenner en sur bismak mens jeg skriver dette.

For jeg håper ikke at mine følelser er i nærheten av å være et resultat av overnevnte punkter.

 

På den andre siden lurer jeg forferdelig mye på hvordan han må ha det. Hvordan det må være å ha sosial angst samtidig som en er 25 år, og brukt de siste fem årene avskåren fra omverdenen. I sær jenter.

Lider mennesker med sosial angst under det paradokset av at de savner nærkontakt, og samhørighet- både på et platonisk plan og ikke-, men samtidig ikke takler dét det måtte innebære?

Hvis dere skjønner hva jeg mener?

Er frykten for å ha en partner større enn savnet etter en?

 

Jeg har så vondt av ham. Han burde ikke tenke så vondt om seg selv. Han er mer begavet musikalsk enn noen andre jeg veit hvem er. Han er vakker og egentlig grei. Jeg sier egentlig fordi hans forsvarsmekanisme er kynisme. Så han er tidvis litt eplekjekk.

 

Hvordan tilnærmer en seg mennesker med sosial angst? Hvordan innfrir en tillit?

Vi har ingen naturlig innfallsvinkel.

Og det er jo ikke sikkert at han er interessert uansett.

 

Men nå skal jeg ikke ro meg bort i tanker og bekymringer.

Spørsmålet er jo egentlig om mennesker med sosial angst tidvis kan savne å ha kjæreste.

 

Alle svar mottas med takknemlighet.

Endret 1. oktober 2010 av Hårek

[dag1234]

Hei igjen i egen tråd :-)

I utgangspunktet er det ikke noe ved sosial angst som gjør at personen ikke kan nærme seg andre mennesker. Hvis det er det han har, da. Sosial angst kan minne om andre tilstander, som vil føre til mindre behov for (til og med helt fravær av) sosiale kontakt.

 

Hvis han har sosial angst, må nok du ta langt mer initiativ for å få kontakt, enn hva du er vant til med menn som ikke har denne psykiske plagen.

 

Personer med sosial angst sliter ofte med dyp ensomhet, men frykter omgang med andre fordi de er så vare for andres vurderinger. Slike mennesker er ofte selvkritiske og sårbare for nedvurdering fra andre og vil lett føle seg utenfor og mange trekker seg unna andre for å slippe å føle seg mindreverdige. Dette på tross av at de savner ekte kontakt med andre mennesker.

 

Som du sikkert forstår sliter personer med sosial angst som regel med lav og dårlig selvfølelse, og kan bruke kontakt med andre til å regulere hvordan de føler det med seg selv. Ofte har de vokst opp i noe mariginale omsorgssituasjoner, og blitt for lite sett og bekreftet i viktige situasjoner og perioder i oppveksten.

 

Kommer en inn på personer med sosial angst, kan de være like fortrolig og kjærlig som andre. Noen også mer. Men de vil ofte være vare for kritikk og kan lett føle seg utenfor eller mindreverdige, også i et venneskap eller forhold.

 

Hvorfor er du sikker på at det er sosial angst han har?

 

Hilsen

Dag

[Hårek]

Jeg har flettet sammen to innlegg til ett i første post. Det ene innlegget var i en annen tråd.

 

Flyttet også over et svar fra den andre tråden.

 

 

Endret 1. oktober 2010 av Hårek

[Gjest Christin]

Hvorfor er du sikker på at det er sosial angst han har?

 

- For det förste har han jo sagt det selv. Og hans levesett de siste ärene tyder pä det. Legen ville skrive ut medisiner for ham, men heldigvis har han takket nei. Han har egentlig ikke värt med venner eller bekjente de siste fem ärene. Kun noen fä utvalgte venner har fätt ären av ä kunne avse ham en liten visitt en sjelden gang iblant.

Og da mä han innstille seg mentalt pä det kanskje to uker i forveien.

Pä kveldstider gär han en tur i skogen. Om han har en god periode, kanskje ned til byen for ä stikke innom en kompis. Det er det eneste han er ute av huset.

 

Hvis han har sosial angst, må nok du ta langt mer initiativ for å få kontakt, enn hva du er vant til med menn som ikke har denne psykiske plagen.

 

- For ä väre helt ärlig, tror jeg han ville ha tolket mitt krampeaktige initiativ som et overtramp pä hans fölelser. som sagt kjenner vi hverandre ikke sä altfor godt, og hele "bli kjent-prosessen" ville freaket ham mer ut enn det ville gagne noen av oss.

Sä i grunn ser jeg ingen sjangs i dette.

 

- Men jeg lurer likevel pä hvordan dette mä föles fra hans side, det ä mätte velge bort potensielle kjärester og affärer- for ä ikke nevne sex- fordi hans situasjon er sä krevende.

Det ville värt veldig spennende- om det er noen her pä forumet med sosial fobi- som kunne uttalt seg om det.

 

 

Takk for svar, Dag.

[dag1234]

Hvorfor er du sikker på at det er sosial angst han har?

 

- For det förste har han jo sagt det selv. Og hans levesett de siste ärene tyder pä det. Legen ville skrive ut medisiner for ham, men heldigvis har han takket nei. Han har egentlig ikke värt med venner eller bekjente de siste fem ärene. Kun noen fä utvalgte venner har fätt ären av ä kunne avse ham en liten visitt en sjelden gang iblant.

