Oktoberfest 2010 - Euklid - 50/1.4

[Euklid]

10. – Klisjeene

 

Jeg har et ambivalent forhold til turistattraksjoner. Noen har fått sin popularitet fordi de faktisk har noe av verdi, andre er intetsigende pengemaskiner som får Skattedirektoratet til å fremstå som rundhåndet og jovial. Eventyret fordufter om en reiser kun for å få bekreftet at det som står i kataloger faktisk stemmer.

 

Én ekstrem avart av denne aversjonen mot turistfeller ender opp med en flukt fra alt som er populært og kjent. Lukter det «turist» skal det befinne seg på mils avstand – at MasterCardet ligger klart og bekymrede foreldre er klare til å rykke inn ved behov er en vel bevoktet hemmelighet.

 

I sommer møtte jeg et par tyskere i Sibir, de var tilnærmet i sjokk over at folk dro til Baikal-innsjøen; driver de lokale med slikt, da? Var det ikke nettopp dette alle guidebøkene la opp til? Og dere reiser også på andre klasse med toget? Fordømte borgerskap! For alt jeg vet er de stadig på bussen til Mongolia; når de skjønte at de ikke fikk 3. klasse på toget over grensen kunne det være det samme.

[Euklid]

[...] hva for type person snakket du med i går, ettersom denne tydeligvis gjorde inntrykk?

Takk for hyggelig kommentar! Reveille får frem motivasjonen til de virkelige kraftanstrengelser. Personen det dreier seg om ble introdusert i et tidligere innlegg.

 

Mer direkte relatert til det jeg forsøksvis skriver om har jeg snakket med wannabe nynazister (jepp, det finnes visst), tilnærmet permanent arbeidsledige, tyske fagforeningspamper, operasangere, svenske servitører, au pairer fra Slovakia, antifascister med utpreget hang til allsang, sosialarbeidere og mange andre.

[Euklid]

11. – Hear the drums of morning play

 

Praha har en lang og brokete historie. Store deler av den bebyggelsen fra Charles IVs regjeringstid på 1300-tallet er stadig bevart, den gotiske Synagogen fra 1270 står stadig. Det var også her i Praha Richard Heydrich, sjefsarkitekten bak tyskernes Endlösung ble drept i 1942. Han ble drept på vei til kontoret i slottet på midten av dagens bilde.

 

I dag er historien primært trekkplaster for turister, alt fungerer like godt som i en hvilken som helst moderne storby. Den totalitære tid er forbi, på hvert gatehjørne henger valgplakater; min favoritt er en blind politiker med kampspråk i nærheten av «jeg forstår det de andre nekter å se».

 

Jeg tar daglig en taxi inn til Wenceslas-plassen i sentrum, i dag et kaos av turistfeller, pølseboder, trafikkpoliti og museer. Som protest mot at russiske tanks rullet inn i august 1968 for å opprettholde kommunistdiktaturet satte studenten Jan Palach fyr på seg selv midt på denne plassen i januar 1969. Han døde av skadene tre dager senere.

 

Handlingen var ekstrem, men Palach var ikke alene om denne smertefulle protesten. Polakken Ryszard Siwiec satte fyr på seg selv i september 1968, Jan Zajíc og Evžen Plocek fulgte like etter Palach. I 1972 – året da Einar Førde på Stortingets talerstol sa «synda er komen til Jorda, men vi vil ikkje ha ho i fargar» i protest mot farvefjernsyn – satte hele 14 mennesker fyr på seg selv, igjen i protest mot brutale Sovjetregimer.

 

Norsk politikk virker passe absurd etter å ha reist en del. Trangsynt nasjonalisme i retning av en del EU-motstandere forsvinner fort når en har sett slagmarkene etter 1. verdenskrig. En fottur gjennom det jødiske Praha, gjerne med Heydrichs utryddelsesønsker i bakhodet, burde ta knekken på fremmedfrykt. Selv den mest maktkåte politiker bør få litt vett i skallen etter å ha vært en del av det yrende livet rundt minnesmerket over Palach og Zajíc – kjøp gjerne en god kopp kaffe og Economist på veien.

