Får ufattelig dårlig samvittighet ufattelig fort.

[Kimelimm]

Heisann! Jeg har lenge lidt(grammar police?) av noe spesielt en stund nå. Det er det at jeg får dårlig samvittighet for INGENTING. Det kan være så lite som en spøk, som får meg til å få høyere puls, og føler meg jævlig slem.

 

Dette gjelder ikke bare ansikt til ansikt, men også over msn osv.

Hvis jeg snakker med en person om noe viktig, og personen bare logger av (kan være internettproblemer o.l), så blir jeg dritredd at jeg har sagt noe feil, og prøver alltid og rette opp det, selvom folk sier "Neida, du sa ingenting galt du!" så fortsetter jeg "Er du sikker?" osv.

Om det så er som sagt en spøk, så kan jeg bli nervevrak på "0,nix". Det er nedi så lite som et enslig: "Ok.", det kan få meg til å tenke "Har jeg sagt noe feil?" for jeg er vandt til smileybruk eller noe mer, enn bare "Ok." Er vandt til "Ok. " eller noe i den dur. Så når jeg sier noe, og folk sier "ok" så blir jeg liksom.. "Hva er det for noe? Er du sint på meg?"

 

Samme gjelder når jeg spøker / sier ting som er totalt seriøst, og folk er brb / noe sånt uten å si ifra, så tror jeg at folk er sure, og ikke vil svare / tørr å svare, og da begynner jeg og korektere hva jeg sa. Samme gjelder sms. Svarer dem ikke innen 5-10 minutter, så sier jeg liksom "sa jeg noe galt?" og blir hysterisk.

 

Jeg vet ikke hvor dette startet, men det har pågått en veldig god stund, og jeg tror det kan irritere folk. Jeg vet ikke om det kanskje er en traume jeg har fått etter broren min tok livet sitt i 2009, det er liksom etter det jeg har merket det mest, kasnkje det er fordi jeg er redd for å miste fler jeg er glad i?

 

Noen som har opplevd det samme ?

Endret 27. september 2010 av Kimelimm

[Deadmau5]

bryr du deg mye om sosial status? at du f eks er redd for og bli dårligere likt hvis de ikkke svarer slik du ønsker? Trist og høre om broren din btw

[Kimelimm]

Nei, jeg er en av dem som sier det jeg mener om saker, så lenge det ikke skader noen.

[Elwani]

Jeg er akkurat sånn som du beskriver deg selv. får dårlig smavittihet for noe som skjer på tv som ikke engang jeg står for. Jeg har alltid vært sånn, og har gått til psykolog, hvor jeg har blitt fortalt at det mest sannsynlig ligger i følelsen av at du har ansvar for / skylda for det meste som skjer

[Corona Radiata]

Hei

 

Ja, det er lett å tenke i slike baner. Du må gå ut ifra at folk flest ikke utbroderer noveller, men er late når de kommuniserer gjennom et lite formelt tekstformat. Om du er redd for å miste kontakten(?) med venner pga. ting du eventuelt kan si galt, må du tenke på at det er en bagatell, og at vennene dine ikke avbryter kontakten sin med deg på så tynt grunnlag.

 

Det er trist å høre om at broren din tok livet sitt, og jeg sender mine kondolanser.

[Kimelimm]

Tusen takk, for kondolanser.

 

Ja, jeg prøver å tenke at "det er jo ikke noe farlig det jeg sa", men så slår liksom tanken inn om at jeg ikke vil miste kontakt med den personen inn, og jeg blir liksom nødt til å gjøre opp for meg da... Har ikke snakket med en psykolog om dette, men jeg kan jo ta det opp med helsesøster eller noe sånt neste gang jeg prater med hun. Jeg liker mer å prate med venner og bekjente jeg stoler på, enn psykologer, som ikke kjenner meg som person.

[dag1234]

Hei

Trist med broren din. Jeg kondolerer. Jeg tror at de fleste som opplever selvmord i nær familie vil bli traumatiserte i større eller mindre grad.