Og da mä han innstille seg mentalt pä det kanskje to uker i forveien.

Pä kveldstider gär han en tur i skogen. Om han har en god periode, kanskje ned til byen for ä stikke innom en kompis. Det er det eneste han er ute av huset.

 

Hvis han har sosial angst, må nok du ta langt mer initiativ for å få kontakt, enn hva du er vant til med menn som ikke har denne psykiske plagen.

 

- For ä väre helt ärlig, tror jeg han ville ha tolket mitt krampeaktige initiativ som et overtramp pä hans fölelser. som sagt kjenner vi hverandre ikke sä altfor godt, og hele "bli kjent-prosessen" ville freaket ham mer ut enn det ville gagne noen av oss.

Sä i grunn ser jeg ingen sjangs i dette.

 

- Men jeg lurer likevel pä hvordan dette mä föles fra hans side, det ä mätte velge bort potensielle kjärester og affärer- for ä ikke nevne sex- fordi hans situasjon er sä krevende.

Det ville värt veldig spennende- om det er noen her pä forumet med sosial fobi- som kunne uttalt seg om det.

 

 

Takk for svar, Dag.

 

Sosial angst, som de flest psykiske plager sånn sett, er noe alle har kjent i ulike situasjoner og i perioder. Vi kan være usikre for å gå inn i ett rom der det er mange ukjente, eller å ta ordet i forsamlinger, oppsøke offentlige kontor, osv. I gode perioder kan slikt gå greit, men i dårlige perioder er det plent umulig. Dette er varianter av hva de fleste kan ha kjent, men det er så mye mer intenst og det knytter seg til så mange situasjoner hos de som får diagnosen. Jeg har det selv i mange situasjoner.

 

Veldig bra han ikke tok mot medisiner, for det gjør ofte sosial angst verre på sikt og de fleste medikament mot angst er vanedannende. Så da ender han fort opp med flere problem enn færre.

 

Jeg skjønner du har gitt ham opp som kjæreste, men du er jo enda svært opptatt av ham. Hvorfor vil du ikke forsøke å bli kjent med ham? Er det en mulig avvisning du er redd? Spør ham om hvordan han har det, ikke spør oss :-).

 

De fleste med sosial angst savner fortrolige, og er ensomme mennesker. Men du må være tålmodigere enn vanlig og nok ta mer initiativ enn du gjerne er vant med. Syns nok du overdriver litt hvilke reaksjoner han kan få. Prøv deg frem og sett deg i hans situasjon; hva ville du likt at en interessert hadde gjort mot deg, er ofte nyttig å tenke gjennom.

 

Og du kan ikke gå ut fra at han ikke har sex fordi om han er enslig. Det er som kjent mange måter å ordne det der på :-)

 

Dag

[Gjest Christin]

Sosial angst, som de flest psykiske plager sånn sett, er noe alle har kjent i ulike situasjoner og i perioder. Vi kan være usikre for å gå inn i ett rom der det er mange ukjente, eller å ta ordet i forsamlinger, oppsøke offentlige kontor, osv. I gode perioder kan slikt gå greit, men i dårlige perioder er det plent umulig. Dette er varianter av hva de fleste kan ha kjent, men det er så mye mer intenst og det knytter seg til så mange situasjoner hos de som får diagnosen. Jeg har det selv i mange situasjoner.

 

Veldig bra han ikke tok mot medisiner, for det gjør ofte sosial angst verre på sikt og de fleste medikament mot angst er vanedannende. Så da ender han fort opp med flere problem enn færre.

 

Jeg skjønner du har gitt ham opp som kjæreste, men du er jo enda svært opptatt av ham. Hvorfor vil du ikke forsøke å bli kjent med ham? Er det en mulig avvisning du er redd? Spør ham om hvordan han har det, ikke spør oss :-).

 

De fleste med sosial angst savner fortrolige, og er ensomme mennesker. Men du må være tålmodigere enn vanlig og nok ta mer initiativ enn du gjerne er vant med. Syns nok du overdriver litt hvilke reaksjoner han kan få. Prøv deg frem og sett deg i hans situasjon; hva ville du likt at en interessert hadde gjort mot deg, er ofte nyttig å tenke gjennom.

 

Og du kan ikke gå ut fra at han ikke har sex fordi om han er enslig. Det er som kjent mange måter å ordne det der på :-)

 

Dag

 

 

Beklager Dag, enten sä faller det seg slik at jeg allerede vet det du skriver, eller sä synes jeg at du er helt pä bärtur.

Ikke gidd ä svar om du ikke har egen erfaring innen dette, eller om du er en spesialist pä dette omrädet.

Jeg etterlyser primärt sett svar av mennesker som sitter litt i samme bät som han jeg skriver om, og ikke en som av en eller annen grunn skal synse noe om alt og ingenting.

 

ellers takk.

Endret 3. oktober 2010 av Hårek
Sitat tag var fjernet.

[dag1234]

Oj, det var da voldsomt. Jeg har både hadde peiling og erfaring, men det er tydeligvis noen andre svar du har tenkt deg. Eller så leste du ikke hva jeg skrev.

 

Lykke til, uansett.

Dag