[Trondster]

Igjen fine tekster og bilder - likte spesielt stemningen du fikk fram 9. oktober..

[Euklid]

Her har det skjedd mye i det siste, og slikt gir ikke særlig mye tid til foto – især om en har et håp om å få det hele til å henge sammen på et eller annet vis. Her blir det med andre ord frikortgalore, om dette holder helt inn på entusiastnivå blir det på hengende håret.

 

12. – Koblingene

 

Broer er sentralt for enhver kultur med respekt for seg selv. The Bridge on the Drina (finnes også på norsk) er en forrykende beretning om folket i Bosnia, Robert Jordans drømmer om brosprengning i For Whom the Bell Tolls husker formodentlig de fleste.

 

Broer binder sammen og bryter opp isolasjon – men ingen bro er garantert evig liv, ingen kobling eller forhold kan tas for gitt og evigvarende. Der det finnes noen som ønsker samhold finnes det alltid andre krefter som ønsker splid og splittelse, en del av de har også dynamitt nok til å virkeliggjøre sine ambisjoner.

 

14. – Forfall og sirkler

 

Holder på å skrive et kapittel nå om hva som skjer i samfunn der eksisterende sosiale strukturer forvitrer. Når en totalitær stat med almene garantier ikke lenger kontrollerer sine innbyggere, hvem ender opp med makt? Hvem betaler prisen når økonomisk vekst ikke er rask nok til at alle kan ta del i det sterkt beskyttede arbeidslivet fagforeninger har forhandlet seg frem til gjennom lukrative etterkrigsår?

 

Mange strukturer i samfunnet er bygget på en merkelig forutsetning om at alt vil vare evig; drømmene om et tysk tusenårsrike kan vi se tilbake på med hoderysting, men det tas nærmest for gitt at en liberal, demokratisk orden vil bestå av seg selv.

 

Endring, forfall og fornyelse er en naturlig del av naturen, og vi trenger samfunnsstrukturer som gir denne flyktigheten spillerom. Mer om dette i en bokhandel nær deg om et års tid, får vi tro.

 

16. – Rutine

 

Jeg har etter alt for mange besøk innom diverse bokhandler og annet endt opp med nær 40kg bagasje. Reiser helst ikke uten en god three piece-dress, kunne ikke tenke meg å la hverken laptop eller iPad ligge igjen hjemme, har noen ekstra harddisker for backup, litt ekstra optikk for kosens skyld og et veritabelt antall par sko. Bøker om bombingen av Dresden, togturer i Asia, SDKet i iOS, ungdomsarbeidsledighet i Sverige, tulipanboblen i Nederland på 1600-tallet, sosiale spenninger i Russland og mye annet. Herrejemini.

 

17. – Königstein

«When in Rome ...» skal man være varsom med å bryte. Befinner man seg i Sachsen – og forrige søndag var jeg nok en gang tilbake – kan man ikke unngå å ramle innom et slott. Dette er fra et av de mer prosaiske jeg har besøkt; knapt de drømmende, wagnerianske illusjoner fra Neuchswanstein, men så var dette også et grensefort mot Tsjekkia inntil relativt nylig, og grensen mellom Tyskland og Tsjekkia har som kjent ikke vært helt ukontroversiell i det forrige århundret.

 

18. – Barokk'n'roll i Dresden

 

Ruslet rundt i Großer Garten i Dresden denne ettermiddagen. Vinden begynner å bli småskarp, utenfor solen skal en holde seg i frisk aktivitet for å trives. Desto kjekkere å være i parken med Tinas 2.5 år gamle nevø, hyperaktiv som få og ilende begeistret over det aller meste: tilgangen på sterke never som kan svinge ham rundt, epler, miniatyrjernbaneskinner, sykkelen sin, kameraet mitt, store hauger med løv og en lillesøster som tydeligvis ikke vil være med på å leke der hun ligger i barnevognen.