 

Det er vanlig at de pårørende plages med spørsmål om hvorfor avdøde valgte å gjøre slutt på livet, og det er svært vanlig å ha skyldfølelse etter ett selvmord. Menge mener de burde gjort mer for å forhindre at vedkommende tok sitt liv, eller sett tegnene tidliger. Ekstra ille kan det være hvis den avdøde faktisk forsøkte å formidle hvordan han eller hun hadde det, men de rundt ikke forsto alvoret i budskapet.

 

Skyldfølelse er en sterk og ubehagelig følelse, som godt kan komme til uttrykk over for andre mennesker eller i andre situasjoner enn det som har utløst skyldfølelsen.

 

Forsterket skyldfølelse og senket selvfølelse, som det høres ut som om du har, er ikke uvanlig både ved sorg og depresjon, som jo er beslektede fenomen. Komplisert sorgreaksjon oppstår når en sorgprosess ikke går over innen rimelig tid.

 

Jeg vil spørre hvorfor du poster dette nå. Kan det være at det nærmer seg årsdagen for selvmordet, eller en annen merkedag, som bursdagen hans? Eller har det hendt noe annet i livet ditt som minner deg på han, noe eller noen andre du har mistet? Det vil nemmelig ofte reaktivere sorg og skyldfølelse.

 

Hilsen

Dag

[Kimelimm]

Hei Dag. Flotte ord du skrev, var ganske lett å lese og forstå på samme måte.

 

Det er hverken døds"dagen" eller bursdagen hans, det har allerede vært i år, men grunne til at jeg tar det opp, er fordi jeg hadde en episode ang dette senest istad, og tenkte "nå kom jeg på at jeg kan prøve å finne ut litt.". Og da tok jeg initiativet og spurte her. For å være ærlig, så var det nesten ingen som merket noe på han, han var liksom alltid så glad og så blid når han var rundt folk... Og han hadde liksom dame, barn, hus, bil, hund, men en av de større problemene var penger. Han var motorfrelst, så pengene gikk jo til bildeler og andre ting og tang, og han satt med en høy gjeld.(fra banken). Og han fikk heller ikke betalt der han jobbet pga NAV ikke klarte å få ræva i gir, og fikse papirene hans. Så jeg tror det tok veldig mye på selvrespekten hans, at han som 26 åring skulle leve på mora og faren liksom... Men dette ble ikke klart før det virkelig hadde skjedd...

[dag1234]

Dette var trist å høre. Ja, jeg vet at det er en del helt uventede selvmord, som i ettertid ser ut til å være utløst av at mannen (for det er som regel menn) har mistet ansikt og respekt, og derved sin selvaktelse.

 

Så er det som om de akutt blir dypt deprimert, og kommer til at løsningen på problemene er å gjøre slutt på livet. Som om hele tenkingen og selvfølelsen går i "svart", det skjer en slags metal kortslutning. Disse selvmordene er ofte svært vanskelig å forutse, og å forhindre.

 

Da er vel sjokket og forvirringen over hva som har kunnet skje, sikkert like så stort som sorgen, vil jeg tro.

 

Huff og huff. Barn hadde han og. Det er jo klart at dette må ha gjort et voldsomt inntrykk på deg.

 

Det som vanligvis skjer med oss når vi utsettes for slike voldsomme påkjenninger, er at psyken vår benytter metoder for å beskutte oss mot traumet. Slik som kroppen har immunforsvar, så har psyken forsvarsmekanismer. De hjelper oss til å ikke bli for overveldet av de vonde følelsene, først og fremst gjelder dette frykt og sorg eller skyldfølelse.

 

Dette kan for eksempel være fortrenging (skur følelsen ut av bevisstheten), benekting (nekter for at hendelsen har skjedd), projisering (dette skjer ikke meg) osv.

 

Men i motsetning til kroppens hvite blodlegemer som tar knekken på skadelige inntrengere, så klarer psyken kun å dempe eller skyve vekk ubehaget. Det kan ofte dukke opp igjen som symptom eller i forsterket utgave på malplasserte og ofte "ufarlige" områder.

