Hvordan er det egentlig å miste en i nermeste familie?

[Gjest ts]

Hei.

 

Jeg lurte bare på hvordan det er å miste en i familien? Da tenker jeg spesielt på mens de fortsatt er ung.

Tingen er at jeg har en i familien som kan være syk.

 

Med nær familie mener jeg mor, far, søster eller bror.

[Gjest ts]

Med fortsatt ung mener jeg under 50, rundt 40 og du selv er rundt 16-25.

[Kenny Bones]

Moren min døde av kreft for tre-fire år siden nå. Hun var bare 54 og jeg var 19 år gammel akkurat da. Jeg tror mange opplever slike ting på forskjellige måter. Selv merket jeg at kroppen "boblet" seg inn, sannsynligvis for å beskytte seg selv. Resultatet var at jeg egentlig ikke klarte å ta det hele innover meg. Og sånn er det fortsatt egentlig. Akkurat som at jeg enda ikke har latt det sige ordentlig inn, eller at det har skjedd litt om litt over de siste årene.

[Bella86]

Faren min døde plutselig når jeg var 17 og hadde akkurat begynt på 2. året på VGS. Det var helt surrealistisk å bli møtt av mamma og stefaren min som fortalte meg nyheten, husker bare at jeg knakk helt sammen. Og noe av det verste var at jeg måtte bli med for å hente søsteren min som er 1 år yngre på kjøreskolen og fortelle henne det. Jeg og søsteren min taklet det på veldig forskjellige måter, hun snakket om det og gikk til psykiater for å takle det ordentlig, mens jeg ikke snakket med noen. Sånn har det egentlig vært helt siden, har aldri snakket noe særlig om det med noen, tror ikke jeg takler det, da bare begynner jeg å grine. Hadde jeg hatt muligheten til å spole tilbake hadde jeg helt klart benyttet meg av muligheten til å snakke med noen om det, kanskje ikke noen profesjonelle på den måten, men familie/venner. Nå er det 7 år siden og det jeg egentlig er mest redd for er at jeg skal glemme hvordan han så ut, hvordan stemmen hans var osv.

[wingeer]

(...) Resultatet var at jeg egentlig ikke klarte å ta det hele innover meg. Og sånn er det fortsatt egentlig. Akkurat som at jeg enda ikke har latt det sige ordentlig inn, eller at det har skjedd litt om litt over de siste årene.

Jeg kan gå god for dette.

Endret 28. september 2010 av wingeer

[Elwani]

For 2 år siden mistet jeg min mor av kreft, hun var 39 år gammel. Jeg var bare 16. I den alderen ble jeg plassert i en hybel alene, mens min mor var på sykehus, og det var en kjempe tung tid for meg, min søster og min bror, og vi alle taklet det forskjellig.

 

Jeg: Jeg er av typen som aldri feller en tåre, uansett hva som skjer, så istedefor taklet jeg det med et ekstremt sinne, som jeg lot gå utover vegger og glass litt rundtom. Så klart, jeg gråt jo på sykehuset når min mor døde, er ikke det jeg sier, men senere i sorgen ble sinne og angst en stor del av prosessen.

 

Min søster: Ho går fortsatt og er lei seg og gråter for dette, og etter at hun fikk min mor sitt barnebarn for drøye 6mnd siden så har vel sorgen gått over fra at hun er død, til at hun ikke får se sitt barnebarn.

 

Min bror: Min bror er 5 år eldre en meg, og han har ikke vist noen spesiell følelse rundt dette, tror han selv.. Men vi som er rundt han opplever det som om han "Klandrer" min mor får at hun ble syk og døde fra oss.

 

Som du ser så er det 3 vidt forskjellige måter å reagere på.

 

Men det jeg tror du kommer til å merke mest av, er en skyldfølelse, du kommer til å få veldig dårlig samvitighet for noe du har gjort mot denne personen for mange år siden, og ting du ikke har gjort, men som du gjerne ville ha gjort.

 

Og kansje et sinne over at denne personen dro fra deg. Men det beste du kan gjøre er å sette deg ned, og snakke sammen med de nærmeste og høre om deres reaksjoner, og hvordan de takler det, fordi det å snakke sammen innenfor familien er veldig viktig hvis en av dine nærmeste går bort i sykdom eller ulykker.

 

Nå er det 7 år siden og det jeg egentlig er mest redd for er at jeg skal glemme hvordan han så ut, hvordan stemmen hans var osv.

 

Dette her er også en normal reaksjon, som kommer medengang, og som kommer til å bli der ganske lenge. Selv er jeg også redd for å glemme hvordan min mor så ut, hvordan hun oppførte seg, stemmen, alt. Når det er sykdom som tar livet av en av dine nærmeste, så fortrenger hjernen alle de gode minnene, og alt det bra, og du husker somregel kun det som har skjedd på sykehuset og under sykdomstiden, dette kan også en psykolog hjelpe deg med å fortrenge. De har teknikker som gjør at du glemmer sykehus minnene nesten helt, og heller drar frem de gode minnene før i tiden.

Fordi minnene på sykehuset kan være svært dramatiske, MEN oppi hodet ditt, så blir de enda værre en de egentlig er, og dette kan være ekstremt traumatisk.

Jeg stod ved min mors sengekant når hun gikk bort av lungekreft for 2 år siden, og det minne jeg har fra det øyeblikket, er mye værre en sånn det egentlig foregikk. Mamma sovnet stille inn, etter å ha vært i koma i 15min. Men i mitt hodet så var det en kamp om livet, med masse pesing, grining og roping om hjelp, men dette fant jo aldri sted, kun i hodet mitt, fordi det å miste en så nær kan gjøre veldig mye med hodet til et ungt menneske.

 

Kan jeg spørre alderen din Trådstarter?

Endret 28. september 2010 av Elwani