 

21. – Inn fra kulden

 

Skarp sol, men enda skarpere kulde; planen om å tilbringe dagen med å rusle rundt i Praha sentrum og ta bilder ble fort avbrutt – noe annet enn å rømme inn på en god kafé virket ikke særlig rasjonelt. Og, om man er ute etter en slik er ikke Grand Café Oriental i Praha det verste valget man kan ta, gitt at man er der er ikke fersk ingefærte det verste man kan bestille for å få opp temperaturen.

 

Kafeer av den gode tradisjonen har det med å binde sammen miljøer; ingen med fascinasjon for Kristiania-Bohêmen kan unngå å drømme seg tilbake til de glade dager på Grand (hva tenkte egentlig Oda Lasson – senere Krogh – den første gangen hun gikk inn til de rabulerende malerne der inne?), Praha har også hatt etablissementer med samme rolle, men det er vanskelig å se at de er noe særlig annet enn klisjeer nå. Viktig litteratur blir knapt født på Theatercaféen, hvitsnipper har invadert dystre rockeklubber. Herlig, fleksibelt kaos eller apatiens og middelmådighetens høyborg?

[Noggie]

Velkommen tilbake online. Har savnet de daglige anekdotene dine.

[Euklid]

22. – Anakronismene

 

Tradisjoner og historie blir gjerne brukt for å uttrykke noe almengyldig og høyverdig om kultur og levesett. Det enorme Potala-palasset i Lhasa (Tibet) ble bygget på slavedriveri Californiabuddhister neppe ønsker å tenke særlig hardt over, den store katedralekspansjonen som startet på slutten av 1300-tallet var primært et resultat av økonomisk vekst – og en kirke som hadde makt nok til å legge beslag på denne nye velstanden.

 

Andre tradisjoner er rene anakronismer – de hører til en annen tidsepoke, uten nærmere kobling eller utvidet betydning. Et studie av gatelamper er neppe det mest interessante en kan komme opp med (selv om det finnes et utendørsmuseum for slikt i Berlin), men øyeblikksbilder kan være givende nok for det rent estetiske eller underholdningsmessige.

[Bykatt]

Interessante reisebrev, og illustrerende bilder.

 

Håper du har det bra!

[Andreasfe]

Mye flott her! Men må si jeg ble svak for ballongen i silhuett

Endret 23. oktober 2010 av Andreasfe

[Euklid]

23. – Fleeting glimpse

 

Etter noen dager i Dresden er vi tilbake i Praha. Planen? Ikke det helt store, det gjør seg best slik. Tilfeldighetene har ikke ført til de verste løsningene hittil, mye som tyder på at det ikke er det er et greit kort å satse på.

 

Stadige gleder over nye oppdagelser, umettelig nysgjerrighet. Forvirring og kaos – dette er hverken planlagt eller særlig praktisk. Feberhete ord. Mer enn noe annet: en sikker viten om at det ikke finnes noe sted jeg heller ville vært, noe jeg heller ville gjort. Kompliserte praktiske problemer, logistikk og annet vil alltids la seg løse. Nå kaller øyeblikket.

 

24. – Det er forfattaren sjøl som les

 

På toget til Wien, den tsjekkiske jernbanens EC77 Anton Dvorak. Fra Kafkas Praha til Wienerklassisismen, og Franz Josephs Keiserby. Denne delen av Europa er tettpakket av kulturhistorie – drømmere som har levd i en illusjon hele sitt liv, andre har fått sine illusjoner knust. Kafeer der historien sitter i veggene, gjenferdet etter Freud lurer bak hvert gatehjørne, inne i en krok sitter Popper og Hayek.

 

Uansett hva en holder på med blir det lite relativt til omgivelsene; å være amatørmusiker når man har ukentlig tilgang på Wiener-Filharmonikernes gudebenåedete perfeksjonisme må være både skremmende og inspirerende. Nivået er tilsynelatende uverkommelig, men mulighetene endeløse.