 

Jeg tenker meg at det er noe sånt som har skjedd med deg. At din skyldfølelse for "alt mulig" er et uttrykk for ubearbeidet sorg, som dukker opp der det ikke hører hjemme.

 

Slik som kroppen har store selvreparerende evner, f eks så gror sår av seg selv, og etter en stund er vi helt tilhelet, litt på samme måte er det med psyken. Der er vi også utrustet med store selvreparerende evner. Men de kan noen ganger bli satt ut av spill av psykens forsvarmenkanismer, vi kan da måtte hente følelsen opp igjen i tryggere omgivelser, slik at vi kan bearbeide den ferdig, sørge fra oss, legge det bak oss og komme oss videre. Du vet vi er egentlig utrustet til å tåle mye, også å miste våre nærmeste, og likevel klare å komme over det.

 

Men ofte vil en trenge hjelp fra profesjonelle hvis følelsene har låst seg skikkelig fast. Så tenk på det, om du ikke skulle hatt noen timer hos en psykolog. Er du ellers en frisk person som ikke har så mange andre problemer, så trenger du gjerne ikke så mange timer.

 

 

Hilsen

Dag

[Kimelimm]

Du er ganske god til å sette ord på ting Dag, det skal du ha. Jeg er ufattelig trøtt nå, så skal lese en gang til imorgen når jeg er opplagt. Takk for at du tar deg tid til å svare.

 

Kommer med mer imorgen.

God natt.

[dag1234]

Takk for det. God natt du og.

 

Dag

[Kimelimm]

Hei igjen. Så du tror at det kan være skyldfølelse det går på? Jeg har ikke akuratt tanken om at alt er min feil, men jeg har tatt veldig dumme valg når det kommer til aktiviteter med han osv, og det skylder jeg på meg selv for, jeg kunne vært en bedre lillebror, det er jeg 110% klar over.

 

Men jeg personlig føler ikke en sammenheng av den skyldfølelsen, jeg føler mer at det er redsel, eller bekymring for å miste en person, men det kan for all del hende at du har rett, du virker ganske smart innenfor dette området.

[dag1234]

Hei igjen. Så du tror at det kan være skyldfølelse det går på? Jeg har ikke akuratt tanken om at alt er min feil, men jeg har tatt veldig dumme valg når det kommer til aktiviteter med han osv, og det skylder jeg på meg selv for, jeg kunne vært en bedre lillebror, det er jeg 110% klar over.

 

Men jeg personlig føler ikke en sammenheng av den skyldfølelsen, jeg føler mer at det er redsel, eller bekymring for å miste en person, men det kan for all del hende at du har rett, du virker ganske smart innenfor dette området.

 

Hei igjen ja

 

Hvis du ikke kjenner deg igjen i at dette er skyldfølelse, så kan det selvsagt stemme. Men siden du hadde så dårlig samvittighet for så mye, så ville jeg trodd det. Men - det er du som har skoene på, som vet hvor de trykker.

 

Sterke ubehagelige følelser er ofte fortrengt til underbevisstheten, og derfra kan de dukke opp igjen i forkledning og på helt andre steder og situasjoner enn der de kom fra.

 

Det trenger heller ikke være èn årsak, men flere vansker som sorg over din bror, frykt for å miste andre, skyldfølelse overfor deler av årsakene til selvmordet hans, andre vansker i livet ditt, osv. Det er helst slik, synes jeg, at det er summen av flere belastninger som sliter ut en person, ikke nødvendigvis en enkelt faktor.

 

Det er selvsagt ikke mulig å sin noe sikkert på et nettforum om hva din sterke skyldfølelse kan skyldes. Jeg la frem en vanlig forklaring i slike tilfeller. Hvis du vil forstå mer av hva som skjer med deg, må du oppsøke profesjonell hjelp slik at du kan få en personlig utreding av dine vansker.

 

Mvh

Dag