 

25. & 26. – Drømmenes by

Den Spanske Rideskolen, tradisjonsbundet kitsch. På hotellet kan den tørste få servert en flaske vann til skarve €17, om dusjen – like gavmild som en middels vestlandsfoss, stor nok til å romme en familie, med tre dyser og massasjefunksjoner nok til å fascinere selv den mest blaserte ingeniør – skulle ha samme literpris ville kredittkortet mitt fått alvorlig panikk lenge før shampoen er skylt ut.

 

 

Wien er fremfor noe annet dekadens for de få. Keisertiden er kanskje over, men byggene står, enorm kontrast mellom kunstinstallasjonen i heisene på hotellet og de nedslitte bygårdene den eventyrlystne ramler innom. Det dekadente Wien er morsomt nok, men hvor representativt syn på byen får man når hotellrommet koster €409 per natt?

 

27. – Where do you go to, my lovely?

 

«But where do you go to my lovely

When you're alone in your bed?

Tell me the thoughts that surround you

I want to look inside your head

 

I've seen all your qualifications

You got from the Sorbonne

And the painting you stole from Picasso

Your loveliness goes on and on.»

 

Universitetet i Wien, en institusjon der historien tyter ut av veggene, et sted for de store ideer. Det er umulig å ikke la seg imponere av arkitektur og rekker av byster. Samtidig finnes det alltid en ullen bismak slike steder; professorale tanker krever sjelden stort annet enn noen bokhyller og en notatblokk – i noen tilfeller er også en PC eller lab kjekt – burde det ikke være slik at ideene disse kommer opp med snakker for seg selv?

 

Vi anerkjenner forfattere som store i kraft av deres verk, husker Shakespeare for «we few, we happy few, we band of brothers ...», AA Milne for Ole Brumms staving som sjangler. Hva er det man prøver å få til med alle disse monumentene, er det et forsøk på å kompensere for noe?

 

«When snow falls you're found in St. Moritz

With the others of the jet set

And you sip your Napoleon Brandy

But you never get your lips wet

 

But where do you go to my lovely

When you're alone in your bed?

Won't you tell me the thoughts that surround you

I want to look inside your head»

 

28. – Remember Not, Lord, Our Offences

 

Tittelen er hentet fra den britiske barokkomponisten Henry Purcell*, bildet fra Heldenplatz – helteplassen. Hva skal man egentlig tenke om mangelen på fred på den himmelske freds plass, minnene om talen Adolf Hitler holdt på denne plassen i 1938, der han erklærte samlingen av Østerrike og Tyskland? På den østerrikske nasjonaldagen på tirsdag marsjerte soldater over plassen, i en militær oppvisning som får enhver 17. mai-vant nordmann til å lure på hvilken planet en har ramlet innom.

 

En av de mest interessante sidene ved å reise er å oppdage hva slags forhold land utvikler til egen historie. I Russland, Mongolia og Kina finnes det strategisk plasserte hull i kronologien i mange museer – anerkjenn aldri et nederlag, fornekt enhver aggresjon fra egne rekker. Forvrengt historieskrivning var før 2. verdenskrig en kunstform av de sjeldne i Europa, i dag må en til Iran for å finne konferanser for de Holocaust-fornektende, til gjengjeld har vi fått en platt apati; den interesserte turist blir kanskje informert av guiden om at bygget ble oppført av den-og-den keiseren (som om noen av Habsburgkeiserne visste opp og ned på en hammer), tegnet i en bestemt tradisjon og brukt til et gitt formål.

 

Skal en virkelig sette seg inn i helheten i utviklingen må en forbi museenes, guidenes og populærhistorikernes eventyrsagn. Hensynsløshet, brutalitet og folkemord passer kanskje ikke inn i fortellingen for den sedate turist på vandring i Wiens vakre gater, men de er like fullt sentrale.

 

*Sjekk gjerne innspillingen med Herreweghe/Collegium Vocale Gent! Finnes i Harmonia Mundis Sacred Music-boks.

Endret 29. oktober 2010 av Euklid

[Euklid]

29. – Breath's a ware that will not keep

 

Wien er primært kjent og elsket for sin historie. Praktbyggene ble oppført fordi byen var maktsentrum i det gamle Østerrike-Ungarn. Forfattere, forskere og filosofer i toppklassen er også et minne som stelles pent i byens kafeer; i dag dreier de sedate diskusjonene i kafeene seg gjerne om hvor middagen bør inntas eller hvilket teater som er verdt et besøk.

 

Jeg sliter litt med å få tak på byens identitet. Koblingen mellom det billedskjønne og hverdagslige er fjern, hva står egentlig igjen? Hvilken fremtid har en by som lever av å dyrke sin fortid? Nye busslaster med turister kommer til å rulle inn, den evige vedlikeholdsprosessen kommer til å gå sin gang. Dørgende kjedelig for den som har tid til å være her lenge nok til at det umiddelbare sjokket over skjønnheten går over.

 

På den annen side: det trenger slett ikke å være noe nederlag å ikke kunne fortelle en enhetlig historie om byen, det er ikke noe tap at én idé ikke dekker dens essens. Velger en å se bort fra det stereotypiske bildet, de tragiske turistifiserte Mozart-konsertene og hestedrosjene finnes det en rekke spennende inntrykk; multikulturalisme i kollisjon med Lederhosen, historier om folkegrupper undertrykt gjennom mange århundrer, kampen for en egen kultur i et land dominert av tysk innflytelse og så videre.

[Euklid]

30. – Ir ha-damim

 

På 1400-tallet vokste velstanden blant jødene i Wien gradvis. Tradisjonelt diskriminert fra mange former for forretningsvirksomhet hadde de som så mange steder ellers involvert seg i bankvirksomhet. Hertug Albert V var blant de som hadde lånt store summer av jødiske bankfolk, i tillegg til å være religiøs fanatiker. Sympatien for kreditorer har aldri vært spesielt stor, og da rykter om jødene ble spredd var veien kort til en heksejakt.

 

23. mai 1420 ble jøder fratatt sine eiendeler; de rike fengslet, de fattige satt i båter uten årer på Donau. Det ble truet med tvangsomvendelse – mot pavens ordre – mange av de fengslede valgte å begå selvmord, de gjenværende 212 sjeler ble brent på stake 12. mars 1421, den tidligere gjeldsslave Hertug Albert tok over all jødisk eiendom, steinen fra synagogen ble brukt til å oppføre universitetet avbildet tidligere i utfordringen.

 

Etter disse hendelsene fikk Wien navnet «Ir ha-Damin», blodets by, i jødiske kretser. Som kjent var ikke dette siste gang jødene ble fordrevet fra Wien; togavgangene til Dachau var mange, og det offisielle Østerrikes anerkjennelse av egen rolle kontroversiell inntil nylig.

[Euklid]

31. – Up, lad: when the journey's over, there'll be time enough to sleep.

 

Håpet bak denne tråden var å få frem den oppvåkningen en reise kan være – det er da ikke uten grunn Housmans Reveille både åpnet tråden og har vært en gjenganger med jevne mellomrom. Med litt eventyrlyst setter en kurs mot verden uten å ane hva som dukker opp – imidlertid kan en være sikker på at det før eller siden vil dukke opp interessante ting om man bare er villig til å lete, eventyret er der, klart til å innhentes av den som er villig og tar seg tid.

 

«Somewhere along the line I knew there'd be girls, visions, everything; somewhere along the line the pearl would be handed to me.»

-Jack Kerouac, On the road, kapittel 1

 

Hva som ligger dukker opp? Aldri godt å si, umulig å planlegge. Men for den som har sansene åpne er det umulig å ikke komme rikere tilbake, utenkelig å ikke finne noe fascinerende underveis. Jeg setter meg på et fly tilbake til Gardermoen om noen få dager, med nye vennskap, opplevelser, impulser og drømmer i bagasjen. På timen en uke etter at flyet lander på er jeg igjen på vei sydover.

[Euklid]

En liten epilog: jeg er sånn passe fornøyd med bildene fra denne tråden; noen fulltreffere, en del høyst middelmådig – men føler at nivået stiger litt for hver gang jeg gnager meg gjennom en utfordring. Får bare beklage at opplasting i andre halvdel av måneden har kommet i puljer; andre interesser har tildels vært mer forlokkende enn bildebehandling ...

 

Tusen takk til dere som har fulgt tråden og kommet med kommentarer, både ros og konstruktiv kritikk blir satt stor pris på.

[Ca3]

Jeg har nå lest igjennom hele tråden din, og jeg må si: wow!

Du har en engasjerende måte å skrive på, ikke bare metodikken, men både ordvalg og bildene du tar ved siden av. Lov meg at du gjør alvor av den boken, den vil jeg lese!

Av ren nysjerrighet, hvor har du studert økonomi? Er du siviløkonom?

[Euklid]

Takk for pene ord, Ca3! Har rotet rundt i irrgangene i Bergen i fem år.

[Euklid]

Jeg hadde lyst på en papirversjon av oktoberfesten min, så jeg rasket sammen en aldri så liten PDF. Bildestørrelsen på de inkluderte bildene er tildels absurd, det reflekteres i at PDFen veier knappe 13MB, ganske latterlig for en fil på 24 sider. Om jeg en dag får ånden over meg kan det hende jeg fikser dette, ordner image wrapping og litt annet småtteri, men om det skulle komme noen med mer båndbredde enn vilje til å klikke mellom sidene i tråden kan PDFen hentes her.

[eivind84]

Veldig bra gjennomført oktoberfest! Nr 23 var jo en artig effekt, og ellers mange godt komponerte bilder synes jeg.

[Trondster]

Spennende å se gaga arkitektur fra Königstein og Dresden. Likte også studien av gatelys - ser litt underlig ut - ser ut som om toppen er på skakke i forhold til stolpen - likte den.

 

Måtte se det flyktige blikket i stort før jeg så hva det lysende oransje var. Litt harde highlight-sirkler, men det fungerer her.

 

Likte også utsikten over Wien og fugleflokken - ble noe underlig over sistnevnte - danner de mon tro et bilde i bildet?

 

Takker for fest, med interessante tekster og bilder.

[mandela]

Interessant lek med ord fra trådforfatterens side, minner meg om studietiden og "språkillusjonismen". Når det gjelder beskrivelsen av Wien kjenner jeg meg overhode ikke igjen bortsett fra de typiske turistfellene som finnes i enhver storby. "Forvrengt historieskrivning" er heller ikke noe Østerrikerne er videre kjent for, i alle fall ikke de i øst. Er det noe de er bevisst på, så er det nettopp nazismen, noe som er lett å få med seg dersom man for eksempel følger en vagt relatert politisk debatt. "Hvilken fremtid har en by som lever av å dyrke sin fortid", tja, du finner typiske eksempler på moderne utbygging som i andre byer, dette skjer naturligvis utenfor bykjernen som allerede er stappet med vakre bygninger. Disse vakre bygningene er for min del mye triveligere omgivelser for sjela i dagliglivet enn betong og glass-kolosser. Videre mistenker jeg at det er en illusjon å tro at fortiden dyrkes noe særlig utenfor turismesfæren. Wienere er omgjengelige og trivelige, men man må bare huske på at de sosiale kodene skiller seg fra hva vi er vant med i Norge, "herr doktor" er fortsatt en helt vanlig tiltaleform for eksempel. Klasseskillene er også større i Østerrike og de rike kan lett bli oppfattet som selvopptatte, pompøse, altfor formelle og ubehagelige å omgås